En barndom på dop?

Oda og over 2000 andre «vanskelige» barn i Norge gis sterke medikamenter. Ekspertene vil gi piller til ytterligere 8000. FNs organ for narkotikabekjempelse er bekymret.

NOE VAR GALT MED ODA, hun var annerledes. Å gå gravid med Oda var som å ha en snurrebass i magen. Født en måned for tidlig. Et spedbarn som aldri sluttet å skrike. Et passfoto av Oda tre{ndash}fire år gammel: ei solbrun, blond jente i hvit, blomstrete kjole. Geipen henger. Blikket trasser. Slik var hun: sutrete, fomlete, urolig, ukonsentrert, søvnløs. Ei jente som ikke «fant seg til rette» i barnehagen. Er jeg en dårlig mor? tenkte Marit Wågsås. Det var andre forklaringer, og da Oda var fem, snublet de over dem. «Aha. Det er det Oda har. ADHD.» Oda, fem år, svelget juksepiller og ekte piller, inntil dosen var ferdig beregnet. Hun fikk ritalin, et sentralstimulerende amfetaminliknende medikament. Hver gang klokka i lomma ringte gikk hun ut av klasserommet. For å svelge pillen. Hun ble roligere, mer konsentrert og tålte mobbingen bedre. Sto i skolegården og tok imot dritten, eller gikk med seksåringene. Så fikk hun tåle å bli kalt «barnehagetante», for det var rart med det, de minste var de eneste som spurte: «Hvordan har du det, Oda?» Så ble hun ti, ritalin var «et omdiskutert medikament» og moren torde ikke mer.DET VAR DET ÅRET ODA sluttet med medisiner at mobbingen tok av og en av gutta i klassen forsøkte å sette fyr på henne. Han sto i loftsvinduet med ei flaske full av parafin, med ei fille oppi, tente på, siktet. Hun ble kastet i Drammensfjorden med klær på. Kom hjem fra skolen med blåmerker og sølete klær. Det var grining, raserianfall og krangling med moren hver dag, før og etter skolen. Oda kastet glass i vegger og kjøkkenkniver etter moren. Oda, ti år, truet med å ta livet sitt, for det var ikke bare skolen, leksene og mobbingen, men hele livet som var vanskelig.Moren husker hun kunne ringe til Odas far, som bor to hus unna. «Få henne vekk. Jeg orker ikke å se henne mer.» En dag tok moren med Oda til barne- og ungdomspsykiatrien, uvasket og ustelt og «helt på knærne». Resept ble skrevet ut på stedet. For det var ikke tvil om den endelige løsning for «uromomentet» Oda: Ritalin.NOE VAR GALT MED RUBEN, han var annerledes. En gang sjekket de pulsen, og mens de andre i klassen hadde 60 i hvilepuls, hadde Ruben 100. Ruben gikk rundt i klassen, skravlet, knekte fingrer, uinteressert i læreren oppe ved tavla. Selv om Ruben var en snill og oppegående gutt, var han «bråkmaker» på skolen, stadig vist på gangen, med egen pult hos rektor.Aud Hanne Lie merket det fra fødselen. Gutten virket misfornøyd med å komme til verden. Første skoledag var han den eneste som lå over pulten og grein. Han greide ikke å tegne et hus. Han visste hvordan et hus så ut, men det måtte tegnes perfekt. Alt annet var nederlag.Hos PP-tjenesten klarte han å sette sammen puslespill og si «hei» og visste at to pluss to er fire, så de skjønte ikke hva som feilte ham. Moren gikk til barnepsykiaterne, og Ruben spurte: «Mamma, jeg kan ikke matte. Hvorfor går jeg her og leker med plastilin og snakker med voksne?» Hun visste ikke hva hun skulle svare. Mor og sønn kranglet i timevis om lekser, hver dag etter skolen, år etter år. «Jeg orker ikke,» sa Ruben. «Jeg kan det ikke.» Til jul i åttende strøk han i det meste, også i orden og oppførsel, og Aud Hanne ga seg selv karakteren «dårlig mor». Men en dag dukket det opp en lærer som mente Ruben hadde ADHD. Gutten fikk diagnosen, piller ble testet ut, dosering beregnet. Og slik kom man fram til en endelig løsning for «uromomentet» Ruben: Ritalin.NOE ER GALT MED JOAR TRANØY, han er annerledes. De ti siste åra har kriminologen hamret løs på etterkrigstidas psykiatri, med rapporter om lobotomering, tvangsinnlegging, kastrering av tatere, homofile og «lettsindige» kvinner. Han er ustøtt av kolleger, ihjeltiet, utskjelt og drapstruet, men hedret for sine frie ytringer. I jobben som PP-rådgiver