En kur for alt

Nasjonalmuseet har gitt kurator Andrea Kroksnes (34) frie hender. I dag kan det hende de angrer seg.

TO HØYE LÆRSTØVLETTER klikker seg gjennom hallene på «Museet for samtidskunst». Lyden smeller tilbake fra buede søyleganger, men støvlettene arbeider seg målbevisst videre. Forbi hauger med bobleplast og inn i den store bankhallen med gull på veggene. På gulvet ligger det jammen et originalt bilde av den verdensberømte kunstneren Andy Warhol. Støvlettene skritter over bildet, stopper og står helt stille. Kurator Andrea Kroksnes er ankommet.

Under de opprørske krøllene ligger et imøtekommende smil, og under der igjen et kjølig håndtrykk. Hun vokste opp i Tyskland og er allerede velkjent i internasjonale kunstmiljø. Nasjonalmuseet hentet henne hit til Norge hvor hennes far kommer fra, og nå har en eller annen, høyt oppe i systemet, gitt henne frie hender. I den ærverdige Bankhallen har hun malt den ene veggen knall rosa. Den andre er grønn og en tredje gul. Hvem har sluppet denne kvinnen løs?

-  Jeg er som et barn i en godtebutikk, sier hun og sprekker i et smil.

I DAG ER DEN STORE DAGEN. Samtidsmuseet åpner utstillingen «Museumsfeber» som Kroksnes er ansvarlig for. Gjestene får se en, la oss si, annerledes utstilling. Hun har gått amok i systemet. Gravd i databaser og kataloger, funnet fram kunstskatter og satt dem sammen på en helt ny måte, alt inspirert av den amerikanske fotokunstneren Louise Lawler.

-  Portrett, akt, stilleben. Kategoriene vi opererer med innen kunsten er så begrensende. De evner ikke å favne alt, det er et problem. Hvorfor ikke tenke nytt og stille seg spørsmålet: Kanskje vi ikke trenger å stille ut bilder kronologisk? Kanskje vi kan blande uttrykk?

Jo da, hun har blandet uttrykkene. Ved siden av det bildet av Warhol ligger en Munch, et portrett i tekstil og et fotografi. De skal alle opp på den samme veggen. Den som er malt kanarigul. Hva er så vågalt med det, spør du kanskje? Vel. Deler av det norske museumsmiljøet skulle aller helst se at gode, gamle kunstskatter framstilles som de alltid har gjort. Ved siden av ting som passer sammen. Inndelt etter kunstner og epoke.

-  Jeg skjønner angsten for at ting forandrer seg. Museene skal ivareta det gamle. Men samtidig skal vi fornye. Sette spørsmålstegn. Kunsten er i bevegelse.

DA HENNES ØVERSTE SJEF, Sune Nordgren, tiltrådte, ble det rabalder med det samme. På Nasjonalmuseet har maleriet av en skjeggete Leiv Eiriksson som pekende oppdager Amerika hengt siden tidenes morgen. Da bildet pent ble hektet av krokene og plassert på lager, utløste det et vell av rasende innlegg og høylytte protester.

-  Folk burde være litt mer åpne i forhold til kunst. I andre land er publikum mer avventende. De forkaster ikke alt som er annerledes.

Hun er spent på reaksjonene.

-  Det er verre med likegyldighet enn kritikk. Jeg vil at det skal være en utstilling folk snakker om.

-  Er det norske publikummet konservativt?

-  Ja.

Lang pause. Langt blikk. Mer vil hun ikke si om den saken. Kroksnes har nemlig tenkt å være her en god stund. Hun velger sine slag.

ER DET EN TING hun er drittlei, så er det å bli kalt ung og lovende. Hun har vært lovende i mer enn ti år nå. Siden hun som 24-åring fikk være kuratorassistent i Hamburg og raskt steg i gradene. Hun gjorde seg bemerket i Tyskland. New York. Island. Tok doktorgrad i kunsthistorie ved siden av. Og nå er hun altså kurator i kunstens høyborg, Nasjonalmuseet. I en alder av 34.

-  Ja, jeg er en ung kurator, men jeg vil ikke ha en ungdomsbonus. Jeg opplever det som et problem at alle ser meg som ung. Jeg er en voksen, ferdigutdannet kvinne. En fullverdig kurator med masse yrkeserfaring.

HUN SLO SEG IKKE NED i Norge fordi kunstmiljøet vårt er så ekstremt spennende og dynamisk. Det var en mann, selvsagt var det en mann. Og sjefen Nordgren, som hadde et jobbtilbud hun ikke kunne si nei til.

-  Var det med tungt hjerte du flyttet hit?

-  Ja, det var det. Jeg er halvt norsk og er personlig veldig begeistret for Norge. Men dette er ikke New York. Det er ikke Hamburg en gang. Miljøet er lite. Man blir kjent med alle i løpet av to uker. Det kan bli litt tilbakelent. I New York er alle på hugget hele tida. Det er mye, mye tøffere.

DA SEKS ÅR GAMLE Andrea var på skoletur, åpenbarte gleden ved kunst seg. Alle barna skulle tegne av et kunstverk. Tegningen hennes ble den aller fineste. Hun kjente stoltheten sprenge i brystet da den ble hengt opp.

-  Det var en veldig positiv opplevelse. Da jeg ble større følte jeg at kunsten fikk meg til å stille spørsmål ved tilværelsen. Verken journalistikk eller sosiologi kan få deg til å tenke på samme måte.

OVER FEMTI mennesker er i sving for å lage denne utstillingen. Få dager før åpningen arbeider folk overalt. De driller, maler og bærer kunstskatter med hvite hansker på.

-  Dette er en sfære det ikke er mulig å tenke økonomi i. Alt må ikke selge. Vi trenger sånne pusterom i samfunnet.

-  Den forrige store utstillingen, «Kyss Frosken» gikk sju millioner i underskudd. Får dere ikke kjeft?

-  Jo, og det er litt trist. Vi som har budsjettansvar kan ikke bare leve i en drømmeverden. Men besøkstall er ikke det viktigste. En kunstner kan ikke tenke på hva som vil selge.

Og selger det ikke, kan staten hjelpe. Mange i kunstmiljøet krysser fingrene for økte bevilgninger når en ny regjering tar over.

-  Jeg håper regjeringen ser potensialet i kunsten. Spesielt samtidskunsten trenger støtte. Vi må bli en del av en internasjonal kunstscene. Hvis en kunstner ikke har stipend til å reise, klarer vi ikke det.

ANDREA KROKSNES har en drøm. Det er at det skal komme ei tid der vi ikke lenger snakker om norsk versus internasjonal samtidskunst. Hun vil at vi skal bli kvitt det stikket av mindreverdighetskompleks nordmenn gjerne får, når de menger seg med kunstfiffen i Berlin.

-  Norsk kunst kan måle seg i internasjonal målestokk.

-  Er du helt sikker på det?

-  Ja.

Lang pause. Langt blikk. Mer vil hun ikke si om den saken.