«Drømmer om Babylon» (7)

    ELSKER ONKEL SAM

JEG GIKK INN på en bar på Kearny Street for å bruke telefonautomaten deres. Stedet var tomt, bortsett fra bartenderen og ei feit dame som sto i telefonen. Hun snakket ikke. Hun bare sto der og nikket til personen i den andre enden. Jeg bestemte meg for å benytte min nye femdollarseddel til å skaffe meg en øl mens hun avsluttet samtalen. Jeg satte meg på en barkrakk, og bartenderen kom mot meg. Han så så vanlig ut at han nesten var usynlig. "Hva skal det være?" sa han. "Bare en øl," sa jeg. "Du bør nok drikke den raskt," sa han. "Japsene kan være her før det blir mørkt." Av en eller annen grunn syntes han dette var veldig morsomt, og han lo godt av sin egen vits. "Japsene er glade i øl," sa han, mens han fortsatte å le. "De kommer til å drikke alt ølet i California når de ankommer. Til siste dråpe." Jeg kikket bort mot den feite dama som bevegde hodet sitt opp og ned som en and. Ansiktet hennes var ett eneste stort smil. Hun så ut som om hun var i startfasen av en samtale som kom til å vare i årevis. "Glem ølen," sa jeg til bartenderen og reiste meg fra barkrakken og gikk mot døren. Det var flere uker siden jeg hadde drukket en øl og jeg ville ikke ha opplevelsen ødelagt av en usammenhengende bartender. Han må ha hatt noen løse skruer og muttere i hodet sitt. Ikke rart det ikke var andre der inne enn ei feit dame som så ut som om hun hadde en kjærlighetsaffære med en telefonautomat. Jeg utnevner dere herved til telefon og kone. "Til siste dråpe," lo bartenderen mens jeg åpnet døren og gikk tilbake ut på Kearny Street hvor jeg nesten gikk en kineser i senk. Han spaserte på fortauet da jeg kom ut gjennom døren og gikk rett på ham. Vi var begge veldig overrasket, men han var mer overrasket enn meg. Han hadde en pakke under armen da vi kolliderte. Han fomlet med den i et kort sekund og klarte å unngå å miste den på fortauet. Han var svært oppkavet av hendelsen. "Ikke japaner," sa han mot meg mens han skyndte seg videre. "Kinesisk-amerikansk. Elsker flagget. Elsker Onkel Sam. Ingen problemer. Kineser. Ikke japaner. Lojal. Betaler skatt. Holder nesen ren."

    BUSSTRONE
TING BEGYNTE å bli kompliserte. Jeg burde nok heller ringe min mor senere når ting ble litt enklere. Jeg ville nødig utfordre flaksen min nå som det gikk såpass bra, så jeg bestemte meg for å gå hjem og ta en dusj før jeg møtte oppdragsgiveren min. Kanskje hadde jeg noe som lignet en ren skjorte i skapet. Jeg ville se godt ut når jeg møtte oppdragsgiveren. Jeg ville til og med pusse tennene. Jeg gikk ned Kearny Street til Sacramento Street og sto der og ventet på bussen som skulle ta meg opp Sacramento til Nob Hill og leiligheten min. Jeg behøvde ikke vente lenge. Bussen var bare noen få kvaraler unna, på vei opp Sacramento mot min holdeplass. Det er som jeg sier: flaksen var på min side. Jeg tror at flaks er som tidevannet. Når det kommer, så kommer det. Jeg kom virkelig til å nyte den luksusen det er å ta bussen. Jeg hadde trampet rundt i San Francisco i ukevis. Så fattig hadde jeg aldri vært før, men disse tidene var over nå. Jeg gikk på bussen, betalte og satte meg som om jeg var en konge som steg opp på en ny trone for første gang. Jeg sukket av glede idet bussen fortsatte opp Sacramento Street. Jeg tror jeg må ha sukket i høyeste laget, for det fikk en ung kvinne som satt overfor meg med kryssede ben til å forandre sittestilling og vende blikket bort i ubehag. Hun hadde antakelig sittet på en buss hver jævlige dag i sitt liv. Kanskje hun til og med var født på en buss og hadde billett for livet, og når hun døde, kom kisten hennes antakelig til å fraktet med buss til kirkegården. Bussen ville naturligvis være svartmalt og alle setene ville være fulle av blomster, lik gale passasjerer. Enkelte aner ikke hvor godt de har det.
