- Du får deg en ørefik, og det kjennes

Midt i årets verste tv-krig står Anne Grosvold (58) og håper alle bare kan være venner.

DE KALLER DET EN TV-KRIG. De krever Anne Grosvold fjernet fra skjermen fordi hun er for varm/kald/gammel/dårligere enn Skavlan. Stryk det som ikke passer. Selv om hun er hovedperson i krigen, eller kanskje nettopp derfor, kan hun ikke gjøre noe. Annet enn å vente og håpe det blåser over. 

- Opplever du det som en krig?

- Nei. Og jeg er heller ingen soldat i den krigen. Det ordet er litt pussig. Det er en konkurranse, ja. Men ingen krig.

- Hvem har interesse av å skape det bildet?

- Det er ikke oss i alle fall. Kanskje avisene, jeg vet ikke? I redaksjonen snakker vi aldri om det som en krig. Det er tross alt syv- åtte hundre tusen som velger å se på. Det er folk det òg.

I MEDIEKRETSER svever navnet «Anne Grosvold» som en varmluftsballong. Når journaliststudentene skal si hvem de beundrer mest, krysser de av på henne. Kanskje ikke årets kull vil gjøre det. De leser jo aviser.

- Så lenge jeg har valgt en jobb i det offentlige rom, må jeg tåle at hvem som helst kan si noe om hva jeg presterer. Jeg kan ikke furte over sånt. Det er en del av det å jobbe i tv. Man må være voksen nok til å tåle det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Er det enklere sagt enn gjort?

 KOMMER IKKE TIL Å GI SEG: - Vi har skjerpet oss. Strammet muskler, rettet på ryggraden og tenkt vi kan gjøre det enda bedre, sier Grosvold om den såkalte tv-krigen. FOTO: ADRIAN ØHRN JOHANSEN/ DAGBLADET
KOMMER IKKE TIL Å GI SEG: - Vi har skjerpet oss. Strammet muskler, rettet på ryggraden og tenkt vi kan gjøre det enda bedre, sier Grosvold om den såkalte tv-krigen. FOTO: ADRIAN ØHRN JOHANSEN/ DAGBLADET Vis mer

- Det er det. Noen ganger må jeg minne meg selv om at det er en del av pakka.

- Høres du ut som en med Tourettes syndrom når du kommer hjem?

- Nei, men jeg er ikke uberørt av å lese overskrifter av den typen. Du får deg en ørefik, og det kjennes. Men det er en selvvalgt øvelse. Det handler om å ha kompassnåla på en retning. Min jobb er å lage så gode programmer som mulig.

- Spør deg noen ganger om det er verdt det?

- Ja, det gjør jeg. Og svaret er ja.

HUN VAR BISK på telefonen. Som en sersjant fra amerikanske militærfilmer. Hun stiller så kjappe spørsmål. Krever svar, sånn at man mister pennen og bare klarer å knote noen håpløse grynt tilbake. Er det henne de kaller dronninga av føleri?

- Hvorfor har du ikke svart tilbake?

- De har lov å si det de vil. Hvorfor skulle jeg forsvare meg?

- Du får deg en ørefik, og det kjennes

- Har du ikke lyst?

- Nei. Jeg tenker at det bare blir enda mer da.

Hun mykner. Åpner opp bit for bit. Der ja. Der har vi Grosvold fra TV. Hun er sånn. Sann.

- Vi må innrømme at NRKs fredagskveld har vært en knallsuksess. Så kan det hende det forandrer seg over tid.

- Er det en tung bør å bære?

- Klart det. Det hadde vært rart om det aldri ble konkurranse. For oss har det vært sunt. Vi har skjerpet oss. Strammet muskler, rettet på ryggraden og tenkt vi kan gjøre det enda bedre. Men det er trygt fundert. Det er ingen panisk stemning hos oss, altså.

TING ER IKKE ALLTID som de ser ut. En av de første som krevde at hun rett og slett gikk av, var Jarle Thalberg, mediedirektør i Carat. Et selskap som ellers lever meget godt på å selge annonser - for TV2.

- Hvorfor stiller du så høye krav til deg selv?

- Jeg tror ikke jeg gjør det?

- Du er den eneste journalisten som pugger alt og stiller uten jukselapp?

- Jeg har sett noen utrolige eksempler på programledere som leser på neste spørsmål mens intervjuobjektet snakker. Da har de jo ingen kontakt. Det tør jeg ikke ta sjansen på. At jeg ikke skal få med meg hva de sier.

- Har noen presset deg til å bli varmere?

- Varmere? Jeg er jo dronninga av føleri?

- Føleri- påstandene er nye, har du forandret deg?

