En seksuell debut

Helen Walsh (28) har sjokkert med sin rå, usminkede debutroman. Hennes virkelige liv har vært mye verre.

-  JEG HAR PRØVD å kjøpe sex en gang, her i Hope Street, men hun ville ikke. Kan du forstå det? Hun knuller alskens tarvelige menn, men sier nei til en ung, vakker kvinne som meg, sier Helen Walsh.

Vi befinner oss i Englands fotballhovedstad, Liverpool. Nærmere bestemt på «The Quarter», en av mange trendy kafeer som har dukket opp rundt Liverpools gamle red light-district, Hope Street. Sola henger skrått over elva Mersey, og til å være en kald vinterdag gir den de smale gatene og mursteinskledde bygningene et behagelig ytre.

Helen Walsh, som med sin debutroman «Ludder» har sjokkert og overrumplet britene, har akkurat gjort entré. Med dyre, høyhælte designersko og veske fra Louis Vuitton ser hun ut som alt annet enn den spydige guttejenta hun beskriver i sin mer eller mindre selvbiografiske roman.

-  Klærne gir kanskje litt galt inntrykk, sier hun og smiler. -  Men egentlig liker jeg best å gå i joggesko og gamle jeans.

HELEN WALSH VOKSTE opp på Liverpools skyggeside, og som mørkhudet i et hvitt arbeiderklasseområde ble hun tidlig kjent med begreper som trakassering og rasisme. I tillegg ble ikke faren hennes spesielt hyggelig når han drakk, og han drakk en god del, så Helen likte seg verken innenfor eller utenfor husets fire vegger. Byen ble befrielsen.

-  Det var en spesiell periode. Jeg dro inn til byen så fort jeg hadde sjansen, og ble kjapt en god lommetyv. En venninne og jeg brukte å stjele kredittkort, feste hele natta og overnatte på hostell for narkomane og hjemløse. Kveldene sluttet aldri den gang, og etter hvert begynte jeg å bruke dop.

-  Hvor gammel var du da?

-  Tretten, men jeg så eldre ut. Jeg mistet jomfrudommen det samme året også, til en mann på 35, men det var jeg som presset på, altså, det var ikke snakk om noe overgrep, sier hun.

Walsh snakker åpent og med stor selvfølgelighet om utagerende sex, narkotikamisbruk og prostitusjon. Men så har hun også hatt en tenåringstid som vil sjokkere de mest liberale foreldre. Som sekstenåring reiste hun til Barcelona. Skjønt rømte er vel den riktige termen. Helen ble truet på livet av en kokain-dealer. Hun skyldte for mye penger. Red light-distriktet rundt La Rambla ble oppholdssted.

-  Jeg dro dit ingen ville finne meg. De to første månedene var tøffe og jeg slet med språket, men så kom jeg i kontakt med en transseksuell prostituert, og begynte å henge med gjengen hans. Jobben min var å skaffe dem kunder, og livet ble bedre der nede.

-  Var du ikke redd?

-  Nei, i Liverpool har de fleste som selger sex narkotikaproblemer. Sånn er det ikke i Barcelona, i hvert fall ikke i transemiljøet. Det fjerner mye av faren. I det homofile prostitusjonsmiljøet er det alltid også et element av seksuell tilfredsstillelse inne i bildet. Egentlig ser jeg på Barcelonas red light-distrikt som noe poetisk, og det minner meg om den gamle horegata i Liverpool. Slik det var her for fem år siden, før byen begynte opprydningen. Liverpool er kulturhovedstad i 2008, vet du. Overflaten må skinne.

LIVERPOOL BESTÅR AV noen av de fattigste områdene i England, og er man på fest i London kan man risikere å høre kommentaren: Pass på verdisakene, det er folk fra Liverpool her.

Helen selv romantiserer arbeiderklassebyen.

-  Den er ekte og ærlig, og som en kjele med scouse (en type gryterett, og kallenavn på en person fra Liverpool; en scouser). Folk er så opptatt av tilhørighet her at de har utviklet dialekter. Man kan nesten høre hvilken gate folk bor i. Det syns jeg er unikt, sier hun.

Men Helen har oppdaget at Liverpool sakte, men sikkert mister mer og mer av sitt særpreg.

-  Før var det ingen biler i denne gata. Det var de prostituerte og hallikene som eide den. Jeg savner det. De mørke Liverpool-kveldene, og lyset fra de særpregede gatelyktene. Dette området pleide å minne meg om en Sherlock Holmes-roman, sier hun og peker rundt seg.

Vi har forlatt den trendy kafeen, det nye Liverpool, og beveger oss ned mot Liverpool Cathedral. På veien møter vi en flokk skoleuniformkledde guttunger som leker at de løper inn på fotballens Mekka, Anfield.

Katedralen, som ble påbegynt i 1904, men på grunn av to verdenskriger ikke sto ferdig før i 1978, står som en bauta av salighet foran oss, midt i hjertet av byen.

