Du dyre barn

Julie Vega Dahl (26) trodde neppe hun skulle havne på sosialkontoret da hun ble gravid.

- Jeg har stått i kø på sosialkontoret med narkomane, asylsøkere og uføretrygdede, sier Julie Vega Dahl (26).

Hun stryker varsomt over den struttende magen.

- Det er vanvittig. Jeg er frisk både fysisk og psykisk. Det eneste som feiler meg er at jeg er gravid.

Flytteeskene står stablet oppetter veggene i den smale trappa. Vi er i grendehuset til den vesle bygda Eidsfoss i Vestfold. I første etasje er det dans nesten hver helg i sommerhalvåret. I andre etasje skal Julie og samboeren Birger Brynildsen (29) bo. Til vinteren, når kulda kryper gjennom glasset, må paret sannsynligvis stenge døra til soverommet og flytte ut i stua sammen med den lille babyen.

- Vi skal få det greit her. Men jeg håper det er isolert.

Det heter seg at Norge har verdens beste velferdsordninger for mødre. Er det sant? Kanskje for noen. Men ikke for alle. Det finnes kvinner her i landet som faller utenfor de fødselsordningene politikerne skryter av. I Norge er foreldrepenger knyttet til fast jobb. De som ikke kan gå rett fra jobb og ut i fødselspermisjon, blir avspist med smuler - det vil si rundt en tiendedel av det arbeidende mødre får.

De som har mest får mest, fordi de vil tape mest på å gå ut i fødselspermisjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hvordan går det med dem som blir gravide før de hadde tenkt?

Foreldre: NAV-konsulenten mente at Julie (26) kunne flytte fra kjæresten Birger (29) da hun ble gravid. Da ville hun få mer pengestøtte.
Foreldre: NAV-konsulenten mente at Julie (26) kunne flytte fra kjæresten Birger (29) da hun ble gravid. Da ville hun få mer pengestøtte.
Vis mer

For Julie og samboeren ble ikke den lykkelige ventetida helt som de hadde sett for seg. Julie var akkurat ferdig med en seks år lang utdannelse som kunst- og kulturformidler, og tok strøjobber som servitør, sanger og barneteaterinstruktør mens hun søkte på faste stillinger.

Så ble hun gravid.

- Det kom som lyn fra klar himmel. Klart jeg ble glad, men det var før jeg skjønte hvor dårlig råd vi kom til å få. Det er det verste jeg har vært borti.

Hun skjenker te i store kopper. Den store magen er i veien.

- Når jeg går i butikken, hender det at jeg spør meg selv: Har jeg råd til First Price?

Like før hun tester positivt på graviditetstesten i desember 2007, får Julie tilbud om fast jobb. Hun må ringe tilbake og fortelle at hun er gravid. Arbeidsgiveren blir taus. Så kommer det:

- Ja, vi har ikke lov til å nekte deg jobben, men vi ber deg innstendig om å revurdere søknaden.

I de neste jobbintervjuene får Julie høre at hun er den perfekte søker. Akkurat den de trenger. Når hun forteller at hun er gravid, blir det stille.

Du dyre barn

Til slutt går hun til NAV og ber om hjelp. Kundekonsulenten sier:

- Du jo ikke si at du er gravid!

Månedene går. Julies mage vokser. Det gjør også bunken med ubetalte regninger. For å betale husleia låner Julie penger av familie og venner. Det er da hun går til sosialkontoret for første gang. I tre timer sitter hun på venterommet.

- Jeg har vært der to ganger. Aldri mer. Første gang hjalp de meg med husleia. Andre gang fikk jeg ingenting. De mente at jeg hadde tjent for mye den måneden til å få hjelp. Men de pengene hadde jeg allerede brukt til å betale tilbake lånte husleiepenger.

Julie sendes tilbake til NAV. De foreslår at hun kan flytte fra samboeren. Alenemødre får mer penger fra staten.

- Det er jo helt komisk. Først må jeg velge om jeg kan beholde barnet på grunn av jobb og økonomi. Så må jeg velge om jeg kan bo med barnefaren. Det er til å le av. Det er det det er.

Kåre Willoch slenger en bunke med papirer på bordet foran Magasinets medarbeidere. Han er kommet til redaksjonen for å fortelle hva som må på dagsordenen når han er gjesteredaktør.

- Jeg er opptatt av hvordan staten behandler unge mødre. Det går ikke an! Lyn og torden flerrer fra de himmelblå øynene.

