En folkefiende

- Har du en tittel på dette portrettet? spurte Dagsavisensavtroppende sjefredaktør, Steinar Hansson (53). - Ikke? Da har jeg følgende tittelforslag:

Les også: Steinar Hansson er død PORTRETT? På én betingelse. - Hvilken da? - At du ikke skriver at jeg er Thorbjørn Jaglands venn, sa Steinar Hansson. Han hadde tatt telefonen før første ring var over. Han satt vel på kontoret og kjedet seg. Satt der og ventet, stirret tomt ut av vinduet og telte timer. Det var 74 dager til han skulle gå av som sjefredaktør. 1776 timer. Med hensyn til Jagland kunne vi selvsagt ikke love noe som helst, og ledet i stedet samtalen over på noe annet. - Når du nå går av: Skal jeg gratulere eller kondolere? - Meg må du gjerne gratulere. I forhold til avisa, vet jeg ikke, sa Hansson. ET PAR HØSTDAGER SEINERE. På sitt sjefredaktørkontor tar en blid, bleik og rastløs Steinar Hansson imot. Et lite, nøkternt kontor med gulvbelegg, velfylte bokhyller, en sofa, et par stoler, et salongbord. Han setter seg og børster støv av bordet med hånda. Og reiser seg for å hente sigaretter. - Røyker du fremdeles? - Det hadde vært deilig å slutte en dag, ja. Jeg har store planer om det, sier han. Setter seg og reiser seg en gang til for å hente askebeger. - Ble ikke du syk av sigaretter for noen år siden? - Jeg fikk noe lungetrøbbel, ja. Det var vel noe sånn ... det er vel sånn man får i lungene. Det var ikke lungekreft, altså. - Men det fikk deg ikke til å slutte? - Nei. Jeg har røykt helt siden jeg gikk ut av gymnaset i sjuogseksti. Jeg har sluttet tre ganger. Den mest vellykkede gangen var for 20 år siden. Da dro jeg til USA. Og nå har jeg tenkt meg en ny tur til USA. Det er ikke sikkert jeg klarer det denne gangen heller, men det er i hvert fall en plan. - Når du har klart å slutte som sjefredaktør, må du klare å slutte å røyke? - Det er vanskeligere å slutte å røyke enn det er å slutte som sjefredaktør i Dagsavisen. I desember 1994 flyttet Steinar Hansson fra kulturredaktørkontoret i Dagbladet til sjefredaktørkontoret i Arbeiderbladet. Den nye redaktøren var proppende full av rastløs energi og lovet å gjøre avisa til «et friskt og godt alternativ til Aftenposten, en kvalitetsavis som synes i nyhetsbildet og i det politiske landskapet». Han satte seg fire konkrete mål: Flytte avisa fra Hasle tilbake til sentrum, skifte navn, gi ut søndagsavis og profilere avisa utad. - Og alle de tingene fikk jeg gjennomført, sier Hansson og tørker mer støv av bordet. - Du lovet en seriøs, men lettlest og frekk avis. Det klarte du vel ikke? - Jo, jeg er fornøyd med det redaksjonelle. - Men hva var det som gikk galt, da? Er det ideen som ikke holdt? - Nei, hvis vi skal ha en sånn samtale, tror jeg vi kan stoppe her, sier Hansson. Det blir stille i tre sekunder. - Hvorfor skal vi stoppe her? - Særlig du som jobber i Dagbladet, bør ha en viss innsikt i det å jobbe i en avis som ikke er den største. Det finnes mekanismer i markedet, og det å lykkes i å holde stand, er usedvanlig vanskelig. Du har en markedskraft mot deg. - Ja, men ... - Og det er bare i rene unntakstilfeller at du kan få en eksplosiv vekst som nummer to-avis. Jeg hadde ingen illusjoner om en slik vekst. Jeg hadde bare de fire målene. Og samtidig forsøke å holde opplag og økonomi. Og det siste har vært enda vanskeligere enn jeg trodde. - Jo, me ... - Hadde jeg vært så dum at jeg hadde sagt eller ment eller trodd at jeg skulle doble opplaget, kunne