En listig fyr

Forfatter og listefrik Nick Hornby (50) er blitt voksen. Han er ikke bare opptatt av rock og fotball. Han er interessert i tv-serier også.

Ikke spør hva du kan gjøre for yndlingslaget ditt. Spør hva yndlingslaget ditt kan gjøre for deg.

- Arsenal har stilt opp ganske bra i år, sier Nick Hornby.

- Alle spillerne har gitt en dagslønn, og de er kommet på besøk.

Vi møtes i huset der han jobber, et klassisk engelsk rekkehus nord i London, noen meter fra huset der han bor, et hjørnespark unna det gamle Arsenal-stadionet Highbury og to langsider unna det nye. Til tross for at han for lengst har fått råd til å flytte til et dyrere strøk, vil ikke Nick Hornby bo et sted der man ikke kan høre brølet fra hjemmebanen. Han vil at de tre sønnene skal regnes som lokalpatrioter, og ikke som forstadsgutter, slik han selv ble, oppvokst som han er i jævla Maidenhead. Det er femten år siden han brakdebuterte som forfatter med boka «Tribunefeber». Den handlet om hvordan det er å forsøke å leve sammen med en kvinne, samtidig som man er besatt av elleve menn - de som til enhver tid spiller for Arsenal.

Det var en selvbiografi.

«TRIBUNEFEBER» handlet om å være fullstendig opphengt i noe. Alle Nick Hornbys romaner handler om menn som har hengt seg opp: I rockemusikk, i lister, i tekniske nyvinninger, i gamlekjærester, i dating eller - som i den nye boka «Slam» - i skating.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Sam er en sekstenårig gutt som smeller kjæresten sin på tjukka. Dette var min største frykt da jeg selv var i tenåra, fordi jeg hadde store forventninger til min egen framtid. Hvis du ikke har et slikt håp, kan en baby virke mer tiltrekkende: Du får i hvert fall sosialstøtte og et sted å bo. England har den høyeste andelen tenåringsforeldre i Europa, sier Hornby.

- Men Sam tenker mest på skateboarding?

Foto: AGNETE BRUN
Foto: AGNETE BRUN Vis mer

- Selvfølgelig hadde jeg tenkt at han skulle spille fotball. Men ungdommer har ikke det samme intense forholdet til fotball i dag som jeg hadde. Da jeg var liten så jeg aldri fotball utenfor stadion eller løkka. Å gå på kamp var enkelt - jeg kunne bestemme meg samme dag - og billig: Billetten kostet det samme som T-banen. Det er rart å være Arsenal-fan for tida: De har spilt veldig bra de siste åra og det nye stadionet er flott - men følelsene er mindre intense. Alt er bedre, men det er ikke like bra.

HELE SITT LIV har Nick Hornby støttet Arsenal, med penger, krefter, tid og tårer. Det skulle bare mangle om ikke Arsenal nå skulle støtte ham. Laget har valgt Tree House som sitt veldedighetsprosjekt denne sesongen. Tree House er en skole for autistiske barn, der Hornby er initiativtaker, og som han nå har finansiert to-tredeler av, gjennom eget boksalg og donasjoner. Engasjementet har preget ham de siste fjorten åra. Livet ble nemlig helt annerledes enn Hornby hadde forventet, da han omsider «smelte kjæresten på tjukka». Sønnen Daniel er autist. Den daglige kampen for å gi ham et tålelig godt liv, har kostet Nick Hornby mye, inkludert ekteskapet med Dannys mor, Virginia.

- Da han var halvannet år gammel gikk utviklingen hans plutselig i feil retning. Han mistet taleevnen, fikk den aldri tilbake og ble diagnostisert som autistisk. Vi er vel så nær hverandre som det går an, men det er et frustrerende forhold: Jeg føler meg som en elendig far nesten hele tida. Kanskje jeg prøver å sparke en ball til ham, kanskje han sparker den tilbake den første gangen, men så synes han det er kjedelig og går, og når han kommer tilbake prøver jeg én gang til, men så forsvinner han igjen. Autistiske barn er avhengige av foreldrene sine hele livet. Det er lett å bli preget av bekymringer for framtida.

- Hvordan håndterer du det?

- Trikset er å la være å tenke på framtida. Hvis det går OK nå, så får man tenke at det vil gå OK framover. Ta ett skritt av gangen.

FEM FØRSTEINNTRYKK av Nick Hornby:

1) Han er svært imøtekommende.

