«Drømmer om Babylon» (4)

    DAGENS POST

TREBEIN FULGTE meg til døra. Han bevegde seg raskt og grasiøst til å være en mann med trebein. Har jeg nevnt det allerede? Jeg tror ikke det. Jeg burde ha gjort det. Det har noe interessant ved seg: En mann med trebein som passer på de døde. Så husket jeg noe jeg ville spørre ham om. "Trebein," sa jeg, "La du merke til blondinen som kom ut herfra for en stund siden? Hun hadde kort hår, pelskåpe, gild å se på." "Ja," sa han. "Hun kom for å besøke en av mine klienter: Den pene som noen hadde brukt som surrogat når de ikke klarte å vente på dagens post." "Hva?" sa jeg. "Brevåpner-saken." "Sa du brevåpner?" spurte jeg. "Ja. Jenta som var blitt drept med en brevåpner. Blondinen besøkte henne. Hun sa hun trodde jenta kunne være søsteren hennes. Hun hadde lest om det i avisen, men det viste seg å være feil person." "Merkelig," sa jeg. "Hun gråt da hun kom ut." "Det vet jeg ingenting om. Men hun gråt ikke da hun forlot meg. Hun virket upåvirket. En kald fisk," sa Trebein. Brevåpneren! Nå husket jeg det. Politibetjent Rink hadde fiklet med brevåpneren som drepte jenta som jeg nettopp hadde sett Trebein sikle på. Jeg hadde jo kjent at det ringte en eller annen bjelle da Trebein nevnte brevåpneren. Brevåpneren var mordvåpenet. En rekke amatørmessige sammentreff uten grunn, tenkte jeg, men det har ingenting med meg å gjøre. "Farvel," sa jeg. "Ikke glem å gi tilbake revolveren i morgen tidlig," sa Trebein, mens han trebeinet seg inn i likhuset igjen.

    SJEFEN
HURRA, JEG hadde en ladd revolver! Om få timer ville jeg kunne møte oppdragsgiveren min med hevet hode. Jeg lurte på hva de ville ha meg til å gjøre som krevde revolver. Nåja. Tiggere kan ikke være kresne. Jeg trengte virkelig pengene. Jeg planla å be om femti dollar til løpende utgifter. De pengene ville utgjøre stor forskjell. Med noen få dollar ville jeg kunne få husverten på god avstand. Jeg hadde lite håp om at historien min om oljebrønnene på Rhode Island ville holde særlig lenge. Jeg så for meg at når jeg kom tilbake til leiligheten, ville hun stå der og ule som en sirene. Jeg hadde noe tid til overs, så jeg ruslet oppover gaten til Portsmouth Square og satte meg på en benk i nærheten av statuen av Robert Louis Stevenson. Et stort antall kinesere kom og gikk i parken. Jeg kikket på dem en stund. Interessante folk. Fulle av energi. Jeg lurte på om noen noensinne hadde fortalt dem at de så akkurat ut som japanere og at dette ikke var en gunstig tid å se japansk ut på. Dette hadde ikke noe med meg å gjøre lenger. Min krig var over, tenkte jeg, mens jeg satt der på en parkbenk i San Francisco og lot verden gå sin gang. Jeg hadde en ladd revolver i lommen og en oppdragsgiver som var villig til å betale for mine tjenester. Verden var ikke så verst, så jeg begynte å tenke på Babylon. Hvorfor ikke? Jeg hadde ikke noe annet å gjøre på et par timer. Det kunne ikke skade. Jeg måtte bare være svært forsiktig når jeg drømte om Babylon. Jeg måtte ikke bli revet med. Jeg måtte ha kontroll. Det var det jeg skulle ha. Jeg ville vise Babylon hvem som var sjefen.
    INNGANGEN TIL BABYLON
JEG ANTAR AT jeg burde gi deg noe bakgrunnsinformasjon om mitt forhold til Babylon. Jeg var ferdig med gymnaset og lette etter noe å gjøre med livet mitt. Jeg hadde vært en temmelig stø baseballspiller på gymnaset. Jeg fikk et ettertraktet stipend to år på rad og slo 320 poeng siste året, inkludert fire home runs, så jeg fant ut at jeg ville forsøke meg på profesjonell baseball. En ettermiddag fikk jeg prøve meg for et halvproft lag, og jeg så for meg at det var begynnelsen på en karriere som skulle ta meg til New York Yankees. Jeg spilte første base, så Yankees ville bli nødt til å kvitte seg med Lou Gehrig som spilte første base for dem på den tiden, men jeg tenkte at den beste kom til å seire og at det selvfølgelig ville være meg. Det første treneren sa da jeg ankom banen for å prøvespille, var: "Du ser ikke ut som en type som spiller første base." "Utseende er ikke alt. Vent til du ser meg spille. Jeg er best." Treneren ristet på hodet. "Jeg tror ikke jeg noensinne har sett en baseballspiller se ut som deg. Er du sikker på at du har spilt første base?" "Kom med ei kølle så skal jeg vise deg hvem jeg er." "Ok." sa treneren. "Men jeg håper ikke du kaster bort tiden min. Vi ligger på andre plass i serien og det er bare én kamp siden vi lå på første." Jeg så ikke hva dette hadde med meg å gjøre, men jeg lot som om jeg satte pris på betydningen av en slik bragd. "Dere kommer til å lede i fem serierunder når jeg tar over første base," sa jeg for å sette denne tosken på plass. Rundt omkring sto det en ti-tolv halvtomset utseende baseballspillere og kastet og slo ball til hverandre mens de jabbet formålsløst. Treneren ga tegn til en av dem. "Hei, Sam!" ropte han. "Kom hit bort og kast noen baller til denne typen. Han tror han er Lou Gehrig." "Hvordan visste du det?" spurte jeg. "Hvis du kaster bort tiden min, skal jeg personlig tuppe ræva di ut fra denne banen," sa treneren. Jeg skjønte at han og jeg aldri kom til å bli venner, men jeg skulle vise den jævelen. Han skulle få spise i seg ordene om kort tid. Jeg plukket opp en baseballkølle og gikk bort til home plate. Jeg følte meg veldig sikker på meg selv. Kasteren Sam stilte seg på plassen sin. Han hadde et lite imponerende ytre til å være kaster. Han var rundt tjuefem, en nitti høy, men merkelig spebygd. Han kan neppe ha veid over femti kilo med en bowlingball på fanget. "Er det det beste du kan komme opp med?" ropte jeg til treneren. "Sam!" ropte treneren. "Legg på litt køl til ære for denne jyplingen!" Sam smilte. Han ville ikke ha en sjans som filmskuespiller. Han hadde et par kanintenner som fikk ham til å se ut som søskenbarnet til en hvalross. Jeg gjorde noen testbevegelser. Så begynte Sam å føre armen bakover. Han brukte fantastisk lang til på å føre armen bakover. Han var som en slange som krøllet seg ut. Smilet forlot aldri fjeset hans. Det var det siste jeg husker før jeg kom til Babylon. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.