Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Dronningen av pinup

På 50-tallet var Bettie Page Amerikas store pinupdronning. Nå fyller kultfiguren 80 år, og endelig kommer filmen om hennes stormfulle liv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Få kultfigurer er mer myteomspunne enn den amerikanske pinupmodellen Bettie Page. I perioden mellom 1950 og 1957 lot hun seg avfotografere noen tusen ganger, en epoke som siden har satt uslettelige spor i populærkulturens historie. I likhet med andre kjente pinuper som Marilyn Monroe og Jane Mansfield, besto suksessformelen av å stille opp på lettkledde og utfordrende bilder, som siden ble trykket i eksotiske herremagasiner.

Men i motsetning til de andre modellene, som gjerne spesialiserte seg på bare ett uttrykk, hadde Bettie Page et stort register å spille på. I det ene øyeblikket framsto hun som en uskyldig, blyg ungpike, for så i neste øyeblikk være en vampete og farlig fristerinne. Disse motsetningene har bidratt til at mystikken rundt henne fortsatt lever i beste velgående. Piken med de velproporsjonerte kurvene, den karakteristiske hårsveisen og de klassiske positurene, har utviklet seg til å bli et ikon alt fra selverklærte mannssjåvinister til hardbarka feminister trykker til sitt bryst.

Nå, 50 år etter hennes karriere, er hun mer populær enn noen gang. Warner Brothers er i disse dager i gang med å lage en stor Hollywood-film om livet til Bettie Page, med selveste Liv Tyler i hovedrollen. - Jeg har alltid drømt om å spille rollen som Bettie Page, uttalte Tyler nylig til nettstedet People News.

HISTORIEN OM BETTIE PAGE

begynte i Nashville Tennessee, 22. april 1923. Da ble Betty Mae Page født (det var hun selv som forandret skrivemåten på navnet sitt). Bettie var nummer to i en søskenflokk på seks barn. Moren hennes, Edna Mae, var halvt cherokee og opphavet til Betties skjønnhet, mens faren hennes, Walter Roy, var en skjørtejeger og dranker av rang. Og det var nettopp farens to store laster i livet som skulle sørge for at Bettie Page fikk en svært vanskelig barndom, preget av vonde opplevelser og trange kår.

Etter en ustabil oppvekst bestående av barnehjemsopphold og seksualmisbruk, giftet Bettie seg i 1943 med barndomskjæresten Billy Neal. Dette ekteskapet havarerte allerede i 1947, og skulle bli det første av tre ekteskap i Betties liv. En naturlig utviklet skepsis overfor menn gjorde også sitt til at alle hennes forhold til det motsatte kjønn siden ble av flyktig og turbulent karakter. Denne mørke siden av Betties liv kommer også tydelig fram i en del av fotoseriene hennes, særlig fra «bondage»-perioden.

I 1948 BESTEMTE BETTIE

seg for å reise til New York for å prøve lykken som skuespiller. Historien skal ha det til at hun allerede første dag i storbyen ble dratt inn i en forbipasserende bil og voldtatt av noen ukjente menn. Nok en stygg episode som skulle prege Betties videre liv.

Hennes drøm om å bli skuespiller ble heller ikke noe av. Hun endte opp med å jobbe som sekretær, og spe på inntektene med noen modelljobber.

En sommerdag i 1950 møtte Bettie amatørfotografen Jerry Tibbs på Jones Beach, Long Island. Han ville gjerne ta noen bilder av henne, og kom med to forslag som skulle få stor innvirkning på Betties videre karriere. For det første foreslo han at hun skulle klippe en «streng» pannelugg som skrånet oppover på hver side, for å kompensere for den høye panna hennes. Denne sveisen ble raskt selve varemerket til Bettie, og er siden blitt kopiert i fleng av både film-, mote- og musikkindustrien. Han introduserte henne også for Irwing Klaw, en snuskete fotograf som har stått for den mer lysskye delen av Betties modellkarriere, i form av «bondage»-bilder, og filmer som «Striporama» og «Teaserama». Bettie har i sin selvbiografi siden gitt uttrykk for at hun ikke var så komfortabel med disse bildeseriene, men Klaw betalte ti dollar i timen, og hun var jo tross alt en profesjonell modell.

