Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Eks-files

Trude sjekket opp alle ekskjærestene sine.

Hvorfor ble ingen av dem den rette?

Eks-files

Magasinet fyller 20 år. Her er vår gave til deg – sakene vi aldri glemmer!

Kjærlighetslivet mitt begynner med en erklæring på rosa brevpapir:

«Til Evdun. Jeg elsker deg. Hilsen Trude.»

Jeg er sju år og skråsikker. På følelsene mine - som er nye, store og voksne - og på rettskrivning. Venninna mi foreslår at navnet til klassens kjekkeste gutt skal staves med A og u, noe jeg syns høres helt usannsynlig ut. Livet er ennå så enkelt. Ting pleier å bli som jeg vil og like etter, da jeg sykler av sted for å putte brevet i postkassa hans, kjenner jeg det sitre helt ned i tærne: Audun med de store, snille øynene, som spiller trekkspill og har en hund som heter Skotty. Han er min. Han har valgt meg på dødballaget sitt i storefri. Kristin er også forelsket i ham, vet jeg, men henne skal jeg rydde av veien. Snart kommer vi til å være kjærester. Det er jeg sikker på.

Dagen etter får jeg mitt første skrubbsår på hjertet:

To klassevenninner som bor i nabolaget til Audun sier de har spionert på ham da han kom ut for å hente posten. Audun ble stående ute på trappa og lese kjærlighetsbrevet mitt, forteller de med små, onde smil.

Så reiv han det i fillebiter.

- Mamma! Hvem er han med krøllene?

Det er datteren min på fem år som roper, halvveis forskrekket, halvveis frydefull. Hun har rotet i gamle fotoalbum.

Nå holder hun fram et bilde av meg tett sammenvevd med en mann som definitivt ikke er pappa.

- Dere kysser!!

Kort om meg: Jeg er 37 år gammel, oppvokst i Eidsvoll, nå bosatt i et rødt hus i en hageby i Oslo med to små barn. Ja, også med faren deres. Torbjørn (40) fra Nøtterøy. Torbjørn har lest alt av Hamsun og liker å fiske med flue, helst i Karibien, men som oftest i Nordmarka. Ikke så ofte der lenger heller. For det meste må han nøye seg med å sitte hjemme ved kjøkkenbordet og binde imitasjoner av den lille døgnflua Leptophlebia Vespertina og drømme om ørret, når siste legokloss er ryddet vekk for kvelden, barna omsider sover og oppvaskmaskinen durer.

Da hender det at vi tar oss et glass vin.

Jeg var 30 år da jeg traff Torbjørn. Det gjør meg til prototypen på den moderne kvinnen, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Hun som ikke får barn før hun er 30,4 år og venter enda litt lenger med å gifte seg.

Mens mødrene våre etablerte seg tidlig i tjueåra, drøyer vi ungdomstida ti år til for å fomle rundt.

Vi vil ikke velge, før vi har vraket. Gang på gang. Og selv blitt vraket.

Gjør all denne erfaringen oss mer kvalifisert i kjærlighet? Lærer vi noe underveis, av skuffelsene og feilskjærene, slik at vi satser på en riktigere partner når det virkelig gjelder?

Og hvor blir det av alle eksene?

Krølltoppen på bildet datteren min har funnet er en av fem ekskjærester i livet mitt. Intetanende om at det skulle ende med utoverklint maskara og triste ballader har alle disse fem, hver på sitt vis, vært The One. De har vært bygdas, byens og verdens tøffeste. Der andre, muligens, har sett helt vanlige fyrer, har jeg sett svart belte i karate og slående likheter med Johnny Depp. Jeg syns de har ordlagt seg klokt og hatt grensesprengende musikksmak. Familiene deres har eid fantastiske hytter på Sørlandet.

Selv bikkjene deres har vært usedvanlig blanke i pelsen.

Så stor effekt har de utkårede hatt på meg at jeg i perioder har mistet evnen til å gå naturlig. Jeg har rødmet helt opp til hårrøttene og snakket i ufullstendige setninger. Likevel er det blitt oss. Ikke for evig, men for et par uker, noen måneder, flere år. Vi har vært barn sammen, blitt ungdommer og etter hvert voksne. Bygd plankehytter og reist gjennom Kina med tog. Giftet oss, til og med, kjøpt leiligheter, hatt en imaginær sønn.

Før brått: Slutt.

I søkefeltet på Gule sider taster jeg inn navn jeg sist skrev med tusj på shabby dovegger. Magen vrir seg. Sekunder seinere får jeg opp telefonnumrene deres på skjermen.

