José Manuel Durão Barroso kommer inn døra klokka halv to, nøyaktig når vi har avtalt å møtes. Det er godt gjort, for EU-kommisjonens president har nok å drive med om dagen. Noen-og-tjue krisemøter etter at eurolandenes ledere først samlet seg for å unngå gresk konkurs og sammenbrudd i valutasamarbeidet i 2010, ser det dystert ut i mange europeiske land: Voldsom arbeidsløshet. Voldelige demonstrasjoner. En økende splittelse mellom de gjeldstyngede landene i sør og de mer strømlinjede landene i nord skaper problemer. I Storbritannia vurderer man å sette hele medlemskapet ut til folkeavstemning. For å nevne noe. President Barroso ser imidlertid ut til å være ved godt mot her i et møterom i Kommisjons-hovedkvarterets 13. etasje. Det kan være fordi han dagen før la fram et ambisiøst forslag til hvordan eurolandene kan gå inn i et mer forpliktende samarbeid. Kanskje er det fordi han gleder seg til å dra til Moldova om et par timer, for å snakke om europeisk integrasjon. Eller kanskje det er fordi han akkurat har vunnet Nobels fredspris.