Ekstremisten

Han var ihuga kommunist. I dag hyller han islam, Iran og tilslørte kvinner. Men Trond Ali Linstad (65) er åpen for at han tar feil igjen.

Grønland, Oslo.

Norges svarteste getto. Burkakledde kvinner drar horder av hylende unger etter seg, det er kortspillende tyrkere (sikkert uten arbeid), khattyggende somaliere (garantert på trygd), det er narkomane nordmenn, og unge pakistanere (kriminelle, selvsagt), cruisende i svartglinsende BMW-er. Det er grønnsakbutikker, videobutikker og kebabkiosker, det er en flerkulturell saus av farger, lukter og lyder.

Og der, i ei skyggefull, gudsforlatt bakgate, grå av trafikkstøv og omgitt av høyhus og blokker, står han i døra, kortklippet, svartkledd og alvorstynget: Trond Ali Linstad. Lege, bestefar, gift med en tidligere dobbeltspion og den alle første nordmannen som konverterte til islam.

Ved siden av inngangsdøra henger skiltet: «Spesialisti allmennmedisin, tropemedisin fra Liverpool. Åpent mandag til fredag fra 1700 til 1900». Det er gitter foran vinduene, graffiti på veggene.

- Velkommen, velkommen, sier han med lys og flat stemme. På ei smal hylle i det ryddige, avlange legekontoret blinker det i orientalsk plastjuggel. I et hjørne henger ei korktavle med fotografier av barn, barnebarn, andres barn, og et falmet fotoboksbilde av en blond, eldre kvinne.

- Min kjære, avdøde mor, sier han.

Det er her på kontoret han tar imot pasienter, og det er her han skriver leserinnlegg, og Trond Ali Linstad skriver mange leserinnlegg. I Klassekampen, Aftenposten og VG skriver sjiamuslimen hyllester til islam, Iran og tilslørte kvinner, og apokalyptiske innlegg mot Israel, den nye ekteskapsloven og homofili. Om det siste har han for eksempel skrevet «deres følelser og seksualitet må anses som et avvik i forhold til det naturlige og ønskelige». Oi! Mer politisk ukorrekt kan man knapt ytre seg i Norge anno 2008, så la oss begynne der.

- Avvik i forhold til det som er ønskelig. Hva mener du med ønskelig?

Doktor Ali: To timer hver kveld jobber Trond Ali Linstad som lege i Grønlandsgettoen i Oslo. Foto: SCANPIX
Doktor Ali: To timer hver kveld jobber Trond Ali Linstad som lege i Grønlandsgettoen i Oslo. Foto: SCANPIX Vis mer

- I forhold til det som er normalt og naturlig, sier han med dempet stemme. Han har satt seg i en kontorstol,og svinger rolig fram og tilbake.

- Og jeg mener det er ganske åpenbart at seksualitet er for mann og kvinne. Det er bare å se på menneskets utforming, habitus, så ser vi at mann og kvinne kompletterer hverandre. At de er skapt for hverandre. Og det er naturlig for et barn å vokse opp i en familie med en mor og en far. Det er så innlysende at selv FN har inkorporert det i Menneskerettighetene.

- Når du bruker et ord som avvik blir det veldig negativt?

- Ja, det er litt negativt, men samtidig er det en sannhet i det. Jeg er veldig klar på at vi skal respektere legningen til en person. Det er et avvik, men samtidig er de høyverdige, flotte mennesker. Men seksualiteten deres er et avvik fra det normale. Det er mitt syn.

- Det du egentlig mener, er at de kan være homofile, men at de ikke kan ha sex?

- Jeg tror det er det jeg mener, ja. Jeg innser at seksualitet er en sterk drift i et menneske, men det er ingen selvsagt rett at man skal få lov til å leve ut sin seksuelle legning. Kanskje de bør tenke gjennom om de skal prøve å kontrollere dette litt. Vise tilbakeholdenhet.

I et av de mange leserinnleggene skriver Linstad at Koranen og Bibelen omtaler et samfunn med homoseksuell praksis. Nemlig samfunnet til Lot. For dem som sov i timen, kan vi legge til at Lot var nevøen til Abraham, og at han bosatte seg i Sodoma.