2) Han har lest nesten alle nye bøker.

En listig fyr

3) Han har hørt nesten all musikk.

4) Han smiler mye, men har et melankolsk uttrykk.

5) Han har spisse ører som får ham til å likne en Hobbit.

- DET BEKYMRER meg at hår er på full fart inn i motebildet igjen, sier Hornby, og stryker seg over den blanke issen.

Han har jeans, T-skjorte med en stjerne på brystet og en liten struttemage, en typisk engelsk guttegutt, som fikk en hel generasjon guttegutter til å lese bøker. «Tribunefeber», og særlig andreboka - romanen «High Fidelity» - ga stemme til en generasjon forvirrede menn, revet mellom hobbyen sin og det såkalte virkelige livet.

Rob, platebutikkeieren i «High Fidelity», bruker hele dagen på å sette opp lister over sine fem yndlings-hvasomhelst, og på å finne nye måter å organisere platesamlingen sin på. Han forstår seg ikke på folk som kan like både Marvin Gaye og Art Garfunkel. Han mener det er det samme som å støtte Israel og Palestina samtidig.

I «Gutter er gutter» lyver den mannlige hovedpersonen på seg en sønn, for å kunne sjekke opp enslige mødre på aleneforeldretreff.

- Jeg vokste opp sammen med moren min. Hun traff faren min da han var visegutt og hun var sekretær i det samme firmaet. Han ble etter hvert styreformann i Rank Xerox, mens hun fortsatt var sekretær. Faren min bodde i utlandet, og når han besøkte meg, trengte vi noe å gjøre sammen. Det var han som tok meg med på Arsenal-kamper, selv om han ikke var noen stor fotballfan.

Etter skilsmissen fra Dannys mor har Hornby giftet seg på nytt, med Amanda Posey, en filmprodusent han traff på settet til «Tribunefeber», den første av tre av Hornbys bøker som ble film. Nick og Amanda har fått to sønner, på fem og tre år, og femåringen er i ferd med å overta sesongkortet til Arsenal.

- Ikke mitt, da. Hennes.

HORNBY VILLE alltid skrive. Men det tok mange år før han fikk det til.

- Jeg studerte engelsk på Cambridge. Det var fullstendig bortkastet. Jeg hadde lest alle de bøkene man skulle lese, Salman Rushdie og Philip Roth, men ingenting snakket til meg. Så kom jeg over Anne Tylers bok «Dinner at the homesick restaurant». Da jeg leste de første setningene, skjedde det noe forløsende. Formen var enkel, setningene fulle av vittigheter. Hun klarte noe jeg ikke hadde sett før, å forandre tonen fra glad til trist i løpet av et avsnitt. Jeg visste ikke at det var lov.

Hornby jobbet noen år som lærer, og prøvde seg på noen noveller.

- Jeg fikk solgt dem, og det ga meg selvtillit. Dersom noen vil betale for det du skriver, er du inne på noe.

«Tribunefeber» ble skrevet da han var langt nede. Han hadde sagt opp lærerjobben for å bli forfatter, men det ble ikke noe ut av det. Ikke fikk han til kjærlighetslivet sitt, heller. Han var blakk og sur. Søsteren Gill lurte på om han noensinne ville eie en vinterfrakk, for ikke å snakke om en leilighet. Hornby begynte å gå i terapi på mandagene. Hver gang spurte psykologen hvordan helgen hans hadde vært. Hver gang svarte han med å vise til om Arsenal hadde tapt eller vunnet.

- Jeg var fullstendig overbevist om min egen mislykkethet. Og jeg er fortsatt usikker. Når jeg har skrevet ferdig ei bok, har jeg ingen anelse om den kan utgis i det hele tatt. Kona mi får manuset først. Jeg stiller henne bare ett spørsmål: Er jeg gått fra vettet? Å være den første leseren er tøft. Hun vet det, så hun setter av tid og lukker seg inne et par kvelder. Jeg forsøker å være i et annet rom og ikke titte inn for å se ansiktsuttrykket hennes.

FEM TING Nick Hornby tyr til når han ikke får til å skrive:

1) Sjekke e-post.

2) Sjekke nyhetene på BBC.

3) Gå i svømmehallen.

4) Gå i bokhandelen.

5) Ta en måned fri.

HVIS HAN SITTER på T-banen - hvilket Hornby påstår han fremdeles ofte gjør - hender det at han havner overfor et menneske som leser en av bøkene hans. Han flytter seg alltid. Å innlede en samtale er utelukket.