du sagt at jeg hadde mislyktes. Men jeg skulle selvsagt ønsket en bedre utvikling. Det var det, avslutter Hansson. Det blir stille noen sekunder. - Men jeg må få lov å spørre om disse tingene? - Jo da, men det blir litt for arrogant når journalister som sitter i fete nummer én-aviser, tror de er flinkere enn dem som sitter i nummer to. - Det var ikke det jeg mente. Men det var da pressestøtten forsvant og gratisavisene dukket opp, at det ble vanskelig for Dagsavisen? - Og så var det annonsesamkjøringen, som vel er et tema som neppe interesserer deg. - Nei, det blir for kjedelig. Men du bestemte deg for å slutte lenge før disse tingene skjedde? - Ja, det er vel et par år siden. Egentlig tenkte jeg det allerede da jeg begynte, at seks år er nok. Og at første i første, null en var en fin dato å begynne på noe nytt. - Men på et seminar i januar sa du til dine ansatte: «Jeg gir meg ikke i motgang.» - Når? Å, ja, ja. Man annonserer ikke sin avgang i en lederstilling et år i forveien. Jeg har jo heller ikke gitt meg i motgang. - Ikke? - Altså, det har vært motgang hele tida. Det vet jo Graff, som jobbet her i 23 år. Hver dag er en kamp. Men allerede sommeren 1998 hadde jeg en lang samtale med min kone Sidsel, og da ble vi enige om at ved nyttår i 2001 ville det passe å gjøre noe annet. Jeg har aldri vært flink til å samle meg ting på kistebunn, men da bestemte jeg meg for å begynne å spare. Så jeg har spart noen penger som jeg skal leve av når jeg slutter. Det er et ytterst beskjedent beløp. - Du har vel en fallskjerm? - Er du gal. - Ikke? - Jeg har en liten etterlønn. Tre måneders etterlønn. Det er knapt å regne som en paraply i våre dager. - Og hva skal du gjøre nå? - Skrive bøker. Jeg har sagt i intervjuer at jeg skulle skrive to bøker. Det var mer retorisk. Jeg sa at jeg skulle sove i to måneder. Og da glapp det ut av meg at jeg skulle skrive to bøker. - Hva skal du skrive om da? - Det vet jeg ikke. - Du kan skrive bok om de fire siste statsministrene? - Det var en god idé, sier Hansson. Og det må sies at han her er noe påtatt. For ideen er ikke min, den er hans egen. Sammen med Ingolf Håkon Teigene sysler han med planer om en slik bok. De to har som kjent tidligere skrevet en bok om Gro Harlem Brundtland. - Ja. Det der er en tanke vi har hatt. Jeg har ingen garanti for hva som kommer. - Ellers kan du gjøre ferdig din hovedfagsoppgave i historie? - Nei, det skal jeg i hvert fall ikke gjøre. Jeg kunne godt tenke meg en eller annen måte der jeg kunne skrive et eller annet sted. Ha noe fast å gjøre. Men uten at det er en fast stilling. - Tenk hvis ingen vil ha deg? - Det var da et latterlig spørsmål. Jeg klarer meg uten at noen vil ha meg. Jeg har skiftet arbeid før uten å vite hva jeg skulle gå til. Vi får ta det som det kommer. STEINAR HANSSON ER TREDJEGENERASJONS innvandrer. Krisen i det svenske landbruket rundt århundreskiftet førte til stor utvandring. En liten flik av denne historien er de som kom til Vollen i Asker og begynte å dyrke bær og blomster. En av dem var Nils Hansson, Steinar Hanssons farfar, som kom fra en liten landsby utenfor Lund i Skåne før 1915. - Mange av mine venner hadde svenske besteforeldre. Jeg hadde lenge en forestilling om at alle bestefedre snakket svensk, sier Hansson. - Du var mye sjuk som barn? - Nei, men jeg sleit veldig med ørebetennelser fra jeg var ti til, ja, helt til jeg var 30 år. Ettervirkninger av meslinger. Jeg gikk