Ekstrem opprydning

Ett år etter at hun jaget heroinistene, vil Oslos sosialbyråd Margaret Eckbo (56) deportere bråkmakere til øde brakker. Selv bor hun helt greit på 900 kvadratmeter i Holmenkollåsen.

UT AV OSLOGRYTA, vekk fra de gamle, de psyke, de prostituerte og de narkomane. Vi feier av sted på E18 mot Vestfold. Blinker inn mot Frp-kommunen Tønsberg, fortsetter gjennom Frp-kontrollerte Nøtterøy, forbi Carl I. Hagens omstridte «vaktmesterbolig», og atter videre over like Frp-styrte Tjøme. Framme i havna på Hvasser er det bare å parkere ved siden av første og beste BMW kabriolet og hoppe om bord i Margaret Eckbos skjærgårdsjeep.

Putre, putre.

Over sundet til landstedet på Sandø. Der nyter sosialbyråden i Oslo siste rest av sommeren sammen med ektemannen Eivind (79), sønnen Fredrik (31) og katten Minus.

-  Det er rene triumfferden for Fremskrittspartiet å kjøre ned hit, nikker hun fornøyd.

Margaret Eckbo er dama som har ansvaret for nesten alle Oslos problemområder: Barnevernet. Tiggerne. Vanskeligstilt ungdom. Hybelhus og fødeavdelinger. TT-kjøring og eldre som vil ha dessert etter middagen.

FORAN FAMILIENS gamle skipperhus glitrer havet i et 180 graders panorama. Her er det ikke så mye som en liten sniffer å se. Bare naboens seilfly som dupper i vannskorpa. Hvilken herlig anledning til å snakke litt om hovedstaden.

O s lo, som Margaret sier. Med tynn s. Ikke O schl o, som de uttaler det øst i byen. Fra hun ble utnevnt til sosialbyråd for to år siden, har Fru Eckbo stått i bresjen for tidenes Rusken-aksjon rettet mot mennesker. Utrettelig. Margaret kjemper for en ren og ryddig by der innbyggerne skal bli forskånet for åpenlyst dopsalg på gatehjørnet. Hun beklager seg over lite turistvennlige tiggere og gikk nylig ut med et forslag om at sosialklienter som lager kvalm i nabolaget, bør bli flyttet til brakker. Mest kjent er hun for å ha splittet narkomiljøet på Kristian Fredriks plass. Eller Plata, som den også blir kalt. Nå omsetter de heroinet sitt 50 meter lenger opp i turistgata Karl Johan isteden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Var det lurt å flytte de narkomane?

-  Det er ikke så ille på Karl Johan. Ikke på langt nær. Miljøet er mindre konsentrert. Selv om det hender jeg blir litt oppgitt, altså. Over at de ikke rydder etter seg.

Margaret himler med diskret sminkede øyne bak brilleglassene. Hun har sagt det før og hun sier det igjen:

-  Hele veien forbi Oslo Plaza og oppover langs Akerselva ligger det brukte sprøyter og slenger. Misbrukerne krever mye hjelp fra kommunen. Og det får de. Så da synes jeg at de kan ta litt ansvar selv også.

-  Hvordan ser gatebildet ut i ditt ideal-Oslo?

-  Jeg tror det er en utopi at alle de narkomane blir borte. Men det er ikke nødvendig å klumpe seg sammen sånn heller. De aller fleste har jo mobiltelefon, og hvis du har en langer du pleier å kjøpe av, går det vel an å avtale og møtes på et hjørne som er litt lenger unna? Hvis det var meg, ville jeg begått de kriminelle handlingene mine et sted hvor ingen kunne se meg.

12 PROSENT av Norges befolkning bor i hovedstaden. Og halvparten av landets narkomane, nesten 7000 stykker.

-  Hvis politiet i Zürich oppdager en ruset person som raser rundt, og han ikke er folkeregistrert der, blir han automatisk tvangssendt hjem. Den muligheten har ikke vi, dessverre. Jeg tror enkelte andre kommuner synes det er ganske greit at de flytter til Oslo.

-  Oppmuntrer de til det, mener du?

-  Man hører rykter. Jeg skal ikke si noe mer. Annet enn at hvis for eksempel Lillestrøm kjøper døgnovernattingsplassene sine i Oslo, da er det en relativ aktiv deportering av problemene til oss.

