En helstøpt and

Oslo har mange eksklusive gourmetrestauranter i verdensklasse - både når det gjelder mat og pris. Le Canard er definitivt en av dem.

- EN BIT TIL, så sprekker jeg! Robinson skjøv stolen litt tilbake og stønnet.

- Men det er unaturlig, umenneskelig og antakelig også uetisk ikke å spise opp så god mat!

Måltidet gikk definitivt mot slutten, og både Robinson og Fredag var forsynt. Meget forsynt. Og meget fornøyde. Og snart også meget blakke, men det valgte de foreløpig å overse. I stedet ville de kåre en vinner blant kveldens retter.

Begge hadde spist seg gjennom det Le Canard i menyen kaller en «opplevelsesreise» (kr. 985,-) - med tilhørende viner (kr. 785,-). Til sammen ti retter med smått og stort, så en klar favoritt ville bli vanskelig å utpeke.

- Jeg holder en knapp på aspargesene, mente Robinson, og henviste til forrett nummer to: asparges og parmesankrem med spinat og pocherte vaktelegg.

- Om ikke annet så fordi jeg aldri har spist pochert vaktelegg før, det må kreve en stødig kokkehånd. Og fersk asparges tilberedt med omhu og kjærlighet er både sprøtt og godt.

Fredag mintes den pikante smaken av parmesankrem og asparges og nikket iherdig:

- Men jeg synes nok kyllingen likevel var bedre!

BÅDE ROBINSON OG FREDAG ble varme i blikket ved tanken på liègekyllingen de hadde fått til hovedrett. Den kom som både filet og kyllingrulade med pistasie, med romanosalat med bacon og morkler. En mild og smakfull rett, piffet opp av pistasien og de kraftige baconterningene, med en eventyrlig saus til, en foiegrassaus - trodde Fredag i hvert fall.

Men egentlig var det umulig å kåre en vinner. For selv om kyllingen og aspargesen var fortreffelige, så var ikke skatevingen med rødvinssaus langt bak, eller den fantastiske gazpachoen, eller den bakte aprikosen eller den hjemmelagde sjokoladen eller den overdådige ostetralla. Hver rett er en liten seier for kjøkkenet, og her skortet det verken på råvarene eller tilberedelsen - eller originalitet i utvalget.

VINMENYEN SOM FULGTE rettene var selvsagt også velredigert og velsmakende til sitt matfølge. Og siden både Robinson og Fredag er spesielt glad i rhôneviner, ble de ekstra fornøyde da de fikk smake på to forskjellige.

Ellers har Le Canard et vinkart som er stint av rådyre prestisjeårgangsviner fra Frankrike - for de virkelige vinkjennerne. Så det lønner seg nok både å være frankofil og ha en brukbar representasjonskonto hvis man virkelig skal få maksimalt ut av restaurantens store vinkjeller.

Og skal man velge noe annet enn de faste matmenyene, kan man selvsagt også det, àlacartemenyen på Le Canard inneholder utallige fristelser for den som ikke orker «full pakke». For eksempel honningstekt pattegris fra Gudum gård, eller grillede kamskjell fra Hitra. Men også her er det en fordel å bli spandert på, forrettene koster rundt 300 kroner, mens hovedrettene drar seg opp mot 400 kroner.

MILJØET ER DERIMOT LIKE HYGGELIG for alle gjester - uansett tykkelse på lommeboka. Den ærverdige, slottsliknende villaen i President Harbitz\' gate er omsorgsfullt ivaretatt, bare de mange endene som pryder tapet og bord og annen utsmykning, avslører at her holder Le Canard til.

Ellers kan man nesten vente at den for lengst nedlagte danseskolen til familien Bahr skal holde oppvisning her hvert øyeblikk som helst, eller at gallakledde tyske marineoffiserer skal skride ned trappa og gå til bords. Under krigen var nemlig både villaen og de omkringliggende skoler rekvirert av tyskerne, og brukt til innkvartering av marinesoldater.

I DAG ER DET LANGT mellom tyske offiserer på Le Canard, men tett mellom forretningsmennene, og noen forretningskvinner, samt en god del forelskede par i alle aldrer.

Da Robinson og Fredag veltet ut i natta etter et strålende måltid, var de enige om at de hadde funnet et sted de garantert ville komme tilbake til. Når de bare hadde spart opp nok penger.

Eksklusivt: Et sted du mer enn gjerne komme tilbake til. Når du har spart opp nok penger.