Alle fem ser ut til å være i live. Det er en god start.

Dagen etter: Jeg setter jeg meg i bilen og kjører veier jeg ikke har kjørt på 30 år.

- Hæ? Sa de at jeg reiv kjærlighetsbrevet i stykker? Det var ikke sant.

Den Audun-en jeg elsket så intenst gjennom hele barneskolen, fra første til sjette klasse, var ennå ikke kommet i stemmeskiftet. Men her står han sannelig, rett framfor meg, og er en gift tobarnsfar med mørk røst og eget bilverksted under ei jernbanebru på Eidsvoll.

På telefonen har jeg presentert meg med bankende hjerte og fullt etternavn. Hva om Audun - eller Evdun som jeg til evig tid vil kalle ham - ikke engang husker meg? Da seks års rødming og stotring kulminerte i at han omsider spurte på sjans, svarte jeg ja. Deretter turte jeg knapt å si et ord mer, så sjenert var jeg. Forholdet havarerte etter få uker. Klining var ennå science fiction.

- Det heiteste som skjedde var en klem, mener Audun i nåtidsversjonen å huske.

Håret hans er blitt tynnere. I ansiktet har han arr på kryss og tvers etter villmannskjøring med en uregistrert Ford. Det skjedde i ungdommen, etter min tid. Audun fikk brudd på hodeskallen. Han holdt på å dø. Men her står han. Bilmekanikeren smiler med øynene, akkurat som da vi var små, på den helt spesielle Audun-måten.

- Så klart jeg husker deg. Følelsene var gjengjeldt hele tiden, sier han.

Audun viser vei gjennom livet som kunne vært mitt. Inn på verkstedet, forbi fire BMW-er med gapende pansere, forbi et grumsete akvarium der det svømmer ei gjedde han pleier å mate med levende gullfisk, forteller han, og inn på et pauserom.

Om jeg vil ha en boks energidrikk? Ikke? Audun tenner seg en Prince. Ikke Prince mild, men den røde, sterke typen.

- Så ... Foretar du EU-kontroll, spør jeg.

Hvor kom det ifra?

- Vi har ikke godkjenning for det. Må henvise videre, svarer han.

Det blir stille. På Facebook står Audun oppført med én eneste interesse: Bil. Og motorsnakk er ikke så dumt, skal det vise seg, for å forstå hva som får blodet til å bruse i ham. Hjemme har han kone fra Kløfta og to sønner på åtte og fem år. I flere år jobbet Audun på lager. Han sorterte lamper, felger og dekk. Men ryggen verket etter ulykken. Han har også vært ansatt på andres verksted. En dag våknet han, forteller han, og kjente seg tom.

- Jeg vil ikke være en sånn mekaniker som bare fjerner rust og skifter registerreimer.

Audun lener seg framover i stolen. Tapper lighteren i bordet.

- Skjønner du? Det var derfor jeg måtte starte opp for meg selv. Det jeg gjør her er å bygge om motorer. Jeg bytter deler sånn at 286 hestekrefter blir til 640. Det er en kreativ prosess.

Ting er i ferd med å skje nå. Det svinger.

Han forteller om reiser til motorshow i Los Angeles og Las Vegas.

Jeg finner ikke på noe smart å si om turbo og sylindere, men Audun er i siget. Før jeg vet ordet av det, begynner han å snakke om oss to.

Han forteller om dotten.

- Du hadde ei blå boblejakke da du var lita, husker du? Ikke av dun, men en sånn med vatt i. Du var på besøk hos meg i plankehytta i hagen, og da du dro, reiv du opp jakka di på en spiker, så det ble hengende igjen en dott. Jeg tok vare på den dotten, i all hemmelighet, og snuste på den når jeg tenkte på deg.

- Fortsatte du å tenke på meg etter at det ble slutt?

- Å ja. Selv om du etter hvert ble overlegen og kjip. På ungdomsskolen kalte du meg «grisegutt». Jeg fortsatte å være forelsket i deg i sikkert ti år etterpå. Dotten kunne ingen ta ifra meg, sier Audun.

Tenk, jeg er blitt snust på uten å vite det. Så rart. Så fint! Tror jeg. Selv luktet Audun søtt av Lano og Hubba Bubba.

Med Jostein var det annerledes. Cacharel, tror jeg aftershaven hans het. Skjeggveksten var sparsom i niende klasse. Det var ikke forbruket av etterbarberingsvann. Jeg husker hvordan den tunge, krydrede lukta fylte hele klasserommet en gang parfymeflaska hans hadde knust i gymbagen. Og jeg husker hvordan Bjørn-Ove, klasseforstanderen vår, lot blikket gli langsomt over elevene. Uten å fortrekke en mine konstaterte han: «Det lukter barsk kar her. Men jeg ser ingen.»