for barn og foreldre har han latt seg provosere av et nytt fenomen, nemlig eksplosjonen i antall barn som får utskrevet et amfetaminliknende, sentralstimulerende medikament: Ritalin.HISTORIEN BEGYNTE PÅ RHODE ISLAND i USA i 1937. I noen tiår var det blitt forsket på gåten: Barn som intellektuelt var på høyde med jevnaldrende, men ikke taklet skolen. Som var vanskelige, ukonsentrerte og voldsomme, og det hjalp ikke å straffe dem. Barnas «moralske kontroll» syntes defekt. Under jakten på «anatomiske avvik» i hyperaktive barns hjerner snublet en amerikansk forsker i 1937 over en oppdagelse. For å røntgenfotografere barnas hjerne måtte han tappe ryggen for væske og sprøyte inn luft. Barna fikk hodepine og lavt blodtrykk, noe han ga dem det amfetaminliknende stoffet benzedrin mot. Overrasket oppdaget han at de ble rolige og fikk kontroll over hyperaktiviteten. Han antok at stoffet stimulerte hemmende sentra i hjernen {ndash} og over 50 år seinere tyder det meste på at han hadde rett.På 60-tallet startet amerikanerne utprøving av ritalin på barn, sponset av industrien og godkjent av offentlige myndigheter. Ritalin er i likhet med benzedrin et sentralstimulerende, amfetaminliknende stoff. Blant prøvekaninene var afroamerikanske barn ved gettoskolene i Baltimore.Nå svelger anslagsvis tre millioner hyperaktive barn i USA sin daglige pille ritalin. Barn ned i to års alder medikamenteres. Verden over eksploderte medikamentets popularitet på 90-tallet, og den farmasøytiske industrien gjør gode penger. På lista over verdens største ritalinforbrukere ligger Norge på niendeplass, fremst i Skandinavia. De siste ti åra er antallet ritalinmedisinerte norske barn mangedoblet, til over 2000. Men det er ikke nok. Ekspertene mener 10000 norske barn bør medisineres.Er det riktig å gi sentralstimulerende medikamenter til trassige småbarn?NEI, SVARER «UROMOMENTET» Joar Tranøy. Ganske ensom har han i tre år plaget offentligheten med sine påstander: Å bruke ritalin er å underlegge urolige barn en kjemisk kontroll. Det gjøres av mangel på fleksible skoletilbud, og for ikke å gi foreldre til «vanskelige barn» dårlig samvittighet. Barn dopes ned for å få ro i skolen, anklager Tranøy. For sykeliggjort og medisinert er de lettere å hanskes med. Men prisen kan være avhengighet, langvarige depresjoner og i verste fall selvmord {ndash} lyder påstanden. {ndash}Ønsker vi et samfunn bestående av føyelige og medgjørlige mennesker? Er vi i ferd med å fullføre Aldous Huxleys framtidsskrekkvisjon: «Brave New World»? spør kriminologen, psykologen og historikeren.{ndash}Enkelte kritikere er nærmest religiøse i argumentasjonen. Joar Tranøy, for eksempel, er totalt useriøs. Disse folkene gjør ikke annet enn å fornærme foreldre og skape ugrunnet frykt, sier Terje Sagvolden, professor i medisin ved Universitetet i Oslo.Sammen med 70 ledende internasjonale vitenskapsmenn undertegnet han i januar en kvass uttalelse. De ber media om å begrense «inkompetente kritikeres propaganda» om ADHD og medisinering. Påstanden om at medisinering ikke virker avvises blankt: «Hundrevis av studier» har dokumentert at ritalin er effektivt mot ADHD. Ingen studier har påvist avhengighet eller alvorlige bivirkninger. {ndash}Ritalin er ikke perfekt. Men det er den beste medisinen vi har mot ADHD, sier Sagvolden. Det er uomtvistelig bevist at ADHD innebærer en rekke alvorlige forstyrrelser av menneskets psykologiske egenskaper. En medfødt forstyrrelse i hjernens fineste mekanismer. Og disse forstyrrelsene går alvorlig ut over folks livskvalitet, både privat og på jobb. ADHD svekker muligheten til å klare seg selv og til å innrette seg etter samfunnets lover og normer. Utallige studier viser også at ritalin har god effekt mot ADHD, påpekes det.