Edderkoppkvinnen

Elina Krantz (34) lever av latter. Men hva pokker er morsomt? Kjør debatt!

Finnes det noe mer ubarmhjertig enn Norge i desember? Mandag morgen. Vi bråvekkes av skjærende alarmer, tvinges ut av varme dyner, vi sitter søvnhovne og smaløyde på T-banen, vi sklir skrått over den nattfrosne Rådhusplassen i hovedstaden. Fjorden duver svart og kald, Akershus festning skinner gul og grell, det er mørkt, det er rått, og det er absolutt ingenting å le av, og der, der gjaller klokkespillet i Rådhustårnet, er den allerede åtte? Borte ved teglsteinsbyggene på Aker Brygge, stanser en svart Audi A6 stasjonsvogn og Elina Krantz tar ømt farvel med sin humørløse ektemann. Smiler hun? Allerede? Etter den brutale starten?

Humordronningen, komikermammaen, bergenseren, edderkoppen, pølsefabrikanten og daglig leder av Stand Up Norge kjøper med et par kartonger juice fra Deli de Luca. I heisen opp mot femte etasje i glasskontorene spør Finn Graff om hun har sett den «den greia i Aftenposten i dag, av han Dagfinn Lyngbø».

- Nordbø, retter hun.

- Han heter Dagfinn Nordbø.

- Hva skriver han i dag?

- Han mener at komikerne bør organisere seg. Han skriver at de tjener for lite og jeg tjener for mye.

- Det er du kanskje uenig i?

- Vi tar tjue prosent av det komikerne tjener, og hvis du synes det er for mye, så mener du det er for mye.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅ GIFT: Snusen brakte dem sammen. Elina og Ola en sommerkveld.
NÅ GIFT: Snusen brakte dem sammen. Elina og Ola en sommerkveld. Vis mer

Elina Krantz sier det så tilforlatelig og rutinepreget, og ser aldeles uberørt ut, men det er utenpå. Hun slenger en bunke vinduskonvolutter på kontorpulten. På en av dem står det skrevet med blå kulepenn: «Sov godt, ikke vekk meg før 0800. Jeg tar gullet i barnehagen».

- Det var en beskjed til min mann. Vi sover annenhver natt i kjelleren. Han har vært litt våken i det siste.

Humordebatten er en gjenganger i den norske offentligheten, på linje med debatten om innvandring og bensinavgift. Temaene varierer: «Ikke sparke nedover, men oppover», «hvor blir det av kvinnehumoren?», «er ingenting hellig lenger?» og «ler vi nå av eller med» samer, psykisk utviklingshemmede, narkomane og homofile. Det er bare å slå fast at humor kan debatteres i det uendelige, for noe svar finnes ikke, og bare i år har vi hatt tre humordebatter. Den tredje ble sparket i gang av tekstforfatteren Dagfinn Nordbø med en kronikk i Aftenposten lørdag 15. november.

Dagfinn Nordbø må altså ikke forveksles med Dagfinn Lyngbø. Sistnevnte er bergenser, komiker og blant Krantz’ nærmeste, mens førstnevnte verken er det ene eller det andre og langt ifra det tredje. Nordbøs kronikk var en serie med spark, som gikk i flere retninger, men kort oppsummert var det kritikk av Elina Krantz’ kommersielle monopolimperium av underbetalte, innholdsløse, pølsefabrikkomikere.

- Du vet, et par ganger i året prøver media å blåse i gang en humordebatt, sier Elina Krantz. Hun har servert juice og presskaffe, og sitter i den svarte skinnsofaen. For bare to år siden veide hun nær hundre kilo, men nå er hun nett i svarte bukser, svart hår, hvitlakkerte negler og en hvit bluse som er sjenerøst knappet opp. I hylla bak henne står Norges Lover stappet med gule post-it-lapper. Hun drømte jo en gang om å bli advokat, før utelivet og humoren tok henne.