Forvirrede blikk over møtebordet. Unge mødre? Hva er galt med dem?

Fra bunken drar Willoch fram en rapport fra Rikshospitalet som viser at halvparten av etnisk norske Oslo-kvinner under 25 år som blir gravide, velger abort. Anne Eskild, professoren bak rapporten, skriver at årsaken kan være at kvinnene ikke har råd til å beholde barnet. Så finner han fram et brev og begynner å lese høyt. En ung kvinne beskriver hvordan det hun trodde skulle bli den lykkeligste tida i hennes liv, brått fortoner seg som et sort hull. Avsenderen er Julie Vega Dahl.

- Kåre Willoch er en forferdelig søt mann, utbryter Julie og fekter begeistret med armene.

- Jeg leste en tordentale han skrev i Aftenposten om mødre som kommer dårlig ut. Jeg ble så glad, jeg måtte skrive et brev og takke ham. At han, denne eldre mannen, bryr seg om hvordan vi unge kvinner har det!

Rundt 3000 kroner i måneden har Julie måttet klare seg med på det trangeste etter at hun ble gravid. Dette er minimumsbeløpet fra NAV i dagpenger siden hun ikke har vært i full jobb. Da paret ble tvunget til å flytte fra Oslo på grunn av husleieprisene, følte Birger seg tvunget til å si opp jobben som bibliotekar. Etter fødselen i august må samboerparet klare seg på engangsstønaden på 33 500 kroner, fram til det dukker opp jobbtilbud. Uten arbeidsgiver får hun ingen fødselspenger.

- Det høres mye ut med 33 500 kroner, men de forsvinner fort i utstyr og bleier. Jeg blir nødt til å komme meg i arbeid noen uker etter fødselen. Hvis kroppen klarer det.

Julie forklarer at hun mister retten til de 3000 kronene i dagpenger fra NAV om hun ikke takker ja til arbeid når som helst i barseltida. Hun rydder bort tekoppene.

- Jeg har tjent mine egne penger siden jeg var tolv år. Hadde det vært opp til meg, skulle jeg gjerne jobbet seks måneder før fødselen. Nå kommer jeg til å motta en tiendedel av det andre mødre gjør i støtte. Bare fordi ingen ville ansette meg da jeg ble gravid.

Samboeren kommer syklende nedover grusveien. Han har luftet bikkja til en kamerat, og surfet på nettet etter ledige jobber. Så langt ser det mørkt ut.

- Det er tungt, sier Birger.

Han setter fra seg sykkelen og kysser kjæresten på kinnet. Hun smiler kjærlig til ham.

- Vi merker det begge to. Det er slitsomt å gå og tråkke slik oppå hverandre. I tillegg kommer alle hormonene mine, sier Julie.

Hun ler litt oppgitt.

- De sier vi må føde flere barn i Norge, men det er ikke lagt opp til det. Man må være ferdig utdannet og i fast jobb først. Da er det ikke sikkert man greier det lenger, sier hun.

Gjennomsnittsalderen på fødende i Norge har økt fra 26 år i 1975 til 30,3 år i 2007, ifølge Statistisk sentralbyrå. I Oslo er mødrene i snitt 31,6 år. Det er det høyeste tallet noensinne.

Samtidig sliter en av ti kvinner med å bli gravide. Sjansene for å lykkes er best når kvinnen er mellom 20 og 25 år. Ti år seinere er fruktbarheten halvert.

- Dette er bekymringsfullt, sier Anne Eskild, professor ved Kvinneklinikken på Akershus universitetssykehus.

Eskild har funnet ut at aborttallene er høyere jo yngre kvinnene er, og jo lavere utdannelse de har. Hun mener det er en sammenheng mellom dårlig økonomi og abort.

- Før kjempet kvinner for å jobbe mens de hadde barn. Nå er det blitt helt snudd på hodet, man må være i jobb for å få barn. I dag får man mer støtte jo høyere inntekt man har. Legers og advokaters barn er mer velkomne enn attføringsmottakeres barn. Dette er sosial seleksjon, sier Eskild.

- Bør ikke samfunnet forutsette en viss inntekt før folk setter barn til verden?

- Det kan man si. Men reproduksjon er den viktigste oppgaven i samfunnet. Hvorfor kan ikke staten sette folk i stand til å forsørge seg selv i ett år, selv om man ikke har inntekt på forhånd?

Professoren viser til Sylvia Brustads nye vedtak om å gi gratis prevensjon til alle under 25 år.