Hva snakket Jostein og jeg om da vi var sammen? Ingenting, tror jeg. Hva gjorde vi, utenom å kline? Jeg tror vi alltid har vært på forskjellige planeter. Men nå har jeg overvunnet alle instinkter og bedt om et gjensyn.

Vi har ugjenkallelig vært kjærester. Så vi avtaler å møtes i ei busslomme i Eidsvoll, for å kjøre sammen innover i skogen, til Josteins voksne virkelighet. Han bor i ei tømmerhytte sammen med en kompis og blandingshunden Grieg, forteller han på telefonen.

På vei for å møte ham føler jeg meg femten år igjen. Usikker og uvel.

Jeg aner ikke hva slags menneske jeg skal se etter.

En skjeggete buskmann med hest og kjerre? En Hare Krishna-munk?

La meg forklare: Jostein har alltid hatt evnen til å... overraske. På ungdomsskolen, før vi ble sammen, kunne han plutselig troppe opp med ny hockeysveis inspirert av popstjernen Limahl: Med hvit pigg på toppen og ravnsvart, langt hår i nakken. Da sveisen ble normalisert, falt jeg for ham fordi han var det nærmeste man kunne komme Karate Kid på Eidsvoll. Jostein hadde svart belte i Taekwondo og brune øyne. Samt denne berusende lukta av Cacharel, da, som gjorde samtale overflødig.

Men så?

Jeg har smugtittet på bilder av ham på Facebook. De tyder på at han har gått gjennom mange faser siden sist. Et bilde viser ham tungt tatovert med skjegg ned til brystet. På et annet er han glattbarbert med oransje munkekjortel.

En vinrød Volvo stanser i busslommen. Mannen som stiger ut har langt, svart hår.

- Hei, sier Jostein.

Vi utveksler en klumsete klem. Bikkja hans skotter ut av bakvinduet. Den er ikke bare rottweiler, beroliger han, men også litt labrador og støver. Så bærer det av sted, i hver vår bil. Inn mellom glisne grantrær. Tilbake i tiden.

- Det var på skoletur i Trondheim vi ble sammen. Vi var femten.

Jeg har fått en kaffekopp å holde meg fast i. Vi sitter på terrassen utenfor hytta hans, med utsikt ned mot et tjern vi pleide å bade i. Et klokkespill lager plingelyder i vinden. Jostein husker detaljene bedre enn meg.

- Det meste skjedde i mørket, i underkøya på ei køyeseng, sier han.

- Nå hørtes det veldig heftig ut, da. Vi snakker klining, skynder jeg meg å presisere. Kinnene mine gløder.

- Ja... Og litt tafsing. Det var i hvert fall de første puppene jeg kjente på, fortsetter han.

- Takk, takk. Det holder. Mer enn nok.

- Jeg likte at du var en sterk person. Du sa meningene dine høyt i klassen. Også syntes jeg du var pen og hadde fine permanentkrøller, sier Jostein.

- Men da vi ble sammen, tror jeg egentlig at futten gikk veldig fort ut for min del, sier jeg.

Det må være greit å være ærlig etter alle disse åra? Han tåler vel det?

Jeg forteller om den gangen jeg så ham komme syklende opp mot huset vårt og gjemte meg, så han skulle tro jeg var bortreist og snu. Jeg visste ikke hvordan ekte kjærlighet skulle føles, men sånn kunne det i hvert fall ikke være. Etter en måneds tid med klining, mumling og skraping med sko i grusen, gjorde jeg det slutt - ikke én, men to ganger for å være sikker.

Jostein ser ikke ut til å ha tatt det så tungt.

Vi måtte uansett ha slått opp etter hvert. Få år seinere ble han munk.

- Jeg var søkende og møtte en kompis som var involvert i Hare Krishna. Jeg flyttet inn i tempelet bak Vigelandsparken i Oslo og fylte dagene med meditasjon og bønn. Jeg bodde der bare et halvt års tid, men fortsatte å leve som munk i flere år etterpå. Det betydde sølibat. Ikke rus. Ikke kjøtt.

Jostein har vært inne i hytta og hentet ei mappe med avisutklipp. Nå holder han fram en gammel artikkel fra lokalavisa og ler høyt: «Munk råkjørte i 136 km/t på E6». Jostein vendte seg etter hvert bort fra Krishna. Han oppdaget isteden grapefruktkjerneekstrakt. Sammen med flere eksmunker startet han opp et helsekostfirma.

