En familietragedie

Denne familien var full av håp i oktober. Ni måneder seinere har far drept mor, og fem barn har mistet foreldrene sine. Hva gikk galt etter at Feza (27) og Ngombo (42) kom til Norge?

NATT TIL MANDAG 28. juni i år sto fem barn utenfor en hvit enebolig i Sarpsborg sentrum. De hadde nesten ikke klær på deg. I hagen sto ei barnevogn i flammer. I huset brant det tre forskjellige steder.«Ring brannvesenet. Det brenner i huset mitt!» hadde Ngombo Mulagaliro (42) skreket i telefonen en halv time tidligere. Han ringte desperat rundt til de afrikanske vennene sine. Kongoleseren hadde ikke lært seg norsk ennå, og greide ikke å melde fra om brannen selv. Kona Feza (27) og de fem barna på mellom ett og ni år reddet seg ut på gata, mens Ngombo prøvde å slokke brannen. Han var redd. Men da brannvesenet hadde kommet, da barna fremdeles sto på gata, nesten uten klær, så Ngombo lykkelig ut. Han sa han var glad fordi det hadde gått bra med familien hans. For at alle hadde kommet seg ut, og at brannen ble slokt. Morgenen etter ble Ngombo funnet med alvorlige hodeskader, halvveis ned i ei trapp. Han pustet så vidt. Rett over ham, i andre etasje i blokka, sto et vindu på vidt gap. Bak gardinene lå Feza, med ettåringen deres i armene og en kniv i brystet. Hun var død. - Vi sitter igjen med tusen spørsmål, sier sosialsjef i Sarpsborg kommune, Flemming Johnsen. «EN FAMILIETRAGEDIE» ER et begrep i norske medier. Det er kvinner og barn som rammes hardest. Halvparten av alle drap på norske kvinner ble begått av partner eller ekspartner, viser tall fra Kripos. - Det er mye partnervold blant etniske nordmenn. Men flyktninger med for eksempel tortur- eller krigserfaring er spesielt utsatt for det vi kaller for traumevold, sier psykolog i Alternativ til vold, Pål Kristian Molin. Traumevold er sterkt følelsesmessig betinget. Personen som utøver slik vold, har opplevd noe han eller hun har fortrengt. Og en stressende situasjon som bringer fram minner og følelse av avmakt, kan utløse volden. - Det skal ofte lite til. Et blikk eller en krangel kan være nok. Minnene kan føre til panikk og dødsangst. Fellestrekk for traumevold er at den ofte er grov og massiv og kan gå ut over de nærmeste, sier Molin. Slike grove familievoldssaker har vi lest mange av de siste to åra. I juli i år ble ei 18 år gammel iransk jente kvalt av faren hjemme i leiligheten i Oslo. En 29 år gammel somalisk kvinne og hennes to barn ble knivdrept av barnefaren på Hauketo utenfor Oslo i fjor vinter. Og i fjor høst ble en trebarnsmor drept av sin kosovoalbanske mann, som hadde store psykiske problemer.- Dette føyer seg inn i rekken av psykiatriske tilfeller som ender med tragedie. Vi har hatt flere slike drap de siste åra, og flere vil det bli om de aktuelle personene ikke får hjelp, sa politioverbetjent Finn Abrahamsen i Oslo politidistrikt da.- All nærhet til vold øker risikoen for å utøve vold. Dette vil gjelde alle, fra dem som jobber i politiet, til voldsterapeuter. Men når vi tar imot flyktninger med ei traumatisk fortid, må vi gi dem et fullgodt helsetilbud. Det gjør vi ikke i dag, mener psykolog Pål Kristian Molin.INGEN I SARPSBORG KOMMUNE visste akkurat hva Feza, Ngombo og barna hadde vært igjennom da de kom til Norge i fjor høst som overføringsflyktninger fra en leir i Tanzania. - Vi fikk aldri den informasjonen. UDI vurderte det som lite sannsynlig at de trengte spesiell oppfølging, og da forholdt vi oss til det. Det eneste