- Luftdebatt, som vi sier. Om at standup mangler politisk innhold og at Stand Up Norge har monopol. Det er debatter vi sjelden kommenterer. For det første fordi de kommer så ofte, for det andre fordi vi mener at det er lite hold i kritikken.

- Har du ikke monopol? spør Graff.

- Nei. Og Stand Up Norge er ingen interesseorganisasjon. Vi er en bedrift. Vi jobber med et fåtall komikere. Det er mye som skjer der ute som jeg ikke kan påvirke eller har noe med.

Edderkoppkvinnen

- Det er vel ikke mye på standupfronten som ikke du har fingrene i?

- Det er mange som arrangerer standup både i Oslo og resten av landet. Og det er bra, for jeg har ikke noe mål om å ha verdensherredømme på komikere i Norge. Virkelig ikke, altså. Men jeg stolt av at jeg har klart å åpne Latter, som er et fantastisk hus tilrettelagt for komikere når det gjelder scene, lyd og salstørrelse. Svenske komikere digger å stå på scenen her. Legenden Eddie Izzard mente at det var en av de beste scenene i hele verden. Men så kommer noen og kritiserer: «Fy meg, som åpner et fantastisk teater til mine komikere».

- Men …

- Men hvis du for eksempel vil starte en bedrift som, la oss si, skal lage suppe. Så lager du suppe og sier vær så god, «suppen er servert». Men så kommer det plutselig en og sier: «Nei, du skal ikke lage suppe. Du må lage boller. Boller er mye bedre». Og så kommer en tredje og sier: «De bollene skal være slankende». Men du vil jo bare lage suppe, og det er det folk forventer.

- Så det du sier er at folk flest vil ha suppe?

- Ja. Det er det jeg alltid har sagt: Folk flest vil ha suppe.

Så er det jo noen som vil ha mer innhold i suppa. De vil ha politisk satire, brodd og humor med mening.

- Og jeg forstår debatten. Vi skal ha et mangfold, sier Krantz på innpust, og på utpust.

- Men jeg synes virkelig at vi har det. Tre kvelder i uka opptrer fem forskjellige komikere på Latter. Noen snakker om det de har lest i avisen, andre om helt dagligdagse ting. Felles for de alle er at gjør en vanskelig jobb og at de er flinke. Norske komikere er i verdensklasse.

- Hæ! I verdensklasse?!

- Ja! Det er min påstand og jeg har sett mye. I utgangspunktet er vår jobb å få folk til å le. Når publikum kjøper billett, forventer de det, det er det de vil. Og når jeg går inn på Latter og ser 500 mennesker som ler, ja, da får jeg en ordentlig lykkefølelse. Folk trenger å komme seg bort fra mas og jag og tanker og stress og politikk og barnevakt og politikk og …

- Men så kan det være fint om de imellom tenker: Hvorfor ler jeg?

- Ja, men det ser jeg også. Vi har hatt politiske forestillinger på Latter, believe me. «På bar bakke» med Jon Schau er den eneste forestillingen i verden som har forandret et skattesystem.

- Men den gikk ikke særlig bra publikumsmessig?

- Nei, dessverre. Vi får ikke alltid i pose og sekk.

- Og du må fylle salene dine?

- Ja.

- Og da velger du kanskje noe som du vet vil selge?

- Ja, men imellom prøver vi å tenke out of the box slik at det ikke bare blir kommersielt.

- Når snakket du med Dagfinn Nordbø sist?

- Jeg hilste så vidt på ham i korridoren i P4 i forrige uke. Jeg fulgte Lisa Tønne til en radiodebatt med ham. Hun var høygravid og småhissig. For meg ble det vanskelig å debattere. Det ble for personlig.

- Hvordan var det å møte sin verste fiende ansikt til ansikt?

