«Drømmer om Babylon» (9)

    EN VERDENSBERØMT SOKKEEKSPERT

TAKKET VÆRE sløvheten til barberbladet, det skarpeste jeg hadde, avrundet jeg min orgie i personlig hygiene ved å foreta verdens minst effektive barbering. Deretter jobbet jeg meg gjennom ulike hauger av klær og komponerte den renest mulige påkledningen som måneder av ekstrem fattigdom tillot. Jeg sørget også for å ta på meg to sokker. De passet naturligvis ikke sammen, men med mindre man var en verdensberømt sokkeekspert, ville det kunne passere. Heldigvis ville den nye oppdragsgiveren forandre på alt dette. Han kom til å få meg ut av dette helvetet. Jeg kikket over mot klokken på nattbordet. Urskiven var knapt synlig bak tusenvis av håpløse papirfragmenter. Klokken så ikke videre fornøyd ut. Jeg tar det for gitt at den ville ha foretrukket å stå i huset til en bankmann eller en peppermø i skolevesenet fremfor hos en ulykksalig privatdetektiv fra San Francisco. Viserne på den desillusjonerte klokken viste kvart over fem. Jeg hadde tre kvarter på meg før møtet med oppdragsgiveren utenfor radiostasjonen i Powell Street. Jeg håpet at det oppdragsgiveren min ville be meg om å gjøre, hva det nå enn var, skulle foregå inne på radiostasjonen. Jeg hadde aldri vært inne på en radiostasjon, men jeg var en ivrig radiolytter. Jeg hadde mengder av favorittprogrammer. Vel. Jeg var nå "nydusjet", "nybarbert", "ren" og "påkledd". Det var på tide å komme seg ned mot sentrum. Siden jeg var så vant til det, bestemte jeg meg for å gå. Den fete betalingen fra oppdragsgiveren kom til å gjøre slutt på rutinen med å gå til fots over alt, så denne turen ned mot sentrum ville bli en slags avskjedstur. Jeg tok på meg frakken med revolverne i lommene: En ladd og en tom. Når jeg nå ser tilbake på dette, skulle jeg ønske jeg hadde tatt den tomme revolveren ut av lommen, men man kan ikke forandre på fortiden. Man må bare leve med det. Før jeg forlot leiligheten, kikket jeg meg rundt for å se om det var noe jeg hadde glemt. Selvfølgelig hadde jeg ikke det. Jeg eide så få ting her i verden at jeg faen ikke hadde noe å glemme. En klokke? Nei. En ring med en svær diamant? Nei. En lykkebringende harelabb? Niks. Den hadde jeg spist for lengst. Så slik jeg nå sto med to revolvere i lommene, var jeg så klar til å gå ut som jeg noensinne kom til å bli. Det eneste som plaget meg var det faktum at jeg fortsatt var nødt til å ringe min mor slik at vi kunne ha den samme samtalen om igjen og slik at hun kunne gi meg min ukentlige overhøvling. Nåja... hvis man hadde ønsket at livet skulle være perfekt, ville man ha laget det slik i utgangspunktet. Og det er ikke edens hage jeg snakker om.

