«Drømmer om Babylon» (3)

    1934

PLUTSELIG KOM JEG på at jeg tidligere på dagen burde ha tatt en telefon, men at jeg da ikke hadde hatt penger, men det hadde jeg nå, takket være fullmektig Rink, så jeg fant meg en telefonkiosk og slo nummeret. Personen jeg skulle ha tak i var ikke hjemme og automaten returnerte ikke mynten. Jeg slo til den fem-seks ganger med knyttneven og kalte den en drittsekk. Det virket heller ikke. Så la jeg merke til hadde det hadde kommet sennep på røret og det hjalp litt. Jeg ble nødt til å forsøke igjen senere og mine opprinnelige syttifem cent skrumpet hurtig inn. Dette kunne ha vært temmelig morsomt hvis det hadde vært noe å le av. Jeg var i hvert fall ikke sulten lenger. Må prøve å se tingene fra den lyse siden. Må ikke la det gå innpå meg. Når det blir virkelig tungt begynner jeg å tenke på Babylon og da blir alt verre, fordi jeg vil heller tenke på Babylon enn på noe annet og når jeg begynner å tenke på Babylon klarer jeg ikke å gjøre noe annet enn å tenke på Babylon og hele livet mitt faller fra hverandre. Slik har det i hvert fall vært i de siste åtte årene, helt siden 1934, som var det året jeg begynte å tenke på Babylon.

    BLONDINEN
DA JEG GIKK INN på likhuset som ligger rett bak politistasjonen på Merchant Street, kom en ung kvinne gråtende ut. Hun hadde på seg pelskåpe. Hun så ut som en riktig dame. Hun hadde blondt hår, lang nese og en munn som så så god ut at leppene mine begynte å verke. Jeg hadde ikke kysset noen på lenge. Det er vanskelig å finne noen å kysse når du ikke har penger i lommen og er en så soleklar taper som meg. Sist jeg kysset noen var dagen før Pearl Harbor. Det var Mabel. Jeg skal gå dypere inn i kjærlighetslivet mitt senere når det ikke skjer andre ting. Altså virkelig ingenting; null. Blondinen så på meg mens hun gikk ned trappen. Hun så på meg som om hun kjente meg, men hun sa ingenting. Hun fortsatte bare å gråte. Jeg kikket meg over skulderen for å se om det sto noen bak meg som hun så på, men jeg var den eneste personen på vei inn i likhuset, så det må ha vært meg hun så på. Det var merkelig. Jeg snudde meg og så henne gå. Hun stoppet ved fortauskanten og en sekstensylindret, svart Cadillac LaSalle limousine med privatsjåfør gled opp foran henne og hun satte seg inn. Bilen ga inntrykk av å ha kommet fra ingensteds. Den var der ikke og så var den der. Hun kikket på meg gjennom vinduet da bilen kjørte av gårde. Sjåføren hennes var en veldig stor og ubehagelig utseende mann. Han hadde et Jack Dempsey-aktig ansikt og en svær nakke. Han så ut som om han var en type som var i stand til å få mye glede ut av å gå ti runder i ringen mot bestemoren din og samtidig sørge for at hun klarte å holde seg på beina. Etterpå kunne du ta henne med hjem i et litermål. Da limousinen kjørte av gårde, snudde han seg og smilte bredt mot meg, som om vi delte en hemmelighet; som om vi var gamle kompiser eller noe. Jeg hadde aldri sett ham før.