- Nei, nei. Det har jeg bare forsøkt én gang. Da så jeg ei jente som leste mens hun gikk nedover gata, og tok det som et tegn på at hun syntes boka var medrivende. Idet jeg passerte henne sa jeg: Jeg har skrevet den boka! Men jeg angret umiddelbart. Hun stoppet og begynte å fortelle meg om noen hun kjente som hadde gått i klassen min. Magien var brutt.

- Har du aldri blitt satt ut av å treffe noen du beundrer?

- Da jeg traff Thierry Henry, var det ikke helt som å treffe et vanlig menneske. Fotballstjerner på toppen av sin karriere har en egen stråleglans. Jeg følte meg faktisk som en tolvåring.

- Og han, syntes han det var morsomt å treffe deg?

- Å nei. Nei, nei, nei. Han er jo fotballspiller. De har aldri peiling på hva andre mennesker driver med.

Å MØTE NOEN man beundrer er risikosport. Da Nick Hornby var på bokturné for tre år siden, utslitt av reising, opplesning og bokhandlermøter, hørte han jenta fra forlaget svare i telefonen at «han er veldig travel akkurat nå, men jeg skal selvfølgelig spørre».

- Jeg lo høyt, for det fantes ingen oppdrag i verden jeg ville påta meg akkurat da. Trodde jeg.

Det var avisa Observer, som lurte på om han ville intervjue Bruce Springsteen.

- Jeg hadde levd med Springsteen siden midten av syttitallet, og tenkt på ham hver uke siden.

Hornby hadde nettopp avsluttet romanen «Fritt fall», som ble «skrevet på en blanding av kaffe, røyk og Bruce».

- Derfor var det et rart øyeblikk da han sto der rett foran meg. Vi møttes i garderoben hans. Jeg var nervøs, og spørsmålene mine ufokuserte. Springsteen var vennlig, men med lite tid til small talk. Jeg hadde med meg «Fritt fall» og jeg aner ikke om han leste den, eller om vaskehjelpen tok den med seg. Det spilte ingen rolle, egentlig. Bortsett fra familien min, er kultur det viktigste for meg. Jeg har vært intenst opptatt av kulturuttrykk i hele mitt liv, og trenger dem som bensin for å rulle videre.

FEM ARTISTER som var representert på de hjemmebrente cd-ene Bruce Springsteen viste Nick Hornby:

1) Bob Dylan.

2) Sam Cooke.

3) The Beach Boys.

4) Jimmy Cliff.

5) Joe Strummer.

- Hele musikkhistorien, egentlig, sier Hornby.

PLATEBUTIKKEN er et sentralt møtepunkt i Nick Hornbys bøker. Som fotballstadionet, puben og skolegården.

- Men nå ryker de, en etter en. Alle de lokale platebutikkene her i Highbury er nedlagt. Jeg kjenner en fyr som fortsatt driver i bransjen, og han sier at han aldri har solgt en cd til noen under tretti.

Hornby snakker nostalgisk om hvorfor det var en stor kjærlighetserklæring å motta en hjemmelaget tape i gamle dager. Den tok lang tid å lage, sangene ble spilt inn i real time, én nøye utvalgt favoritt av gangen.

- Niesen min ba meg legge inn noe fint på iPoden hennes. Plutselig innså jeg at jeg hadde gitt henne 200 album. Hennes forhold til musikk er helt annerledes enn mitt. For meg er det håndfast. Hvis noen hadde fortalt meg som 17-åring at man en gang i framtida kunne sende sanger via Internett, ville jeg trodd man like gjerne kunne sende brødskiver.

Rommet vi sitter i er fylt med bøker og oppslagsverk. Hornby er den type forfatter som kan tenkes å trenge navnet på trommeslageren i Slade på røde rappen. På veggen er innrammede filmplakater med Colin Firth og Hugh Grant som Hornby-karakterer. Hvis du har lest bøkene, ser du med en gang at de er for pene, for selvtrygge og for veltilpassede til å gi kropp og sjel til Hornbys vindskeive karakterer. Men Hornby erkjenner at film har sine egne lover. Akkurat nå arbeider han på et filmmanus basert på en fortelling av skribenten Lynn Barber, om en romanse hun opplevde på sekstitallet. Hornbys kone skal produsere filmen, som heter «An Education», med Hornbys venn Emma Thompson i en av hovedrollene.