I PERIODEN FRAMOVER

poserte Bettie for en rekke fotografer. Ofte ble hun innleid av fotoklubber hvor et titall amatørfotografer tok bilder av henne på en gang. Dette var først og fremst for å tjene penger, og er ikke av de mest legendariske Bettie-bildene. Men i 1954 møtte Bettie en kvinnelig fotograf ved navn Bunny Yeager, som skulle få stor betydning for hennes karriere. Bunny hadde selv vært modell, og visste hva det ville si å stå foran et kamera. Samarbeidet mellom disse to har resultert i noen av de fineste og mest smakfulle bildeseriene av Bettie Page, mange av dem er å finne i boka «Bettie Page: Confidential» (1994). Høydepunktet i Betties modellkarriere sto også Yeager for. Jula 1955 var Bettie Page, bare ikledd nisselue, midtsidepike i Playboy Magazine - et anerkjent og betydningsfullt magasin den gang.

Selv om Bettie Page hadde rukket å bli et kjent navn, drev hun fortsatt med snuskete fotografering i Klaws fotostudio. På den tida var dette ansett som pornografi, og til slutt bestemte kongressen seg for å sette en stopper for denne «umoralen og forfallet i samfunnet». En påfølgende rettssak mot Klaw, hvor Bettie måtte vitne, satte henne i et lys hun ikke ønsket. Senator Estes Kefauver har også personlig ansvar for å ødelegge en mengde bildemateriale i denne sammenhengen, for det meste Bettie-bilder. Denne offentlige skittentøysvasken ble for mye for Bettie Page, og i 1957 forsvant hun brått fra rampelyset.

SOM FOR MANGE IKONER

fra 50- og 60-tallet kunne historien om Bettie Page sluttet her, men det gjør den ikke. Med sitt totale fravær fra offentligheten, var Bettie bare med på å bygge oppunder mytene og mystikken rundt sin egen person. Selv om en trofast kult har fulgt henne gjennom alle disse åra, var det først da Bettie dukket opp som actionheltinne i Dave Stevens tegneserie «The Rocketeer» (1984), og siden i eget blad, «The Betty Pages» (1987) av Greg Theakson, at hun fikk status som et popkultfenomen.

I boka «The Real Bettie Page» (1992) gjør Richard Foster et forsøk på å oppsummere hva Bettie har gjort i alle åra hun har vært fraværende fra rampelyset. Ifølge ham har hun både jobbet som husmor og misjonær, vært fanatisk religiøs og mentalt syk. Det sistnevnte skal visstnok ha kulminert i et drapsforsøk i 1972, med påfølgende opphold på mentalsykehus. Det er vanskelig å si hvor mye sannhet det ligger i disse påstandene, men ryktene om at Bettie var død ble i hvert fall avkreftet da hun ga ut sin offisielle biografi «Bettie Page: The Life of a Pin-up Legend» (1996), skrevet av Karen Essex og James.

BETTIE PAGE ER IKKE

lenger bare et fenomen, men å regne som en hel industri. Bettiefeberen skyller jevnlig over mote-, film, og musikkindustrien, og du kan i dag få kjøpt alle tenkelige Bettie Page-suvenirer.

Selv prøver Bettie Page å leve et så tilbaketrukket liv som mulig i sitt hjem i California. Hun sier i biografien sin at hun ønsker at fansen skal huske henne slik hun var på 50-tallet. Men bilder fra Betties 80-årsdag, som hun nylig feiret i herskapshuset til Playboy-sjefen Hugh Hefner, viser at Bettie ikke har glemt gamle kunster. Under den gråstenkede panneluggen, lurer det fortsatt et smil og et blikk som umiskjennelig tilhører den største pinupen av dem alle.

AVSLØRINGER: I sin bok «The Real Bettie Page» hevder forfatter Richard Foster at dette bildet er tatt i forbindelse med at Bettie ble arrestert for drapsforsøk i 1972.
EN KLASSIKER: Mange av de klassiske pinuppositurene var det Bettie Page som sto bak. Et av triksene hennes var å alltid trippe rundt på tå, selv når hun var barbeint. Dette skulle visstnok gjøre underverker for figuren, samt framheve de feminine sidene maksimalt.