En brannmann vender hjem

Åge W. Bøyum har kommet hjem fra jordskjelvhelvetet.

(Dagbladet.no): ÅGE W. BØYUM (46) har skrevet dagbok fra Norges Røde Kors\' feltsykehus i jordskjelvherjede Muzaffarabad. Her leser du tankene han har gjort seg i forbinelse med hjemreisen:

BRANNMENN VENDER HJEM. Tidlig i januar i år var jeg på vei til Sumatra for å arbeide på et Røde Kors-feltsykehus i forbindelse med tsunamikatastrofen. På veien leste jeg i Dagbladet en artikkel om oss som rykker ut til katastrofeområder verden rundt. «Verdens brannmenn» ble vi kalt.

Nå er det på tide å reise hjem. Hjem til førjulstid. Med et enormt kjøpepress og styr uten like.

Eid, som kanskje kan sammenlignes med vår julefeiring, ble omtrent avlyst her. Jula blir ikke avlyst. Kontrastene blir store, også profesjonelt. Vi skal tilbake i et helsevesen godt oppdatert på medisinsk utstyr og teknologi. Med godt utdannet personell, ressursrikt og høyt kvalifisert, men der det kan være knapt med tid.

Her på sykehuset i Muzaffarabad ligger nå en baby på 1800 gram som er født tre uker for tidlig og kjemper for livet.

Vi hjelper til med det vi har av utstyr, men jenta må være sterk for å overleve. Hun skal snart ut i teltleiren rett utenfor her. Til trangboddhet og dårlige hygieniske forhold. Vi håper hun er sterk.

Det er mye ambivalens i forbindelse med det å dra hjem.

Ressursene her er så begrensede og vinteren vet vi blir hard. Neste gruppe helsepersonell er kommet ned. Rotasjonen er fullført, vi kan dra hjem i forvissning om at det er nok personell på feltsykehuset. Behovet for helsehjelp her i regionen vil være stort, lenge. Feltsykehuset er planlagt å stå til slutten av april 2006. Våre gode hjelpere vil sikkert arbeide her så lenge de kan. Det er lokalt ansatte. Mange av dem bor også under åpen himmel med i Pakistan Røde Halvmåne. De har arbeidet med å hjelpe katastrofeofrene helt siden jordskjelvet.

Verdens virkelige brannmenn har vært her hele tiden.

Nedtegnelser fra Norge:

ET LYS FOR NURLINIWATI. Rimfrosten lyser opp de mørke fjellsidene. Det ryker her også, men det er fra ovner i godt isolerte hus. Ingen fryser.

Jeg har kommet hjem til Lærdal i Sogn.

På grunn av de høye fjellene er sola borte nå og kommer ikke igjen før i mars. Det er med litt følelse av tomhet en hviler ut. Det tette fellesskapet er borte. Et fellesskap rettet mot viktige oppgaver. Det er ikke alltid lett å komme hjem heller. Miljøet rundt har absolutt ikke opplevd det samme. Sterke inntrykk skal bearbeides.

På radioen har det nettopp kommet meldinger om at utkjøring av forsyninger til fjellene i Kashmir er stoppet på grunn av snøvær. Enkelte minner vil også sitte i fra dette oppholdet også.

Noen av de sterkeste minnene jeg har fra dette året er fra Banda Aceh, Sumatra, der jeg var på et lignende oppdrag etter tsunamien.

Vi hadde arbeidet hardt i den kvelende varmen. Vi hadde fått opp sykehuset, men mangelen på helsepersonell gjorde at det ble mye vaktbelastning på den enkelte. Mange av pasientene på feltsykehuset i Banda Aceh hadde alvorlige lungebetennelser etter å ha fått skittent vatn på lungene. De ville vært under massiv intensivbehandling både når det gjaldt utstyr og personell hadde de vært i Norge. Vi kunne som regel ikke være mer enn en på jobb. Flere av pasientene døde.

En dag fikk vi hjelp av lokale sykepleiere. Unge sykepleiere eller studenter. Nurliniwati var en av dem. Vi fikk vite at hun nettopp hadde mistet sin søster og også andre slektinger, som de fleste andre. Jeg var sliten og satte meg ned på en tom seng og så på henne. Hvordan hun tok kontakt med pasientene, snakket med, pleiet dem, og viste dem omsorg med en ro og unik verdighet.

Nurliniwati viste hjertelag i sin reneste form. Vi fikk god kontakt. På tvers av språk, religion, kultur og kjønn.

Når Nurliniwati var på jobb visste jeg at pasientene ble tatt godt vare på. Hun stod og står for meg som det håp som tross alt finnes i slike katastrofesituasjoner. Mennesker tar fram det beste i seg sjøl. Opplevelsen av dette fyller meg med ydmykhet og takknemlighet.

På en nattevakt sammen med Nurliniwati spurte hun om å gå for å be. Det fikk hun selvsagt. Hun stoppet opp i dørkarmen og snudde seg mot meg og sa at hun ville be en bønn for meg også.

Kassene med beredskapsutstyret er satt bort. Det nærmer seg jul, men jeg håper at jeg ikke trenger pakke klart for neste oppdrag allerede i begynnelsen av januar neste år.

I løpet av jula skal jeg besøke en kirke. Der skal jeg tenne lys. Ett for alle de som lever videre i Kashmir og ett for folket i Banda Aceh, og ett for Nurliniwati.

Åge W. Bøyum er til daglig oversykepleier ved Lærdal sykehus. Han har tidligere vært på oppdrag for FN i Rwanda og for Norges Røde Kors i Bam, Iran og Banda Aceh, Indonesia.

Tidligere notater:

TEAMET: Åge W. Bøyum i midten av hjelpearbeiderne i Muzaffarabad, Pakistan.
MINSTE PASIENT: Denne lille pasienten veier bare 1800 gram. Foto: Åge W. Bøyum
TAPRE BARN: Åge har tidligere skrevet <a href="http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/11/11/449051.html">om alle de tapre barna</a> han har behandlet i Pakistan. Foto: Åge W. Bøyum
STERKT MINNE FRA SUMATRA: Åge W. Bøyum var etter tsunamien på oppdrag i Banda Aceh, Sumatra. Møtet med sykepleieren Nurliniwati står for ham som en av de sterkeste opplevelsene fra i år. Foto:
GLAD TROSS KATASTROFEN: Sykepleier Ninni Kjelleberg med fornøyd pasient, behandlet for sår. Foto: Åge W. Bøyum