Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

En historie full av feil

Bestselgerbok om æresdrapsoffer viser seg å være full av feil.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I VÅR KOM BOKA «Brent Levende» på Ganesa forlag. Millionselgeren er skrevet av den palestinske kvinnen «Souad» som overlevde familiens æresdrapsforsøk. I dag lever hun i skjul, og er så stygt forbrent at hun skjuler seg bak en hvit maske.

Souads svoger helte bensin på henne og tente på, men hun overlevde. En europeisk hjelpearbeider fant henne og smuglet kvinnen til Europa. I dag lever hun med skjult identitet på ukjent sted.

Boka fikk bred omtale i norske medier. NRK Dagsrevyen intervjuet Souad, som altså er et pseudonym. VG og Nettavisen skrev lengre saker der de intervjuet henne. 

I boka forteller Souad om livet i Palestina. Moren hennes kvalte en rekke av søstrene hennes da de var nyfødte, fordi jenter ikke er verdt noe. Souad så flere av drapene selv. Jentene som fikk leve ble strengt kontrollert, tvangsgiftet og banket. Hele samfunnet på Vestbredden er gjennomsyret av hat og drap. Det er en grusom historie.

MEN ER HISTORIEN SANN? Det tror ikke den australske historikeren Therese Taylor, som har funnet en rekke logiske brister, usannheter og svakheter.

- Jeg tror ikke Souad er palestiner. Hun vet for lite om arabisk kultur og gjør hele tiden små feil som tyder på at hun kommer fra et annet sted. Men hun har vært syk, og det kan være hun tror på sin egen historie, sier Taylor til Dagbladet.no. Hun fremholder særlig det at hun ikke kan snakke arabisk som problematisk.

I 2003 ble Souad ifølge Taylor bedt om å oversette en tekst på arabisk som hun ble forelagt av en tysk journalist. Hun klarte ikke å oversette et ord. Årsaken Souad oppgir er at traumene har fått henne til å glemme morsmålet.

NRKs journalist Erik Aasheim er den eneste norske journalisten som har møtt Souad og hennes medhjelper Jaqueline. Møtet skjedde i Frankrike, og Aasheim forteller at de snakket fransk sammen. Souad snakket med tydelig, arabisk aksent. Hun hadde ikke maske på, men brukte den kun når bildene ble tatt. Journalisten tviler ikke på historien hennes.

image: En historie full av feil

- Jeg har truffet henne og jeg har ingen grunn til å tvile på det hun forteller. Hun har store brannskader i ansiktet og det er klart at hun har vært usatt for noe grusomt. Jeg kunne bare bruke en brøkdel av bildene jeg tok, det ble for grotesk. Folk ville slått av TV. Selv om det er en del detaljer jeg stusset over i ettertid, har jeg tenkt at dette er forsøk på å skjule hennes identitet. Hun var fortsatt livredd for å bli drept av familien sin da jeg traff henne. Jeg tror kanskje det stemmer at hun ikke er fra Vestbredden, men fra et annet sted i Palestina, og at dette er gjort for å holde identiteten skjult, sier Aasheim.

TAYLOR FINNER en rekke andre feil i Souads historie. I essayet «Burning Questions» som skal publiseres i høst, viser hun hvordan Souad har forandret livshistorien gradvis. I intervjuer før 2003 fortalte hun at hun var jomfru. I boka som kom i 2003 i Frankrike vies det mye plass til sønnen hun fikk på 70-tallet. Dette barnet som var unnfanget utenfor ekteskap fremholdes som årsaken til æresdrapsforsøket.

- Hun forandrer detaljer hver gang hun snakker. Hun har også skiftet navn. I 2002 het hun Enam, og hevdet å være en uskyldig jomfru som ble brent levende fordi noen i landsbyen sladret om henne. Sønnen hennes kommer inn på et sent tidspunkt, sier Taylor.

Dessuten skriver Souad at søsteren hennes ble kvalt med en telefonledning hjemme i familiens hus. Taylor påpeker at ingen av landsbyene på Vestbredden som er så fattige som den Souad beskriver, hadde telefon så tidlig som 1977. Forsatt har ikke majoriteten det i småkommunene.

Souad skriver i boka at familien hadde innlagt varmtvann. Et annet sted skriver hun at hun må vaske klærne utendørs. Da henter hun vann i brønnen og varmer det på bål.

Arabiske lesere har pekt på at Souad lager te i tekanne, som de ikke bruker i landsbyer i Midtøsten. I et bryllup serveres det cous-cous, som ikke er vanlig i Palestina. Også fikeninnsamlingen som er en av Souads store arbeidsoppgaver, beskrives feil. Mange lesere har også stusset over at muslimene i boka feirer Eid med å male dørene med blod, og at palestinske foreldre mater hundene med døde barnelik. De avviser også, slik det hevdes i boka, at det er vanlig at mødre som dreper sine jentebabyer blir gratulert av storfamilien.

FORLAGET KJENNER TIL KRITIKKEN. Anja Carstanjen Schroth, forlagssjef i Ganesa forlag ble skeptisk da hun så Taylors innvendinger. Nå føler hun seg imidlertid trygg på at Souad finnes og at historien ikke er oppkonstruert.

