«Drømmer om Babylon» (8)

    MELKEMENN

JEG KJENTE EN slags følelse av triumf da jeg ankom Leavenworth Street og ruslet det siste halve kvartalet bort til leiligheten min. Jeg hadde ikke tenkt på Babylon én eneste gang. Likbilen sto parkert utenfor huset. Noen i bygningen var død. Jeg forsøkte å se for meg hvem av leieboerne som kunne være død, men jeg klarte ikke å se for meg at noen kunne dø på et sted som dette. Så lenge det å betale leia allerede var en slags død, var det ingen vits. Jeg skulle bli overrasket når jeg fant ut hvem det var. Det var helt sikkert. Likbilen var en ombygd lastebil med nok plass til å romme fire flunkende ny-døde eks-skattebetalere. Jeg gikk opp trappen, åpnet inngangsdøren og steg inn i den mørke og fuktige entréen til huset som noen kalte hjem, men som jeg kalte helvetes forgård. Selv om jeg nå hadde fått ordnet husleieproblematikken, kastet jeg et ufrivillig blikk opp trappen mot tredje etasje og husvertens leilighet. Døren var åpen og to likhusarbeidere kom bærende ut med kroppen hennes. Den lå på en båre og var dekket av et laken. Flere av leieboerne hadde samlet seg utenfor døren hennes. De oppførte seg som nyrekrutterte amatørsørgende. Jeg sto ved bunnen av trappen og så på at likhusarbeiderne bar henne ned. De gjorde det på en myk måte og uten å anstrenge seg, litt som olivenolje som renner ut av en flaske. De sa ingenting da de kom ned trappen. Jeg kjente mange av de som jobbet på likhuset, men jeg kjente ikke disse to. De sørgende leieboerne sto i en bitteliten gruppe på toppen av trappen og hvisket og sørget på en amatørmessig måte. De overbeviste ikke. Men så er det også vanskelig å være særlig overbevisende når man skal sørge over en husvert med et hylende temperament og en nese som hun til en hver tid stakk inn der det passet minst. Hun hadde en skikkelig uvane med å kikke granskende ut gjennom en sprekk i døren på alle som kom og gikk. Hun hadde ufattelig hørsel. Det må ha vært en flaggermus et eller annet sted i slektstreet hennes. Nåja. Hennes dager var uansett talte. Nå var hun på vei for å avlegge min trebeinte venn en visitt, og han kom til å legge henne på is om kort tid. Jeg funderte på om han kom til å kikke på den nakne kroppen hennes. Jeg tviler på det. Hun var for gammel og hadde spist for mange harske smultringer. Hun nådde ikke opp til kneet til den prostituerte som han menget seg med der nede nå - hun som var blitt åpnet med en brevåpner. I noen sekunder så jeg henne for meg. Hun var virkelig noe for seg selv. Så tenkte jeg på den flotte blondinen som hadde grått da jeg møtte henne utenfor likhuset, men som overfor Trebein hadde latt som om hun var fattet og uinteressert da hun hadde fått se den døde hora. Denne tankerekken førte til et glimt av sjåføren hennes som hadde smilt til meg da han kjørte av gårde, som om vi var gamle venner som ikke hadde tid til å snakke sammen akkurat da, men som skulle møtes igjen snart. Oppmerksomheten min vendte tilbake til det som foregikk foran meg. Jeg så bærerne som gjorde seg ferdige med å frakte henne ned. De var virkelig gode på det de drev med. Det var naturligvis yrket deres, men jeg kjente at jeg var nødt til å beundre dem allikevel. Jeg mener at alle gjøremål har sin egen estetikk og disse to beviste dette gjennom å bære etterlevningene av den gamle sugga som om hun var en engel eller i det minste en millionær. "Husverten?" sa jeg idet de kom ned trappen. Å si dette fikk meg til å føle meg som en privatdetektiv. Jeg liker å holde meg i form. "Jepp," sa den ene av dem. "Hva skjedde?" sa jeg. "Blodpumpa," sa den andre. De amatørmessig sørgende fulgte etter ned trappen og så på mens bærerne bar henne ut av bygningen. De skjøv kroppen hennes inn i likbilen. Det lå allerede et annet lik der inne. Hun ville med andre ord få selskap på veien ned mot sentrum og likhuset. Jeg antar det er hyggeligere enn å kjøre alene. Bærerne lukket døren bak henne og den nye vennen hennes. De gikk rolig mot førerhuset og satte seg inn. Det var en tilbakelent avslappethet over dem. De hadde omtrent den samme holdningen som en melkemann har overfor tomme flasker. Han plukker dem bare opp og tar dem med.