- Han er ikke min verste fiende. Han jobber hardt for å bli det, men … he-he. Nei, han er ikke det og han har noen poenger. Det kan godt hende at vi burde gjort mer for å dyrke mangfoldet. Og kanskje det er en idé å gi yngre artister mer sceneplass. Men det er ikke noe kult å gi en soloforestilling til en ung komiker, og så sitter det kanskje ti-femten i salen. Det tar knekken på en komiker.

- Og økonomien?

- Ja. Vi er gode på salg, men vi kan ikke trylle. Vi er en kommersiell bedrift. For all del. Til syvende og sist er det publikum som bestemmer hva de vil se, sier hun og legger inn en porsjonssnus.

Hun kan takke snusen for at hun nå er gift og har barn.

På ti-elleve år har Elina Krantz bygget opp Stand Up Norge fra ingenting til en bedrift med 35 ansatte. Det har gått altfor fort, og lenge var hun beryktet for sin personalpolitikk.

- Nja, hvis det er noe jeg helst ikke vil jobbe med, så er det personalpolitikk. Jeg har så mange komikere jeg må pliise, og hvis jeg i tillegg må pliise alle som jobber for meg, ville jeg blitt gal. Vi har ansatt en daglig leder som tar seg av de tingene nå.

- I 2004 ble det en debatt da du ikke ville ansette gravide?

- He-he. Men da må du huske at vi var to-tre ansatte, og hvis en av dem gikk ut i fødselspermisjon, ville det vært kroken på døren.

- Jeg forstår det, men du må ikke si sånt.

- Jeg er klar over det. Nå.

Når de som jobber for og med Elina Krantz skal karakterisere henne, sier de gjerne at hun er sta, utålmodig, kontrollerende, modig og tøff.

- Hvilke av de er komplimenter, tror du?

- Alle de tingene er komplimenter. Og motsatt.

- Sta og kontrollerende?

- Ja! Jeg liker å være hands on, ja.

- Modig og tøff?

- Ja. Men ikke alltid.

I tillegg nevner alle hennes enorme arbeidskapasitet.

- Arbeidskapasitet, ja. Hvis man teller antall tullemailer man får i løpet av en dag og hvor mye tid man bruker på nettaviser, Facebook og YouTube, så ja … Det har vært arbeidstakers marked i mange år og det tror jeg har gjort noe med arbeidsmoralen. Den er ikke helt tipp topp. Vi har det for godt i Norge.

- I sommer så jeg deg tilfeldigvis på Latter, og da ryddet du glass. Hvorfor i all verden rydder en daglig leder glass?

- Det er instinktet mitt, det der. Jeg har jobbet som servitør og da er første bud at man aldri går tomhendt. Jeg liker å jobbe på gulvet, og jeg elsker å stå i baren. Snakke med gjester, rydde tallerkener. Det er dritgøy.

- For oss som ikke har stor arbeidskapasitet. Har du noen tips?

- Fokus og struktur. Jeg begynner alltid dagen med det jeg gruer meg mest til.

- Er det derfor Finn Graff og jeg sitter her klokka åtte en mandag morgen?

- Nei, det var litt tilfeldig. Men det hjelper å begynne med det som er kjipest. Med hånden på hjertet: Jeg har vært stuepike, jobbet i snackbar, vært avløser, og jeg har alltid gjort en god jobb. Jeg har alltid tenkt at jeg skal jobbe litt mer enn de andre. Og så er det viktig å ligge i forkant. Jeg har 20 sjefer i komikerne som kan snakke, kreve og ha meninger. Hvis jeg ikke er på alerten, så har jeg 20 misfornøyde sjefer.

Nå skal det sies at Elina Krantz ikke bare har hatt profesjonelt forhold til komikere.

- Du har jo vært sammen med en del komikere …

- En del? Nå høres det ut som om jeg har pløyd over alle i stallen. Det er bare to.

- Rune Andersen og Otto Jespersen?

- Ja, men Otto var jeg ikke sånn sammen med. Det var mer dating. Rune var jeg sammen med noen år, og det var utfordrende.

- Mye latter?

