Eneste utvei

For fattiggutter i Thailand er muay thai-boksing en av få muligheter til et bedre liv.

UNDER TO STORE glitrende diskokuler står en liten gutt på åtte år. Har rød shorts og er klemt opp mot et hjørne i bokseringen. Han forsøker å løfte det ene kneet opp mot ribbeina til sin jevnstore opponent, uten å få inn et treff. Musikken skjærer gjennom lufta som en hissig gresshoppesverm. Publikum ler eller hytter oppgitt med nevene. Dommeren står framoverbøyd, klar med fløyta i munnen. Det går mot slutten av tredje runde i en av kveldens kamper i thai-boksing, eller muay thai, som det heter i Thailand. Men fortsatt er det to runder à 3 minutter igjen. De to små bokserne er låst i clinch - i thaiboksing blåser ikke dommeren i sånne situasjoner, det er tvert om et viktig element i kampen, hvor utøverne ofte scorer.

Åtteåringen ser seg rundt, leter etter noen med blikket. Noe er galt, men fra avstand er det umulig å se hva. Det svette ansiktet hans lyser av smerte. Treneren roper noe til den fortvilte bokseren, og den lille fyren klynker noe tilbake, sint og lei seg sånn bare åtte år gamle gutter er. Treneren signaliserer til dommeren som blåser, publikum roper, musikken stopper, og den svette, slappe, hulkende åtteåringen løftes over tauet og ned i armene på den glisende treneren.

-  YOU WANNA SEE big fight? Real fight? Come on, buy ticket for fight tonight! Best fighters in Thailand!

Innkasterne utenfor Bangla Boxing Stadium i Pattong er som vanlig på plass bak et glorete bord. Det er overlesset med shortser i silke, kastestjerner, kniver og pistoler, alt du trenger til ei mørk, thailandsk bakgate. Her står de sju dager i uka og prøver å lokke med seg turistene på kampene som går hver onsdag, fredag og søndag. De dytter kopierte kampskjemaer i hendene på forbipasserende. De har kornete bilder av unge, alvorlige, muskuløse menn med knyttede never og mørke blikk. Av og til finner du et blondt ansikt på kampskjemaet, ofte en amerikansk eller skandinavisk muskelbunt med tatoveringer og skummel hårsveis, en sjelden gang en tysk eller japansk kvinne med tynne afrofletter og store biceps. De utenlandske fighterne er på programmet for å trekke turister. Turistene er populære publikummere - de betaler en langt høyere billettpris enn de lokale muay thai-entusiastene, og de kjøper mer øl og cashewnøtter i baren.

-  You like fight? Come with me, I\'ll show you! Tre mumlende solbrente unggutter forsvinner opp den rødmalte metalltrappa og finner veien mot bokseringen innerst i det tomme lokalet, innhyllet i en evig eim av tigerbalsam. Ennå er det en time til kamp.

DE TO BOKSERNE i kveldens første kamp i programmet rekker dommeren til livet, der de står barbeint i ringen iført store shortser som er rullet opp i livet og boksehansker som er like store som hodene deres. På de små hodene hviler mongkon , hodebåndet med stiv hale som trenerne ærbødig setter på små kjempene etter at de er løftet på plass over tauene.

Når gongongen runger gjennom lokalet, går bokserne i gang med den innledende dansen raam muay . Her viser bokserne sin respekt for treneren, deres religion, familien, sporten og kampgudene. Håndbevegelsene ser ut som om de er hentet fra Saturday Night Fever i sakte film, mens føttene strekkes og bøyes i de fire himmelretningene, gyngende opp og ned, alt i takt med dontree muay - den infernalske musikken til Wong muay - et tradisjonelt orkester med en slags thailandsk obo, fløyte, bjelle og tromme.

Så går motstanderne i gang for alvor. De løfter garden, stirrer på hverandres mager, og tråkker rundt i ring, vuggende, i takt med musikken. Det sies at de beste tilskuerne kan se hvem som vinner kampen bare ved å se den innledende dansen. Det blir i hvert fall raskt klart hvem som er den mest aggressive i ringen. Den lille terrieren i det blå hjørnet langer ut et spark mot motstanderen og treffer åtteåringen motstanderen i rød shorts hardt i siden. Smellet fra foten som treffer svett, oljet hud høres helt opp på balkongen. Publikum roper begeistret.

Kort tid etter blir åtteåringen Sittichai løftet gråtende ut av ringen med sterke smerter i nyrene. Kampen er over.

-  KICK! KICK! KICK! Ropene fra treneren i bokseringen overdøver lyden av regnet som hamrer ned. Her ute i det grønne, femten minutters kjøring utenfor Phuket by, rett ved hovedveien, ligger en beskjeden treningsleir for unge, aspirerende slåsskjemper. Under bølgeblikktaket på So Jo Suwith Muay Thai camp trener de unge bokseelevene i ly for sol og regn, to dager om dagen, seks dager i uka. Den klamme heten og den feite asiatiske myggen slipper de ikke unna.

-  Power! Kick! Good, roser treneren etter nok ei runde i ringen.