- Selvfølgelig kan ting være feil uten at vi vet det. Men vi har gjort det vi kunne, og vi ville ikke utgitt boka om vi mente den var falsk. Den engelske forleggeren har møtt Souad, sjekket påstandene, og lagt fram bevis på at historien er sann. Vi har snakket med organisasjoner som jobber i Midt-Østen, og de bekrefter at slike ting skjer. I tillegg har NRK truffet både Souad og Jaqueline, personene finnes. Det tyske forlaget har hatt Souad på besøk, de hadde sikkerhetsvakter rundt, disse menneskene eksisterer, mer kan jeg ikke si til deg, sier Carstanjen Schroth til Dagbladet.no.

KVINNENE BEHANDLES SVÆRT DÅRLIG i Souads bok. De får ikke lære å lese og de drepes rutinemessig fordi bare menn betyr noe i Palestina. Souad håper forresten boka kommer ut i Israel, slik at moren hennes får lese den.

I samfunn der det finnes en tradisjon for å drepe jentebarn ser man kjønnsskjevheten i statistikken. Taylor argumenterer med at det burde gjenspeiles i befolkningsstatistikken om Souads påstand om drap var riktig. Men Vestbreddens kjønnsfordeling er helt normal. Taylor påpeker videre at dette fenomenet ikke er vanlig i Palestina, og om det var vanlig ville det vært dokumentert av forskere.

Souad har i ulike intervju oppgitt at at moren drepte alt fra to nyfødte jentebarn ved kvelning, til ni.

- Souads historie blir gradvis mer dramatisk. Men hun forteller aldri den samme historien to ganger, sier Taylor.

EN MEDISINSK SENSASJON mener Taylor det hadde vært, om Souad virkelig var utsatt for det hun hevder seg utsatt for. I pressemeldingen som fulgte bokutgivelsen i USA står det at Souad har brannsår på 90 prosent av kroppen. Mennesker overlever ikke det.

Souad har nå 60 prosent brannskader på kroppen i Storbritannia, ifølge USA-forleggeren 70 prosent. Det er fortsatt tvilsomt om Souad ville overlevd selv bare med 60 prosent forbrenning. Skal man overleve trenger man pleie svært raskt. Og på 80-tallet døde man vanligvis av slike skader. I alle fall kunne man være sikker på å dø om man ble behandlet så dårlig som Souad påstår hun ble.

- Jeg kan ikke si at boka er falsk, men det er helt opplagt at deler er feil, sier førsteamanuensis Berit Thorbjørnsrud, som skriver om boka i artikkelen «This war is predominantly about women.» Hun påpeker at historier om kvinnemishandling ofte blir brukt i en større kontekst:

- Historiene leses som om det er sannheten om å være muslimsk kvinne, de er sjokkerende og samtidig veldig generaliserende, og skal mane folk til å handle. For meg er boka om Souad et eksempel på en hel sjanger som i økende grad blir knyttet opp til krigen mot terror, og brukt som begrunnelse av nykonservative for krigen, sier Thorbjørnsrud. Hun viser blant annet til en sak i FrontPageMagazine der man argumenterer med Souads historie og skriver at krigen mot terror dreier seg om kvinners rettigheter.


DEN MAGISKE HJELPEREN,
Jacqueline Thibault, som reddet Souads liv har en stor plass i boka. Sveitseren som fant den brannskadde kvinnen på et ukjent sykehus forteller i store deler av boka sammen med Souad. 

Souads historie er bekreftet av Foundation Surgir, heter det. Den sveitsiske organisasjoner er privateid. Direktøren er Jacqueline Thibault. Hun er den som har bekreftet historien og samtidig den som forteller store deler av den selv i boka. Hver eneste Brent levende-bok kommer med en oppfordring om å donere penger til dem.

Taylor har skrevet til Surgir. De ville ikke oppgi sine styremedlemmer og har avsluttet korrespondansen.

- Så hvem står bak Souads historie?

- Dette er historien til Jacqueline Thilbault, den sveitsiske hjelpearbeideren som bodde i kibbutz i Israel i årevis og som er nært knyttet til landet. Hun er dypt kristen og tror hun må redde kvinnene i den islamske verden, sier Taylor.

Bare offer forteller sannheten, hevdet maoistene under Kulturrevolusjonen. Taylor mener kunst- og litteraturkritikk i Vesten i dag fortsatt preges av denne holdningen. Vi lengter etter offer og favoriserer sensasjonene.

Det burde være mulig å finne virkelige historier. Minst 20 kvinner rapporteres drept på grunn av ære på Vestbredden hvert år.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

SOUADS HISTORIE:</B> Drap, mishandling og trusler er hverdagen i boka «Brent Levende», som beskriver livet på Vestbredden på slutten av 70-tallet.
KRISTISK TIL BAK-SLØRET:</B> Berit Thorbjørnsrud mener bak sløret-sjangeren brukes til å rettferdiggjøre krigen mot terror.
ALLTID AVBILDET MED MASKE:</B> At Souad i det hele tatt har hår og hud i ansiktet synes merkelig, siden svogeren helte bensin på hodet hennes og tente på. At hun overlevde med alt fra 60 til 90 prosent brannskader er en medisinsk sensasjon.
<B>PALESTINSKE KVINNER:</B> Fremstilles ofte som offer.
<B>OGSÅ JUKS:</B> Boka Forbidden Love som også er i samme sjanger, ble avslørt som juks i 2004.