- Det også. De er jo som vanlige folk. Men jeg er veldig glad jeg endte opp med en fra forsvaret.

Ola Bøe-Hansen fra Hamar er orlogskaptein. For tida «tar han master i et eller annet ved Forsvarets stabsskole», som hun sier. De traff hverandre på Latter.

- Alle mine venninner har truffet kjærestene sine på Latter. Det anbefales til alle som er søkende. Han var der sammen med en felles bekjent og han så veldig på meg. Jeg ble stresset og tenkte: «Nå stapper jeg inn på en snus så jeg blir kvitt ham». Jeg tok opp snusboksen, la inn på en snus. Først da sa han noe: «Snuser du?» «Ja», sa jeg. Så tok han opp sin snusboks, helt maken, la den ned på bordet og dyttet den over bordet med nesa, mens han nynnet på sangen fra «Lady og Landstrykeren». Da var det gjort.

Først ble hun gravid …

- Jeg veide jo nesten hundre kilo. Jeg inhalerte smågodt, og til slutt resignerte jeg bare, og tenkte. The ship has sailed.

… så kom Kristoffer …

- De tre-fire første månedene tenkte jeg bare: WHAT! Ka skjer? Skal det vere sånn? Jeg skjønte ikke så mye av det. Men det har endret alt. Det er det største som har skjedd meg. Uten tvil. Selvsagt. Jeg nyter hvert sekund.

… og i sommer giftet hun seg.

Det var store forventninger til kjolen som Elina Krantz hadde flydd til London for å kjøpe. Hun har jo flyskrekk. Selve vielsen sto i Bækkelaget kirke og nå skal vi se og høre for oss følgende: Fullsatt kirke. Orgelet bruser. Mendelssohn. Døra går opp. Alle reiser seg. Og der kommer hun skridende i en enorm hvit marengskjole med slør. Alle hennes venninner står snart med åpen munn, for en så vulgær og ukledelig kjole, har de aldri sett! Halvveis opp midtgangen løfter bruden på sløret, og utbryter:

- NEI! Feil kirke!

Og stormer ut.

- Det jeg gruet mest til, var å gå opp den midtgangen. Alle ser på deg og måler deg, og alt er så tens. Så jeg ville løse opp den trykkende stemningen og den beste måten å løse opp på, er latter. Så jeg leide en kjole og fikk en i billettluka på Latter til å være tullebrud. Det funket. Alle slapp skuldrene ned, og det var god stemning.

- Visste brudgommen det?

- Bare presten visste det. Jeg spurte Ola etterpå. «Fikk du panikk, eller?». Men nei da, han syntes jeg var så fin.

- Er han morsom eller?

- Nei, sier hun kort.

- Men han er kjempeflink på sitt felt.

Hver høst skriver avisene om inntekten til Elina Krantz, og det er gjerne saker med titler som «Latterlig lønnsomt», «Fyller skrattekisten» eller «Ler hele veien til banken». For selvsagt har hun tjent penger.

- Mmm, sier hun kort.

Hun har tjent såpass at hun har kjøpt villa på Malmøya i Oslofjorden til ti millioner kroner.

- Mm, sier hun enda kortere.

- Jeg så bildet i VG. Det ser helt fantastisk ut?

- Det er flott, men det er ikke grisestort. Vi var på 121 visninger før vi fant det huset.

- Og nå skal du bygge basseng, har jeg hørt?

- Ja, vi får se. Vi skal i hvert fall bygge lysthus. Det fikk jeg i bryllupsgave av min far og mor. Min far er snekker.

Det er egentlig hennes stefar som er snekker. Sin biologiske far har hun knapt møtt.

- De skilte seg da jeg var ett år eller noe sånt. Det er klart at jeg innimellom ønsket at jeg hadde en far, men det er mange som har vokst opp uten far. Det er ikke så mye å grave seg ned for og være ulykkelig for resten av livet. Shit happens, og det der kunne ikke jeg påvirke. Jeg har møtt ham noen ganger, ja. Første gang da jeg var 13 år.