«Det eksisterer ingen faglig uenighet om dette,» hevder professorgruppa, og advarer media mot å slippe til påstander som kan sammenliknes med «å erklære jorda flat, gravitasjonsloven diskutabel og det periodiske system som svindel».MEN FNs INTERNASJONALE kommisjon for narkotikakontroll er bekymret. Allerede i 1995 anmodet FN-organet alle land om å fatte nødvendige tiltak for å avverge overdiagnostisering av ADHD, og forhindre uforsvarlig medisinering av barn. Årsaken var at ritalin-konsumet i Vesten i løpet av fem års tid var nådd «epidemiske proporsjoner». Men hva skjedde? Siden har medikaliseringen av barn tatt fullstendig av: Verdensproduksjonen av ritalin, i hovedsak til ADHD økte mellom 1990 og 1999 fra 2,8 til 19,1 tonn. Det gir 640 millioner brukerdoser, av et legemiddel som på 70-tallet ble underlagt strenge kontroller på grunn av misbruksfare. «I fravær av dokumentert effektiv behandling fortsetter behandlingen av symptomene, hovedsakelig med amfetaminliknende medisiner som ritalin,» skriver FN-organet, som la fram sin årsrapport onsdag denne uka.{ndash}Vi mener ikke å si at ADHD ikke eksisterer. Spørsmålet er: Hvor mange barn bør få diagnosen? Er metodene til å stille diagnose gode og velfunderte nok? Og hvis et barn bør ha diagnosen: Trenger barnet ritalin, eller trenger det en annen type behandling? Det ser desverre ut til å være en internasjonal trend å underlegge «de vanskelige barna» medisinering, sier Gisela Wieser-Herbeck, talskvinne ved FN-organets kontor i Wien.Ved enkelte amerikanske skoler foreskrives ritalin til opp mot en tredjepart av elevene. FN viser også til en ny undersøkelse som avdekket en økning i ritalin-medisineringen av to- til fire-åringer det siste tiåret.«Vi kan ikke rettferdigjøre å bruke disse stoffene på så små barn,» uttalte en doktor ved Harvard Medical School. «Det ser desverre ut til at barn med atferdsforstyrrelser i økende grad utsettes for kjappe og billige medisinske løsninger.» I NORGE ER TONEN EN ANNEN. Det er enighet blant ledende vitenskapsmenn, Nasjonalt kompetansesenter for ADHD, Tourettes syndrom og Narkolepsi og i ADHD-foreningen, som representerer brukerne. I Norge gis over 2000 barn ritalin. Men etablert forskning tyder på at det likevel er svært mange som ikke får den hjelpen de trenger. Det er mange flere barn i Norge med ADHD-problemer enn vi tror. Det innebærer {ndash} mener de {ndash} at så mange som 10000 barn bør få ritalin. Er det uproblematisk å gi piller til 10000 barn?I Norge er det i hvert fall ikke et forslag som skaper særlig debatt. {ndash}Dette er merkelig. Hvordan kan man identifisere 10 000 norske barn som trenger medisinsk behandling? Det er jo bare et tall. Og hvis man regner seg fram til at 10 000 barn har ADHD og trenger behandling; hvorfor er første innskytelse at de trenger ritalin? spør Wieser-Herbeck ved FNs narkotikontrollkommisjon. {ndash}Problemet er at hyperaktive barns vansker kan skrive seg fra omgivelsene {ndash} som for store skoleklasser {ndash} og da hjelper det ikke å medisinere, sier hun til Magasinet.I fjor la forskere fram en bred undersøkelse som viste at Nordland fylke medisinerte bare 199 barn med ritalin. Det korrekte antallet burde, ifølge etablert forskning, være mellom 1000 og 1500 barn på piller. Undersøkelsen ble offentliggjort i Tidsskrift for Den norske lægeforening, og ingen fagfolk {ndash} ikke engang i Nordland {ndash} syntes å protestere. Noen måneder seinere dumpet det inn et motinnlegg fra en lege i Tyskland.Den norskfødte barne- og ungdomspsykiateren Terje Neraal syntes ikke forskernes påstand kunne få stå uimotsagt. Han fikk komme på trykk, etterfulgt av en korrigerende «hale». {ndash}Jeg tror den omfattende medisineringen av barn skyldes mangel på kunnskap. Stilt overfor en urolig unge og fortvilte foreldre vil en lege lett føle seg presset til å hjelpe. Dermed skriver han ut piller, sier Neraal. I 20 år har han ledet en barne-, ungdoms- og familieklinikk i universitetsbyen Giessen. Han tror mer på familierådgivning og psykoterapi enn på medisinering. {ndash}Man spør ikke hva som foregår inni disse barna. «Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor.» Atferd er jo alltid uttrykk for indre omstendigheter. Å gi ritalin er et forsøk på å få bukt med noe uten egentlig å søke på dypet etter hva som uroer barnet.Det er blitt tabu å etterforske hva barna gir uttrykk for, hevder Neraal. Foreldrene skal ikke stilles ubehagelige spørsmål. Lærerne skal ikke gis en følelse av at de er inkompetente. I stedet gis barna tabletter.