- Kjenner du ikke til grapefruktkjerneekstrakt? Det er nesten som pencilin, vi lagde alt mulig av det: Pulver. Myggolje. Sjampo, forteller han.

- Jeg sto og rørte produktene sammen i tre år, samtidig som jeg førte regnskap. Etter hvert fikk vi trøbbel med legemiddelindustrien. Da merket jeg hvor sliten jeg var av å gå rundt med tall i hodet døgnet rundt.

Jostein har ingen formell utdannelse. Likevel kunne livet hans fylt resten av artikkelen alene. Han har hatt siviltjeneste som Natteravn på gata i Oslo. Startet eget kampsportsenter. Hatt en hest boende i garasjen. Blitt gift. Blitt skilt. Nå jobber han som lærer på Steinerskolen.

- Jeg har talent for eurytmi, sier de. Det er bevegelser etter musikk, ofte med fargeskjerf.

Når bygdefolket ser ham komme med hatt og frakk og pipe i munnviken, er han den andre Jostein. Rockeren fra skogen.

- Nordagust, heter bandet jeg spiller i. Vi lager symfonisk progrock med norske folketoner og høster stor suksess internasjonalt. Spesialiteten vår er å sample fuglelyder inn i musikken. Hør!

Han har vært inne igjen og skrudd på stereoen. Tunge toner og en merkelig klukking strømmer ut fra hytta.

- Der har vi en tiur, ja, nikker han.

Han ler høyt igjen.

- Jeg er en impulsiv person og gjør det jeg føler for i øyeblikket. Om jeg har munkeklær eller langt skjegg, folk får bare snakke. Bak skjegget er jeg uansett den samme mannen.

Sterk og blond, hogd i stein: Haakon var min første ordentlige kjæreste. Jeg var 18 da han sjekket meg opp. Tre år seinere skulle han også bli den første som grusete hjertet mitt, men det kommer vi tilbake til.

Med middels entusiasme har han sagt ja til å bli forstyrret i arbeidstida på pukkverket på Eidsvoll, der han er anleggsleder. Han ser ikke helt poenget med reportasjen.

- Jeg håper dette er ment mest som egenterapi, mumler han og vifter meg inn på arbeidsbrakka etter en karslig håndhilsen.

Maskinene utenfor vinduet knuser gneis som skal bli til ny rullebane på Gardermoen. En million tonn er bestilt. Haakon gjør gull av gråstein.

- Det er like mye stein som jeg har solgt i hele mitt liv, det, konstaterer han.

Jeg kunne ønske at det var derfor jeg var kommet. For å intervjue ham om pukk. Haakon var på vei inn i bransjen allerede for 19 år siden, da vi var sammen, mens jeg siktet meg inn mot universitetsstudier i Oslo. Av alle menneskelige egenskaper jeg setter pris på, scorer iver høyt. Selv om Haakon selv karakteriserer seg som en motvekt til meg, en rolig og sindig bauta, husker jeg den smittende interessen hans for jobben sin.

- Da du og jeg var ute og kjørte bil, ville du alltid svinge av veien for å se på grustak, mimrer jeg.

Det er et forsøk på å pense samtalen inn på kjærlighetslivet vi en gang delte.

Men Haakon fanger opp ordet grus.

Ved siden av pukk er det den andre store lidenskapen hans.

- Grus er sand som vi henter ut fra morenen etter istida. Mens pukk er knust fjell. Du husker forskjellen?

Jeg nikker. Jeg fikk god karakter i geologi på videregående. Særlig metamorfe bergarter hadde jeg teken på. Det må ha vært derfor han falt for meg. Den dag i dag skiller jeg lett en gneis fra gabbro og granitt.

Veggen på brakkekontoret hans er dekorert med barnetegninger. Det ser ut som en av dem skal forestille et pukkverk. Haakon ble sammen med kona si rett etter at han slo opp med meg. Både hun og han syns det er pussig at jeg oppsøker ham igjen.

- En eks er en eks, liksom, mumler Haakon.

Jeg har anstrengt meg for aldri å finne ut hvem han valgte istedenfor meg. Det siste jeg vil være er en bitter ekskjæreste. En stalker.

Haakon forteller at de har fått tre barn sammen. To gutter på ni og tolv år, og ei jente som er fem, akkurat som datteren min.

- Sønnene våre er ikke interessert i anleggsmaskiner, er det ikke ironisk? Men det er ikke hjullasterne som opptar meg heller. Det er hele prosessen der norsk grunnfjell blir til foredlet materiale, sier han.

Jeg trekker pusten.