Margaret innrømmer at hun har sans for New Yorks tidligere borgermester Rudolph Giuliani. På 1990-tallet rensket han gatene i verdensbyen med hard hånd. Men det er ikke like enkelt å putte folk i fengsel i Norge. Derfor har hun en annen plan.

-  Hvis du ikke kan forsørge deg selv, bør du ikke få lov til å flytte til Oslo, mener hun.

-  Politiet slo nylig alarm om økt narkotikamisbruk blant ungdom helt ned i 15-årsalderen. Nede ved Akerselva ...

-  Jo. Ja. Men det er mer unge med en annen etnisk bakgrunn enn oss. Faktisk. Og der går det mer på hasj enn heroin.

-  Hvilke tiltak har dere satt i gang for å stoppe rekrutteringen?

-  Vi har blant annet fått 500 000 kroner fra staten til et uteteam. Og politiet patruljerer oftere i området. Men de er ganske aggressive, altså, disse ungdommene. Jeg gikk der selv for et par uker siden, og da kom de og ville selge meg hasj.

-  Hva svarte du da?

-  Jeg sa at det var jeg i grunnen ikke så veldig inter-essert i.

-  Hva hvis det var dine egne unger som drev med stoff?

-  Da jeg giftet meg med Eivind, hadde vi to barn hver fra før, og disse fire ble på en måte oppdratt som en søskenflokk. Nå sier vi det til hverandre, at i grunnen har vi vært heldige. Alle har kommet ned på den riktige siden. Så kan man spørre seg: «Var det flaks? Eller var det kløkt?»

Sønnen Fredrik driver murerfirma. Datteren Elisabeth er daglig leder for restauranten Markveien mat- og vinhus. Selv er Mor Eckbo femte generasjons osloborger, oppvokst på Majorstua og utdannet sykepleier. Hun har ingen illusjoner om at sola alltid skinner over vestkanten.

-  Ungdommene i Oslo vest er ingen englebarn. Det er stoff og alkohol og løssluppenhet. Jeg vet at Midtstuen skole, som Fredrik gikk på, har store problemer i dag.

PLINGELING. Der kommer Minus svinsende med bjelle i halsbåndet. Margaret må le.

-  Jeg tror katten har Downs syndrom.

-  Javel?

-  Minus er så dum. Hun kan ikke mjaue. Hun kan ikke fange mus. Og når linerlen tripper på verandagulvet, syns hun det er litt skummelt, så da trekker hun seg unna. Hun spiser ikke en gang fisk, for det er ikke sikkert den er helt død. Ha ha ha!

Margaret Eckbo er kjent for å mene mye og høyt. I motsetning til de fleste andre politikere modererer hun aldri utspillene sine. Men hun har ikke deltatt i sommerens sølvskjedebatt. Av den enkle grunn at Margaret selv er født med et helt sølvbestikk i munnen.

-  Føler du at du må forsvare at du bor i en 900 kvadratmeter stor villa i Holmenkollåsen?

Hun trekker pusten.

-  Altså. Hjemmet vårt ble bygget av svigerfaren min i 1916, og da jeg traff Eivind, valgte jeg ikke hus, jeg valgte mann. Så enkelt er det.

Det var Eivind Eckbo, en 22 år eldre jurist og tidligere formann i Anders Langes parti, som førte Margaret inn i politikken. Strengt tatt burde hun blitt Høyre-dame, hun som har sans for både perlekjeder og mørkeblå kardigansett. Det villeste hun gjorde i ungdommen var å tjuvlåne en kåpe av sin mor. Hadde det bare ikke vært for at Margaret også er fryktelig utålmodig.

-  I Høyre tar alle ting tid. Frp fremmer forslag og blir stemt ned. Men vi vet jo at når det har gått noen år, kommer de diltende etter. Det meste av det vi foreslår blir gjennomført av Høyre.

-  Liker du dansebandmusikk?

-  Nei, og ikke har jeg grilldress heller. Jeg er sikker på at hvis du går til de andre partiene, finner du både grilldresser og folk som bruker hvite tennissokker i svarte sko der også. Men ja vel, så har vi fått det som et stempel, da. Jeg tar meg ikke nær av det.

MARGARET TITTER BORT på rosebuskene sine. Presiserer at for all del, hun skulle gjerne bodd i Groruddalen. Hennes største styrke som politiker er i egne øyne at hun kan omgås alle slags mennesker. Iblant setter hun seg i Mercedesen sin - uten minkkåpe selv om det er vinter, for bilbeltet gnager så på pelsen - og kjører opp for å se nærmere på alt Groruddalen har å tilby. Besøksgården på Nordre Lindeberg gård. Småhusbebyggelsen på gamle Furuset.