{ndash}Jeg hadde aldri hatt samvittighet til å gi min tre år gamle sønn ritalin, sier Neraal, som ønsker mer ritalin-debatt.MEN DEBATT KAN VÆRE UBEHAGELIG. Det har professor i pedagogikk, Thomas Nordahl, erfart. På foredrag er han blitt hengt ut som kunnskapsløs fordi han har doktorgrad i et annet fagområde enn medisin. Han har doktorgrad på barns atferdsproblemer, og er blant de få tunge fagfolkene i Norge som roper et varsku mot økt medisinering. Han mener barns atferdsproblemer har mye med omgivelsene å gjøre, med familie- og skolesituasjonen. På skolen topper problemene seg, når undervisningen er ensformig og forholdet til læreren og de andre elevene er dårlig. {ndash}Faren er at vi stilt overfor atferdsproblemer, gir barna medisiner, når vi i stedet burde se på hva slags tilbud eleven får ved skolen. Når ritalin blir eneste tiltak, og vi glemmer å legge til rette det pedagogiske tilbudet, begår vi en urett mot barna, sier Nordahl.Han har sett hvordan skoler har søkt om støtte til vanskelige elever og fått avslag. Men har eleven en diagnose, som ADHD, bevilger kommunen penger med en gang. Noen ekstratimer hver uke i ett år kan innebære 150000 kroner i støtte. Slik drives antallet diagnoser i været, og antallet barn som gis ritalin øker, ifølge professoren. Er ekspertene så fokusert på ADHD-barnas genetiske skader, at de glemmer hvilken rolle miljøet kan spille? {ndash}Vi undervurderer ikke miljøets betydning for ADHD-barna. Men lidelsen er primært genetisk betinget. Skole og familie er viktig, men kan ikke lage ADHD, sier professor Sagvolden.Flere studier skal dessuten ha vist at psykoterapi ikke står på egne bein, men må brukes ved siden av ritalin.Det som er sikkert er at mange av barna som ikke får behandling for ADHD, kan man finne igjen som innsatte i fengsler eller som narkomane ved «Plata» utenfor Oslo S. Voksne med ADHD er overrepresentert blant kriminelle, stoffmisbrukere og andre som «faller utenfor». Professorgruppas viktigste budskap er derfor å påpeke hvor mange barn verden over som aldri får hjelp mot sin ødeleggende lidelse:Under halvparten. «ODA, DU SKAL FÅ TI KRONER hvis du greier å holde kjeft i fem minutter!». Oda bare ler av moren. «Nei. Ti kroner er ikke nok til å være stille i fem minutter.»Det er det samme hver morgen. Etter frokost på senga står Oda opp, skrur på musikken, danser, synger, svinger moren rundt på kjøkkenet. For kroppen sier hun skal hoppe og sprette, og derfor er hun «helt Nils,» som moren sier. Hun «skal bare» lese et blad, spille Game Boy, sende en tekstmelding, mate gullfiskene i en halv time og kanskje er én sokk trædd på når hun skulle vært påkledd. Men så gir moren henne dagens første dose, halvannen pille ritalin. Den virker etter en halv time. Oda setter seg ved kjøkkenbordet, blar i avisa, mens skravla fortsatt går. Hun blir verken sløv eller mister gnisten.{ndash}Jeg mister ingen ting. Det eneste pilla tar vekk, er hyperaktiviteten. Den gjør at jeg ikke går rundt uten å få gjort noen ting. Jeg blir så rolig som vanlige unger pleier å være, sier Oda.Og når hun er gått på skolen, setter Marit seg ved kjøkkenbordet, og lar det være stille. Livene deres er ikke til å kjenne igjen. Det vonde er historie.Oda, 14 år, er begynt på en spesialskole, en skole «der jeg respekteres for den jeg er, og der jeg får hjelp når jeg trenger det». Det er slutt på å sitte alene innelåst på et rom i friminuttene, av frykt for hva som kan skje i skolegården, mens de andre går ut for å dyrke sine hobbyer: fotball og mobbing. På den nye skolen er karakterene blitt bedre, hun snakker om favorittfag, har fått gode venner og en kjæreste. {ndash}Det er så deilig ikke å bli mobbet mer. Så deilig å slippe å engste seg for hva som skal skje på skolen i morgen, sier Oda. Med tre timer og femten minutters mellomrom tar hun medisinen. Hver dag. Året rundt.