En anelse norsk

Da Eva Joly (59) flyttet hjem etter 38 år, hadde hun ikke så mange venner igjen.

ETTER ET DRØYT ÅR i Norge er Eva Joly i ferd med å gi opp. Spesialråden i Justisdepartementets enhet mot hvitvasking og korrupsjon hadde selv gitt beskjed til sine nærmeste medarbeidere, bare noen timer før vi møtte henne:Hun vurderer å begynne med matpakke.De lange, varme utelunsjene er i ferd med å tape, etter mer enn tolv måneder med kulturkrasj. Å være den eneste uten matpakke betyr ikke at hun blir den eneste som går ut til lunsj. Det betyr som oftest tom mage.{ndash}Her slutter de jo ikke å jobbe når det er lunsjtid. De sitter på kontorene med matpakkene sine, de arbeider mens de spiser, ja, noen snakker til og med mens de spiser, rapporterer Eva Joly fra en dyp kaféstol bak ei Farris-flaske.Stemmen er dempet og dyp, blikket inntrengende, utringningen dyp. {ndash}Man teller jo minutter i Norge, sier hun.{ndash}På hvilken måte?{ndash}De fleste arbeider hardt fra åtte til fire. Men hvis de må jobbe noen timer ekstra for å få jobben gjort, så har de en egen bokføring på disse timene for å være sikre på at de får dem tilbake.{ndash}Er det underlig?{ndash}Jeg har vært borti mange miljøer i Frankrike, men ingen steder har jeg møtt beslutningstakere som for eksempel kan si «nei, klokka er fem, nå skal jeg hjem og klippe plenen». I Frankrike ville man se på det som en stor kuriositet. Men der har man altså ikke dette kraftige skillet mellom fritid og arbeidstid. I mitt arbeidsmiljø gikk du ikke hjem klokka fem, eller seks {ndash} eller sju heller, for den saks skyld. På den annen side hadde vi de sjenerøse, sosiale lunsjene.{ndash}Når kunne man gå hjem, og fortsatt henge med?{ndash}I åttetida var det gjerne på tide å komme ut av kontoret.DE SISTE PAR MÅNEDENE har boka «Er det en slik verden vi vil ha?» solgt mer enn Hillary Clintons selvbiografi, mer enn den siste boka om Harry Potter. Der hjemme i Frankrike er 120000 eksemplarer blitt revet ut av bokhandlene siden boka ble frigitt i sommer. Etter åtte uker i karantene, på grunn av protester fra de tiltaltes advokater i Elf-saken som fortsatt pågår i fransk rett. De 250 sidene er blitt kalt «Joly-bomben» i de store franske avisene. I disse dager kommer den norske versjonen ut. Den gir et nesten uvirkelig innblikk i en brutal verden der pengene rår alene. En kultur som har satt bestikkelser og hvitvasking i system, ei gruppe mennesker som lever høyt hevet over loven {ndash} fordi de er mektigere enn loven.{ndash}Jeg vil forsøke å vise at dette ikke handler om unntakstilfeller, om enkeltmenneskers fall. Dette handler om et globalt system av mennesker som ler av loven, sier Joly.Forhørsdommer Eva Joly ledet etterforskningen av det som viste seg å være Europas største korrupsjonssak, fra start til mål. Tidligere statsråder, mektige finanskonger og ledende advokater er etterforsket og stilt for retten, fortsatt venter de på dommen. Eva Joly har avhørt de siktede, ransaket private hjem og kontorer, ettersøkt mistenkte over hele kloden. Og opplevd mer trusler, press og utskjelling enn noen norsk jurist noensinne er blitt utsatt for.NÅ HAR HUN BYTTET LIV. Etter 38 år i Paris fant hun seg selv på et nakent kontor i tiende etasje i den norske regjeringsbygningen. Det var en mandag sommeren 2002. Det var første dag på jobben som spesialråd for regjeringen Bondevik. Eva Joly kikket på de tre ubrukte pennene på bordet, den nye pc-en, det skinnende skriveunderlaget og Akersgata langt der nede. Hun skulle fortsatt være korrupsjonsjeger.Men ingen ting ville bli som før.Her er det ingen som sender henne små likkister i posten for å skremme. Ingen kolleger som ber henne holde seg unna kontorvinduet for å unngå attentatforsøk. Ingen ukjente menn som følger etter henne på veien hjem fra kontoret, ingen biler med falske skilter og mørke vinduer som står parkert i timevis utenfor der hun bor. Ingen dødslister med hennes navn venter ved kontordøra om morgenen. Ingen livvakter som sover på sofaen hennes med skarpladde våpen klare på stuebordet.Tilbake i fødelandet må Eva Joly lære seg å komme hjem til tom leilighet alene, etter seks år i selskap med to bevæpnede politimenn {ndash} døgnet rundt. Hun må lære seg å ikke stoppe opp når gufsene av gammel frykt griper tak i hjerterytmen.Men ingen ting kan bli som før.