- Haakon. Dette må jo handle litt om... eh, deg og meg.

- Nettopp, ja. Vel. Du var topp, du. Vi hadde tre fine år sammen. Helt glimrende.

Han smiler. Hjertelig? Høflig? Ikke godt å tyde. Å, jeg husker hvor forelsket jeg var i denne kraftkaren. Vår første date var på tacorestaurant. Jeg kjente det allerede den kvelden, at han her hadde jeg lyst til å oppleve ting med.

- Du var så energisk, Trude. Tok meg med til Romania, som du mente var et romantisk reisemål, men der det nettopp hadde vært revolusjon og vi slet med å få tak i mat. Vi padlet kano på Femunden. Dro på reinsdyrjakt. Det skjedde mye rundt deg, sier Haakon.

- Vel. Du dro på jakt. Jeg satt ved bålet og lakkerte neglene, korrigerer jeg.

Vi ler. Lettelse. For begge vet at han var en tøffing og jeg prøvde å henge med, men at jeg aldri ble helt akklimatisert der ute i villmarka. Haakon er utdannet gymlærer ved siden av pukken. Han har gått Birken siden lenge før Dagens Næringsliv begynte å skrive om staketeknikk og skismurning. Han syklet Trondheim-Oslo. I det hele tatt. Før jeg ble kjent med ham kunne det aldri ha falt meg inn å stå opp klokka seks om morgenen for å jogge ei mil før frokost. Det gjør det ikke nå lenger heller. Men i en periode, for å imponere Haakon, ble jeg supersprek.

Han gjorde meg godt. Helt til han plutselig gjorde meg fullstendig miserabel.

- Jeg skjønte ikke hva du mente da du slo opp. Vi utviklet oss i forskjellige retninger, sa du. Pukkverk og statsvitenskap. Var ikke det en god match, da?

Jeg hører min egen anstrengte latter.

Så kommer jeg på at jeg har bestemt meg for å møte ham med ydmykhet. Jeg vil stå for den nesegruse kjærlighetssorgen han påførte meg. Ikke bare svinge innom og være bråkjekk. «Se hva du har gått glipp av, Haakon.» Nei. Han var den eneste jeg ville ha, men følelsene var ikke gjengjeldt.

Dessuten: Han hadde ei nydelig hytte i Risør. Jeg tenker fortsatt på den hytta.

- Det var ikke bare deg, sier Haakon.

- Det var hele livsstilen din inne i Oslo. Du løp etter bussen og jeg løp etter deg. Neste buss kom om bare ti minutter, men du ville likevel rekke den forrige.

- Så det var egentlig ikke meg du slo opp med? Men Oslo?

Dette er gode nyheter for selvtilliten. En ørliten omskriving av historien i min favør.

- Ja. Det var Oslo.

Min nemesis på kjærlighetens sti heter Ulrik. Hvor skal jeg begynne? Jeg: Nyankommen bondetamp i byen med helbleika hår og aerobicmuskler. Han: Mørkhåret og sofistikert snobb fra Røa, alltid med en Marlboro vippende i munnviken og dype resonnementer om fransk film.

Hva var oddsen for at det skulle bli oss?

- Faktisk så syns jeg den platinababe-imagen din var pirrende. I kombinasjon med at du jo også var en ambisiøs student, sier Ulrik i dag.

Når jeg ringer, høres stemmen hans først paff ut. Så avmålt. Noe gjensyn for å snakke om rusten kjærlighet er han lite interessert i. Ulrik vil ikke i avisa. Men her sitter han likevel, over en tallerken med fiskesuppe i brasseriet på Operaen. Skjeggstubbene hans er blitt grå.

Vi har aldri hatt noe debrief av samboerskapet vårt og hvordan det gikk til helvete for elleve år siden.

- Jeg husker det første romantiske møtet. Du forsøkte å jekke meg ned på en studentfest, sier han.

- Prøvde jeg?

- Du påpekte at jeg hadde en kvise i nakken som nærmest lyste.

Nedjekkingen må ha hatt begrenset effekt. Jeg husker Ulrik, som jeg ble kjent med da vi begge var 26 og studerte medievitenskap, som min overmann i ett og alt. Bygda jeg kom fra var et høl i hans øyne. Samfunnsfagene jeg hadde studert tidligere hadde ingen verdi.

- Selv hadde jeg lest seinromersk filosofi og satt med fasiten, nikker han.

Han rister brydd på hodet. Sier det er flaut å tenke tilbake på seg selv. En blærete besserwisser.

- Så du på meg som et oppussingsobjekt?

- Det høres helt grusomt ut, men ja.