- Nei, det er bare meg. Det er min skyld. Jeg lager ikke «Politisk kvarter». Men er det så rart om jeg spør brannfolk som reddet folk ut av et brennende hus i Ålesund om hvordan de opplevde det? Jeg synes ikke det er påfallende. Og hvis noen mener jeg går for langt… nei, jeg tenker ikke sånn.

- Hvor påvirket blir du av det de sier?

- Jeg kan ikke legge om personligheten min. Jeg har ikke gått på noe coaching -kurs..

- Men du har gått på et engelskkurs?

- Ja. Det var gøy.

Den observante seer har kanskje lagt merke til at Grosvolds engelsk nå er i samme leie som hos den britiske dronninga. Hun sier thænk jååu.

- Du kunne jo engelsk?

- Jeg hadde bare behov for å bli bedre. Da jeg gjorde intervjuer i England sa læreren min: du spør som et maskingevær. Der har de en annen måte å tilnærme seg på. De opplevde meg som veldig direkte.

- Hvordan skal du snakke til dem da?

- Jeg brukte ti timer hver dag i fire uker. Tror du jeg kommer til å svare deg på det?

- Så du «Kongen av Queens» hver dag?

- Nei, det er ikke bra nok til å se hver dag. Men om jeg hadde hatt tid, så kanskje. Jeg ser «Seinfeld»-repriser, «Alle elsker Raymond», «Friends». Jeg kan alle sammen.

- Det er her mange lyger og hevder de bare ser debattprogram?

- Nei, vet du hva. Jeg synes det er deilig å se tulleting. Det er ikke så lavpanna som alle sier. Noen ganger sitter replikkene så bra, du ser at det ligger et håndverk bak. Men «Melrose Place» ser jeg ikke på.

Hun super en slurk av kantine-kaffen. Hun har drukket den siden hun var fjorten. Personell har kommet og gått. Nye maskiner har kommet i hus. Grosvold er konstant. En kaffe, med melk.

- Mannen min sier jeg zapper fortere enn han klarer å blunke.

- Hvordan tar han alt dette?

- Jeg er gift med en klippe. Han er steinrolig og helt, helt trygg. Men alle kjenner på at vi får den kritikken. Også i redaksjonen.

GROSVOLD + FIRE. Det er cella av folk som lager underholdningen. Åtte timer hver dag sitter de på kontoret. Noen ganger ti eller tolv. Enkelte forstår ikke hvordan de orker å drikke rødvin sammen i helgene.

- Blir du ikke lei av dem?

- Nei. Det utvikler seg en veldig spesiell humor i så tette redaksjoner. Vi prioriterer hverandre høyt. Jeg tror det er byggende.

- Er du aldri stressa når dere begynner på ny frisk mandag morgen?

- Ærru gæern! Deprimert på tirsdag. Suicidal på onsdag. Men på torsdagen tar det seg litt opp.

Parallelt med at Grosvold blir trukket nedover, stiger Sankt Skavlan stadig i popularitet. De som kalte ham «Kåte-Fredrik» og synes han var en glatt blei da han var på tv, plasserer ham nå i samme kategori som Kong Olav.

- Skavlan ble bare bedre og bedre etter at han sluttet?

- Kanskje jeg burde slutte, er det det du mener?

- Men det er sant - han har aldri fått så mye ros?

- Ja, det er mulig jeg burde gi meg til uka.

HUN STÅR I TELEFONKATALOGEN. Etter midnatt på fredagskvelden, er det ikke lenger hun som svarer. Men stort sett kan hvem som helst nå henne. Det er ikke sånn med den yngre garde. Alle 22-åringene på den røde løperen har hemmelig nummer, agent og agent for agenten.

- Det er en grunnleggende forskjell i nivå av selvtillit. Det kan jeg ikke gjøre så mye med. Jeg må leve med den selvtilliten jeg har. Den kommer ikke til å bli så mye bedre.

- Kanskje det er sunnere?

- Jeg er i alle fall godt jorda. Jeg tar ikke av så lett. 

- Det er vel noe av det fineste man kan si til en nordmann?

- Jeg vet da søren. Det hadde vært deilig å ikke være så nervøs.

- Har du ikke sluttet å kaste opp? 

- Jeg var i ferd med å utvikle ritualer. Det ble sånn at det å kaste opp, eller lakkere neglene ble et mønster jeg var i ferd med å bli fanget i. Men programmet kan ikke være avhengig av at jeg har lakkerte negler. Så jeg sluttet. Det gikk overraskende lett.

- Hvis du skal si en eneste ting til de mediesynserne?

- Da vil jeg si: Jeg kommer nok til å være her. Til irritasjon for noen.