    FALKEØYE
JEG FANT likhuskompisen min, Trebein, inne på obduksjonsrommet mens han stirret på de døde brystene til en død kvinne som lå på et steinbord og ventet på å få utført sin helt egne obduksjon. Du får bare én i denne verden. Han var dypt involvert i å stirre på puppene hennes. Hun var en flott kvinne, men hun var død. "Er du ikke litt for gammel for slikt?" sa jeg. "Åh, Falkeøye," sa Trebein. "Har du ikke sultet i hjel ennå? Jeg har ventet på at kroppen din skulle komme inn." Trebein kalte meg alltid Falkeøye. "Lykken har snudd," sa jeg. "Jeg har fått en kunde." "Pussig," sa Trebein. "Jeg leste avisen i morges og så ingenting om at det hadde vært rømninger fra noen av asylene. Hvorfor velge deg? Det fins ordentlige detektiver i San Francisco. De står i telefonkatalogen." Jeg så på Trebein og deretter på liket til den unge kvinnen. Hun må ha vært meget vakker som levende. Nå som hun var død virket hun død. "Jeg mistenker at hvis jeg hadde kommet inn hit noen minutter senere, ville jeg ha fått se deg bestige kjæresten din her," sa jeg. "Du burde prøve en levende en en gang. Så blir du ikke forkjølet hver gang du knuller henne." Trebein smilte og fortsatte å beundre den døde. "Perfekt kropp," sa han med et sukk. "Det eneste som skjemmer den er et ti centimeter dypt hull i ryggen hennes. Noen stakk en brevåpner i henne. Synd og skam." "Ble hun stukket med en brevåpner?" spurte jeg. Det ringte en bjelle, men jeg klarte ikke å plassere den. Det var noe kjent med det. "Ja. Hun var en nattens dronning. De fant henne i et portrom. Et voldsomt sløseri med talent." "Har du noensinne vært i seng med en levende kvinne?" sa jeg. "Hva ville din mor tenke hvis hun visste at du drev med slikt?" "Min mor tenker ikke. Hun bor fortsatt sammen med min far. Hva vil du, Falkeøye? Du vet at du ikke har mye å gå på her, men hvis du leter etter et sted å sove, står det en tom køye og venter på deg i kjølerommet nede. Eller så kan jeg presse deg inn der." Han nikket mot et lite hyggelig utseende kjøleskap som var bygd inn i veggen og hadde plass til fire lik. De fleste kroppene ble plassert i kjølerommet i underetasjen, men de beholdt noen få utvalgte i obduksjonsrommet. "Takk, men jeg foretrekker å sove uten å bli stirret på av pervoer." "Hva med noe kaffe i stedet?" spurte Trebein. "Gjerne," sa jeg. Vi beveget oss over til skrivebordet hans som sto i et hjørne av obduksjonsrommet. Han hadde en varmeplate på skrivebordet. Vi skjenket oss kaffe fra kjelen og satte oss. "Ok, Falkeøye, ut med språket. Du kom ikke hit fordi du ville betale meg tilbake de femti spenna du lånte av meg. Har jeg rett? Jeg har rett," svarte han seg selv. Jeg drakk en slurk kaffe. Den smakte som om han hadde hentet den ut fra rævhullet på en av likvennene sine. Jeg skulle til å si noe om det, men ombestemte meg. "Jeg trenger kuler," sa jeg. "Jesus Kristus," sa Trebein. "Hørte jeg rett?" "Jeg har fått en sak, en oppdragsgiver, kontant betaling, men jobben krever at jeg er bevæpnet." "Deg og våpen," sa han. "Er ikke det en nokså farlig kombinasjon?" "Jeg har vært i krigen," sa jeg. "Jeg har vært soldat. Jeg ble skadet. Jeg er en helt." "Pissprat! Du kjempet for de helvetes kommunistene i Spania og ble skutt i rumpa. Det var til pass for deg. Hvordan klarte du å bli skutt i rumpa?" Jeg vred samtalen tilbake til det opprinnelige emnet. Jeg hadde ikke hele dagen på meg. "Jeg trenger seks kuler," sa jeg. "Revolveren min er tom. Jeg tror ikke oppdragsgiveren min vil være interessert i å hyre en detektiv med en tom revolver. Har ikke du en revolver