En av gutta

Guro Fostervold (30) har korttids- hukommelse. I TV 2 er visst det en fordel.

AKKURAT NÅ STÅR Guro Fostervold midt oppi Tour de France-sirkuset. Med seg har hun et team på 13 personer. De flytter etter syklistene langs løypa. Aldri mer enn en natt på ett sted. Rigge opp og ned. Direktesendte sendinger med mye teknikk som kan gå galt.

-  Jeg har gledet meg veldig. Og gruet meg. Men aller mest gledet meg. Det er alltid en mulighet for at noe går galt. Og vi har tross alt med oss det beste av sykkelekspertisen i Norge. Interessen for sykkel er i ferd med å ta av, sier Guro.

Det blir ikke mye ferie i år. Hver dag i en måned skal hun rapportere om tider og syklister.

-  Det er morsomt nå når nordmennene hevder seg blant eliten. Vi skal krysse fingrene for dem.

HUN FÅR TILLIT nå. Guro har vunnet sportsguttas respekt. Slik har det ikke alltid vært. Det var ikke lett å komme inn som eneste jente i TV 2-sporten for seks år siden. Til et barskt miljø med knallharde tilbakemeldinger og kjappe tidsfrister.

-  Sjokkartet. Sånn var det å begynne i sporten i TV 2.

Og så sier hun ikke mer. Pause. Ferdig.

-  Ja? Hva var sjokkartet ved det?

-  Det var bare sjokkartet. Heldigvis er jeg utstyrt med korttidshukommelse. Jeg glemmer kjipe ting fort. Når jeg ser tilbake, ser jeg at det var helt nødvendig for meg å bli kjørt litt hardt. Enten tåler du det, eller så tåler du det ikke. Jeg var ung og uerfaren. Jeg måtte vise at jeg var interessert nok. Bevise motivene mine.

-  Kan Davy Wathne være litt ... mye?

-  Davy er en kjemperessurs. Han stiller høye krav til seg selv og sine omgivelser. Du må tåle en støyt. Tåle å bli skitten på knærne. Men så brutalt er det.

-  Og etterpå?

-  Så har jeg lært at jeg var mye staere enn jeg trodde. Jeg ville vise dem at jeg fortjente å være der. Det tror jeg at jeg har klart.

GURO DRØMTE EGENTLIG aldri om den programlederjobben. Eller TV 2. Eller tv-skjermen i det hele tatt. Hun gikk informasjonslinja i Volda, og skulle bli kommunikasjonsrådgiver. Men så kom en telefon. Bjarne Berg, mannen som hentet inn Siri Kalvig og værdamene til TV 2, ville ha en prat med Guro.

-  Jeg husker jeg tenkte at det ikke gikk så bra på møtet med Bjarne.

Likevel hadde hun jobb i TV 2 noen uker seinere.

-  Jobben falt ned i hendene på meg. Det var aldri planlagt. Jeg trenger masse trygghet, men jeg er veldig nysgjerrig av natur. Jeg måtte åpne opp den døra og kikke bak.

Etter ett år var hun på skjermen, og der har hun blitt. Men hvor lenge, det vet hun ikke.

-  Jeg klarer ikke å planlegge fram i tid. Hva gjør jeg om fem, ti år? Jeg aner ikke. Jeg er ikke så ambisiøs sånn. Jeg har ingen karriereplan. Kanskje jeg er litt for bortskjemt. Men det er utrolig hva som ordner seg hvis man bare slapper av.

ALT I ALT er det greit å være kjendis. Det Guro savner mest, er å bare være en av mange. Kamuflert i venneflokken.

-  Når jeg er ute på byen merker jeg det. Men etter hvert er jeg begynt å unngå en del situasjoner. For å si det sånn: Jeg går aldri alene ut på tomme dansegulv. Det er tryggere å holde seg litt bak gode venninner. Jeg vil bare være en av gjengen. Da er jeg mest glad. Det har jeg alltid vært. Når jeg bare er Guro. De kan synes jeg er morsom eller teit, de ser alle tingene jeg alltid har vært. Gammelt vennskap betyr mer og mer for meg.

Venninnene fra ungdomsskolen og gymnaset i Molde henger fremdeles sammen. De er 17 jenter som møtes jevnlig. De har gått gjennom forelskelser, studietid, karrierevalg, oppturer og nedturer. Og sykdom. En av Guros nærmeste venninner fikk diagnostisert kreft på nyåret. Det har satt mange ting i nytt perspektiv.

-  Vi er kommet nær på en helt annen måte. Det er rart. Vi har kjent hverandre siden ungdomsskolen, men jeg ser stadig nye sider av henne. Hun er et fantastisk menneske. En fighter, med mer livsbegjær enn noe annet menneske jeg kjenner. Jeg lærer mye av henne. Jeg prøver å gi mer av meg selv, og ikke tenke så nøye over alt før jeg kaster meg ut i det. Jeg prøver å være mer leken. Hun sa det til meg: «Du burde leke mer. Det er det du er best til», sier Guro og tenker seg litt om.

-  Det er sant. Jeg er egentlig skikkelig barnslig.

-  De sier du går sist hjem fra fest.

-  Ha ha, nest sist. Venninna mi er sist. Jeg pleier å være den som foreslår at vi går. Men da er det som regel bare oss igjen.