familien fikk tilbud om, var fastlege. Ham brukte de til gjengjeld flittig, sier sosialsjef Flemming Johnsen. - Alt de hadde med, var en liten bag, sier Vital Ngendakuriyo. Flyktningen fra Burundi meldte seg frivillig til å møte Feza og Ngombo på Gardermoen i fjor høst. Han snakket samme språk og ville ønske dem velkommen. Et spedt bygd ektepar med brede smil, når de først smilte, og fem barn i alderen ett, tre, fire, fem og åtte år ventet på flyplassen. Det var onsdag 2. oktober. Det var den dagen «Mors Elling» fikk en firer på terningen i landets aviser, og VG viste bilder av drømmehuset til Märtha og Ari. - De sa ikke mye. De var reserverte og virket både nervøse og glade, sier Vital. Feza og Ngombo var slitne. De hadde hatt de to yngste barna på fanget hele veien. Da de kjørte fra Oslo til Sarpsborg, var det høstregn i lufta.Feza og Ngombo kom fra flyktningleiren Lugefu i Tanzania. En leir med 56000 mennesker i skrøpelige hytter som de har bygd selv. Her bodde familien i to år. Nærmeste nabo var kongolesiske Anna Cecilie. Hun fikk vite at hun hadde fått oppholdstillatelse i Norge samme dag som Feza og Ngombo, og de tok samme fly nordover. I dag bor Anna Cecilie i Vadsø. - DE SA AT DE GLEDET seg. At de skulle begynne på nytt i Norge, og Ngombo håpet han skulle få jobbe som sykepleier, akkurat som i Kongo, sier hun. Anna Cecilie fikk raskt kontakt med Feza og Ngombo og var ofte på besøk, forteller hun. Etter at de kom til Norge, snakket hun ofte med Feza på telefonen. - Jeg skjønner ingenting av det som har skjedd, sier Anna Cecilie. - De var så forelsket. Hvis de skulle noe, gikk de alltid sammen, og de hadde med seg barna overalt. De var snille mennesker, begge to. Anna Cecilie sier Ngombo var en åpen og morsom mann som hadde god kontakt med folk i flyktningleiren. Hun forteller at han og Feza hadde giftet seg i Kongo for rundt ti år siden, men at det ble vanskelig for dem å bo i Kongo fordi den rwandiske moren til Feza var fra befolkningsgruppa tutsi. Mange av flyktningene fra Kongo forteller om grupperinger som vil utrydde alle med tutsibakgrunn, opplyser UDI. - Jeg vet ikke akkurat hva Ngombo og Feza hadde opplevd. Jeg vet bare at de ikke kunne fortsette å bo i Kongo. Det var for farlig, sier Anna Cecilie.HVERT ÅR REISER en kommisjon fra UDI ut i verden for å plukke ut drøyt hundre overføringsflyktninger som får permanent opphold. I fjor gikk turen til Tanzania og Lugefu. Intervjuene UDIs folk gjennomfører, avgjør flyktningenes skjebne. Assisterende avdelingsdirektør Roald Kristiansen ledet kommisjonen i Tanzania i fjor høst og var med på å bestemme at Feza, Ngombo og de fem barna skulle få komme til Norge. - Det viktigste utvalgskriteriet er et reelt beskyttelsesbehov. Vi må være overbevist om at det er farlig for familien å vende tilbake til hjemlandet. Dessuten legger vi vekt på om vi tror familien vil kunne integreres i det norske samfunnet. Det vil si om vi tror Norge har noe å tilby flyktningene, og om de vil kunne dra nytte av det. Vi ser etter personer som vi tror kan finne seg til rette her. I løpet av de halvannen til to timene intervjuet tar, skal vi avgjøre om de kan det, sier Kristiansen. - De fleste overføringsflyktninger har traumatiske opplevelser bak seg?