- Mener du med det å si at Norge er et Sodoma og Gomorra som Gud vil straffe?

- Hvis du vil være firkantet, kan du bevege deg i de tankeretninger, men det er ikke så enkelt, sier han like dempet, like uanfektet.

- For det første uttrykker Bibelen og Koranen seg i bilder. Det ramlet steiner fra himmelen, de som snudde seg ble til saltstøtter. Dette er billedbruk tilpasset tida, men de uttrykker samtidig sannheter, og det jeg mener utrykkes her er: Bryter vi grunnleggende, moralske regler og lover, undergraver vi samfunnet.

- Og da går det til helvete?

- Det er dine ord, sier han, like rolig.

- Jeg tenkte egentlig at vi skal styre unna Israel, men …

- Jeg snakker gjerne om Israel, sier han.

Linstad er en krass kritiker av Israel. For kort å summere opp, mener han at Israel ikke kan eksistere som en selvstendig, jødisk stat dersom det skal bli fred i Midt-østen.

- Ja, det er faktisk nøkternt sant. I det ligger det ingen emosjoner, men en nøktern analyse, sier han.

I kampen for et fritt Palestina er han villig til å gå langt.

- I bakhodet har jeg noe som nåværende justisminister Knut Storberget en gang sa til bladet Ny Tid. Han sa: Hvis en nordmann under krigen gikk til en tysk bunkers og sprengte seg selv og soldatene i lufta, ville det vært en patriotisk handling. Det kan være noe å tenke på.

- Vil du sprenge deg i lufta for Palestina?!

- Nei, det er nok en umulighet for meg. Men det kan være et innspill til refleksjon.

- Er ikke det uislamsk?

- Jo, grunnleggende sett er det nok det. Men samtidig kan det være det islett av rettferdighet og anstendigheti det, jamfør Storberget.

Fra asken til ilden. En gang var Trond Ali Linstad en glødende AKP-er som trodde på proletariatets diktatur og væpnet revolusjon. Så ble han altså muslim. Trond Linstad var ung den gangen ungdommer var opptatt av imperialisme, stormakter, Vietnam og Palestina. Som nyutdannet lege meldte han seg til tjeneste for Røde Halvmåne, og ble sendt inn i borgerkrigen i Jordan. I et år arbeidet han i flyktningleirer og for palestinske geriljasoldater.

- Jeg var den eneste europeeren, den eneste hvite, den eneste ateisten, mens alle rundt meg var troende muslimer. Og da blir man tvunget til å tenke. Hvem er jeg? Hva mener jeg? Hva tror jeg på?

- Det var ingen konkret opplevelse som fikk deg til å se lyset?

- Nei, det var trinn for trinn. Jeg leste Koranen, og tenkte: Det er jo spennende. Så leste jeg den en gang til, og tenkte: Jo, dette er ålreit, sier han. Han gestikulerer rolig med hendene. Den ene fingeren er avkappet.

- Jeg var enig i verdier, holdninger, begreper, normer, moral, og alt hørtes greit ut. Til slutt sto jeg igjen med det ene siste spørsmålet. Fins Gud?

- For du var ateist?

- Jeg var ateist, og det å være ateist er også en trosoppfatning. Man vet at det ikke fins noen gud, men hvordan kan man vite det? Ingen har belegg for å vite noe som helst. Det er et standpunkt på sandgrunn. Så satt jeg og ventet på en eller annen flyplass nede i Tyskland og tenkte gjennom disse spørsmålene. Og kom fram til at jammen tror jeg at Gud fins likevel.

- Så enkelt?

- Ja. Og med det tok jeg et kvalitativt sprang.

- Var det en stor åpenbaring?

- Nei, nei. Ingen hallelujaopplevelse. Nei, det var bare sånn; Jo, jeg tror at Gud fins.

- Når skjedde dette?

- Jeg vet ikke. Jeg er ikke opptatt av år. Spør en somalier når han er født.

- Hva sa mor?

Han trekker pusten dypt, slipper langsomt ut. Trond Ali Linstad vokste opp på Majorstuen og på Bislett sammen med mor, far og en søster. Far kjørte trikk i Oslo Sporveier. Mor var ekspeditrise på Narvesen på gamle Østbanestasjonen.