liggende i tilfelle noen av disse kroppene spretter opp og begynner å løpe etter deg med økser?" "Ikke så høyt," sa Trebein og så seg rundt. Det var ingen andre i rommet. Han hadde blitt rådet av Politibetjent Rink til ikke å fortelle folk om hendelsen med øksemorderen, og han hadde tatt rådet veldig alvorlig. Jeg var en av de få han hadde sagt det til. Vi hadde vært temmelig nære venner helt til jeg begynte å låne penger av ham uten å betale tilbake. Vi var fortsatt venner, men han ville ha pengene sine, så det hadde på en måte oppstått en slags liten vegg mellom oss. Det var ikke veldig alvorlig, men den var der. "Nå?" sa jeg. "Jeg har den fremdeles. Man vet aldri." "Da kan du låne meg noen kuler, eller hva? Seks vil være perfekt." "Det begynte med at du bommet tiere, så ble det femmere, så ble det én og én dollar og nå vil du faen meg ha kulene fra revolveren min. Du tar kaka. Du er en taper. En skikkelig taper." "Jeg vet det," sa jeg. "Men jeg trenger kuler. Hvordan skal jeg klare å betale deg tilbake hvis du ikke låner meg ammunisjon så jeg kan jobbe?" Trebein så på meg med en anelse forakt i blikket. "Helvete heller," sa han. "Det kommer ikke på tale å gi alle til deg. Jeg beholder tre selv i tilfelle det skjer noe merkelig her en gang til." "Går du fortsatt rundt og tror at det var virkelig?" sa jeg. "Pass deg, Falkeøye," sa Trebein. Han så seg rundt igjen. Vi var fortsatt alene i rommet. Han åpnet en skuff i skrivebordet og tok med stor forsiktighet frem en revolver. Han åpnet tønna og tok ut tre kuler og ga dem til meg. Så la han revolveren tilbake. "Dust," sa han. Jeg så på patronene i hånden min. Sant å si så stirret jeg på dem. "Hva er galt?" sa han. "Hvilket kaliber er dette?" sa jeg. "32," sa han. "Faen," sa jeg.
    38
"Du har kaliber 38, har du ikke?" sa Trebein. "Hvordan gjettet du det?" "Jeg kjenner deg." "Hva skal jeg gjøre?" sa jeg. "Hvorfor skaffer du deg ikke en jobb?" sa Trebein. "Det er mange som jobber. Det er ikke som spedalskhet." "Men jeg har en oppdragsgiver," sa jeg. "En ordentlig oppdragsgiver." "Du har hatt oppdragsgivere før og du har fått sparken før. Våkn opp. Du er ingen god privatdetektiv. Hvis kona mi var utro, ville jeg heller ha hyret Donald Duck enn deg til å finne ut hvem hun hadde seg med, og jeg er ikke engang gift. Hvorfor kjøper du ikke kuler til den helvetes revolveren din?" "Jeg har ingen penger," sa jeg. "Ikke engang nok til å kjøpe noen kuler? De koster faen ikke mer enn en dollar eller der omkring." "Det er harde tider," sa jeg. "Den eneste gangen jeg har sett deg med noe bra på gang, var da du ble påkjørt av en bil i fjor," sa Trebein. Og det fins dem som ikke betrakter det som flaks å bli overkjørt og brekke begge beina." "Hva skal jeg gjøre?" sa jeg. Trebein ristet på hodet og smilte sårt. Han åpnet skuffen, tok ut revolveren og ga den til meg. "Hvis en eller annen død tulling våkner opp og forsøker å kvele meg mens jeg vasker ansiktet hans, så er det din feil og jeg kommer til å vende tilbake for å plage deg. Du vil aldri få en god natt søvn igjen. Jeg skal stappe lakenet mitt opp i ræva di. Du kommer til å angre." Jeg la revolveren i den frakkelommen som ikke allerede hadde en revolver i seg. "Du skal ha takk, Trebein," sa jeg. "Du er en skikkelig kompis." "Du er en taper," sa Trebein. "Og den revolveren vil jeg ha tilbake i morgen tidlig." "Takk," sa jeg og følte meg som en ordentlig privatdetektiv med en ladd revolver i lommen. Lykken var absolutt i ferd med å snu. Jeg var på vei opp. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.