«Drømmer om Babylon» (5)

    PRESIDENT ROOSEVELT

DET VAR utrolig vakkert i Babylon. Jeg gikk meg en lang tur langs Eufrat. Ved siden av meg gikk en jente. Hun var svært pen og kledd i en kjole som jeg kunne se kroppen hennes gjennom. Hun hadde på seg et smaragdhalsbånd. Vi snakket om President Roosevelt. Hun var demokrat som meg. Det faktum at hun hadde store faste bryster og var demokrat, gjorde henne til den perfekte kvinnen for meg. "Jeg skulle ønske at president Roosevelt var faren min," sa hun med en svakt skjelvende honningstemme. "Hvis president Roosevelt var faren min, ville jeg ha laget frokost til ham hver morgen. Jeg lager svært gode vafler." For ei dame! For ei dame! Ved bredden av Eufrat i Babylon. For ei dame! Det var som om en sang ble spilt på radio inne i hodet mitt.

    ET BABYLONSK SANDUR
"hvordan lager du vaflene dine?" sa jeg. "Jeg bruker to egg," sa hun og så plutselig på klokken sin. Det var et babylonsk sandur. Den hadde tolv små timeglass på seg og brukte sand til å måle tiden. "Den er nesten tolv," sa hun. "På tide å gå ned til arenaen. Kampen starter klokken ett." "Takk skal du ha," sa jeg. "Jeg hadde helt glemt tiden. Da du begynte å snakke om president Roosevelt og vafler, klarte ikke hjernen min å tenke på noe annet. To egg. Det høres ut som ekstraordinære vafler. Du må lage dem til meg en gang." "I aften, min helt," sa hun. " I aften." Jeg ønsket at kvelden skulle komme med det samme. Jeg ville ha vafler og jeg ville høre henne snakke mer om president Roosevelt.
    NEBUKADNESAR
DA VI ANKOM arenaen, ventet femti tusen mennesker på meg. Alle reiste seg og begynte å hylle meg da de så meg gå ut på banen. Nebukadnesar hadde innkalt tre ekstra kavalerienheter for å holde fansen under kontroll. Dagen før hadde det vært tilløp til uro og flere var blitt skadet, så gamle Neb ville ikke ta noen sjanser foran dagens kamp. Kavaleriet så stilig ut i rustningene sine. Jeg tror de må ha vært fornøyde med å være på kampen og få se meg. Det var klart bedre enn å gå i krig. Jeg gikk ned til garderoben, og jenta ble med meg. Navnet hennes var Nana-dirat. Da jeg kom inn i garderoben, sluttet alle spillerne å snakke og satt bare og så på mens jeg gikk inn på mitt eget private omkledningsrom. Det var trykkende stillhet. Ingen visste hva de skulle si. Jeg skjønner dem godt. For hva sier man egentlig til en som har slått tjuetre home runs på sine siste tjuetre slag? Laget og jeg var hinsides småprat. Jeg var som en gud for dem. De knelte ved foten av kølla mi.
    BASEBALLSESONGEN I 596 F.KR.
VEGGENE I i omkledningsrommet mitt var dekt av tepper med baseballbragdene mine innvevd i gull og dekket med kostelige stener. Et av veggteppene forestilte meg mens en av mine knallharde baller kappet hodet av en kaster. Et annet viste en gruppe motspillere stående ved et digert hull på indre bane, mellom andre og tredje base. Den ballen fant de aldri. Nok et veggteppe fremstilte meg mens jeg mottok en pokal med juveler fra Nebukadnesar fordi jeg avsluttet baseballsesongen i år 596 f.kr. med et poengsnitt på 890. Nana-dirat kledde av meg og jeg la meg på et bord av rent gull og hun ga meg en oppvarmende massasje med sjeldne og eksotiske oljer. Hendene hennes var så myke at de føltes som elskende svaner i en fullmånenatt. Etter massasjen kledde Nana-dirat på meg baseballdrakten. Hun brukte fem minutter på å ta den på. Hun gjorde det med stor sensualitet. Jeg hadde ereksjon da hun var ferdig og det gikk nesten for meg da hun tok på meg skoene. Hun avsluttet med å gi piggene på skoene mine et delikat og varmt kjærtegn. Ah, paradis! Paradis på jord er innen rekkevidde hvis du er en babylonsk baseballstjerne.