    FU MANCHUS TROMMER
DEN KORTE bussturen opp bakken var en god anledning til å spinne videre på min babylonske detektiv-føljetong. Jeg lente meg tilbake og kjente Babylon ta over inne i hodet mitt, som varm lønnesyrup når den helles over rykende varme pannekaker. ... mmmmmmm herlig. ... mmmmmmm Babylon. Jeg måtte ha en tittel på føljetongen min. Hva skulle jeg kalle den? La meg se. Jeg tenkte på titler på føljetonger jeg hadde sett de siste årene. Jeg er en ganske stor filmfantast. Magikeren Mandrake Det krypende spøkelset Kaptein Marvels eventyr Den mystiske dr. Satan Skyggen Fu Manchus trommer og Jernkloen. Alt dette var gode titler, og jeg trengte en akkurat like god en til føljetongen min. Mens bussen nærmet seg toppen av Nob Hill, med stadige opphold der passasjerer gikk av og på, gjennomgikk jeg hundrevis av titler. De beste jeg fant på var: Den skrekkelige dr. Abdul Forsythe En detektivs eventyr i Babylon De krypende skyggerobotene. Dette kom utvilsomt til å bli morsomt. Jeg hadde mengder av muligheter å jobbe med, men jeg måtte passe på at ikke ting kom ut av kontroll. Selv med et stramt grep rundt Babylon klarte jeg å kjøre to holdeplasser for langt og ble nødt til å gå et par kvartaler tilbake. Jeg måtte virkelig vokte meg for ikke å la Babylon ta føringen, og særlig nå som jeg hadde en oppdragsgiver.
    FREDAG ER GRAVDAG
JEG FIKK ØYE på en telefonautomat. Kanskje jeg bare skulle ringe min mor og bli ferdig med det. Jo raskere jeg ringte henne, desto raskere trengte jeg ikke å ringe henne igjen. Det ville gi meg en ukes ro. Jeg slapp en mynt ned i sprekken og slo nummeret. Jeg lot telefonen ringe ti ganger før jeg la på. Jeg lurte på hvor hun var. Så slo det meg at det var fredag og at hun var på kirkegården for å legge blomster på min fars grav. Det gjorde hun hver fredag. Det var et ritual hun hadde lagt seg til. Uansett vær besøkte hun min fars grav hver fredag. Så kanskje var det ikke den rette dagen å ringe henne på. Det kom bare til å minne henne på at jeg drepte ham da jeg var fire. Nei. Jeg fikk heller ringe dagen etter. Det ville være et smart trekk av meg. Jeg begynte å tenke på den dagen da jeg drepte min far. Jeg kom så langt som til å huske at det var en søndag og svært varmt og at en flunkende ny T-Ford sedan sto parkert utenfor huset vårt og at jeg tidligere på dagen hadde gått bort til den og luktet hvor ny bilen var. Jeg var et barn da og jeg gikk bare rett bort til den og stakk nesen inntil støtfangeren og trakk pusten dypt. Jeg syns at den deiligste parfymen her i verden er lukten av noe helt nytt. Det kan være klær eller møbler eller radioer eller biler eller til og med redskaper som brødristere og strykejern. For meg lukter alt som er nytt godt. Nåja. Jeg var i ferd med å minnes dagen da jeg drepte min far. Jeg hadde kommet til der hvor jeg sto med med nesen mot støtfangeren på en flunkende ny T-Ford, da jeg med ett forandret på tankebanen. Jeg orket ikke å tenke på min fars død, så jeg skiftet bare emne inne i hodet. For ikke helt å miste grepet måtte jeg holde meg unna Babylon akkurat nå, så jeg tenkte på oppdragsgiveren min i stedet. Hvem var oppdragsgiveren min? Hvordan så han ut? Hva ville han be meg om å gjøre? Hvorfor måtte jeg ha revolver? Kom de til å be meg gjøre noe ulovlig? Hvis de gjorde det, kom jeg naturligvis til å gjøre det. Hvis det ikke involverte å drepe noen. Tapere kan ikke være kresne. En mann i min situasjon må ro i den retningen han blir bedt om å ro, bortsett fra at jeg ikke kom til å drepe noen. Det var det eneste jeg ikke ville gå med på. Jeg var virkelig desperat. Jeg trengte de helvetes pengene. Jeg visste ikke om oppdragsgiveren min var en mann eller en kvinne. Det eneste jeg visste var at jeg skulle møte noen utenfor en radiostasjon klokken seks. Vedkommende visste hvordan jeg så ut, så jeg trengte ikke å vite hvordan vedkommende så ut. Dette henger kun på greip når man er så blakk som jeg var, og det hang mer enn godt nok på greip for meg.
