Eldgammelt hat

Hver gang situasjonen i Midtøsten tilspisser seg, opplever jøder verden over at hatet mot dem blusser opp. Også de 1300 norske.

OSLO, APRIL 1934: Porten utenfor den jødiske synagogen i Bergstien i Oslo blir revet av, vandalene prøver å ta seg inn i selve synagogen, men klarer det ikke. De etterlater seg to innrissede hakekors i muren utenfor.

Oslo, 4. juli 2006: Tre jøder blir skjelt ut og spyttet mot utenfor Oslo Domkirke. Noen dager seinere blir en jøde slått ned på gata i hovedstaden. For et par uker siden etterlater en ung mann avføring på trappa utenfor synagogen i Oslo før han knuser to vinduer.

JØDEHATETS HISTORIE er like brutal som den er lang. Den kulminerte med nazistenes gigantiske, systematiske utryddelseskampanje av seks millioner jøder i åra 1938-1945.

Hver gang konflikten i Midtøsten tilspisser seg, skaper dette en spent situasjon for jøder verden over. Med Israels angrep på Hizbollah-militsen i Libanon har det eldgamle jødehatet blusset opp.

-  I det moderne jødehatet finner vi mange av de samme fordommene og negative mytene som fantes i middelalderen. Hatet mot jødene er dypt forankret i det europeiske tankegodset. Man finner det i den kristne tradisjonen, blant sosialister, nasjonalister og tradisjonalister, sier Håkon Harket. Han er en av forfatterne bak boka «Jødehat» som utkom i fjor. Boka tar for seg antisemittismens historie fra antikken til i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Jødehatet har rammet jøder av helt motstridende grunner. De er blitt kritisert for å representere pengemakta, proletariatet, en forstokket tradisjonalistisk religion som nektet å tilpasse seg og moderniteten som truet tradisjonelle verdier.

Harket deler jødehatet grovt sett i to. På den ene siden har man antijudaismen, som i utgangspunktet var en religiøs kritikk av jødedommen. På den andre siden finner vi den sekulære, rasistiske antisemittismen som vokste fram i 1870-åras Europa. Den moderne antisemittismen tok avstand fra religiøs kritikk og var tilsynelatende vitenskapelig begrunnet. Raseforskere, biologer, antropologer og skribenter utviklet en rasebasert antisemittisme, og «dokumenterte» at det var snakk om en rasekamp mellom jødene og arierne.

Et svar på den økende antisemittismen i Europa var sionismen, det vil si jødisk nasjonalisme, og arbeidet for å sikre et hjemsted i landet Israel, Sion. Det kan være vanskelig å skille disse begrepene fra hverandre, men de er ikke synonyme.

OVERFALLET PÅ EN tilfeldig jøde midt i hovedstaden i juli, fikk Anne Sender, formann i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo til å reagere. Hun ba jøder unngå å snakke hebraisk i gatene og legge igjen kalotten hjemme. Etter vindusknusingen på synagogen ba hun om økt beskyttelse. Det er også gjort hærverk mot den jødiske gravlunden på Sofienberg i Oslo.

-  Jeg sa aldri at våre medlemmer skulle gjemme seg eller ikke framstå tydelig som jøder i Norge. Jeg sa at folk må bruke hodet og utvise forsiktighet på uoversiktlige steder og situasjoner, sier Sender.

- Med dagens brutale virkelighet av uprovosert vold, er det enhvers ansvar å ta forholdsregler. En overfallsmann tar seg ikke tid til en dyp debatt før han slår. Nittini prosent av tida lever vi trygt og åpent som godt integrerte norske borgere, men i tider som dette næres følelser og holdninger som ellers ligger gjemt.

-  HVER GANG JEG HAR opptrådt i mediene, strømmer det på med brev, telefoner, e-post og sms-er med grov sjikane. Til og med drapstrusler, sier Hilde Henriksen Waage. Hun er Midtøsten-ekspert og førsteamanuensis i internasjonal historie ved Universitetet i Oslo og mener Israel-kritikere altfor ofte blir utsatt for beskyldninger om antisemittisme.