- Det stemmer. Disse menneskene har vært igjennom grusomme ting. Det forteller de om i intervjuet, og informasjon knyttet til helse skal alltid sendes i en helserapport til kommunen som har sagt ja til å ta imot flyktningen. I enkelte tilfeller kan vi anbefale spesiell psykisk oppfølging, men ansvaret for å kartlegge behovet for oppfølging ligger hos kommunene, sier Kristiansen. I SARPSBORG KOMMUNE sier sosialsjef Flemming Johnsen at kommunen synes det er positivt å ta imot overføringsflyktninger. De er ressurssterke folk som har mye positivt å bidra med, synes han.- Men i dette tilfellet gikk det fryktelig galt. Informasjonen vi fikk fra UDI, var for sparsom. Men vi er selvfølgelig også nødt til å ta selvkritikk. Afrikanerne i Sarpsborg har et enestående miljø, de tar vare på hverandre og stiller opp når det trengs. Dermed var vi i kommunen ikke så tett innpå Feza og Ngombo. Varsellampene var ikke på, sier Flemming Johnsen. Flyktningkonsulent i Sarpsborg, Rohan Christopher, er frustrert. Han mener kommunene mottar for lite informasjon og økonomisk støtte til å kunne gi flyktninger med ei traumatisk fortid et fullgodt tilbud. - Hvis UDI ikke har anbefalt psykologhjelp, må vi bruke tid på å finne ut av om flyktningen virkelig trenger det. Så må vi søke om ekstratilskudd. Men da kan det være for seint. Mange får ikke traumer før det har gått måneder og år. Lista for å få støtte til psykologisk hjelp ligger for høyt, sier Christopher. Det er ikke avdelingsdirektør i UDI Roald Kristiansen enig i. - Kriteriene er klare. Det skal svært lite til før kommunen får ekstrabevilgning. En legeuttalelse om at flyktningen trenger ekstra oppfølging, utenom det vanlige, er egentlig det som trengs. Hvis kommunen synes det er for vanskelig, må det være fordi de ikke tar seg tid til å fylle ut skjemaene som må til, sier Kristiansen. Han skjønner imidlertid at det kan være vanskelig for kommunen å finne ut av om hver enkelt flyktning trenger psykologisk hjelp. - Det er vanlig å fortrenge traumatiske følelser. De kommer ofte ikke til overflata før flyktningen har en trygg tilværelse i Norge. Da kan det komme voldsomme reaksjoner. Dessverre er det ikke alltid vi greier å fange opp det når vi intervjuer flyktningene i leiren. Og det kan ta tid for kommunene også, sier Kristiansen.DET VAR TIDLIGERE LEDER for introduksjonsteamet i Sarpsborg, Edith Mysen, som ønsket Feza og Ngombo velkommen til det nye hjemmet deres i Sarpsborg i oktober i fjor. Det var hun som mottok rapporten fra UDI og FN om bakgrunnen deres. Hun hadde tett kontakt med dem helt til mars i år, da hun byttet jobb. Mysen forteller om et pliktoppfyllende og reservert, men gjestfritt ektepar. - Rapporten var ikke særlig utfyllende. Men Fezas etniske bakgrunn ble framhevet. Det er svært vanskelig å leve i et blandingsekteskap i Kongo. Det er ikke uvanlig å bli holdt utenfor det sosiale fellesskapet, sier Mysen. Både Feza og Ngombo hadde mistet flere familiemedlemmer i krigshandlinger. De hadde blitt slått av politiet. Dessuten ble de trakassert i flyktningleiren, sto det i rapporten. - Jeg husker blant annet en episode der en av dem skulle hente vann og helt umotivert ble angrepet og slått. Volden gikk også ut over ett av barna, sier Mysen. Hun har jobbet med flyktninger i ti år, og synes det er en gåte hvordan det kunne ende så galt med akkurat Feza og Ngombo. De hadde et enestående nettverk, sier hun. Særlig det afrikanske miljøet stilte opp fra dag én. Hvis Feza trengte hjelp til noe praktisk i hverdagen - å handle klær eller mat, ringte hun en av de andre afrikanske kvinnene. Hun og Ngombo møtte ofte opp på internasjonal kafé i regi av LO, og 1. mai gikk hele