Boksernes treningsleir er åpen, innrammet av grønne jungelvekster på to sider, og langs de to veggene som danner en nitti graders vinkel under taket står treningsutstyr og speil. Noen dører står på gløtt - de leder inn til de kummerlige, små rommene hvor de 15 fastboende utøverne bor og sover. De tynne madrassene ligger tett i tett, rett på betongen. Femten år gamle Jun ligger på en av madrassene på gulvet og hviler. Han forklarer at han har bodd på treningsleiren i fem år.

-  Jeg kommer fra et område som ligger rett ved grensen til Malaysia, rundt 100 km herfra, sier han.

Han deler rom med fire andre gutter og faren sin, som har flyttet med ham til Phuket for å hjelpe til med sønnens boksekarriere.

-  Drømmen min er å bli muay thai-mester, svarer han spakt på spørsmål om hva som er målet med treninga.

JUN ER IKKE ALENE om å drømme om de store kampene på Lumpini Stadion i Bangkok. Her møtes de beste fighterne i alle vektklasser. Prispengene på 100 000 baht for de største matchvinnerne er langt mer fristende enn de 2000 bahtene han får med seg hvis han vinner en kamp på Bangla Boxing Stadion i Pattong. Hvis han får gå de store kampene i Bangkok, kommer han kanskje på tv-kanalen som viser nasjonalsporten muay thai døgnet rundt - og da blir han kanskje berømt, sånn som muay Thai-helten Tony Jaa. Enkelte reiseguidebøker om Thailand vil forklare deg at unge jenters vei ut av fattigdommen i Thailand er å finne seg en rik, vestlig mann, mens for de unge guttene gjelder det å slå seg fram.

-  Barna som trener her sover rett på betong. Småguttene er oppe og løper klokka seks, så drar de rett på skolen. Det er ikke som i Finland. Her ofrer de seg - og de er så vennlige og tålmodige, sier finske Veijo Yliaho, som er på et tre ukers opphold i leiren.

Treneren Chatchai legger ut om treningsprogrammet som ungene må følge, og de besøkende utlendingene kan velge å følge.

-  En til to timers trening om morgenen, tre-fire timer trening om kvelden. 500 sit-ups hver dag, 50 armløft på stang, 300 kilo vektløfting. Hoppetau, løping oppå gummihjul, sparring, kamptrening, lange løpeturer og mer styrke. De yngste guttene her er sju-åtte år, og noen bor her i leiren i åtte år, langt vekk fra familien, forklarer Chatchai. Selv nådde han aldri helt til topp som bokser, forteller han. Nå er han 28 år gammel, muay thai-pensjonist og trener. De færreste bokserne varer lenger enn til 25 år. Da er kroppene utslitt etter hard og intens trening i 17-18 år, som regel med ukentlige kamper i tillegg.

I RINGEN STÅR TIÅRINGER med six-pack og bulende armer og leggmuskler. Penger skifter eiere, og spruten av svette fra ringen hagler utover publikum på de nærmeste benkeradene.

Witsanusing (11) er nestemann ut. Han har blitt massert av treneren, gnidd inn med olje fra topp til tå, og ansiktet har blitt smurt inn med vaselin. Den lille treningskameraten hans Sittichai, som fikk juling i ringen minutter tidligere, har ivrig hjulpet til med å knyte på boksehanskene.

Gongongen går, bokserne går i gang. Witsanusing finner rytmen i kampen.

-  Jeg liker boksestilen deres, sier speakeren og smiler anerkjennende.

De lange, tynne armene til Witsanusing vikler seg inn i motstanderen. Stadige treff i ribbeina og nyrene gjør at han sender bekymrede blikk i retning treneren. Dommeren blåser til pause, runde fem venter. Kampen er jevn. Witsanusing synker sammen på krakken i sitt hjørne, treneren iler til med ei bøtte, masserer inn isbiter over hele kroppen. Witsanusing sender et blikk til publikum som er sjeldent å se hos 11-åringer. Hardt, fokusert, fandenivoldsk og overlegent. Han spytter i bøtta, suger på en isbit og lytter fokusert til trenerens siste formaninger. Dommeren tørker av ham med det gule, klissete håndkleet som har vært bortpå alle bokserne i hver pause, tannbeskyttelsen dyttes på plass, og så braker de sammen som løveunger i ringen. Tre minutter seinere er

Witsanusing seierherre og 1000 baht rikere. Svetten siler og han smiler forsiktig, plutselig litt sjenert når dommeren løfter armen hans i været.

-  KOM IGJEN, 40 prosent innsats, slåss 40 prosent, instruerer treneren. Witsanusing og sparringpartneren stirrer oppmerksomt på treneren, han trenger ikke heve stemmen.

Sittichai (8), den lille gutten i rød shorts som fikk juling i kampen på Bangla Stadion, lener seg mot ringen, utålmodig etter å vise sine ferdigheter.