- Det var nok et snev av Eliza Doolittle der, sier han og henviser til den ubehøvlede fattigjenta i musikalen «My Fair Lady».

Hun som blir fanget opp og foredlet av en språkforsker.

Under Ulriks innflytelse begynte jeg å kle meg i beige drakter fra Ferner Jacobsen. Jeg skaffet meg klippekort på Cinemateket for å se selvrefleksive dramaer i svart-hvitt. Leste meg opp på bruken av betong i modernistisk arkitektur.

Sammen førte vi lange samtaler om borgerskapets overflatiskhet mens vi drakk dyr Amarone-vin. Ulrik var nemlig også raddis, viste det seg.

Ikke en sånn som jobbet på gølvet med proletariatet. Men en visjonær, en som kunne golfe og feriere i sommerhuset på Lyngør, mens han refset samfunnet.

- Å være sammen med deg ble en dannelsesreise på speed for meg. Og det var fint. Jeg er takknemlig for alt du lærte meg, sier jeg.

Men. Det er et men. Dette har jeg tenkt en del på.

- Det var kanskje ikke så bra at maktbalansen mellom oss var så skjev? Du hadde liksom all definisjonsmakta i forholdet, over hva som var viktig og riktig.

Høres jeg bitter ut nå? Hevngjerrig? Jeg prøver å unngå det. Ettertenksom, er det jeg vil være. Kvestet, men klok.

- Men du hadde jo også mye å tilføre meg. Masse energi, forsikrer Ulrik.

Jeg trenger ingen trøst. Likevel ber jeg ham utdype.

- Hva hadde vi sammen som du likte?

- En felles appetitt på livet. Og en voldsom kreativ kraft. Vi reiste med den transsibirske jernbanen gjennom Russland og Kina, lagde super 8-filmer og spiste på de mest innovative restaurantene i London, sier han.

Selv husker jeg noe helt annet fra utenlandsreisene våre. En scene fra Italia: Vi gikk bortover en sti, gjennom kjerr og kratt i en fjellskråning. Plutselig kom det en slange krypende mot oss.

- Du fikk panikk og dyttet meg mot den, før du snudde og løp alt du kunne i den andre retningen, sier jeg.

Han sperrer øynene opp. Det stemmer at han løp. Men han er sikker på at han ikke dyttet.

- Å jo. Du ofret meg til slangen. Det var nok et tegn.

Tilbake i Oslo kjøpte vi leilighet sammen. På Frogner. De lutede furumøblene fra mitt tidligere liv ble ikke med på flyttelasset. Designen skulle være dansk, veggene hvite. Malingen hadde knapt rukket å tørke da vi satt ved siden av hverandre i den eksklusive, nye Erik Jørgensen-sofaen vår en fredag kveld. Sofaen var caffelattefarget, trukket i et spesielt kostbart ullstoff.

«Det er slutt», sa Ulrik.

- Jeg hadde tenkt på det et halvt års tid. Etablertheten ga meg litt noia. Alle disse turene til hagesenteret. Og den brannangsten din... Den var slitsom, forklarer han nå, om sine egne vurderinger som 28-åring.

- Det er rasjonelt å være redd for brann når man bor øverst i en bygård fra 1890, protesterer jeg.

- Sikkert. Men det ble så nevrotisk.

Ulrik er ferdig med fiskesuppa.

- Jeg hadde forferdelig dårlig samvittighet og følte på en måte at jeg hadde lurt deg, sier han.

- Men jeg var helt sikker på at det var en riktig avgjørelse å slå opp.

- Var du ikke redd for å påføre meg et traume for livet? Jeg var jo helt sjokka. Selv venninnene mine ville gi deg bank.

Han tørker seg med en tøyserviett rundt munnen.

- Jeg var ikke veldig bekymret for deg, Trude. Du ville garantert finne en bedre kjæreste for deg enn jeg var.

Hva med ham selv? Han smiler.

- Jeg hadde sett for meg at jeg skulle skli rett inn i et nytt samboerskap med ei ny jente. Sånn ble det ikke. Isteden sendte jeg meg selv ut i en årelang tilværelse som singel, erkjenner Ulrik.

Ha! Jeg legger hodet medfølende på skakke.

- Kriteriene mine ble skyhøye. Samtidig ble jeg også ganske desperat etter hvert. I Oslo begynte kameratene mine å etablere seg på alle kanter. Jeg følte det som et press, forteller han.