-  Der nede brukte de prostituerte å ta med seg kundene sine, sier Helen og peker. -  Og der finner åpningsscenen i boka mi sted, det er på en av gravsteinene der nede som Millie (bokas hovedperson) har sex med ei hore.

Fingeren hennes viser vei til katedralens gravplass. Hun guider oss ned en smal sti og gjennom en mosegrodd tunnel. Langs veggene er det plassert gravstøtter som viser datoer tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Gravplassen er eldre enn selve katedralen.

-  Pass opp for sprøytespisser, roper Helen.

Hun setter seg på en av gravene.

-  Dette er graven. Jeg brukte å spionere på de prostituerte da jeg var liten, og har sett folk ha sex på denne plassen.

ETTER ETT ÅR i Barcelona med utagerende festing, og misbruk av både crack og kokain, innså Walsh at nok var nok. Det var enten nedenom eller hjem, så hun «lånte» 10 000 pesetas av en venn, og valgte det siste alternativet.

-  Jeg var utrolig målbevisst da jeg kom hjem, og tok kveldskurs og fullførte videregående. Så begynte jeg på Liverpool University.

Universitetet ligger et steinkast fra katedralen, mellom Hope Street og Gambier Terrace - steder som pleide å bugne med prostituerte.

-  Da jeg begynte på universitetet ble jeg enda mer fascinert av prostitusjon enn før, sier hun.

Walsh fullførte og fikk sin mastergrad i sosiologi og seksualstudier. Hun bestemte seg for å skrive en dokumentar om prostituerte. Og prøvde å kjøpe sex, for researchens skyld.

-  Jeg har alltid tent på kvinner, og har i en periode vært nesten avhengig av å gå på strippeklubber. Jeg fant det pirrende å forsøke å kjøpe sex, men hun ville ikke.

-  Har du solgt sex selv?

-  Nei, aldri. Det ligger ikke for meg. Det jeg finner pirrende med strippere og prostituerte, og også porno, er fantasien om dem. Når jeg var på strippeklubber ba jeg alltid jentene holde kjeft, jeg ville at de skulle forbli fantasier.

-  Er ikke det ganske sexistisk?

-  Mot hvem er det sexistisk? Jeg tror virkelig at jentene foretrekker å spare sitt private menneskelige jeg til seinere, og ikke til sine kunder, sier hun selvsikkert.

Welsh forlot Liverpool og reiste til Londons red light-distrikt, Soho, for å gjøre research til boka og for å prøve å lage en dokumentarfilm. Festingen og hennes utsvevende liv fortsatte, men plutselig begynte hun å bli plaget med blackouts og panikkanfall.

-  Da jeg en dag våknet opp i en ukjent leilighet, forsto jeg at jeg måtte dra hjem til Liverpool. Jeg flyttet hjem til mamma. Da var jeg 23 år. Etter mange år med misbruk av alskens dop ville ikke kroppen ta imot mer narkotika, og det er store svarte hull i hukommelsen min fra den tida. Jeg husker at jeg våknet opp med et dypt kutt i magen, jeg hadde prøvd å ta livet mitt, uten å huske hvorfor. Man kan trygt si jeg var på bunnen, forteller hun ærlig.

Moren hennes sa stopp. Helen fikk husarrest, og ble medisinert mot depresjoner.

-  Antidepressiva er et levende helvete, men medisinene fikk meg gjennom det første året, og til å begynne å skrive igjen. Så jeg låste meg inne hos mamma og skrev boka ferdig på kjøkkenbordet hennes. Det tok meg ni måneder, men var samtidig en stor del av min rehabilitering, forteller hun.

I 2004 BLE «Ludder» publisert i England, og mottat mer eller mindre med åpne armer. Helen er blitt beskrevet som en ny og viktig stemme i det britiske forfatterlandskapet.

Mens vi beveger oss langs mursteinskledde, graffitiprydede bygninger og vinden tar tak i håret hennes, er det vanskelig å forestille seg at hun virkelig har ligget i rennesteinen.

-  Jeg er ikke noe unikt tilfelle, og det er mange verre skjebner enn min i denne byen, men jeg har vært heldig. Folk spør meg om «Ludder» er en selvbiografi. Jeg bruker å fortelle dem livshistorien min, så er svaret opp til dem.

Forfatter med suksess: Helen Walsh (28) tok Magasinet med på en rundtur i sitt Liverpool. Og viste oss gamle gravplasser, heroinsprøyter og steder prostituerte brukte å ha sex. - Er det rart jeg er glad i denne byen, sier hun.
Hope street: I dag er Hope street verdt et besøk for alle. - Før myldret det av prostituerte her, sier Helen Walsh.
Det nye Liverpool: Kafeer som denne finner du i alle storbyer. Den er koselig, men mangler sjel, ifølge Helen.
Klar tale: Reklamebyråene vet å snakke med scouserdialekt.