Her på den muslimske øya Koh Yao Noi i Phang-Nga provinsen, er Sittichai og Witsanusing på hjemmebane. De er flere timers reise unna de glitrende diskokulene i Pattong. Her bor de og her trener de. Øya er vakker, og med unntak av et par beskjedne bungalower til utleie, er Kho Yao Noi helt forskånet for turisme. Her finner du en 7-eleven kiosk, politistasjon, skole og et lite sykehus. De som bor her er stort sett fattige, hardt arbeidende bønder og fiskere. Gummilappene henger til tørk mellom trærne, mens mødrene passer barna og fedrene er ute og fisker. Forbi et par åkrer med cashewnøttrær, ananas og papaya, ute i det brennhete, åpne landskapet, ligger Sao Cumpai Muay Thai camp og gjør lite ut av seg i sollyset. Under et lite blikktak ligger den enkle bokseringen. Ei sulten geit gnager på et hjørne, mens slektningene hviler i skyggen rett ved. En flokk med høns virrer mellom beina på de unge bokserne.

-  De drømmer om å bli champion i Phuket, eller aller helst i Bangkok. Der er det mange flere sponsorer så de kan tjene mer penger, forklarer treneren Aumak Munkarn.

Han forteller at de unge bokserne i klubben tjener rundt 13 000 baht i året, mens de beste bokserne i Bangkok får 100 000 baht per kamp.

-  Det var ikke noe problem å vinne den forrige kampen. Sabai, sabai, sier han på sedvanlig thailandsk vis. Sabai betyr god følelse og er følelsen thailendere søker å oppnå uansett hva de holder på med - selv når de slåss med nevene under ei diskokule.

Witsanusing forteller at han fikk 600 baht for sin første kamp. Nå får han tusen. Han har tapt fire ganger og vunnet 16. Fortsetter han å vinne, blir premiene større. Han forteller at han synes det er gøy å trene muay thai, selv om det er hardt.

-  Jeg er stolt. Stolt fordi de trener meg og gjør noe bra for meg og gir meg kunnskap om muay thai.

Lykkes han ikke med boksekarrieren, vil han bli politimann for å hjelpe folk i vanskeligheter. Han forteller at de to yngre brødrene hans ikke er gamle nok til å trene muay thai, så alt hviler på ham foreløpig. Han har flyttet langt vekk fra faren Kumsan som er fisker, og moren Daruni som er husmor, for å bo hos den eldste søsteren her på øya og trene.

-  Hvis jeg klarer å bli muay thai-mester vil jeg gi pengene til foreldrene mine og til klubben her, så de kan bygge et nytt treningsanlegg og trene fram nye talenter, sier han. På spørsmål om han ikke ville kjøpt noe til seg selv hvis han skulle bli rik av boksingen ser han på oss med store, milde øyne og rister vantro på hodet.

-  Nei, jeg trener muay thai for familien min og treneren, ikke for meg selv.

Muay thai-speaker Mart, som har blitt med som guide og tolk, forklarer at respekten og pliktfølelsen overfor familien er altoverskyggende for de aller fleste thailandske barn.

-  Drømmen er alltid å få mulighet til å gjøre opp for sin gjeld til foreldrene, ved å sende penger hjem og ved å alltid jobbe hardt, slik at de kan være et forbilde for andre, sier Mart.

Han forteller at det er svært sjeldent barn fra middelklassen eller overklassen i Thailand satser på en karriere innen muay thai. Det er fattigguttene som prøver lykken i bokseringen.

-  Hvis rike thailendere begynner med muay thai er det på hobbynivå, for å holde seg i form, sier han.

WITSANUSING FORSVINNER MED et gummihjul etter seg - for en gangs skyld likner virkeligheten på filmen «Kickboxer», hvor skuespilleren Jean Claude van Damme trente seg opp med enkle, men harde midler ute i den thailandske jungelen.

Den fattige klubben har ikke penger til å kjøpe vekter. I stedet trener de med de avlagte gummihjulene, som de sleper etter seg med tau rundt livet. På et annet gummihjul står Sittichai barbeint i sin slitte, rosa shorts og smiler blygt. På trenerens oppfordring hopper han rolig på hjulet, mens han bytter på å ha høyre og venstre fot foran og bak på gummidekket. De tynne, brune bena blottlegger bulende leggmuskler, og svetten siler nedover det runde ansiktet. Sittichai sier ikke et ord, ansiktet blir rødt av anstrengelsen. Han slutter ikke før han får ordre av treneren.

Det er ei uke til neste kamp. Tapet noen dager i forveien er allerede glemt.

Liten gutt, store hansker: På Bangla Boxing Stadion må de minste thaibokserne løftes inn og ut av ringen av trenerne. Men slåssinga klarer de selv. (For denne bildeserien fikk Magasinets fotograf Siv Johanne Seglem pris i «Årets bilde»-konkurransen.)
Små kjemper: Sittichai (8) fra Ko Yao Noi har tatt turen inn til Pattong for å få juling av motstanderen i blått hjørne.
Pengespill: Følelsene koker hos publikum når pengeinnsatsen står på spill og smågutter slåss.
Veteran: Jun (15) har bodd på campen i fire år.
Harde tak: Witsanusing (11) og sparringspartneren Luchai trener fra åtte til ni om morgenen, og fire til halv åtte om ettermiddagen, for å oppnå drømmen om å vinne et mesterskap i Bangkok.