Ulriks løsning var å emigrere til New York. Til Manhattan. Der, mellom skyskraperne i Midtown, på vei til formiddagsvisning av amerikanske filmklassikere kjente han seg vel som singel. Nå jobber han som frilansjournalist og filmanmelder i Morgenbladet. Og, som så ofte skjer når man har forsont seg med livet på egen hånd: Den store kjærligheten dukker opp.

- Jeg møtte henne for et år siden. Det var full klaff fra første stund. Nå har vi nettopp kjøpt leilighet sammen.

- Er det noe du har tatt med deg videre fra livet med meg?

Han tenker seg om. Sier noe om kreativitet og skriveglede. Så kommer han på det.

- Jo. Interessen for brannvern i bygninger. Den har jeg fra deg. Den nye leiligheten vår har etasjeskiller i betong.

Alt gikk i svart da Ulrik dumpa meg. Jeg så for meg framtida vår, som jeg hadde planlagt så grundig med en imaginær sønn og det hele, som en avgangstavle på Gardermoen. Nå var alle avganger kansellert.

Aldri mer Amarone-skåling i designmøbler. Ingen flere ferier til Lyngør. Ingen lille-Ulrik.

En drøy måned seinere giftet jeg meg med Espen.

Hvordan kunne det ha seg?

Jo, jeg traff denne glade fotografen på sommerjobb i Dagbladet. Først dro vi til Stockholm, på reportasje i en flysimulator. Vi satt inne i en ristende cockpit og holdt rundt hverandre mens flyet liksom styrtet.

Få uker seinere befant vi oss i en leiebil på vei tvers over USA. Vi var frilansere og satset alle sparepengene våre. To blanke måneder og et helt kontinent lå foran oss. Vi skulle lage journalistikk.

- Jeg tror vi holdt oss profesjonelle i to døgn. Så fant du på at vi skulle spare penger og kjøpe halvannen liter rødvin en kveld istedenfor å ta inn på motell, sier Espen.

Nå møtes vi på en passe brun kaffebar like ved Akersgata.

- Vi parkerte bilen i Big Sur, det gamle hippieparadiset. Regnet hølja. Så var det bare å sprette vinen og ta plass i hvert vårt forsete for å drikke bort natta, fortsetter han.

Neste morgen våknet vi opp med dugg på vinduene og skallebank. Sammen i baksetet.

Jeg var så flau at jeg gjemte meg inne i en grå hettegenser hele dagen derpå. Men så skulle vi lage en reportasje om bryllup i Las Vegas ...

- ... og da kom vi på at vi kunne gifte oss selv, sier Espen.

Vi skred til alters i et drive in-kapell med Elvis som forlover. Jeg i en maksimalistisk bløtkakekjole. Han i hvit smoking med rød tversoversløyfe.

Ringene var av liksomgull og kom til å bli grønne om noen måneder.

Det bekymret oss ikke. For forelskelsen var ekte!

Hjemme igjen i Oslo flyttet vi sammen og fikk jobb i VG begge to. Et døgnkontinuerlig journalistisk samarbeid var i gang. Espen og jeg så reportasjeideer overalt. Etter hvert så vi ikke noe særlig annet.

- Jeg har aldri møtt et mer ambisiøst menneske enn deg, sier jeg.

- Jeg trodde jeg var gira på jobben, men du ble min overmann. Foto kom alltid først og det var stas. En stund.

Jeg kremter.

- Den følelsen av å være nest viktigst... Det var sårt. Som den gangen du avlyste Willie Nelson-konserten jeg hadde kjøpt billetter til for å sove i jordhytter med maoistgeriljaen i Nepal isteden.

Espen rører i kaffen.

Mumler noe om at han skammer seg litt over akkurat den episoden. Men han ville gjort det samme igjen, det vet jeg. Jeg er ikke den første dama som har protestert på livsstilen hans. Eller den siste. Så er han da også blitt prisbelønt pressefotograf. I dag jobber han som bildesjef i VG helg og reiser jorda rundt for å dokumentere nød og elendighet.

- Det var veldig lett å bli sammen med deg, Espen. Og det var lett å slå opp. Det beviser nok at det ikke var ment å bli oss, sier jeg.

Etter to intensive år som kjærester satt vi igjen i bilen, denne gang mutte og slitne på vei hjem fra jobb en kjedelig tirsdag. Vi fant ut at det like gjerne kunne være slutt. Ekteskapet var uansett bare gyldig i staten Nevada. Én enslig tåre trillet ned over kinnet mitt.

- Kvelden før hadde vi hatt en samtale. Du sa du ønsket deg barn en dag. Noe jeg avviste blankt, sier Espen.

Han ga meg et kunstverk av Morten Viskum i avskjedsgave. To døde rottefostre på glass, flytende i formalin.