- Har dere kontakt nå?

- Nei. Det blir unaturlig når vi ikke har hatt kontakt før.

Ti år gammel fikk hun en stefar, og snart kom lillebror Ruben. De siste åra har det poppet opp flere brødre.

- Etter en forestilling i Bergen, kom en gutt kom bort til meg og sa: «Dette er litt rart, men jeg er halvbroren din».

Halvbroren hadde en helbror, og så var de to. Ei tid seinere fikk hun en e-post fra en i Trondheim som skrev at han var hennes bror, og da var de tre. Og plutselig en dag ringte telefonen og der var det en som sa: «Hei, jeg heter André. Dette er litt rart, men jeg er faktisk din bror».

- Jeg har truffet alle fire, og det er kjempehyggelige folk, men det er mer sånn hallaien. Vi har ingen historie sammen, og jeg må ærlig si at jeg ikke ser på dem som familie. De er mer bekjente.

Jula 2004 var Elina Krantz et sted hun ikke burde være, på ei strand i Thailand. Hun klamret seg fast til et tre på en fjellknaus.

- Vi fikk så mye feilinformasjon. Om jordskjelv, bølger og tropisk storm, og ingen visste hva det var. Jeg trodde det var ragnarokk og at alt gikk til helvete.

- Du gikk til psykolog etterpå. Er du ferdig med det nå?

- Ja, nå er jeg ferdig med det. Men det gjorde noe med meg. Jeg var lettskremt i en periode.

Det var etter tsunamien hun utviklet ekstrem flyskrekk. I lang tid selvmedisinerte hun seg med vodka og sobril. Nå har hun tatt kurs.

- Nå flyr jeg uten problemer. Jeg kan all teknikk og alle lyder.

Og så forteller hun om den belgiske fårehunden Chablis, som er blitt til omplassert til en onkel av mannen på Nordmøre.

- Hun ble sjalu på Kristoffer, og vi måtte levere henne i sommer. Og det var så rart. Hun hadde aldri sett en eneste sau i hele sitt liv, men da hun kom opp dit, hoppet hun ut av bagasjerommet, beinet ut på jordet og samlet sauene sammen i en flokk, og kom tilbake, liksom: «Ferdig! Hva skal jeg gjøre nå?»

Elin Krantz sitter i sofaen, og begynner å knappe igjen blusen.

- Knapper du igjen?

- Hva? Jo. Ja. Ja, den skulle egentlig være igjen. Når du skriver ut dette intervjuet … Kan du prøve å skrive det ut med politisk brodd?

- Med brodd? Da må du nesten si noe politisk?

- Ja, da vil jeg si at sykelønnsordningen burde vært som i Sverige. At første sykedag tar du av egen lomme. Da tror jeg at sykefraværet i landet ville blitt halvert.

- Noe mer da?

- Det viktigste for meg er å få fram mangfoldet blant norske komikere. Hvor flinke de er blitt på så kort tid, og det er noe vi må hylle og være glad for. For det å le er helsebringende og sunt, og det er …

- Jeg tror det er kommet fram.

- OK.

hop@dagbladet.no

"NÅR DU ER TØRST.. er det for seint" er mottoet til (f.v) Elina, Sølvi Rolland, Christine Hope og Marit Voldsæter.
IKKE DESPERAT, MEN: Arve Juritzen stilte opp på bryllupsbilde da Elina fylte 30 år.
LILLA: Mor Sonja har kledd opp seks år gamle Elina.
Familiefest: Fra venstre ektemann Ola, Elina, lillebror Ruben, mamma Sonja, gullet Kristoffer og pappa Victor.
<B>GODE VENNER:</B> Elina med Arve Juritzen.
TUNGVEKTER: Da Elina ble gravid, inhalerte hun smågodt og ble nær hundre kilo.
SMIL: En alvorlig Elina, seks månder gammel.