«Drømmer om Babylon» (6)

    NÅDELØSE MING

MENS JEG SATT der på parkbenken og Amerikas forente stater nettopp hadde gått til krig mot Japan, Tyskland og Italia, bestemte jeg meg for å la mitt neste privatdetektiv-eventyr i Babylon ha form som en føljetong i femten deler. Jeg skulle naturligvis være helten, og Nana-dirat, min trofaste og kjærlige sekretær, heltinnen. Jeg bestemte meg for å låne Nådeløse Ming fra Flash Gordon som skurk. Jeg ble nødt til å forandre navnet hans og forandre noe på karakteren hans for å få ham til å passe til mine behov. Det ville ikke bli vanskelig. Det ville tvert imot være meg en utrolig stor glede. Jeg hadde tilbrakt en svært hyggelig del av de siste åtte årene med å konstruere situasjoner og karakterer i Babylon. Dessverre så ofte og mye at det hadde blitt en hemsko for mitt virkelige liv, når sant skal sies. Jeg vil mye heller være i det gamle Babylon enn i det tjuende århundret hvor jeg strever med å skrape sammen penger til en hamburger, og jeg elsker Nana-dirat mer enn noen kvinne av kjøtt og blod som jeg har møtt. Hvor skulle jeg starte med Nådeløse Ming den grusomme? Endre på navnet hans. Det var det første som måtte gjøres. I føljetongen min ville han hete dr. Abdul Forsythe. Offentlig kjent som en av de mest gavmilde og vennlige menn i Babylon, men i hemmelighet hadde han et laboratorium under klinikken sin som han brukte til å gi gratis helsetjenester til de fattige. I laboratoriet konstruerte han en kraftig og ond stråle som han planla å erobre verden med. Strålen forandret folk til skyggeroboter som var villige til å utføre alle dr. Forsythes onde kommandoer. De var programmert til å reagere på hans minste vink. Han hadde en plan som gikk ut på å skape kunstig natt ved hjelp av skyggerobotene. De skulle være i bevegelse når det var natt på ordentlig. De skulle gå fra by til by og oppsøke intetanende borgere og forandre dem til enda flere skyggeroboter. Det var en listig plan, og han hadde allerede omgjort tusener av intetanende og hjelpeløse stakkarer som kom til klinikken hans for å få gratis medisinsk behandling. De kom for å få hjelp av dr. Forsythe og forsvant deretter fra jordens overflate. Fordi de var fattige, merket så godt som ingen at de var forsvunnet. Noen ganger kom slektninger eller venner av de forsvunne for å finne ut hva som hadde skjedd. Ofte forsvant de også. Den falske slangen! Han trengte bare én ingrediens til før han kunne sette planen sin ut i livet. Etter at han hadde omgjort folk til skyggeroboter, brettet han dem og lagret dem som aviser på et skjult lager i nærheten, mens han ventet på tidspunktet da han skulle slippe dem løs på verden som kunstig natt.

    MAGIKEREN
Escitybrell. Escitybrell. Langt borte hørte jeg en lyd som kom i min retning, men jeg klarte ikke å skjønne hva det var. "Unnskyld meg. Unnskyld." Lyden var ord. Babylon falt over på siden og ble liggende. "Unnskyld meg. Er det C. Card?" Jeg kikket opp. Jeg hadde helt og holdent kommet tilbake til den virkelige verden. Stemmen tilhørte en gammel kompis fra den spanske borgerkrigen. Det var årevis siden jeg hadde sett ham. "Vel, vel, vel," sa jeg. "Jammen er det ikke Sam Herschberger. Nettene i Madrid. Det var tider." Jeg reiste meg og vi ga hverandre hånden. Jeg måtte trykke den venstre hånden hans fordi den høyre ikke var der. Jeg husket hvordan han hadde fått den sprengt av. Han hadde vært profesjonell sjonglør og tryllekunstner, så det hadde ikke vært noen god dag for ham. Da han så på den avsprengte hånden på bakken, klarte han ikke å si annet enn: "Dette trikset vil jeg aldri klare å gjøre om igjen." "Du var langt borte," sa han nå, år senere, i San Francisco. "Jeg dagdrømte," sa jeg. "Akkurat som i gode gamle dager," sa han. "Halvparten av tiden i Spania var du ikke engang til stede." Jeg bestemte meg for å skifte tema. "Hva driver du med for tiden?" sa jeg. "Jeg jobber like hardt som alle de andre enarmede "jonglørene og tryllekunstnerne." "Såpass." "Jeg kan ikke klage. Jeg har giftet meg med en kvinne som driver en skjønnhetssalong og som har et oppheng på folk som mangler lemmer. Av og til hinter hun om at jeg ville være dobbelt så sexy hvis jeg bare hadde ett bein. Slik er det fatt med meg. Det er i hvert fall bedre enn å