    SMITH
DET FAKTUM AT jeg ikke visste navn eller kjønn på oppdragsgiveren min brakte meg på en eller annen måte tilbake til Babylon. Enkelte ganger oppfører Babylon seg rett og slett på den måten. Hvordan kunne jeg i det hele tatt begynne å tenke på en tittel til føljetongen min når jeg ennå ikke hadde navn til alle hovedpersonene? Navnet til hovedpersonen hadde jeg selvfølgelig: dr. Abdul Forsythe. Men jeg hadde ikke noe navn til meg selv. Hvor hadde jeg hodet? Jeg må jo ha et navn på meg selv. Det kunne tenkes at jeg ville bruke det i tittelen. I detektivromanen som jeg nettopp hadde blitt ferdig med å leve i, hadde jeg brukt navnet Ace Stag. Men jeg var ingen tilhenger av å bruke samme navn flere ganger i mine babylonske eventyr. Jeg likte å forandre på navnet. Den gangen jeg var baseball-helt i Babylon hadde jeg for eksempel brukt navnet Samson Ruth. Men nok om det. Jeg trengte et nytt navn til føljetongen. Jeg lekte med en håndfull navn mens jeg gikk de to kvartalene tilbake til mitt opprinnelige stoppested. Jeg liker Smith. Navnet Smith. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid likt det navnet. Enkelte syns det er i vanligste laget. Det gjør ikke jeg. Smith... Jeg lot en rekke variasjoner over Smith sirkulere i hodet. Errol Smith Cary Smith Humphrey Smith George Smith Wallace Smith Pancho Smith Lee Smith Morgan Smith "Kanonbåt" Smith "Røde" Smith Carter Smith Rex Smith Cody Smith Flint Smith Terry Smith Leende Smith Major Smith (denne likte jeg spesielt godt.) "Oklahoma Jimmy" Smith F.D.R. Smith Når man bruker et navn som Smith, er det mange muligheter. Det er i hvert fall sikkert. Noen av navnene var fine, men jeg følte ikke at jeg hadde funnet det perfekte og jeg ville ikke nøye meg med mindre enn den perfekte Smith. Hvorfor skulle jeg det?
    LOBOTOMI
FAEN HELLER! Mens jeg tenkte på å bruke Smith-navnet på en privatdetektiv i Babylon, gikk jeg to kvartaler forbi stoppestedet mitt igjen. Forbi gaten jeg bodde på. Så jeg ble nok en gang nødt til å snu og gå tilbake, og jeg følte meg som en dust fordi jeg ikke kunne koste på meg å gjøre ting som dette når det bare var noen få timer til jeg skulle møte den første oppdragsgiveren min på flere måneder. Å tenke på Babylon kan være farlig for meg. Jeg var nødt til å være på vakt. Jeg gikk tilbake nedover Sacramento Street mens jeg passet veldig godt på ikke å tenke på Babylon. Jeg lot, der jeg gikk, som om jeg hadde fått utført en prefrontal lobotomi. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.