gjennom mange operasjoner. Men bortsett fra at jeg ikke hører på det ene øret, og at det suser, så har jeg ikke hatt noen plager på 20 år. - Er det venstre? - Høyre. Akkurat som Kåre Valebrokk. De siste årene har det dukket opp et ord. - Tinnitus? - Ja, nettopp. Det betyr øresus, ikke sant? Jeg har lest at det kan lede til depresjoner og sånne ting. Så de gangene jeg har vært litt mørk til sinns, tenker jeg at: «Ja ja, det er vel derfor, da.» - Du har katt? - Pusjkin, heter han. Fint navn? - Litterært. Men du er jo ikke et kattemenneske? - He-he. Jeg tror ikke jeg skal si noe mer om det. Det har vært en smule uenighet mellom min kone og meg om vi kan ha en katt i en byleilighet eller ikke. Jeg synes ikke det er helt naturlig. Siden vi ennå har denne katten, er det klart hvem som har vunnet diskusjonen. - Skal vi snakke litt om sopp? - Ja! Har du fått med deg det? Jeg er besatt av sopp, sier Hansson. Han stråler. - Hva er det med sopp? - Nei, det ... Nei. Du kommer deg ut i skauen og, ja ... Du kommer deg utenfor stiene. Å plukke bær er kjedelig. Det er dødskjedelig. Det er arbeid. Her er det å lete og lete. Finne nye typer. Jeg kunne ingenting. Men så leste vi i en avis for fem - seks år siden at det var steinsoppår. Og Sidsel og jeg kjøpte to steinsopper og gikk ut i skogen for å leite etter flere. Sånn begynte det. Nå fører vi statistikk over hvor mange nye spiselige sopper vi har funnet. - «Statistikk»? - Ikke over alle vi finner, men over nye sopper. Nå er vi oppe i 30 forskjellige. Og dette er sopper vi kan. Og når vi kommer opp i det antallet, begynner det å bli farlig. Fåresopp og kantarell er ikke farlige, men brune skivesopper ... Du kan dette, Graff? - Nei, jeg begynte aldri med sopp, jeg. - Det er aldri for seint. Jeg kunne ikke en dritt, jeg. Og så er det sånn, det er en egen liten verden, dette, vi utveksler steder. Hvis du sier noe til meg, sier jeg noe til deg. Vi går ikke opp i Nordmarka. Det er helt andre steder. - Hvor da? - Nei, jeg ville ikke si noe om det, vettu. Men gi meg et godt sted, så skal jeg gi deg et tips. - Du liker hemmeligheter? - Ja, det gjør jeg sikkert. Jeg skjønner ikke helt hva du mener nå. Nei, det var en noe konstruert overgang til neste tema. Det sies om Steinar Hansson at han er en mann som trives i de små rom. I lavmælte, fortrolige samtaler. Et eksempel på dette: Gro Harlem Brundtland gikk av som statsminister den 23. oktober 1996. Det underlige var at vi alle kunne lese om hennes avgang fire måneder tidligere i en kommentarartikkel i Dagsavisen signert Steinar Hansson. - Den artikkelen skapte voldsomt rabalder. Og jeg fikk jævla mye hets i andre aviser. Så sånn sett var det en lettelse da det viste seg at jeg hadde rett. Selv om jeg hele tida visste at jeg hadde rett. Det fortelles at Steinar Hansson den dagen kom med følgende ord: «En stor dag for meg, en tung dag for nasjonen.» - Nå, fire år etter: Hvem fortalte deg den hemmeligheten der? - Det var i hvert fall ikke Thorbjørn Jagland. Jeg har snakket med kilden en gang siden ..., sier Hansson, tenner seg en ny mild sigarett, den fjerde. - ... om dette. Samtalen begynte med at kilden stilte meg det pussige spørsmålet: «Var det jeg som var kilden?» Det var et godt øyeblikk som journalist. - Og da svarte du? - Jeg svarte at journalister røper ikke kilder, selv ikke til kilden selv. Det var litt blærete sagt. Og der hjalp han sannelig oss over til neste tema. Det er mange