- Da signaliserer man jo at barn ikke er ønsket når kvinnen er under 25 år. Det blir riv ruskende galt. Det er et paradoks at samfunnet ikke legger til rette for at kvinner kan få barn når de biologisk sett er i best stand til det, nemlig mellom 20 og 25 år. Når kvinner utsetter graviditeten, øker faren for komplikasjoner, misdannelser, dødfødsler og brystkreft, sier hun.

En undersøkelse gjennomført av sosiolog Willy Pedersen i fjor viste at høyt utdannede kvinnene oftere enn de lavt utdannede velger abort når de er blitt gravide. Men de høyt utdannede jentene ser ut til å være flinkere til å bruke prevensjon. De opplever sjeldnere uønskede svangerskap, og aborttallene blir derfor lavere for disse.

Familieterapeut Målfrid Bergaplass ved stiftelsen Amathea, en rådgivningstjeneste for gravide, mener økonomien har mye å si for kvinner som vurderer abort.

- I rundt 20 prosent av henvendelsene vi får er økonomi utslagsgivende for kvinnenes valg om å beholde barnet eller ta abort, sier hun.

De tre lysluggene som sparker fotball på stranda i Tønsberg er lykkelig uvitende om hvilke økonomiske bekymringer de har voldt foreldrene. Kristine (30) og Odd (42) Eilerås var begge i full jobb som hjelpepleier og lege da de fikk sitt første barn. Hun nøt å være hjemme etter fødselen med Emil (6), og paret levde godt på de rundt 300 000 kronene de fikk i fødselspenger. Så bestemte Kristine seg for å videreutdanne seg til sykepleier. Hun slapp gjennom nåløyet, og fikk studieplassen.

- Det var en unik mulighet. Men så ble jeg gravid igjen, og barnet ville komme før jeg hadde studert seks måneder. Dermed ville jeg ikke få noen støtte fra Lånekassen, forteller Kristine.

Hun ville ikke miste studieplassen, og valgte å fortsette.

Konsekvensene var dramatiske: Da Oda Amalie (5) ble født fikk Kristine bare utbetalt engangsstønaden på 35 000 kroner. Prosessen med å bygge på huset ble dyrere enn de hadde regnet med.

- Da jeg ble gravid for tredje gang, tenkte jeg at vi i hvert fall ikke skulle gå i fella, sier hun og sukker.

Denne gangen var hun nesten ferdig med den avsluttende oppgaven idet hun skulle ut i fødselspermisjon. Så mye bedre å være ferdig utdannet etter fødselen, tenkte Kristine. Hun bet tennene sammen, fullførte oppgaven og gikk ut i permisjon to uker før fødselen, istedenfor de vanlige tre ukene. Så fødte hun Isak (1). Hun regnet med å få omgjort studielånet til stipend, i alt 96 100 kroner, slik det er vanlig for studenter som får barn. Men siden Kristine hadde levert oppgaven før hun fødte var hun ikke lenger student.

Dermed fikk hun ikke fødselspenger denne gangen heller. Lange kvelder med brevskriving til Lånekassen og flere departementer førte lite med seg. Bare en innrømmelse fra Kunnskapsdepartementet om at reglene kunne virke urimelige.

- Det er helt utrolig. Jeg forstår ikke hvorfor reglene skal være så firkantete. Hvorfor fortjener ikke jeg, som fullfører studiet, svangerskapspenger på lik linje med dem som ikke fullfører?

Hun løfter minstegutten opp i armene sine.

- Tross alt har det gått greit for oss, men situasjonen kunne vært en helt annen. Begge kunne for eksempel vært studenter, eller Odd kunne hatt en langt lavere inntekt hvor det kunne vært vanskelig eller nesten umulig å forsørge meg og tre barn. Da kunne det fått dramatiske konsekvenser, sier Kristine.

Se for deg Norge om hundre år.

Hvert sykehjem er sprengt, bygninger forfaller, i gatene stavrer uføre mennesker hvileløst rundt på jakt etter panteflasker. Eller de triller rundt i rullestoler.

Trygdesystemet har kollapset, bestemor må bo hjemme og passe barna mens foreldrene jobber fra syv til syv. Ola nordmann heter ikke lenger Ola, men Muhammed, Svetlana, Kumar og Joy. Hvite mennesker er en kuriositet, stablet inn i de overfulle sykehjemmene. Der har de ansatte altfor mye å gjøre, og ingen til å avlaste seg.