{ndash}Vi hadde ikke overlevd uten ritalinen, sier moren, oppgitt over fagfolk som indirekte stempler henne som en uansvarlig mor. {ndash}Det er så mange forståsegpåere som uttaler seg i hytt og vær. Og så kaller de ritalin for dop. Det er så urettferdig, sier hun. {ndash}De har ikke greie på det de uttaler seg om. De burde hatt taleforbud, sier Oda.RUBEN, ÅTTENDEKLASSING MED EGEN PULT på rektors kontor. Det kunne ikke fortsette sånn. Ruben fikk diagnosen ADHD, ble satt på en hodeverkende pillekur, før korrekt dosering var klar: ei pille før han gikk til skolen, to til lunsj.Moren var utslitt og håpet {ndash} i likhet med lærerne {ndash} at det sentralstimulerende stoffet skulle hjelpe. {ndash}Etter å ha spist pillene om morgenen, ble jeg trøtt og sliten i timen. Jeg fulgte bedre med. Men jeg bare satt der, liksom, og skrev notater.Ruben ødela ikke for de andre i klassen lenger. Men skolen var fortsatt et sted der de som rakte opp hånda, fikk hjelp. Ruben var fortsatt den som hadde ekstratimer i matte. Han var akterutseilt. En sosiallærer anbefalte å søke Sollerudstranda skole. En ungdomsskole som kombinerer teori med praksis {ndash} og som har leksefri. Elevene forbereder eksamen i norsk og matte den ene dagen, og er snekkere, båtreparatører, dykkere eller kokker den andre. Såkalt «vanskelige elever» framstår plutselig som skoleflinke. Ruben spurte moren om å få begynne der {ndash} uten piller. {ndash}Jeg ble jo bare sløv og slapp av dem. Det var så deilig å slippe å ta de pillene.Og nå er livene deres forandret. Det vonde er historie. {ndash}Den nye skolen er mye, mye bedre for Ruben enn ritalin. Skolen gjør ikke underverker, men han lærer det elementære, sier moren.For første gang får Ruben, 15 år, treere og firere og godkjent i orden og oppførsel. Han har lært seg prosentregning. Han vet hvor mye han skal gi igjen på en hundrelapp. Han greier å holde styr på tida. Han kommer hjem fra skolen, begeistret, og forteller om snekring, kule lærere, nye venner. Mor og sønn krangler ikke om lekser mer. De krangler knapt mer i det hele tatt. Forundret konstaterer moren at Ruben går med reklame en gang i uka. For ett år siden var alt dette utenkelig.Det er ikke tvil om hva som for mange år siden burde vært løsningen for «uromomentet» Ruben: En annerledes skole. Hva mener du? Er det riktig å gi ritalin til barn med ADHD? Relaterte artikler:Problembarn til Stortinget [email protected]

En annen dans: Om morgenen, før medisinen virker, er Oda full av energi. Hun river og sliter i moren for å få henne til å danse. - Verken Oda eller jeg hadde overlevd uten ritalin, sier Odas mor, Marit Wågsås.
Tid for medisin: Det går tre timer og ett kvarter mellom hver gang Oda svelger halvannen pille ritalin. Hver dag, hver uke, hvert år.
Bare satt der, liksom: - Etter å ha spist pillene om morgenen, ble jeg trøtt og sliten i timen. Jeg fulgte bedre med. Men jeg bare satt der, liksom, og skrev notater, forteller Ruben. 15-åringen har begynt et nytt liv.
Når medisinen virker: - Pilla gjør at jeg ikke går rundt uten å få gjort noe. Jeg blir så rolig som vanlige unger pleier å være, sier Oda.
Odas nye liv: I stedet for å stå opp om morgenen og grue seg til å komme hjem fra skolen med blåmerker og sølete klær, gleder Oda seg til å møte lærere, venniner og kjæresten.
Marits nye liv: Marit var helt nedkjørt da hun for tre år siden nærmest krabbet til poliklinikken, og fikk resept på ritalin til Oda. Nå er livet et helt annet. Men av kritikerne anklages hun for å «dope ned» sitt barn. - Det er så urettferdig, sier hun.
Delig å slippe pillene: Både Ruben (foran) og kameraten Anders sluttet med ritalin før de begynte på Sollerudstranda skole. Ingen av de to «snekkerne» angrer.