{ndash}JEG HAR BYTTET land, by, bolig og arbeid. Jeg har gått fra en jobb jeg har gjort i tjue år, til en jobb der jeg skal improvisere noe nytt, i en alder der de fleste tenker på førtidspensjon. Det er utfordrende. Men samtidig en enestående sjanse, sier Eva Joly.Hun er kledd i en tett og svart topp, hun bærer to grå vesker fra Mandarina Duck og et stort, oransje halskjede laget av en fransk kunstner hun liker godt.Det er et kvarter siden vi satt på kontoret hennes i Justisdepartementet. Hvite vegger, dokumenter i dynger på møtebordet. Hvis hun er så forfengelig som enkelte hevder, lar hun ikke det gå ut over inventaret. Nå har vi gått sammen ut gjennom forværelset hennes, bort til heisen, ned på gata og ut i høstsola. {ndash}Hvordan trives du i Oslo?{ndash}Ja... Hva skal jeg si til det?Hun tar en tenkepause. Den varer i mer enn fem sekunder. HUN VIL VEL IKKE SI noe galt om Oslo heller. Hun er tross alt født og oppvokst her. Men ser hun for seg gata hjemme i Paris nå? Slakteren, bakeren, fiskebutikken? De to små barnebarna like over gata hjemme på Montparnasse? Kanskje hun tenker på tomta hun gjerne vil kjøpe i Tanger i Marokko? Eller på feriehuset utenfor Bretagne?Hun trekker pusten.{ndash}Jeg lever et dobbeltliv. Hele lønna mi går til å betale husleia i Paris og flybillettene dit hver fjortende dag. Jeg har to barn og to barnebarn der, og vennene som virkelig kjenner meg. Når jeg flytter tilbake til Oslo 38 år etter at jeg flyttet ut, er det ikke bare å trykke på en knapp som det står «venner» på, eller «hjem». Alt er 200 mil unna. Det er litt tøft. Hun bor i en leilighet på beste Frogner som regjeringen stiller til disposisjon. Hun er ofte i Asker for å treffe faren, hun har to yngre søstre som står henne nær. Men den store, sosiale kretsen finner hun i Paris.{ndash}Er nordmenn redde for å ta kontakt?{ndash}Det å bli kjent med folk er vanskeligere når mennesker allerede har et bilde av hvem du er og hvordan du er. Men alle som bytter liv når de er 58 år, vil nok oppleve det som vanskelig.{ndash}Men ikke alle kommer med et image som jernkvinne?{ndash}Nei. Og den bagasjen er nok ekstra tung. Dessuten arbeider jeg fortsatt med å analysere og forstå det norske samfunnet og de norske måtene å gjøre ting på.{ndash}Er det en krevende oppgave?Hun smiler megetsigende.{ndash}Jeg er fortsatt under opplæring. PÅ HENNES ANDRE DAG i jobben fylte den norske straffeloven hundre år. Den nyutnevnte spesialråden Eva Joly var invitert til en markering sammen med sin sjef, justisminister Odd Einar Dørum, og hans statssekretær. Først skulle det være kaffe. Der borte på bordet sto en termokanne og kaffekoppene. Ute i rommet sto Odd Einar Dørum. Men hvor ble det av de som skulle varte ham opp? Hvorfor var det ingen som serverte justisministeren kaffe? Eva Joly ble et øyeblikk urolig. Det kunne da ikke være meningen at ministeren skulle stille seg i kø sammen med de andre? At ministeren selv skulle bli nødt til å stå der og trykke på knappen øverst på kanna for å få seg en kopp kaffe? Eva Joly ler forsiktig. Omtrent som etter å ha fortalt en helt utrolig historie. Like utrolig som historien om da hun møtte utenriksminister Jan Petersen stående helt alene ved heisen i Regjeringsbygget, tålmodig ventende på at reingjøringsbetjenten som blokkerte heisen skulle bli ferdig.{ndash}Jo, jeg syntes det var en smule omsorgsløst. For meg var det virkelig et sjokk å se hvor lite respekt norske statsråder må greie seg med. Jeg kommer fra et elitesamfunn der enkeltes tid ofte blir ansett som mer verdt enn mange andres. Der statsrådene alltid har folk rundt seg som rydder alle materielle trivialiteter av veien, så de kan bruke tida til å lese, tenke og snakke. Det er et visst apparat. Hun sier ordet med skarrende, fransk r og stum t. Det skjer stadig sjeldnere nå, sier de rundt henne. Hun er hundre prosent norsktalende når som helst nå.{ndash}Men hvordan gikk det med Dørum?{ndash}Jeg sørget i alle fall personlig for at han ble servert kaffe. ALLEREDE DA FORSTO Eva Joly at man ikke blir norsk av å være født i Norge, kunne språket og ha lest avisene.