-  «Din jævla antisemitt, du skal brenne i helvete», får jeg høre. Jeg er ingen antisemitt, men jeg mener jeg har rett til å kritisere politikken til den verdslige staten Israel, sier hun og mener Israel-venner bruker betegnelsen antisemitt om dem som kritiserer Israel. Dette for å stanse en diskusjon om Israels politikk.

-  Våpenet er billig, lettvint og på mange måter et slag under beltestedet. Når jeg kommenterer den politiske situasjonen i Midtøsten, blir jeg fryktelig irritert over at jeg ikke kan gjøre det uten å få et så belastende og klamt stempel. Dette kommer først og fremst fra kristne fundamentalister i Norge.

HENRIKSEN WAAGE mener at mange av dem som ønsker en mer nyansert debatt om Midtøsten i norske medier, selv er unyanserte.

-  Argumentet deres er at Midtøsten-diskusjonen åpenbart er verre her i landet enn andre steder i Europa eller i USA, og at både medier og forskere er propalestinske og ensidige. Men hvis de ønsker en mer nyansert Midtøsten-debatt, må de selv bidra med en rimelig grad av kunnskapsbaserte innlegg og ikke automatisk beskylde folk for å være antisemitter, sier hun.

-  Israel har en meget åpen, demokratisk politikk når det gjelder å frigi sine arkiver for forskning, både politiske og militære. Den kunnskapen vi har om konflikten i Midtøsten er primært basert på israelske kilder. De arabiske landene er tvers igjennom autoritære og korrupte, og lar ikke forskere slippe til i arkivene. Israelske historikere har for tiår siden dokumentert hvordan en rekke kontroversielle hendelser opp igjennom ikke var slik som israelske myndigheter har framstilt dem. Likevel velger norske Israel-venner å framstille konflikten basert på de gamle forklaringene, sier Henriksen Waage.

ALLEREDE I ÅR 325 sa den romerske keiser Konstantin, Romerrikets første kristne keiser, at jøder var forurenset av sin enorme synd - drapet på Jesus. De kristne burde ikke ha noe med dem å gjøre.

I middelalderens Europa levde fordommene videre. Det ble lagt strenge restriksjoner på hvilke yrker en jøde kunne ha, noe som gjorde at de ofte ble kremmere og utlånere. Dette nørte oppunder et syn på jøder som griske og sleipe. Da Svartedauden kom til Italia og Europa i 1347, ble jødene utpekt som syndebukker. Rykter om at jøder forgiftet brønner med vitende vilje, førte til at jødiske miljøer ble ødelagt av vold.

Fram til 1800-tallet trodde mange kristne at jødene hadde inngått en pakt med djevelen for å få magiske krefter. De ble beskyldt for å drikke blodet til nyfødte, kristne barn. Gjennom middelalderen måtte jødene bosette seg i gettoer og kunne ikke eie eget land. I 1215 kom det første klespåbudet for jøder, for å skille dem ut. Dette var gjerne et farget tøystykke formet som en stjerne, firkant eller runding.

Behandlingen var lik over store deler av Europa: Jødene var uønsket. Protestantismens far, Martin Luther, skrev i 1543 en pamflett som het «Om jødene og deres løgner». Der kan man finne følgende sitat:

«Ved siden av Djevelen har den kristne ingen fiende som er så giftig, så desperat, så bitter som den ekte jøde.» Den britiske historikeren Paul Johnson har kalt boka det første antisemittiske verk, og sa i 1987 at den var et stort skritt i retning holocaust. Jødene ble mistrodd og mistenkeliggjort også i Norge. Da vi fikk vår ellers så liberale grunnlov i 1814, sto det eksplisitt at jøder - og jesuitter - var nektet adgang til riket. Først fra 1851 fikk jødene adgang til Norge.

-  JØDEHATET ER fremmedhatets urform i Europa, sier Håkon Harket og mener jødehatet fungerer som en lynavleder i sosiale og politiske situasjoner. Med den franske revolusjonen og emansipasjonen (opphevelsen av en rekke diskriminerende lover, journ.anm.), ble et storstilt forsøk på å utrydde jødenes annerledeshet forsøkt gjennomført. Jødene skulle assimileres og få like rettigheter som andre borgere. Men de emansiperte jødene fikk erfare at fremmedhatets kanskje største frykt er at den fremmede blir uatskillelig fra en selv, sier Harket.