familien i tog under parolen «Ja til et fargerikt fellesskap». Både Ngombo og Feza virket innstilt på at de skulle få til det nye livet i Norge, mener Mysen. Vinteren i fjor var både kald og sur, men ekteparet klaget aldri. De byttet på å hente barn i barnehage og skole, og møtte alltid opp til norskundervisningen. Feza likte å synge og ble ofte med på afrikansk dans. - Hun lærte språket fortere enn Ngombo. Han strevde, og det tærte nok på. Han følte seg litt utenfor. Dessuten vet jeg at Ngombo var opptatt av at familien skulle klare seg selv. Han ville gjerne jobbe som sykepleier, og hadde lang erfaring fra Kongo. Men han manglet formell utdannelse. Å måtte begynne med utdannelse i begynnelsen av 40-åra i et land der han ikke forsto språket, var frustrerende, sier Mysen. I EN MØRK FØRSTEETASJE i Sarpsborg sentrum sitter Placide Kanema og kona Bibi Miloa på grønne plaststoler i stua. Det er de eneste møblene i rommet. På soverommet ligger madrasser på gulvet. Vinduskarmene er fulle av halvvisne blomsterbuketter. Ekteparet fra Kongo åpnet hjemmet sitt for Feza og Ngombo dagen etter brannen. Det var på rommet til datteren deres at Feza ble funnet død, og det var utenfor inngangsdøra til blokka deres at Ngombo lå hardt skadet tidlig neste morgen. Nå orker ikke Placide og Bibi å bo i leiligheten sin. De flyttet ut dagen etter drapet, og inn i en leilighet kommunen skaffet. - Vi er i sjokk, sier Placide med tårer i øynene. - Hver dag spør barna mine meg om hvorfor vi bor her, og når vi skal hjem til leiligheten vår. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Placide og Bibi forteller at de aldri fikk virkelig god kontakt med Ngombo. - Han snakket sjelden. Øynene hans vek alltid bort når noen pratet med ham. Det virket kanskje som om noe plaget ham, men han var aldri sint eller høyrøstet. Han var bare stille. Feza var helt annerledes, hun var nysgjerrig og åpen, sier Placide. Kvelden før brannen ringte Ngombo og spurte om han kunne komme på besøk. De spiste og så på TV, men Ngombo så ikke bra ut. Han sa at han kjedet seg, at det ikke var noe å gjøre.Han fortalte også at han faktisk ikke husket hvordan han hadde kommet seg til Placide og Bibi denne kvelden. - Han var ikke i form. Men han ville ikke si så mye om det. Han sa bare at det gikk greit. Vi tenkte ikke så mye på det, mange blir sånn når de ikke har en jobb å gå til, sier Placide. Klokka to om natta ringte telefonen hos Placide og Bibi. Det var Ngombo, som skrek at det brant i huset. DAGEN ETTER VAR flere av de afrikanske familiene samlet hjemme hos Placide og Bibi. Alle ville vise at de støttet Feza og Ngombo, at de brydde seg. Miljøterapeut Lilleba Haakenstad kom kjørende med sine private dyner og puter til familien på sju. Da hun satte seg i sofaen og pratet med Ngombo og Feza virket de preget, men fattet, sier hun. Klokka ti om kvelden dro miljøterapeuten hjem, da var alt rolig i leiligheten. Men Bibi var bekymret for Ngombo. Han hadde gitt forskjellige forklaringer om hvordan brannen startet. Til én sa han at ei lampe hadde falt ned i barnevogna sånn at den hadde tatt fyr. Til en annen sa han at det kanskje var komfyren som hadde stått på. - Ngombo var enda stillere enn vanlig. Det eneste han orket, var å ligge på sofaen og sove. Til slutt tvang jeg ham til å ta en dusj og til å legge seg, sier hun. Det var Placide som våknet av kranglingen og noe som kunne minne om en kort slåsskamp. Da han åpnet døra til datterens soverom, reagerte