{ndash}Det forbløffet meg å se at man klarer å opprettholde likhetsideen så sterkt, på så mange områder. Kanskje særlig fordi jeg er vant med å se det som hensiktsmessig å behandle enkelte grupper på en annen måte.{ndash}Men vi lever i et land der vi fortsatt er stolte av at kong Olav betalte billett på trikken for tretti år siden?{ndash}Ja, men det der er jo bare det beste forføringsargumentet som jeg noen gang har hørt. At man faller for det...Hun rister forsiktig på hodet.{ndash}Synes du det er et billig triks?Hun lener seg tilbake i stolen.{ndash}Med et fransk blikk ville det nok se slik ut, ja. Men nordmenn er kanskje annerledes?DET TOK ET ÅR i Norge før Eva Joly fikk samme behandling som hun fikk i Frankrike. I Elf-saken ble hun fort vant til rasende forsvarsadvokater som krevde å få henne sparket fra jobben. Tor Erling Staff kalte henne i august «et meget farlig element i vår strafferettspleie», fordi hun uttalte seg i forbindelse med Seim-saken, som er under etterforskning.Eva Joly smiler tålmodig.{ndash}Hva skal jeg si om det, da? Jeg må regne med å få noen slag når jeg stikker hodet ut, og det er klart at jeg har irritert folk. Men jeg syntes at det manglet en stemme i debatten.{ndash}Men i Justisdepartementet sier reglementet at ingen skal snakke om saker som er under etterforskning?{ndash} Jeg uttalte meg aldri om sakene, vet du. Det jeg gjorde, var å minne om enkelte ugjendrivelige, generelle fakta.{ndash}Og så brøt du tradisjonen som tilsier at det er statsråden som uttaler seg på vegne av departementet?{ndash}Det kan være. Men jeg kan ikke tenke meg at Odd Einar Dørum og Jan Petersen hentet meg hjem til Norge og betaler meg i ganske dyre dommer for at jeg bare skal sitte helt stille inne på kontoret mitt {ndash} og ikke engang se pen ut!PR-KÅT. BRUTAL. ISKALD. Partisk, illojal, hensynsløs. Korpset av topprankede forsvarsadvokater i Elf-saken har ikke vært nådige med Eva Joly og hennes etterforskningsmetoder. I perioder orket hun ikke lese avisene. Slo heller på klassiske radiostasjoner, der hun slapp å høre motstanderne kalle henne «en pietistisk protestant uten forståelse for den latinske kulturen».{ndash}Hvordan lever man med offentlig utskjelling i flere år?{ndash}Du må innse at dette er et spill, og at det går ut på at forbryteren vil oppnå en slags balanse. Når de er mistenkt, anklaget og dømt, forsøker de å opprettholde likevekten ved å si at etterforskeren og dens metoder ikke er noe bedre. Og siden de ikke kunne ta meg på feil i saksbehandlingen, måtte de finne på noe annet.{ndash}Hva mente advokaten som offentlig sa at du er «en husholderske som tror hun er blitt borgerlig»?Eva Joly smiler overbærende.{ndash}Det er utilgivelig å ikke være riktig født der nede.Hun lærte fort hva det koster å krysse de sosiale grensene, da hun som ung hushjelp i den borgerlige familien Joly forelsket seg i sønnen, medisinstudenten Pascal.Foreldrene nektet ham å innlate seg seriøst med en utenlandsk datter av en skredder og en frisør. De mente hun ikke var vakker nok. De visste åpenbart ikke at hun i 1962 kom på pallen som terne i Miss Norway-konkurransen. I badedrakt.Pascal ga seg ikke, og fikk sin norske kjærlighet til slutt. Paret ble separert i 1998, men beholdt en nær kontakt helt til Pascal døde i 2001. Sammen har de to barn, juristen Caroline og arkitekten Julien {ndash} som begge har et svært tett forhold til mor Eva.I BOKA SKRIVER HUN OM de første ukene etter at hun flyttet til Norge i fjor sommer. For første gang på flere år kunne hun sette seg på sykkelen etter jobb og dra alene ut til stranda. Truslene var borte, Elf-etterforskningen i boks. Men fortsatt var det vanskelig å stoppe bilen i full åpenhet for å åpne ei grind, uten å føle at noen observerte henne. {ndash}Hvor mye av frykten henger i deg nå, et år etter at du forlot Paris?{ndash}Det er fortsatt en del ting jeg ikke liker å gjøre, det er helt sikkert.{ndash}Hva er det du ikke liker å gjøre?Eva Joly tar en ørliten kunstpause. Den rolige stemmen er helt uforandret.{ndash}Det tror jeg ikke jeg vil fortelle så mye om. Ny pause.{ndash}Du er ikke psykologen min, vet du.

    geir.anders.orslien@dagbladet.no

Foto: Jørn H. Moen
Foto: Tomm W. Christiansen
Foto: Tomm W. Christiansen