- Oppveksten til de tre sønnene mine er helt annerledes enn min. Jeg brukte så mye tid på å kjede meg, det kommer ikke de til å gjøre. Jeg vil ikke utsette dem for det heller. Det er fullstendig feil at det er bra for deg. Jeg ble sendt i kirkekoret, og døde av kjedsomhet. Jeg husker ennå hvordan det var å sitte der mens presten gjorde unna seremonien og ikke få lov til å gjøre noe annet enn å sitte stille.

FEM STRÅLENDE ALBUM som kom ut i 1975, et år som ifølge Hornbys blogg feilaktig regnes som et av de verste i popmusikkens historie:

1) Patti Smith: Horses.

2) Bruce Springsteen: Born to run.

3) Joni Mitchell: The Hissing of Summer Lawns.

4) Curtis Mayfield: There’s No Place Like America Today.

5) Emmylou Harris: Elite Hotell.I ET INTERVJU med avisa The Guardian, spør journalisten Nick Hornby om han ikke synes det er deprimerende at fotball er det eneste språket mange menn kan snakke. Hornby svarer at det fins jo musikk, også, og da er de vel tospråklige?

- Det blir ikke sagt mer hvis folk bare snakker om litteratur. Men jeg har funnet ut at det er lettere å skrive om bøker enn om fotball og musikk, fordi bøker handler om noe, fra barnemishandling til hagestell. Du slipper ikke så lett opp for ting å si. Jeg har prøvd å finne en streit måte å skrive om litteratur på, som gjenspeiler at vi alle leser gamle og nye bøker om hverandre.

Derfor skriver Hornby en bokspalte i et lite, amerikansk magasin. Han samlet nylig spaltene i bokform under tittelen «The Polysyllabic spree», som betyr noe sånt som flerstavelsesmoro.

- Jeg leser ei bok i uka. Jeg har jo ingen ordentlig jobb, vet du, så jeg kan stikke inn her og lese litt når jeg trenger et avbrekk.

MEN NÅR DET kommer til stykket, gjør Nick Hornby like ofte som så mange andre, når han har tre kvarter til overs: Han ser en tv-serie på dvd.

- Jeg er besatt av «The Wire». Fjerde sesong er nettopp vist på britisk tv, men jeg har klart å få fatt i femte. Jeg sitter i juryen til den engelske filmprisen BAFTA, og får dvd-er levert på døra. Det er helt fantastisk. Min favoritt dette året er Dylan-filmen «I’m not there». Når vi er ferdige her, må du gå ned gata, inn på Border’s - den store bokhandelen med egen dvd-avdeling og kjøpe den og, hvis du ikke har dem fra før

2) West Wing

3) Sopranos

4) Dickens’ Bleak House og

5) det du ikke har sett av The Wire.NICK HORNBY snakker i lister. Han blogger lister og utgir oversikter over sanger han har hørt og bøker han har lest.

Men ikke spør ham om å sette opp en liste. Da sier han at han ikke driver med sånt.

- Lister er avslørende, de viser mye av deg selv hvis du legger arbeid i dem. Det er vanskelig å velge ut fem eller ti av noe som helst.

- Men du gjør det jo hele tida?

- Jeg nevner kanskje noen favoritter og anbefalinger. Har du forresten hørt «The underdog» med Spoon? Nydelig sang. Men jeg setter ikke opp lister. Det tar for mye tid.

- Men du har utgitt en hel bok, der du lister opp 31 yndlingssanger?

- Å, den. De sangene valgte seg selv. De fleste sanger har man jo ikke noe særlig å si om, men om disse hadde jeg mye på hjertet. Derfor er det altså ikke noen liste over 31 yndlingssanger. Det ville blitt altfor vanskelig.

hdu@dagbladet.no

FILMPAR: Nick Hornby og kona Amanda Posey traff hverandre på settet til «Tribunefeber» for over ti år siden. Hun produserte filmen, han hadde skrevet boka.
FOTBALLFEBER: Den tidligere Arsenalspilleren Anders Limpar (t.v.) og Nick Hornby spiller fotballgolf i forbindelse med lanseringen av filmen «Tribunefeber» i 1997.
FILM: John Cusack er vel strengt tatt for pen til å gestalte en Hornby-skikkelse, her med Iben Hjejle som Laura i filmen High Fidelity.
NÆR: Sønnen Daniel er autist, og vil trenge pappa Nick ekstra mye resten av livet.