Like etterpå ringte han og sa at han skulle bli far.

- Det har i grunnen vært sånn med alle forholdene jeg har hatt. Ingenting har vært veldig gjennomtenkt. Ting har bare skjedd, konstaterer Espen.

- Nå venter vi barn nummer tre.

Espen og familien har bosatt seg på Nesodden, i et nybygd funkishus. I hagen har han snekret ei lekestue til sønnene på seks og to år. Men han rykker fortsatt ut med kameraene sine når det smeller i verden.

- Hun jeg er sammen med nå er enda strengere enn deg. Det trenger jeg, for hvis hun hadde gitt meg lov, ville jeg vært borte på jobb hele tiden nå også. Jeg blir tvunget til å prioritere.

Espen ser på meg. Jeg ser på ham.

- Du vet det bryllupsbildet vi tok i Las Vegas, sier han.

- Jeg sendte det hjem, til mammas store forskrekkelse. Hun hadde jo aldri truffet deg. Men seinere, da det ble slutt, nektet hun å ta det ned fra veggen. Det ble hengende der lenge etterpå.

Sjeldent har det vært så godt å sette nøkkelen i døra hjemme, tilbake i det røde huset.

Jeg låser meg inn til mitt eget liv. Til lukta av middag som for lengst er spist opp - det er pannekakedag - og lyden av barne-TV.

I sofaen sitter ungene slik unger pleier å sitte i en sofa. Den ene med hodet i setet og beina opp langs veggen. Den andre med beina i setet og hodet nede på gulvet.

Torbjørn står i ei slapp joggebukse ved kjøkkenbenken og tørker stekepanna. Jeg kaster meg rundt halsen hans og holder meg fast.

- Er du full, eller? sier han.

- Du er jo helt fnisete og rar. Hva har skjedd?

- Torbjørn Ekelund. Jeg er så glad for at det er du som er kjæresten min.

- Jøss. Det var da voldsomt. Har du lyst på mat? Vi har spart noen pannekaker til deg. De står i kjøleskapet.

Torbjørn kan ikke mekke motor, men han er en jævel til å mekke middag.

Torbjørn bruker ikke aftershave, men han pleier å smøre seg med bodylotionen min som lukter kokos. Han bruker den som hårvoks også. Og til å impregnere fjellstøvlene sine med.

Torbjørn løper ikke etter meg når jeg løper etter bussen, men han sitter der og venter når jeg kommer hjem.

Det var en tid da han også røyket Marlboro og siterte Nietzsche på nachspiel. Nå sitter han i sofaen med snus under leppa og klager over at «Skavlan» begynner for seint på fredagskvelden.

Torbjørn sover sjelden i jordhytter i Nepal. Han er forlagsmann med hjemmekontor. De siste sju åra har han vært på to jobbreiser, en til Otta og en til Biri. Begge var dagsturer.

Jeg setter meg ved kjøkkenbordet og tygger pannekaker.

- Syns du jeg har brannangst? spør jeg.

- Blant annet. Du er også i overkant redd for fukt i kjelleren. Og for å frontkollidere med bil. Og for innbruddstyver.

- Hva var det du falt for hos meg?

- Du er et begeistret menneske. På tross av angsten har du en letthet over deg. Du er selvuhøytidelig og morsom.

- Ble du kanskje også imponert over at jeg kunne mye om fransk film?

- Litt. I begynnelsen. Men jeg ble mer imponert over kunnskapene dine om metamorfe bergarter.

Barna roper fra sofaen. De vil ha yoghurt. Torbjørn serverer dem hvert sitt beger med skogsbærsmak.

Jeg sukker.

- Må de få akkurat yoghurt til kveldsmat når de sitter i den fine sofaen? Det blir så mye søl.

- Gjør det noe da? Det er en eldgammel, brun sofa, Trude. Du har hatt den siden før jeg møtte deg. Den må tåle litt liv.

- Sofaen er ikke gammel. Elleve år er ingenting for en ekte Erik Jørgensen-sofa! Og den er ikke brun. Fargen er caffelatte, argumenterer jeg.

Eller… var caffelatte.

Det eksklusive ullstoffet er allerede flekkete, vi har dekket det til med fargerike lappetepper for å skjule forfallet.

Plettfri design måtte gi tapt for kos og kaos i småbarnsfamilien. Kanskje er det like greit.

Gammel ekskjærlighet ruster ikke. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i 2011.

Trude er fortsatt sammen med Torbjørn, de bor i det samme røde huset og barna Helena og August er blitt 13 og 10 år gamle.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media