Dette framtidsscenarioet er kanskje overdrevet, men er ikke hentet fra løse lufta. Beregninger fra Danmarks Universitet viser at etterkommerne av dagens danske statsborgere vil utgjøre en minoritet i samfunnet innen århundreskiftet.

Årsaken er at danskene føder for få barn, i gjennomsnitt 1,7 per kvinne. For å opprettholde folketallet må de opp i 2,1 barn. Samtidig vil den stramme innvandringspolitikken føre til at befolkningen dør sakte, men sikkert ut. Mangelen på arbeidskraft blir prekær. Allerede om ni år, i 2017, begynner folketallet å falle.

Foreløpig ser det ikke ut til at Norge vil dø ut som nasjon, slik danskene risikerer. Norske kvinner føder i gjennomsnitt 1,8 barn, og har en åpnere innvandringspolitikk enn danskene. Hadde det ikke vært for innvandrerne, ville de lave fødselstallene vært enda tydeligere.

Likevel - innvandrere med mange barn kan ikke hjelpe på lang sikt. Deres barn ser ut til å velge utdanning og gode jobber framfor store barneflokker.

Allerede nå endres forholdet mellom eldre og yngre drastisk. De neste 60 åra vil det bli dobbelt så mange nordmenn over 67 år.

- Vi kommer til å få store utfordringer når eldrebølgen slår inn for fullt. Vel har vi Pensjonsfondet og forholdsvis høye fødselstall, men allerede nå merker vi mangelen på arbeidskraft, sier professor Arne Sunde ved fertilitetsklinikken på St. Olavs Hospital.

Professoren er en av Europas ledende eksperter på assistert befruktning, og leder et utvalg som skal undersøke hva som kan gjøres med de lave fødselstallene i Europa.

- Vi kan ikke holde oppe fødselstallene ved hjelp av assistert befruktning. Norske kvinner må få barn tidligere, og staten må slutte å diskriminere studenter som får barn. Aller helst må flere kvinner føde både to og tre barn, sier Sunde.

Hun har ingen.

«Heidi» er 32 år og barnløs.Med to spontanaborter bak seg.

Hun sitter i gresset utenfor blokkleiligheten i Oslo der hun, samboeren og deres to hunder bor. Hundene leker en vill lek i gresset.

- Hundene er ungene mine. Jeg gjør alt for dem, sier hun.

Aller helst ville hun trillet barnevogn framfor å leie hundebånd. I to år har paret prøvd å få barn. Uten hell.

«Heidi» vil være anonym, både på grunn av skammen hun føler over å være barnløs, og fordi hun vurderer å bytte jobb. Ingen vil ansette en kvinne som prøver å få barn, mener hun.

- Vi ville vente med barn til vi begge hadde fast jobb og egen leilighet. Et barn trenger trygge omgivelser og sikre økonomiske rammer. Men jeg hadde aldri trodd at det skulle være så vanskelig å bli gravid.

Heidi og kjæresten traff hverandre for ni år siden. Da var hun 23 år. Like før de ble sammen fikk hun vite at hun lider av endometriose, en underlivssykdom som blant annet reduserer sjansen for å bli gravid. Leger anslår at så mange som en tredel av alle ufrivillig barnløse kvinner lider av endometriose.

- På grunn av sykdommen burde vi startet prøvingen mye tidligere. Sjansene hadde vært bedre hvis jeg var yngre. Men det nytter ikke å tenke på det nå, sier «Heidi».

De leide en liten leilighet i Oslo. Hun jobbet og studerte, en periode var hun sykemeldt på grunn av ryggen. De sparte opp penger til å kjøpe seg et eget sted. Så var de klare. Hun var over 30 år da de mistet det første barnet.

- Det er bittert. Men vi gir oss ikke ennå. Jeg har søkt om å få assistert befruktning. ■kvo@dagbladet.no

Straffes: Kristine Eilerås (30) fullførte sykepleierstudiet på overtid, og ble fratatt fødselspengene som takk. Hadde det ikke vært for ektemannen Odds(42) inntekt, kunne Isak (1), Oda Amalie (5) og Emil (6) fått en tøff oppvekst.
Venter: - Tida som gravid har vært som å krype ned i et sort hull, sier Julie Vega Dahl (26). Hun har seks års utdanning og er frisk som en fisk, men har i perioder levd på 3000 kroner i måneden. I fjor skrev hun brev til Kåre Willoch og takket for hans engasjement for unge gravide kvinner.