-  Ble Israel opprettet på grunn av verdenssamfunnets dårlige samvittighet?

-  Det er å si det for enkelt. Det har alltid vært jøder i Palestina, men den sionistiske innvandringen begynte for alvor i 1880-åra. Jødene kom puljevise, som en følge av jødehatet i Europa. Utover på 1920-tallet ble det kamper mellom arabiske og jødiske samfunn i Palestina. Jødenes rett til et nasjonalt hjem i Palestina var anerkjent lenge før opprettelsen av Israel i 1948.

Ifølge Håkon Harket ble jødene etter krigen raskt utsatt for mer demonisering.

-  Det å trekke paralleller mellom Hitlers utryddelse og Israels politikk er ikke et originalt grep. Siden Israel ble opprettet har det vært en tendens at en del av kritikken mot Israel har spilt på den klassiske demoniseringen av jødene, sier han og mener det er urovekkende å se at antisemittiske sjablonger så lett blusser opp når Midtøsten-konflikten tilspisser seg.

-  I den arabiske verden later jødehatet til å være sterkere i dag enn noensinne. Det er påfallende å se i hvor sterk grad det er støpt i den europeiske antisemittismens former, sier Harket.

4. JULI I ÅR BLE lederen for Norsk Israelsenter, Erez Uriely, skjelt ut og spyttet på utenfor Oslo Domkirke. Han representerer et jødisk miljø enkelte kaller ekstremistisk. Organisasjonen hans er ekskludert fra Det Mosaiske Trossamfund.

-  Jeg sto og snakket med to jøder på besøk fra Israel og en eldre norsk dame. Jeg hadde kippa på hodet. En muslim i tradisjonell, arabisk drakt kommer bort til meg. «Barnemordere!» skreik han så hele gata hørte det. «Koranen forteller at dere er sønner av griser og aper!» Så spyttet han mot oss.

Det mest skremmende var ikke selve angrepet, men det at ingen reagerte.

-  Denne atmosfæren i Norge er skummel. De aller fleste norske jøder tør ikke si at de er jøder. Jeg kjenner foreldre som ikke vil fortelle barna at de er jøder. Men vi må tørre snakke om jødehat. Hvis ikke blir det ikke bedre.

-  Går det an å kritisere den israelske administrasjonen uten å bli kalt antisemitt?

-  Selvfølgelig! Spørsmålet er bare om vi behandler alle vi kritiserer likt. Kritikken mot Israel er urettferdig negativ og rettet mot menneskene - jødene.

PROFESSOR OG PSYKIATER Berthold Grünfeldt er jøde og sier at jødene i Norge nærmest reagerer instinktivt på kritikk av Israels handlinger.

-  Israel er på en måte et produkt av jødehatet. Derfor er det vanskelig for jøder å se kritikk av Israel som noe annet enn kritikk av jødene. Det er en refleks, fordi man er så sårbar på grunn av hva som har skjedd opp gjennom historien. Man kommer kritikken i forkjøpet ved at man regner Israel-kritikk som en fordekt form for antisemittisme. Jeg tror norske jøders frykt er en ryggmargsrefleks. Det er en konsekvens av konflikten i Midtøsten at jøder verden over blir nervøse. Jeg tror mange jøder har det vondt i dag.

-  Hvorfor er det så vanskelig å skille mellom antisionisme og antisemittisme?

-  Egentlig er det en sylskarp grense mellom dem, men det er blitt en gråsone. Antisionisme og antisemittisme burde skilles, men det er vanskelig fordi sionismen er så sterkt forbundet med det jødiske folks historie og jødenes sak. Det er nok noen som tenker «se, det er sånn jødene egentlig er». Enkelte ekstremister tenker nok «hadde ikke nazistene litt rett?». Dette er en veldig kinkig situasjon.

-  Har norske jøder grunn til å være redde?

-  Jeg tror nok at enkeltindivider kan bli utsatt for trakassering og mobbing. Jeg vil ikke kalle de som er redde paranoide. Noen er nok på grensen. Men dette er samtidig en gammel jødisk strategi for å unngå å bli forfulgt.

Grünfeldt tar en liten pause.

-  Som Jean Paul Sartré sa: Hadde det ikke eksistert jøder, hadde vi laget dem. Vi trenger syndebukker.