som mener at Hansson er både blærete og arrogant. Som når han etter Fremskrittspartiets oppgang på meningsmålingene foreslo å skifte ut det norske folk. - Det var fornøyelig at en rekke pompøse redaktører og seriøse toppolitikere fikk seg til å komme med det absurde utsagnet: «Jeg vil ikke bytte ut folket.» - Men egentlig, Hansson, kunne du tenkt deg å bytte ut folket? - Nei, nei. Man kan selvsagt ikke bytte ut et folk. Men det er en innstilling jeg gjerne skulle ha byttet ut hos mange mennesker: Deres intoleranse for det fremmede. Det er selve sivilisasjonsprosjektet, det der. Det å bekjempe og demme opp for slike holdninger har vært en kontinuerlig kamp i alle sivilisasjoner. Den største katastrofen i det forrige århundre var at den demningen brast. - For slike holdninger ligger i oss alle? - Ja. Og Carl I. Hagen har klart å inspirere og fyre opp under de holdningene i et helt folk. Det er forstemmende. - Men tilbake til din arroganse: Du er arrogant? - Nei, det er jo feil, sier han energisk. - Det er fordi jeg ikke hører! Jeg husker jeg opplevde det med Jan P. Syse etter at han hadde gått av som statsminister. Det var i en matbutikk på Majorstua. Han sa god dag inn i mitt døve øre. Og jeg gikk rett forbi. Enset ham ikke. Min kone fortalte meg det etterpå. - Oi. - Jeg fikk forklart ham det en gang seinere på Stortinget. Men jeg kan ikke forklare det til alle jeg har gått forbi. - All din arroganse skyldes altså tapt hørsel? - Ja. Det vil si: Jeg kan innrømme at jeg noen ganger dypper pennen i gift. Men jeg er ikke arrogant. Selv om jeg en gang ble spurt om det på radio, og da gikk det en faen i meg og jeg sa: «Ja, jeg er arrogant.» - Du sa det, ja. - Ja. Man spiller jo. Det er som i dette intervjuet her. Jeg forsøker å gi et helt annet bilde av meg enn den jeg egentlig er. - Hvilket bilde har du forsøkt å gi så langt? - Jeg har faktisk ikke helt bestemt meg. Men jeg synes det var fint å få si litt om sopp. Det likte jeg. - Noen andre slike temaer du gjerne vil ta opp? - Jo, jeg er veldig lei meg for at du ikke har spurt meg om Tor Jonsson. Jeg er leder i Tor Jonsson-selskapet, en nystartet stiftelse. Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til hans diktning. Det er en av de aller største dikterne fra første halvdel av det forrige århundre. - Sopp og Jonsson. Du må komme med noe mer enn dette? - Nå har jeg snakket i ett sett. jeg har ikke mer røyk igjen heller. Nei, nå er det opp til deg, Opedal. Er du fortvilet nå? Skal jeg si at min drøm er å bli kringkastingssjef? - For eksempel. - Men det vil ikke være sant. - Det sies at du er humørsyk? Det går tretten lange sekunder. - Jeg vet ikke om jeg er mer humørsyk enn andre. Om alle som har vært så mye fremme som meg, kan det festes de fleste adjektiver. - Hvorfor kan jeg ikke skrive at du er en venn av Jagland? - Det er så mange framstillinger om at vi skal ha vært så nære venner, men det er bare tull. Jeg har ingen venner i politikken. - Si noe om hva du har lært i livet? - Det jeg har lært mest om, er mekanismer i avismarkedet, men det er kjedelig. - Kjempekjedelig. - OK, nå skal jeg svare. Jeg har lært følgende: «De største er alltid de småligste, de rikeste er alltid de gjerrigste.» - Og da sier vi takk til deg. - Du vet livet er et kontinuerlig uskyldstap i forhold til den tro man måtte ha hatt om det virkelig gode i mennesket. Sånn er det. Men man må ikke gi opp for det.

<br>Foto: ODD WENTZEL