jobbe for føden." "Hva med Partiet?" sa jeg. "Jeg trodde de hadde sansen for deg." "Da jeg hadde to armer, likte de meg," sa han. "Med bare én var jeg ikke særlig nyttig for dem. De pleide å bruke meg som oppvarming når de skulle rekruttere gårdsarbeidere oppe i dalen. Folk samlet seg rundt meg for å se meg sjonglere og trikse, og så fikk de høre om Karl Marx og om hvor gildt det var med Sovjetunionen og Lenin. Nåja, det er lenge siden. Man må være på farten. Hvis ikke gror det mose på deg. Hva har du bedrevet i mellomtiden? Sist jeg så deg hadde du to kulehull i rumpa og funderte på å bli lege. Hvordan i all verden klarte du å bli skutt i rumpa, forresten? Slik jeg husker det hadde vi fascistene på venstre flanke og det var ingen bak oss og du lå i en skyttergrav. Hvor kom kulene fra? Det har alltid vært et mysterium for meg. Jeg aktet ikke å innlemme ham i hvordan jeg hadde falt på revolveren da jeg skulle sette meg ned for å skite, og hvordan revolveren hadde gått av og skutt to rene og fine hull gjennom begge skinkene mine. "Gjort er gjort," sa jeg. "Det gjør vondt bare å tenke på det." "Jeg vet hva du mener," sa han og kikket dit hvor armen hans hadde pleid å være. "Ble det forresten noen doktor av deg?" "Nei," sa jeg. "Det gikk ikke som jeg hadde planlagt." "Så hva driver du med nå?" "Jeg er privatdetektiv," sa jeg. "Privatdetektiv?" sa han.
    BARCELONA
SIST GANG JEG traff Sam var i Barcelona i \'38. Han hadde vært en helvetes god sjonglør og tryllekunstner. Synd med den armen hans, men det virket jo som han hadde lært å bruke det til sin fordel. Man må kunne å sno seg her i livet. Vi delte noen minner fra den spanske borgerkrigen, og så loppet jeg ham for fem dollar. Jeg forsøker å benytte de sjansene som byr seg. "Forresten," sa jeg. "Betalte du meg noen gang tilbake de fem dollarene du lånte av meg i Barcelona?" "Hvilke fem dollar?" sa han. "Du husker dem ikke?" sa jeg. "Nei," sa han. "Da kan du bare glemme det," sa jeg. "Det er ikke så viktig." Deretter antydet jeg at jeg var på vei til å snakke om noe annet... "Stopp en hal," sa han. Han hadde alltid vært ærlig utenom det vanlige. "Jeg kan ikke huske at jeg lånte fem dollar av deg. Når var det?" "I Barcelona. En uke før vi reiste, men glem det. Det er greit. Jeg burde ikke ha nevnt det. Hvis du ikke husker det, så husker du det ikke. Det er fortid nå. Glem det." Og jeg antydet at jeg var på vei til å snakke om noe annet en gang til. Få øyeblikk senere, etter at han med et merkelig uttrykk i ansiktet hadde gitt meg fem dollar, gikk han opp Washington Street og ut av livet mitt.
    ABRAHAM LINCOLN-BRIGADEN
DEN SPANSKE borgerkrigen var langt borte, men jeg satte pris på at den selv år senere var i stand til å skaffe meg fem dollar. Jeg hadde ikke vært noen virkelig entusiast rent politisk. Politikk hadde ikke vært grunnen til at jeg vervet meg til Abraham Lincoln-brigaden. Jeg dro til Spania fordi jeg tenkte det kanskje hadde likheter med Babylon. Jeg vet ikke hvor den idéen kom fra. Jeg får så mange idéer om Babylon. Enkelte av dem treffer spikeren så det synger, mens andre er mer skivebom. Det som er dumt, er at det er vanskelig å vite hvilke som er hva, men det går seg alltid til etter hvert. I hvert fall gjør det det for meg når jeg drømmer om Babylon. Så kom jeg på at jeg fortsatt burde oppsøke en telefon, men i noen sekunder husker jeg ikke om det var Babylon jeg skulle ringe eller om det var min mor borte i Mission District. Det var min mor. Jeg hadde lovt å ringe henne og jeg visste at hun ville like det dårlig hvis jeg ikke ringte temmelig snart. Vi hadde i og for seg ingenting å snakke om. Vi holdt ikke hverandre ut og havnet alltid i samme krangel. Hun likte tanken på at jeg var privatdetektiv svært dårlig. Ja, jeg burde nok ringe til min mor. Hun ville bli mer sint enn vanlig dersom jeg ikke ringte i dag. Jeg hatet å gjøre det, men hvis jeg lot det være, ville det bli helvete på jord. Jeg ringte henne én gang i uken og vi hadde alltid den samme samtalen. Jeg tror ikke vi engang gjorde oss umake for å forandre på ordlyden. Jeg tror vi brukte de samme ordene hver gang. Det gikk vanligvis for seg som følger: "Hallo?" sa min mor når hun tok telefonen. "Hei, mor. Det er meg." "Hallo? Hvem er