En gal, gal morgen

Jeg blir hanegal før frokost.

DET ER NESTEN INGEN HANER som sier kykeliky. De har nesten alltid sin egen vri. Kykkel-i-kykkeli er temmelig vanlig. Kykkykyy er også en utbredt variant. Og så gjentas det i en uendelighet, noen ganger med ørsmå variasjoner. Til sammen danner hanegalene et helt unikt mønster, og hvis du studerte lydene nøye - hvis du kartla dem med avanserte måleinstrumenter og målte variasjonene i tonasjon, styrke, artikulasjon, frekvens og alle mulige sånne ting - så er jeg helt sikker på at du ville ha funnet ut at alle haner har helt unike kykelikyer, at de er minst like individuelle som fingeravtrykk eller DNA.Jeg ville i hvert fall kjent igjen stemmen til hanen William hvor som helst i verden. Hans skingrende, gjennomtrengende kykkeeel-khhch, kykkeeel, som gjentas med aggressivt utregnet uregelmessighet, den flotte resonansen i brystkassa sammen med stemmen, som ennå ikke har klart å legge puberteten bak seg, og stadig sprekker sånn at den avslører en raspende, enda mer skingrende, gjennomtrengende stemme et lag under, en stemme som kan skjære gjennom stål og mur, gjennom treplanker og tapet, som kan rase gjennom gangen forbi familiebilder og plakater, som uten blygsel kan ta veien gjennom soveromsdøra, og helt innunder den myke, varme dyna, inntil den finner meg der jeg ligger og sover.Jeg kunne kvælt den hanen.NEI, DET ER IKKE riktig å si. Det er nok mer presist å si at jeg flere ganger har vært akkurat sååå langt fra å ha kvælt hanen William. Jeg har gått inn på kjøkkenet, der hønseburet står, jeg har stått der, helt naken på gulvet, som morgensola ennå ikke har rukket å varme opp. Og så har jeg ropt, «Faen, William! Nå er det du eller jeg! Hvis du galer én gang til nå, så kvæler jeg deg!» Og William har sett opp på meg, og så har han flakset litt med vingene sine. Og så har han galt igjen, av sine lungers fulle kraft. KYKKEEEL-KYHHCH! KYYYKEL! Og jeg har snudd og gått og lagt meg igjen. Bare en blanding av slapp morgenfeighet, kombinert med rein, udestillert viljestyrke og noen rester av en god oppdragelse, har forhindret meg i å gjøre alvor av trusselen. Man dreper jo ikke på tom mage. Det kan virke som en dårlig idé å ha en hane og ei høne i en leilighet på Bislett, midt i Oslo. Derfor er det nesten ingen som prøver, og derfor er det nesten ingen som vet om det virkelig er en dårlig idé, eller om det kanskje egentlig ikke er så dumt. Jeg har prøvd, så jeg vet svaret: Det er en dårlig idé. HVER ENESTE MORGEN vekker William meg lenge før jeg ellers hadde tenkt å stå opp. Noen ganger holder han nebbet til nærmere ni, men det er bare hvis jeg har rangla og er fast bestemt på å sove til elleve. Det aller verste er hvis noen ringer feil klokka sju om morgenen ( ingen ringer meg klokka sju om morgenen), eller hvis søppelmennene slamrer så mye med søppelkassene at William, trass teppet jeg legger over buret før jeg går og legger meg, bestemmer seg for at det er dag og på tide å terrorisere verden. Opprinnelig hadde jeg tenkt å ha det vesle hønseparet ute på verandaen. Jeg hadde ordnet med ei fin varmelampe, flotte ftrautomater, et lite hjørne med ly mot elementene og alt mulig, men Williams ustanselige meddelelsestrang og imponerende stemmekraft satte raskt en stopper for det prosjektet. Nå venter jeg til over ti om morgenen med å slippe dem ut, sånn at ingen uskyldige naboer skal trenge å få sin nattesøvn ødelagt. Det er noen ting ved byhønsehold som ikke er så ille: lukt og hygiene, for eksempel. Så lenge jeg bruker rikelig med sagflis og ikke lar det gå mer enn en dag, maks to, mellom hver gang jeg reingjør bur og veranda, kommer det ingen sjenerende lukt, og hønsene holder seg reine og pene, sunne og fornøyde. At de sparker rundt seg, slik at det nå er trespon over hele leiligheten, samt i minst ett av klesskapene mine, er ikke egentlig et problem - det er mest litt eksentrisk. Og når jeg kommer meg ut av dusjen og skal til å lage frokost, når kaffen er satt over, hønsa er ute på verandaen og jeg har feid på gulvet - da husker jeg på hvorfor jeg gjør dette. Mens den stormannsgale og umusikalske hanen William nok en morgen nesten har klart å drive meg til vanvidd, har den vesle, snille høna Tore (oppkalt etter den norske skuespillerinnen Tore Segelcke) lagt et egg. Egget er fortsatt lunkent når jeg plukker det opp, knekker det og har det i panna. Når jeg sitter midt i byen og spiser min helt egen omelett, der det ene egget bare er noen minutter fra å være inni høna, tenker jeg at jeg er verdens heldigste fyr, og at jeg bor i et slags urbant paradis. Så kommer hanen William med dagens første utendørsgal, og jeg merker at jeg ikke er helt uthvilt. Etter en kopp sotsvart kaffe og en omelett kjenner jeg en kald sikkerhet og tilfredshet stige i meg. Jeg er sikker på at jeg en dag kommer til å kvæle den hanen - det er like nødvendig som det er å knekke egg for å lage omelett. Samtidig er jeg tilfreds med at det ikke var i dag.