han på at vinduet sto på vidt gap. Feza lå i senga, med ryggen til. Men Placide greide bare å fokusere på vinduet og den ene gardina, som hang utenfor. Da han lente seg ut, så han Ngombo. - Jeg mistet kontrollen. Jeg løp bort til Feza for å vekke henne. Da jeg ristet i skuldra hennes, så jeg kniven. De neste minuttene husker jeg ikke. Jeg tror jeg løp opp og ned i trappeoppgangen, sier Placide. Vi er tilbake i hjemmet hans, der det skjedde. I stua ligger dynene som miljøarbeideren hadde med. Soveromsdøra og vinduskarmen er full av det svarte støvet politiet bruker for å sikre fingeravtrykk. I den nederste delen av køyesenga ligger ei tåteflaske med sur melk i. På madrassen er det blodflekker. - Dette er sånt jeg har lest om i avisene. Det er noe helt annet å oppleve det selv. Jeg trodde jeg var sterkere. Nå tenker vi mye på barna til Ngombo og Feza og håper de får bo hos en god familie, sier Placide.Turid Haug i barnevernet i Sarpsborg sier de jobber for å finne ett hjem til alle de fem barna. Hvis det er umulig, vil de sørge for at barna kan ha så mye kontakt med hverandre som overhodet mulig. FREDAG 9. JULI KLOKKA 12.30 ble Feza Chakupewa begravet, en drøy måned før hun skulle fylt 28 år. Ngombo lå fremdeles på sykehuset i koma, siktet for å ha startet brannen i hjemmet sitt og for å ha knivdrept kona. Fem barn har mistet både mor og far. Over 100 mennesker møtte opp i Filadelfiamenighetens kirke denne grå, regntunge dagen. Og mot slutten av seremonien stilte de afrikanske kvinnene seg opp rundt kista og sang flerstemt. Da den ni år gamle datteren hev jord på morens kiste, skalv den lille hånda så mye at hun nesten ikke fikk det til. Rett bak rådhuset i Sarpsborg ligger den hvite eneboligen der Feza, Ngombo og de fem barna bodde i ni måneder. Den utbrente barnevogna står fortsatt i hagen, ved siden av en trehjulssykkel med smeltet forhjul. Porten er låst med en ståltråd, noe som gjør det umulig for små barn å løpe rett ut i gata. - Han virket så rolig. Hver dag var han ute i hagen og lekte med barna, sier nærmeste nabo, Al-Safar Amir. Han står i hagen sammen med den ti år gamle datteren sin. Al-Safar pleide å smile til Ngombo over det tynne gjerdet som skiller hageflekkene, sier han, for de kunne ikke prate sammen. Verken Ngombo eller Feza kunne norsk eller engelsk.- Jeg blir alltid så trist når jeg ser på den barnevogna, sier datteren og ser over gjerdet. - Den minner meg om krigen. monica.flatabo@dagbladet.no

Barnevogn i brann: </B> Familien på sju reddet seg ut av det brennende hjemmet. Det brant i barnevogna, som sto i gangen, og på tre andre steder i huset. Litt over et døgn etterpå er moren drept og faren hardt skadet etter å ha hoppet ut av et vindu.
Åstedet: Her i dette rommet, i hjemmet til Bibi Miloa og Placide Kanema, ble Feza drept.
Mareritt: Placide fant henne med en kniv i brystet og ettåringen i armene. - Det var et mareritt. Uten hjelp fra naboer og venner hadde vi ikke greid oss gjennom tida etterpå, sier han.
Frustrert: Flyktningkonsulent i Sarpsborg, Rohan Christopher, mener kommunene mottar for lite informasjon om hva flyktningene har vært gjennom før de kommer til Norge
Bæres ut: Feza Chakupewa (27) bæres ut av leiligheten i Sarpsborg der hun ble drept. Mannen Ngombo Mulagaliro (42) ligger fortsatt i koma på Ullevål sykehus. <br>Foto: Tor Arne Dalsnes
Første jula: I nytt land. Feza og Ngombo så fram til å starte et nytt liv med barna i Norge. <BR>Foto: Privat<QR>