dette? Hallo?" "Mor." "Det kan umulig være min sønn som ringer. Hallo?" "Mor," jamret jeg alltid. "Det høres ut som sønnen min," brukte hun å si. "Men han ville ikke være frekk nok til å ringe hvis han fortsatt var privatdetektiv. Han ville simpelthen ikke våge å være så frekk. Han har tross alt litt selvrespekt igjen. Hvis dette er sønnen min, må han ha sluttet med detektiv-tullet og skaffet seg en ordentlig jobb. Han har blitt arbeidskar med løftet hode og han vil gjerne betale tilbake de åtte hundre dollarene som han skylder sin mor. Flink gutt." Når hun var ferdig med å snakke, var det alltid en lang pause, og så pleide jeg å si: "Det er sønnen din og jeg er fortsatt privatdetektiv. Jeg har fått en sak. Jeg skal snart betale deg tilbake noen av pengene jeg skylder." Jeg brukte alltid å si at jeg hadde fått en sak selv om jeg ikke hadde det. Dette var en del av spillet. "Du har knust din mors hjerte," pleide hun å si på dette tidspunktet, og jeg brukte å svare: "Det er unødvendig at du alltid sier dette bare fordi jeg er privatdetektiv. Jeg er fortsatt glad i deg." "Hva med de åtte hundre dollarene?" brukte hun å si nå. "Det at du er glad i meg kan ikke betale for melk og brød. Og hvem tror du at du er som kan tillate deg å knuse hjertet mitt og aldri skaffe deg en skikkelig jobb og aldri gifte deg. Ingen barnebarn. Hva skal jeg gjøre? Hvorfor måtte jeg forbannes med en sønn som er en tomsing?" "Mor, ikke si slike ting," ville jeg jamre på signal. Den jamringen hadde pleid å kunne utløse fem eller ti dollar fra henne, men ikke nå lenger, overhodet ingenting. Det var bare ren og skjær jamring, men hvis jeg ikke ringte henne, ble ting bare enda verre, og siden jeg ikke ville at ting skulle bli verre enn de allerede var, brukte jeg å ringe. Faren min døde for flere år siden. Mor hadde fortsatt ikke kommet over det. "Din stakkars far," brukte hun å si, og så begynte hun å gråte. "Det er din feil at jeg er blitt enke." Mor beskyldte meg for å ha bidratt til fars død og på en måte hadde hun rett, selv om jeg bare var fire år da det skjedde. Og hun holdt seg aldri for god for å nevne det på telefonen. "Snørrunge!" brukte hun å rope. "Ondskapsfulle snørrunge!" "Mor," jamret jeg. Så pleide hun å slutte å gråte, og si: "Jeg burde ikke anklage deg. Du var bare fire år den gangen. Det er ikke din feil. Men hvorfor måtte du kaste den ballen ut på gaten? Kunne du ikke ha nøyd deg med å sprette ballen på fortauet som enhver annen unge som fortsatt har en far?" "Du vet at dette ikke er lett for meg heller, mor." "Jeg vet det. Men hvorfor er du privatdetektiv? Jeg hater slike blader og bøker. De er så mørke. Jeg liker ikke de lange, svarte skyggene som de folkene har på omslagene. De skremmer meg." "Det er ikke slik i virkeligheten, mor," pleide jeg å si. Og hun svarte: "Hvorfor selger de dem da nede på kiosken slik at alle i hele verden kan se dem og kjøpe dem? Svar på det hvis du er så smart. Kom igjen og svar, herr privatdetektiv. Jeg utfordrer deg. Kom igjen! Kom igjen! Dette er din mor!" Jeg klarte ikke å svare. Jeg klarte ikke å fortelle min mor at folk ønsket å lese historier om personer med lange og truende svarte skygger. Hun ville simpelthen ikke forstå det. Hennes måte å tenke på bevegde seg ikke i slike baner. Hun pleide å avslutte samtalen med å si: "Min sønn....," lang pause, "...hvorfor privatdetektiv?" Vi har hatt den samme samtalen i seks måneder nå. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde blakket meg og blitt nødt til å låne så mye av min mor og alle vennene mine i forsøket på å bli privatdetektiv. Nåja. Dette var uansett dagen da lykken var i ferd med å snu. Jeg hadde en oppdragsgiver og kuler til revolveren. Alt kom til å ordne seg i det lange løp. Det er det som teller. Jeg sto ved et veiskille. Jeg skulle få mengder av oppdragsgivere, betale tilbake gjelden, få et kontor, en sekretær og en bil igjen, men denne gangen skulle det være en sekretær som kunne knulle meg sønder og sammen. Så ville jeg dra på ferie til Mexico og bare sitte på stranden der nede og drømme om Babylon. Nana-dirat skulle sitte rett ved siden av meg og se lekker ut i badedrakt, men nå i første omgang var jeg nødt til å ringe min mor. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.