- Mor var en elskelig og fin gammel dame, som bare var snill og hyggelig. Hun hadde nok meg i sitt hjerte og respekterte meg for mine valg. Så lenge jeg var den jeg var, så var det greit.

- Din far tok det kanskje ikke like lett?

- Far var en hyggelig og rolig person som visste at jeg bestandig hadde vært litt livat. Jeg hadde vært AKP-er og kastet flasker på den amerikanske ambassaden da USA teppebombet Vietnam.

- De trodde vel at det var en ny ungdommelig grill som ville gå over?

- Kanskje det. Det var ikke så farlig, sier han, nesten uhørlig.

- Norge i dag. Hvis du hadde vært en eneveldig Ayatolla Linstad. Hva ville du forandret?

- He-he. Først vil jeg si at Norge er et hyggelig land. Vi har gode dager, ryddige forhold, sosiale lovverk som fungerer ganske bra, vi har politiske friheter. Men hvis jeg skulle rette på noe …

- Kom igjen!

- Så ville jeg kanskje ønske at staten var litt mer fleksibel i forhold til religiøse grupper og trosoppfatninger. Jeg skulle kanskje ønske at staten var litt mer ydmyk og lyttende, og at den norske selvgodheten kunne tones litt ned. Og så skulle jeg ønske at staten var litt mer selvstendig i internasjonale spørsmål og relasjoner.

- Men ikke sånne kjedelige ting. Fortell om Norge som en islamittisk stat med moskeer i hver bygd, sharia og steining?

- En islamittisk stat i Norge er en umulighet, selvfølgelig. Vi er norske alle sammen, og dypt inn i mine hjerterøtter er jeg norsk.

- Det er jo slik islam praktiseres i mange land?

- Ja, og her er det mye å kritisere, i høyeste grad. Kom gjerne med innspill.

- Du er blant annet en varm forsvarer av Iran?

- Det er så plumpt å si det! Vi må se alt i en kontekst. Islam er demonisert i deler av pressen og opinionen her hjemme. Det er det ikke grunn til. På samme måte er det med Iran. Iran har sine positive og sine negative sider. Og hvor ofte leser du noe positivt om Iran? Aldri. Og kanskje er det noen ganger nødvendig å korrigere det ensidig negative bildet.

- Så du blir så ekstremt positiv fordi alle vi andre er så negative?

- Det er kanskje noe menneskelig i det å protestere når noen er voldsomt ensidig i en sak. Man får lyst til å sparke litt tilbake.

- Så Iran er ikke noe idealsamfunn?

- Nei, absolutt ikke.

- Er det av samme årsak du er så positiv til hijab?

- Det er nok et element av det, ja.

Mens debatten raste i den norske offentligheten, skrev Trond Ali Linstad en hyllest til dem som går med hijab eller skaut: «En ting er at du er vakker! Med hijaben trukket over håret, utstråler du verdighet. I ledige og sømmelige klær, viser du hvem du er; deg, et oppegående menneske, med tanker og refleksjoner. Kjønnslighet toner du ned. Din bror er stolt av deg».

- Er ikke det fint, da? Jeg synes det er fint jeg, sier han.

- De jentene er under et veldig press og trøkk for å bli som flertallet ønsker, og det er noe stolt og verdig over det å stå imot. Det er det ene. Og så oppfatter jeg at det er en invitt i islam at kvinner skal ha dette skautet på hodet. Andre er uenig i det, så det kan vi diskutere. Men jeg har respekt for de jentene som står imot presset.

- Har du respekt for dem som ikke går med hijab?

- Selvsagt har jeg det.

Trond Ali Linstads kone går ikke med hijab. Hun er ikke engang muslim.

- Hun er et tenkende menneske som reflekterer over allmenne filosofiske spørsmål. Hun har vel ikke helt funnet sin plass ennå, sier han.

- Har du gitt opp å konvertere henne?

- Vi har stadig diskusjoner, men jeg kan ikke konvertere noen. Det er det bare Gud som kan. Et sitat fra Koranen: «Du veileder ikke den du har kjær. Men Gud veileder den Han vil».