    HOTELLET VED FØRSTE BASE
"ok, svinepels, på tide å våkne!" Stemmen gnisset seg inn i ørene mine på samme måte som når noen med vilje tråkker på brillene til eldre damer. "Du har fått skjønnhetssøvnen din! Våkne! Dette er ikke et hotell. Det er et baseball-lag." Stemmen gnisset og gnisset. Det kjentes som om et pengeskap hadde falt på hodet mitt. Jeg åpnet øynene og der sto treneren og Sam og stirret ned på meg. Treneren så ut som om han hadde fått mer enn nok av meg. Sam smilte som en kattunge med kanintennene på tørk. Jeg lå på gresset ved siden av første base. Laget bedrev slagtrening. De så hele tiden i min retning og slo vitser. Alle hadde det fint utenom treneren og jeg. "Jeg skjønte at du ikke var noen baseballspiller," sa han. "Du ser ikke ut som en baseballspiller. Jeg tviler på at du noensinne har sett en baseball før." "Hva skjedde?" sa jeg. "Hør på dette, Sam," sa treneren. "Fikk du det med deg? Denne jyplingen spurte hva som skjedde. Hva i helvete tror du skjedde? Gå gjennom mulighetene og fortell meg hva du tror kan ha skjedd. Hva kan ha skjedd?" Så begynte han å rope igjen. "Du ble truffet i hodet! Du sto der som en annen tosk og fikk ballen i hodet. Du rakk ikke engang å røre deg! Jeg tror ikke engang du så ballen! Du så ut som om du ventet på bussen!" Så bøyde han seg ned og grep meg i kragen og begynte å trekke meg bortover gresset, mot gaten. "Hold opp med det der!" sa jeg. "Slutt! Hodet mitt tar kverken på meg. Hva driver du med?" Det jeg sa gjorde ikke inntrykk på ham. Han bare trakk meg bortover. Han etterlot meg liggende på fortauet. Jeg lå der lenge mens jeg tenkte at jeg muligens ikke hadde det i meg å bli profesjonell baseballspiller. Så tenkte jeg på drømmen jeg hadde hatt om Babylon og på hvor deilig den hadde vært. Babylon ... for et herlig sted. Slik begynte det. Siden har jeg reist dit så ofte jeg har kunnet.
    EN COWBOY I BABYLON
DET Å BLI truffet i hodet av en baseball 20. juni 1933 ble min billett til Babylon. Og jeg hadde uansett noen timer å slå i hjel før jeg skulle møte min første oppdragsgiver på over tre måneder, så jeg hadde ruslet fra likhuset og bort til Portsmouth Square ved inngangen til Chinatown og satt på en benk og så på kinesere som kom og gikk gjennom parken. Jeg bestemte meg for å dagdrømme litt om Babylon. Jeg hadde alt under kontroll: En ladd revolver, tid til overs, så jeg dro til Babylon. Mine siste eventyr i Babylon kretset rundt det å ha et stort detektivbyrå. Jeg var den mest berømte privatdetektiven i Babylon. Jeg hadde et stilig kontor like nedenfor de hengende hager. Jeg hadde tre temmelig dyktige agenter som jobbet for meg, og sekretæren min var en skikkelig skjønhet: Nana-dirat. Hun hadde etablert seg som et permanent innslag i mine babylonske eventyr. Hun var den perfekte kvinnelige medspilleren i alt jeg foretok meg der. Da jeg var cowboy i Babylon, var hun en lærer som var blitt kidnappet av noen slemme typer, og jeg reddet henne. Vi giftet oss nesten den gangen, men så kom det noe i veien som forhindret det. Da jeg var general i Babylon, var hun en sykepleier som pleide meg tilbake til livet etter at jeg hadde fått grusomme skader i et slag. Hun dynket ansiktet mitt med kaldt vann mens jeg lå lidende og i febervillelse gjennom de hete babylonske nettene. Jeg kunne simpelthen ikke få nok av Nana-dirat. Hun ventet alltid på meg i Babylon. Hun med det lange sorte håret og den slanke kroppen og brystene som var skapt for å pirre sansene mine. Bare tanken: Jeg ville aldri ha møtt henne hvis jeg ikke var blitt truffet i hodet av en baseball.