    OMELETT
Å lage omelett er en av de tingene man aldri helt behersker: På tross av at det er svært enkelt - en vanlig omelett består av tre egg og en sjenerøs spiseskje smør - kan man aldri lage omelett med noen grad av selvfølgelighet. Smøret bør bli så varmt at det gir fra seg ei nøtteaktig lukt, men ikke så varmt at det brenner seg. Og under hele stekeprosessen må man følge årvåkent med. Jeg klarer ikke engang helle opp juice uten at noe forferdelig skjer med omeletten. Enkelte kokebøker anbefaler å ha ei egen omelettpanne. Dette syntes jeg bare var snobberi og sprøyt, inntil jeg prøvde. Det er lettere å få et godt resultat i ei lita panne som ikke brukes til annet. Jeg serverer omelett med mørkt rugbrød eller pumpernikkel.
    3 egg1 ss smørev. litt revet ostsalt og pepper
Knekk eggene i en bolle, ha i ei spiseskje vann og pisk godt. Krydre med litt salt og pepper. Vil du ha en luftig omelett, pisk eggene hardt. For en helt jevn omelett, hell eggerøra gjennom ei metallsikt. Varm smør i ei lita stekepanne. Smøret skal boble energisk og gi fra seg en god, nøtteaktig lukt, men det bør ikke bli brunt. Hell over eggerøra og la steke i tre til fire minutter. Skal du bruke ost, strø den i ei stripe midt på omeletten. Når eggene begynner å stivne, brett omeletten. La steke i et par minutter til, før du serverer.
    OMELETT MED RØYKELAKS
Når du lager smaksatte omeletter, blir det mindre viktig at selve omeletten er perfekt. Jeg har alltid likt røykelaks i omelett, og jeg blander litt av fisken i selve røra. Til to personer:
    3 egg50 g røykelaks, hakket1 ss smør1 sjalottløk, finhakket2 ts bladpersille, finhakket1 ss crème fraîcherosa peppersalten klem fra en sitron
Knekk eggene i en bolle og visp dem. Bland inn ei spiseskje hakket røykelaks. Varm smøret i panna. Hell røra i panna. La steke på middels lav varme i tre til fire minutter. Ha i løk og persille. Krydre med litt rosa pepper. Ha på crème fraîche, resten av røykelaksen og klem over litt sitronsaft. Brett omeletten i to og server.
    andreas.viestad@dagbladet.no
Meninger om mat? Bli med i debatten!

<HLF>Ville husdyr:</HLF> Hanen William (svart) og høna Tore (hvit) lager et vilt spetakkel altfor tidlig om morgenen. Gevinsten er et nyklekket egg hver dag, skriver Andreas.
<HLF>Lett:</HLF> Oppskriften på omelett er i utgangspunktet veldig enkel, og med litt røykelaks, crème fraîche og sitronsaft blir det et helt lite måltid.