-  Jeg har faktisk bodd der. På Romsås, en kort periode som nyutdannet sykepleier da drabantbyen nettopp var anlagt. Men så fant jeg ut at det ble for lang reisevei.

-  Og så møtte du mannen din?

-  Ja, det var i en begravelse. Han var formann i Norsk Jockeyklubb på den tida, så vi var en gjeng som ble med opp til Øvrevoll.

-  Direkte fra begravelsen?

-  Rett fra etterpålaget, ja.

Ekteparet Eckbo deler lidenskapen både for politikk og hest. Sammen har de avlet fram ti fullblodseksemplarer, og seinest i går var de på Tjøme og hilste på føllet Vicky som de har stående på en gård der. Først om et år har hun vokst seg stor nok til å starte i løp. Galopp, selvfølgelig.

-  Som Terje Dahl, den tidligere hestetreneren på Øvrevoll, sa: «Trav, det er for fulle bønder».

Margaret Eckbo ler hjertelig. Eivind kommer tuslende med stråhatt på hodet og en skål moreller i hånda.

-  Hender det du angrer på at du ikke valgte et ubekymret liv med bare hesteoppdrett og roser?

-  Altså, jeg har ikke noe problem med å forholde meg til det syke og skakke. Det jeg av og til kan ha et problem med, er å forstå opposisjonen. Når vi nå har prøvd alt vi kan for å gjøre det bedre for de narkomane, med metadon og subutex, er det noen som sier «nei, la oss finne et utendørs fristed til dem likevel». Da tenker jeg «pfffr ... hvorfor kan vi ikke bare bli enige om dette?» Sprøyterom får være greit. Men når Norges lov sier at det er forbudt å kjøpe og injisere stoff, da kan vi ikke si at de skal få et utendørsareal der de åpenlyst får begå lovbrudd. Det er som å ha et sted i Oslo der vi sier «Her kan dere stjele biler».

Og vips, så er vi inne på narkopolitikken igjen. Margaret Eckbo kunne fylle et helt portrettintervju med bare å snakke om den.

-  OMSORG. Jeg har alltid hatt denne forkjærligheten for å hjelpe andre. Da jeg var liten, tok jeg med meg spurvunger som hadde skadet seg hjem for å prøve å redde dem. Jeg visste det måtte bli et trøste-og-bære-yrke for meg.

I 15 år jobbet hun på mottakelsen på Ullevål sykehus. Der gjenopplivet Margaret mange mennesker.

-  Narkomane?

-  Blant annet. De kom dit med overdoser, og vi fikk dem tilbake til livet. Med munn-til-munn-metoden, hjertemassasje, legging av kanyler og elektrosjokk.

Stillingen som sosialbyråd er ikke fullt så direkte i kontakt med felten. Men Margaret er ikke redd for å snakke med rusmisbrukere på gata. De er ikke farlige, bare annerledes, har hun funnet ut. Og selv om hun bestyrer en by med 530 000 innbyggere, har hun ikke skaffet seg hemmelig telefonnummer.

-  Svært mange osloborgere ringer meg privat. De vil ha mer hjemmehjelp, mer sosialhjelp og flere sykehjemsplasser. Men alle disse tiltakene er det bydelene som må bestemme. Jeg har ikke myndighet til å overprøve dem.

-  Du har ansvaret for alle bydelene?

-  Ja, totalt. Men i enkeltsaker er det de som avgjør. Jeg kan bare hoste litt og si at det der var dumt.

-  Får du for mye pepper?

-  Jeg synes mange angrep er uberettiget, ja. Blant annet var det «elendig eldreomsorg» fordi en gammel dame hadde ligget død i sju måneder i en leilighet. Altså, det er jo kjempetrist, men det har ikke noe med eldreomsorgen å gjøre. For hun var ikke i kontakt med kommunen. Hun hadde ikke hjemmehjelp, ikke hjemmesykepleier. Ingenting. Og da kan jo ikke vi heller vite at dette skjer. Alle naboene så at postkassa var full, hun betalte ikke husleie og alt det der. Problemet er at ingen bryr seg.

DA BESTEMOREN TIL Margaret ble skranten, var hun blant dem som fikk hjemmehjelp. Men det var ikke bare fryd og gammen, det heller.