    MIN LYKKEDAG
DA HUSVERTEN var borte, ruslet jeg nedover korridoren mot leiligheten min, og brått begynte den lyse siden av situasjonen å bli tydeligere for meg. Den gamle husverten eide bygningen, og hun var enke og hadde ingen venner eller slektninger. Boet etter henne kom til å være et rot uten like. Det ville ta måneder å finne ut av det, og ingen kom til å plage meg angående den ubetalte leia. For en flaks! Dette var virkelig min lykkedag. En slik dag hadde jeg ikke hatt siden jeg ble overkjørt av en bil og brakk begge beina for et par år siden. Jeg fikk en klekkelig erstatning i etterkant. Og selv om jeg lå i strekk i tre måneder, var det helt klart bedre enn å jobbe for føden. Ahh, hvilke dager jeg hadde hatt med drømmer om Babylon der på sykehuset. Det var med nød og neppe jeg ville reise hjem. Jeg antar det vistes på meg. Sykepleierne slo vitser om det. "Hvorfor så nedfor?" sa en av dem. "Du ser ut som om du skal i begravelse," sa en annen. De ante ikke hvor godt jeg hadde det på sykehuset. Bare det å få ligge der med alle mine behov dekket og med praktisk talt ingenting annet å gjøre enn å drømme om Babylon. I samme sekund som jeg gikk ut fra det sykehuset på krykkene mine, begynte nedturen. Fra den dagen har spiralen gått rakt nedover. Helt til i dag. Men for en dag det har vært så langt: En oppdragsgiver! Kuler til revolveren! Fem dollar! Og, best av alt; en død husvert! Hvem kunne ønske seg mer?
    JULESANGER
DEN FUKTIGE og jævlige dysterheten i leiligheten min hadde ikke forandret seg mens jeg var ute. For et rottehøl. Jesus Kristus alene vet hvordan det var mulig å bo slik som dette. Det var noe skremmende over å være her. Jeg tråklet meg over flere uidentifiserte objekter som lå på gulvet. Jeg kikket med vilje veldig hardt ikke på dem. Jeg ville ikke vite hva det var. Jeg unngikk også å se på sengen min. Sengen min så ut som den hørte hjemme i den mest voldsbelastede delen av et sinnssykehus. Ikke engang på den tiden da jeg hadde viljen til å forsøke hadde jeg vært noen stor sengereer. Min mor brukte å skjelle meg ut hele tiden. "Hvorfor rer du ikke sengen din? Må jeg gjøre alt for deg?" Og når jeg så hadde redd sengen, pleide hun å skrike: "Hvorfor kan du ikke re sengen din på en ordentlig måte! Se på det lakenet. Det ser ut som en kveil av rep. Jeg aner ikke hva skal gjøre! Gud, se i nåde til meg!" Og nå skyldte jeg henne åtte hundre dollar og sengen min så ut som galgen de hang morderne til Abraham Lincoln i og jeg hadde ikke ringt min mor denne uken. Jeg måtte ta en dusj hvis jeg skulle ha noen sjanse til å imponere oppdragsgiveren min, så jeg tok av meg klærne og skulle akkurat til å skru på dusjen da jeg innså at jeg ikke hadde noe såpe. Jeg hadde brukt det siste lille stykket for noen dager siden. I tillegg var barberhøvelen min så sløv at det ville ha vært umulig å skrelle en pære med den. Jeg var på nippet til å kle på meg igjen og gå ut for å skaffe såpe og noen barberblader, men så kom jeg på at det ikke fantes en butikk i flere kilometers omkrets hvor jeg ikke skyldte penger. Hvis jeg flagret med femdollarseddelen foran ansiktet på en av innehaverne, kom han til å plukke lemmene av meg, én etter én. Nei, takk... Hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne bare glemme å låne såpe eller barberblader fra noen av de andre leieboerne. Det var ingen av dem som jeg ikke allerede hadde feid over som en skogbrann. De ville ha nektet å låne meg plaster om jeg hadde fått strupen skåret over. Jeg tenkte meget nøye gjennom det hele. Tankene min gikk i følgende baner: Vann er viktigere enn såpe. Jeg mener, hva er såpe uten vann. Ingenting. Det er nøyaktig hva det er. Så rent logisk kunne vann klare brasene alene, og det var dessuten bedre enn ingenting, hvis dere skjønner hva jeg mener. Etter å ha overbevist meg selv om dette, skrudde jeg på vannet og entret dusjen. Jeg gikk umiddelbart ut igjen. "OOOÆÆHHHHHHHHHHHHHHHHH!" hylte jeg mens jeg hoppet rundt med store smerter. Vannet var brennhett og jeg måtte betale for min dumhet. Det var synd og skam at tenkningen min ikke var blitt presset langt nok til at jeg hadde kommet på å justere vanntemperaturen til et punkt som mennesker var i stand til å holde ut. Nåja. Det hadde bare vært en glipp. Så snart smerten ga seg, justerte jeg kaldt og varmt vann på en slik måte at de sammen utgjorde et akseptabelt nivå for en dusj uten såpe. Vanligvis bruker jeg å synge i dusjen, så jeg begynte å synge i dusjen: "Deilig er jorden! Prektig er Guds himmel! Skjønn er sjelenes pilegrimsgang! Gjennom de fagre riker på jorden går vi til paradis med sang..." Jeg synger alltid julesanger i dusjen. Da jeg for noen år siden bodde i en bedre leilighet, tilbrakte en kvinne natten hos meg. Hun var sekretæren til en bruktbilforhandler. Jeg likte henne veldig godt. Jeg hadde håpet at vi skulle bygge noe varig sammen, og at jeg dessuten skulle få prosenter på kjøp av bruktbil. Vi hadde vært ute sammen noen ganger, men dette var første gang vi hadde havnet i seng og det gikk temmelig bra. Det var i hvert fall mitt syn på saken. Dette var på den tiden da jeg hadde såpe, og om morgenen gikk jeg for å ta en dusj. Hun lå fortsatt i sengen da jeg forlot rommet. Jeg entret dusjen og begynte å synge: "Et barn er født i Betlehem, i Betlehem, i..." Jeg sang i vei... Da jeg var ferdig og kom inn på soverommet, var hun borte. Hun hadde stått opp, kledd på seg og forsvunnet uten et ord. Men hun hadde etterlatt en lapp på nattbordet. På lappen sto det: Kjære Mr. Card, Mange takk for hyggelig stund. Vær vennlig ikke å ringe meg mer.
    Vennlig hilsen, Dottie Jones
Jeg antar at enkelte folk simpelthen ikke ønsker å høre julesanger i juli. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.