    TERRY OG PIRATENE
NOEN GANGER lekte jeg meg med formen på eventyrene mine i Babylon. De kunne være som bøker hvor jeg kunne se i hodet hva jeg leste, men som regel ble de laget som filmer. En gang lagde jeg et teaterstykke av dem, med meg selv i rollen som en babylonsk Hamlet og Nana-dirat som både Gertrude og Ophelia. Jeg oppga stykket halvveis ut i andre akt. En dag skal jeg dra tilbake og fortsette der jeg slapp. Den vil få en annen slutt enn den Shakespeare skrev. Min Hamlet vil få en lykkelig slutt. Nana-dirat og jeg kommer til å ta av med et fly som jeg selv har funnet opp og bygd av palmeblader, drevet av en motor som forbrenner honning.Vi skal fly til Egypt og spise aftens med Faraoen på en forgylt båt som flyter nedover Nilen. Joda, jeg blir nødt til å bygge videre på dette om ikke lenge. Jeg hadde også laget et halvt dusin babylonske eventyr som tegneserie. Det var heftig å lage dem på denne måten. De var laget etter modell av Terry og piratene. Nana-dirat så veldig godt ut som tegneseriefigur. Jeg hadde nettopp lest ut et detektivmysterium i detektivblad-stil, som en lang novelle i Dime Detective. Mens jeg leste novellen, setning etter setning, side opp og side ned, oversatte jeg ordene til bilder som jeg kunne se og deretter la flyte hurtig fremover i hodet som i en drøm. Mysteriet endte med at jeg brakk butlerens arm da han forsøkte å stikke meg med den samme kniven som han hadde brukt til å myrde den velhavende enken som hadde vært min oppdragsgiver. Hun hadde hyret meg for å foreta undersøkelser rundt noen stjålne malerier. "Der ser du," sa jeg idet jeg snudde meg i triumf mot Nana-dirat, mens jeg lot den morderiske sleipingen ligge på gulvet og vri seg i smerte. Nå skulle han betale for et liv fylt av tyveri, svik og mord. "Butleren gjorde det." "Åhhhhhhhhhh!" klagde butleren nede fra gulvet. "Du trodde ikke på meg," sa jeg til Nana-dirat. "Du sa at butleren ikke kunne ha gjort det, men jeg visste bedre og nå skal svinet betale for sine handlinger." Jeg ga ham et realt spark i magen. Dette førte til at han sluttet å konsentrere seg om smerten i armen og i stedet begynte å tenke på magen. Ikke bare var jeg den mest berømte detektiven i Babylon, jeg var også den mest hardkokte. Som fjell. Jeg så ingen gagn i lovbrytere og jeg kunne bli temmelig brutal mot dem. "Kjæreste," sa Nana-dirat. "Du er så herlig, men var du nødt til å sparke ham i magen?" "Ja," sa jeg. Nana-dirat kastet seg rundt halsen min og trykte den vakre kroppen sin tett inntil min. Så kikket hun opp og inn i mine stålblå øyne og smilte. "Nåja," sa hun. "Ingen er perfekt. Ikke engang du, din søte klossmajor." "Nåde," sa butleren. Saken var biff. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.