Energiframtida vår: Hva skal ut og hva skal inn?

I programmet «Nytt på Nytt» i NRK går en av oppgavene ut på å finne ut hvem eller hva som skal ut - av fire alternativer med større eller mindre grad av tilhørighet.

Av og til får man følelsen av at den samme prosedyren forsøkes brukt på dagens energikilder, hvor øvelsen gis en ekstra snert ved å forsøke å stemme inn andre, ikke fullt så kjente, energikilder.

At det finnes argumenter både mot vann-, vind-, kull- og kjernekraft er ikke vanskelig å se – men det er enda vanskeligere å se hvordan vi skal kunne klare oss uten disse.

Pluss mange til.

Her er det altså ikke et spørsmål om hva som skal ut – men mer en diskusjon om hva som skal inn – og hvor.

I en verden hvor energibehovet forventes å øke i takt med økende velstand, også i de land som hittil ikke eller bare delvis har fått tatt del i den, kan vi ikke tillate oss den luksus å legge bort noen av dagens dominerende energikilder.

Her må innsatsen legges i å redusere klima- og miljøpåvirkning til et minimumsnivå, både ved å fjerne uønskede påvirkninger (for eksempel CO2), og utvikle mindre miljøskadelige versjoner (kjernekraftverk basert på thorium kan være en slik kandidat).

I tillegg kommer de «myke» miljøproblemstillingene – diskusjonene rundt utbygging av vindparker i Norge er et eksempel på slike. Akkurat denne kan løses ved å flytte parkene dit de ikke kan ses – som dessverre igjen skaper nye utfordringer både teknologisk og miljømessig.

Energiframtida vår: Hva skal ut og hva skal inn?

Det er derfor viktig å merke seg at all generering av energi fører til inngrep i naturen – noen større og mer synlige enn andre, men ingen kjente energikilder er usynlige.

Det gjelder også for kandidatene på «runner-up»-lista. De er mange, her kan nevnes sol, bølger, tidevann, saltkraft, geovarme og forskjellige former for biobasert energi, alle med forskjellige egenskaper og bruksområder.

Som mer enn antydet i innledningen står ikke diskusjonen om hvem som skal ut, men hvilke som skal inn – og hvor. Det er mer sannsynlig at sol vil bli et signifikant innslag i land med bedre solforhold enn Norge, akkurat som potensialet for bølge- og tidevannskraftverk er mindre i Sveits enn i Norge.

En av ulempene ved mange av de «nye» energikildene er at de er plasskrevende. Både kjernekraft- og kullkraftverk leverer mye energi fra et relativt begrenset område. Det samme gjelder også for vannkraft – dersom vi velger å se bort fra magasinene, mens både vind, sol og bølger vil kreve store arealer for å generere tilnærmelsesvis like mye energi. I tillegg har de tre sistnevnte en ulempe til – de produserer ikke nødvendigvis når vi har behov for energien, men er avhengig av en faktor vi i liten grad kan påvirke – været.

På den annen side regnes disse som fornybare og mindre miljøskadelige enn de energikildene som dominerer i dag.

Men – det er et stort men – de fornybare kildene ser ikke ut til å ha stort nok potensial til å dekke økningen i behovet for energi – langt mindre til å bytte ut for eksempel dagens kullfyrte anlegg med fornybare energikilder.

Allikevel ser vi at innslaget av andre energikilder gir nye muligheter til å sette sammen energisystemer. Flere steder er såkalt distribuert energiforsyning – der forbrukerne gjør seg mer eller mindre uavhengige av et sentralt produksjons- og distribusjonssystem – satt i drift. Solpaneler på tak, egne (bio)diesel-aggregater til elproduksjon, rene biofyrte kraft/varmeanlegg, lokale geotermiske enheter (varmepumper, for eksempel) og kombinasjoner av disse har gjort næringsbygg eller lokalområder tilnærmet selvforsynte med energi. Andre steder er kostnadene ved å bygge ut sentrale løsninger for store – lokale anlegg kan være den eneste løsningen for å få brakt energi til forbrukerne.

Og bak det hele lurer klimatrusselen. Diskusjonen dreies nå mot hvordan vi skal kunne begrense klimaendringene - ikke unngå de. Dette krever djerve beslutninger, og slike beslutninger har en tendens til å få konsekvenser for alle som rammes.

Energiframtida vår: Hva skal ut og hva skal inn?

Noe kan løses med utvikling av teknologi. CO2-fangst og lagring er for eksempel et område det forskes mye på. Noe må løses ved at vi enten går over til mindre klimapåvirkende energikilder, endrer forbruksmønsteret vårt og – aller helst – bruker mindre energi.

Det er her viktigheten av å ha flere kort å spille på kommer best til syne. Jo flere energikilder vi har å velge mellom, jo større sannsynlighet er det for at det utvikles løsninger som er mer bærekraftig enn vi hadde fått med et fåtall valgmuligheter.

Flere valg gjør også at nasjoner kan utnytte sine naturgitte forutsetninger bedre – å bygge ut offshore vind- og bølgekraft ligger nærmere noe Norge skal bedrive enn Italia – der er sannsynligvis utbygging av solenergi et sikrere og bedre satsingsområde.

Da gjenstår det et punkt – økonomi. Det er dessverre slik at utvikling og industrialisering av nye løsninger er dyrt. Det må derfor finnes insentiver som motiverer til å starte slike aktiviteter. Og ingen produsenter vil selge med tap, noe som betyr at inntektene fra salget av energi må overstige kostnadene ved å bygge og drifte anleggene som produserer energien.

Med dagens energipriser er det ingen av de «nye» energikildene som er lønnsomme uten støtteordninger. Til syvende og sist er det altså vår betalingsvilje som avgjør hvor fort vi kan øke innslaget av fornybare energikilder. Kombinert med kostnader forbundet til utslipp av - eller riktigere fjerning av CO2 - slik at kullkraftverk blir mindre lønnsomme. I dag er kullkraft det som setter prisnivået – og jo høyere prisen blir, jo flere andre energikilder blir tilgjengelige.

Spørsmålet om hva som skal inn koker derfor ned til den velkjente parameteren økonomi.

Som igjen ender opp med hva hver enkelt av oss er villig til å betale – enten direkte som betaling for energi, indirekte via økte priser på energikrevende produkter, eller via skatteseddelen.

Det skorter altså ikke på muligheter til å gjøre noe med energiproduksjon og energibruk for å redusere klimaendringene – sannsynligvis er vår vilje til å godta konsekvensene en større barriere.