    FARVEL TIL OLJEKILDENE PÅ RHODE ISLAND
DE AMATØRMESSIGE husvertsørgende sto ikke på toppen av trappen da jeg forlot huset. De hadde virkelig vært et latterlig ensemble i sin patetiske sørgeopera, men nå hadde de trukket seg tilbake til rottehullene sine, og husverten var bare død. Jeg tenkte på henne mens jeg gikk ut. Jeg hadde virkelig klart å iscenesette et godt stykke fanteri da jeg fikk henne til å akseptere betalingsutsettelsen ved å si at onkelen min hadde gjort et stort oljefunn ute på Rhode Island. Det hadde vært et øyeblikk av grandios inspirasjon som kom fra ingensteds, og hun trodde på meg. Hvis ikke Babylon hadde stått i veien, kunne jeg ha blitt en dyktig politiker. Da jeg gikk ned trappen mot gaten, så jeg for meg at hun hadde tenkt på oljekildene på Rhode Island akkurat idet hjertet stoppet. Jeg kunne høre henne snakke til seg selv: "Jeg har aldri hørt om oljekilder på Rhode Island før. Det høres merkelig ut. Jeg vet at det fins mengder av oljekilder i Oklahoma og i Texas, og jeg har sett flere sør i California, men oljekilder på Rhode Island?" Og så stoppet hjertet hennes. Godt. <
    FINE BILDER
JEG VAR VELDIG påpasselig med ikke å tenke på Babylon mens jeg gikk ned Leawenvorth Street. Plutselig begynte en mann i tjueårene å vinke til meg fra den andre siden av gaten. Jeg hadde aldri sett ham før. Jeg visste ikke hvem han var. Jeg lurte på hva han ville. Han var svært ivrig etter å komme over til min side av gaten, men det var rødt lys, og han sto og ventet på at lyset skulle skifte. Mens han ventet fortsatte han med å veive med armene sine, rundt og rundt, som en sinnssyk vindmølle. Da det ble grønt, kom han løpende over gaten og bort til meg. "Hei på deg," sa han, som om vi var brødre og ikke hadde sett hverandre på lenge. Ansiktet hans var dekket av kviser og øynene utstrålte karaktersvakhet. Hvem var denne sulliken? "Husker du meg?" sa han. Det gjorde jeg ikke, og om jeg hadde gjort det ville det ha vært mot min vilje, men jeg sa uansett at jeg ikke gjorde det. "Nei," sa jeg. Klærne hans var et trist syn. Han så like ille ut som jeg gjorde. Da jeg sa at jeg ikke gjenkjente ham, så han like skuffet ut som han ville ha gjort hvis vi hadde vært nære venner og jeg plutselig hadde glemt hele ham. Hvor i helvete kom denne karen fra? På dette tidspunktet sto han og stirret på føttene sine som en kattunge som nettopp hadde blitt husren. "Hvem er du?" sa jeg. "Husker du meg ikke?" sa han trist. "Fortell meg hvem du er, så husker jeg deg kanskje," sa jeg. Nå begynte han å riste skuffet på hodet. "Kom igjen," sa jeg. "Ut med språket. Hvem er du?" Han fortsatte å riste på hodet. Jeg begynte å gå. Han strakk ut armen og berørte frakken min med hånden sin, som om han ville hindre meg i å gå videre. Nå hadde jeg to grunner til å få renset frakken min. "Du solgte meg noen bilder," sa han sakte. "Bilder?" sa jeg. "Ja. Bilder av kvinner som ikke hadde klær på seg. Det var fine bilder. Jeg tok dem med meg hjem. Husker du? Det var på Treasure Island, under verdensutstillingen. Jeg tok med meg bildene hjem." Pokker heller! Jeg tviler ikke på at han tok dem med seg hjem. "Jeg trenger noen flere slike bilder," sa han. "De jeg har er gamle." Jeg krympet meg da jeg i et glimt så for meg hvordan bildene så ut i dag. "Har du noen flere jeg kan kjøpe?" sa han. "Jeg trenger nye bilder." "Det der var lenge siden," sa jeg. "Jeg driver ikke med slikt lenger. Det var bare noe jeg gjorde én gang." "Det var i 1940," sa han. "Det er bare to år siden. Har du ingen flere liggende? Jeg er villig til å betale godt for dem." Han stirret på meg med bedende, hundeaktige øyne. Han var desperat etter pornografi. Jeg hadde sett slike blikk før, men den tiden da jeg drev med salg av snuskete bilder hadde jeg lagt bak meg nå. "Dra til helvete, din perverse tulling!" sa jeg og begynte å gå videre nedover Leavenworth Street, mot radiostasjonen. Jeg hadde mer fornuftige ting å gjøre enn å henge på et gatehjørne og snakke med perverse drittsekker. Jeg tenkte på hvordan bildene hans var blitt gamle og jeg krympet meg igjen.
    PEDRO OG HANS FEM ROMATIKERE
JEG GIKK NOEN kvartaler videre nedover Leavenworth Street før jeg plutselig kom på hva jeg hadde drømt sist natt. Jeg hadde drømt at jeg var en berømt kokk fra sør for grensen og at jeg åpnet en meksikansk restaurant i Babylon. Den spesialiserte seg på oste-enchiladas og chiles rellenos. Det ble etter hvert den mest berømte restauranten i Babylon. Den lå i nærheten av de hengende hager og de fineste folkene i Babylon brukte å spise der. Nebukadnesar var der ofte, men han brød seg ikke om husets spesialiteter. Han foretrakk tacos. Til tider satt han der med én i hver hånd. For en type! Hele tiden slo han vitser og gestikulerte til alle mulige med tacoene sine. Nana-dirat jobbet som danser der. Stedet hadde en scene med et lite mariachiband: Pedro og hans fem romantikere. De fikk det virkelig til å svinge, og når Nana-dirat danset bestilte alle mer øl for å forfriske seg. Hun var som et stykke meksikansk fyrverkeri der hun danset i det gamle Babylon. Hoppsann. Med ett demret det for meg at jeg var i ferd med å tenke på Babylon der jeg gikk nedover gaten på vei mot oppdragsgiveren min. Kjempetabbe. Jeg stoppet tanken med umiddelbar virkning. Jeg tråkket satans hardt på bremsene. Må være forsiktig. Kan ikke la Babylon overrumple meg. Det var for mange gode ting på gang. Babylon fikk vente. Jeg omorganiserte tankemønsteret mitt slik at jeg klarte å konsentrere meg om noe annet, og det andre var skoene mine. Jeg trengte et par nye sko. De jeg hadde på meg var helt utgått.
    SMITH SMITH
DA JEG VAR ETT kvartal fra radiostasjonen, fortsatt konsentrert om skoene mine, dukket navnet Smith Smith opp i hodet mitt og jeg utbrøt: "Strålende!" Hvem som helst kunne ha hørt meg, men heldigvis var det ingen i nærheten. Strøket rundt Powell Street var stille og forlatt. Det befant seg noen få personer ved enden av kvartalet, men det var ingen andre enn meg der jeg var. Lykken sto meg fortsatt bi. Smith Smith, tenkte jeg, der har jeg navnet på min babylonske privatdetektiv. Han skal hete Smith Smith. Jeg hadde funnet den perfekte varianten av Smith-navnet. Jeg hadde kombinert det med enda en Smith. Jeg var virkelig stolt av meg selv. Synd det ikke var noen der jeg kunne dele bragden med. Jeg var dessuten klar over at hvis jeg fortalte noen om Smith Smith kunne det koste meg en tur til galehuset, og det var jeg overhodet ikke interessert i. Jeg var nødt til å holde Smith Smith for meg selv. Jeg fokuserte på skoene mine igjen. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.