Ekteparet Trond og Karin Linstad var i mange år aktive i det norske Palestina-miljøet. For tre år siden skrev NRK-korrespondent Odd Karsten Tveit ei bok der hun

ble avslørt som spion for den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Det kan man trygt si slo nedsom ei bombe både her og der.

- Hvordan var det hjemme hos dere dagen dette ble kjent?

- He-he. Vi hadde litt å snakke om, sier Linstad, like rolig.

- Det som framkom etter hvert var at hun egentlig jobbet for den palestinske siden, sånn at hun var det vi kaller en dobbeltagent.

- Du visste ingenting?

- Det ligger på en måte i agentens rolle at man ikke prater så forferdelig mye om hva man holder på med. Så jeg hadde ikke full oversikt, nei. Jeg husker bare at hun for mange år siden kom til meg og sa: «Hvis noen spør om jeg vil være agent for palestinerne, hva mener du om det?». Det synes jeg er tøft, sa jeg. Vi var unge engasjerte, og det å støtte palestinerne handler om mer enn å boikotte Jaffa-appelsiner. Så hørte jeg ikke mer om det, før den boka kom.

- Har dere snakket mye om dette siden?

- Nja. Jeg har fått høre hovedtrekkene. For meg er dette helt klart og ryddig, og det totale bildet er logisk. Jeg synes det er fint. Flott.

Ekteparet Linstad har tre barn. Og det er nå vi tar fram et sitat fra profeten hentet fra nettstedet koranen.no: «Den som tar hånd om foreldreløse barn, skal være like nær meg i paradiset som to fingre er nær hverandre på ei hånd.»

- Det er vakkert. Det er fint, sier Linstad, nesten mekanisk.

- Du har selv adoptert?

- Ja, sier han kort. Han sier ikke mer.

- Nei, jeg vet ikke riktig hva jeg skal si. Dette blir personlig. Noen ganger kan det være vanskelig å være så forferdelig privilegert som vi er her i landet. Det var kanskje litt livskrise, egentlig. Hvordan kan vi ha det så godt når det er så forferdelig mye elendighet i verden? Så det var vel for å lette på trøkket, få litt pusterom, at vi måtte foreta oss noe.

De adopterte to gutter fra Filippinene. Den ene blind og sterkt funksjonshemmet.

- Han var vel to da han kom. Nå er han 20 år. Han er en kjempeflott gutt. Kjempeflott. Flott, fin gutt. Sånn er det.

- Er han blitt muslim?

- He-he. Felix er ikke så lett å gjøre noe med. Jeg forsøker å si det til ham: Ikke spis svinemat, Felix. Han liker så godt pizza med sånn svinegreier, så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Nei, mine barn får gjøre som de vil.

Når Linstad ikke tar imot pasienter eller skriver leserinnlegg, jobber han for Urtehagen. De driver skole og fire barnehager med 70-80 ansatte. Og så drifter han altså nettstedet koranen.no.

- Har du konvertert noen?

- Som jeg sa så er det ikke vi mennesker som konverterer, men man kan påvirke. Jeg skriver avisinnlegg, og håper at noe av det faller i god jord. For det er veldig enkelt å bli muslim. Hvis du kommer til den erkjennelse at det kanskje fins en gud, og at Muhammed er en profet som viderebringer kunnskap fra oven. Tror du på det, er du muslim.

- Hvordan vil det gå med oss vantro hunder på den ytterste dag?

- Jeg er glad for at det ikke er jeg som skal avgjøre det. Men det Koranen sier, er: «Dere som tror, som er muslimer, kristne eller jøder, ja, hver den som tror og gjør det som er godt, behøver ikke frykte noe». Og slik jeg tolker Koranen, så betyr det at et anstendig menneske, med en anstendig tro, og en anstendig livstilnærming, behøver ikke være redd.

- Så dersom jeg oppfører meg anstendig, havner jeg på samme sted som deg? Eller havner du på et litt bedre sted?