-  Det kom en pakistansk gutt på døra, og han skulle dusje henne. Hun syntes ikke det var veldig greit, altså. Hun klarte å starte diskusjonen med å spørre om han hadde lest Salman Rushdies «Sataniske vers»!

I god Frp-ånd er Margaret overbevist om at det enkeltmennesket trenger, er å ha frie valg. Hvis noen ville starte et pakistansk hjemmehjelpbyrå, er hun sikker på at gamle pakistanere ville foretrekke det, framfor å få en etnisk norsk person hjem til seg. På samme måte som gamle nordmenn helst vil bli tatt vare på av sine egne.

-  Hva hvis du tar dumme valg?

-  Da er det bare å bytte hjemmehjelp.

-  Men hvis du har valgt feil - i livet?

-  Å, sånn. Da er det også viktig med differensierte tilbud. Ta fire rusmisbrukere, da. De trenger kanskje fire ulike opplegg. Tvang eller rehabilitering på bondegård. Samme med barnevern. Det er ikke det samme tiltaket som settes inn mot hvert barn. Alle mennesker er jo individer. Det viktige er at kommunen sørger for at de får tjenestene de skal ha. Hvem som utfører dem, spiller mindre rolle.

-  Er ikke egentlig jobben som sosialbyråd et paradoks for en Frp-er?

-  I utgangspunktet har hver og en ansvar for seg selv, fastslår Margaret.

-  Og de aller fleste innbyggerne i Oslo greier seg utmerket på egen hånd. Men vi skal hjelpe de som ikke klarer å hjelpe seg selv. Det er absolutt Frp\'s ideologi.

HELEN BJØRNØY, lederen for Kirkens Bymisjon, har uttalt at Margaret Eckbo lager et kaldere Oslo. Sosialbyråden er også blitt beskyldt for å bedrive «kosmetikkpolitikk». Å rydde problemene - tiggere og narkomane - ut av syne.

Et stønn høres over Sandø.

-  Hvis Oslo-folk vil ha tiggere, er det bare å gi dem penger.

-  Gir du selv noen gang?

Hoderist.

-  Av prinsipp ikke. For jeg vet at alle som hører til i Oslo, får mat. De får bolig. Hvis de hadde ligget i en pappeske ute på gata i natta, ville jeg nok åpnet lommeboka.

-  Men du vil sende problemfamilier vekk?

-  Ikke ut av byen. De kan være plassert litt i utkanten, i nærheten av industrier, på små tomter som ikke er brukt til noe annet.

Margaret legger stemmen ned et hakk, i en tone som gjør at man kan mistenke henne for å bruke samme talepedagog som Siv Jensen. Det er faktisk en del mennesker som både har rus- og psykiatriske problemer i dette landet, forklarer hun. Og man kan gi dem en kommunal leilighet, det er greit, selv om de antakelig raserer den i løpet av kort tid. Problemet er at de ikke bare gjør det. De lager også et utrygt miljø for alle andre rundt seg.

-  I København så jeg åtte litt sånn Moelven-aktige brakker, men de var pent innredet med stue, bad, kjøkken og soveværelse. Noen av beboerne hadde prøvd å lage en liten hageflekk foran også, i et edru øyeblikk. De får litt eierfølelse, ikke sant. Samtidig som de vet med seg selv at noen ganger går de bananas, og da har de det ille etterpå, når de blir klare i toppen og skjønner at «søren, nå har jeg lagd balluba igjen». I brakker ødelegger de i hvert fall bare for seg selv.

PÅ SANDØ sjeneres ingen av brøling. Her er det få tegn til knusing av inventar eller denging av kona. Kanskje fordi det bor Eckboer i alle hus. Komiker Espen, sønnen til fetteren til Eivind, ferierer her også. Margaret røper at hun nakenbader om morgenen, og at hun har sine aller lykkeligste stunder når hun kan sitte på verandaen og vite at i dag trenger hun ikke å gjøre annet enn å klippe litt på rosene. Telefonen ligger lydløst på bordet.

-  Syns du Espen er morsom?

-  Han går ikke omkring her nede og er standupkomiker. På Sandø er han en hyggelig ung mann. Like lite som jeg sitter og diskuterer narkopolitikk.

Eckboene rusler også gjerne små turer rundt på øya. Kanskje finner de noen rare blomster. Småfuglene kvitrer i buskene, og hvis noen av de små vesenene skulle falle ned å slå seg, er Margaret på pletten.

-  Fikk du reddet noen av spurvungene når du var liten?

Leppene krummer seg i et smil.

-  Nei da. De døde som regel.