- Det har jeg ikke det minste begrep om, men jeg kan trøste deg med at Koranen åpner for litt av hvert. Muhammed forteller om en mann som har levd et forferdelig liv, et skrekkelig liv. Og like før han døde, sa han til sine tjenere: «Når jeg dør, brenn meg opp og spre asken alle steder». Det ble gjort. Men Gud samlet opp asken, selvfølgelig, og gjenskapte ham. Og så står mannen foran Gud, og Gud spør: «Hvorfor gjorde du dette?» Og han svarer: «Jeg gjorde det av frykt for å møte deg». Og han kom til paradis. Fordi han hadde i seg en erkjennelse av at Gud fantes og en frykt for ham.

- Med andre ord fins det noen snarveier til paradis?

- Jeg vet ingenting om hovedveier og snarveier. Men det fins mange veier til et hyggelig sted. Og med all respekt for kristendommen, men de mener vel at alle som ikke har den rette tro, vil gå til helvete.

- Hva ellers er galt med kristendommen?

- Skal jeg ta den lange eller den korte versjonen? Den korte, OK. Kristendommen har mye flott i seg, flott, kjempefint. Men vi muslimer sliter med en ting: Treenigheten. At Gud er tre. At alle tre er likeverdige, men

at Faderen likevel står litt over Ånden og Sønnen. Ogat Sønnen måtte dø for å blidgjøre Faderen. Det er litt vanskelig å forstå. Men hvis du tar bort akkurat dette, så er det ikke store forskjellen mellom kristendom og islam.

- Hva har skjedd med fingeren din?

- Når jeg er i det lunet, pleier jeg å si at det skjedde en gang jeg var i Saudi-Arabia. Jeg rappet et godteri, og så kappet de av halve fingeren.

- He-he. Men nå er du kanskje ikke i det lunet?

- Nei, det skjedde da jeg skulle bære en tung benk i en trang kjellergang. Jeg gikk rett på veggen.

En gang var altså Trond Ali Linstad AKP-er. Så falt han fra, og skrev en nekrolog over sitt gamle parti.

- Spørsmål fra gjesteredaktør Anne-Kat. Hærland: Du har tatt feil en gang. Er du ikke redd for at du tar feil nok en gang?

- Det er et godt spørsmål. Spennende, sier han.

- Et menneske tar gjerne feil både en og to og tre ganger i løpet av et liv. Ingen vet, og hvis man har en intellektuell tilnærming til ting, så er det dumt å være bombastisk og si at sånn er det, sånn er hele verden. Man må alltid være åpen. Det er nok av tinnsoldater i verden.

- Tinnsoldater?

- Som ikke kan åpne øynene, som ikke kan se til høyre eller venstre, som ikke kan tilpasse seg tida og være fleksibel, som ikke kan se mangfoldet i verden. Tinnsoldaten, den lukkede, døde. Men åpner man øynene,så lever man med tvil og tro.

- Hender det at du tviler?

- Du vet, Abraham. Patriarken Abraham, det store forbildet for kristne, jøder og muslimer. Selv han ba en gang Gud om bevis. Og Gud sa: Tviler du? Og han sa: Nei, jeg tviler ikke, men kan jeg ikke få et bevis likevel? Og hvis Abraham i et svakt øyeblikk er bitte litt usikker, så kan vel vi vanlige, små mennesker også være det.

- Og du kan leve et liv uten bacon og rødvin?

- Det kan jeg godt. Bacon er ikke sunt, rødvin kan være litt godt, men man kan jo heller ta en Clausthaler. ■

hop@dagbladet.no

<B>Onkel Ali:</B> Trond Ali Linstad i en av de fire barnehagene han har startet opp.
<B>Arbeiderkommunisten:</B>Kan man av dette bildet slutte at ml-ere generelt hadde noe kjølig over seg? Ikke det? OK.
<B>Proletaren:</B> Ja visst proletariserte han seg. Her som lykkelig anleggsarbeider.
<B>Korgutten:</B> Trond sang i kirkekoret Olavsguttene. Her fra en turné i USA.
<B>Ski-muslim:</B> - En islamittisk stat i Norge er en umulighet. Vi er norske alle sammen, og dypt inn i mine hjerterøtter er jeg norsk.