Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Englefjes

På fritida går hun på barer og drikker whisky. På jobb skal NRKs Hilde Skaugrud (33) stort sett snakke om livssyn.

- OK, JEG ER SJUK! Hilde Skaugrud rynker nesa og ler så de kritthvite tennene blender alle på takterrassen på Marienlyst. - Jeg gjør alltid ting jeg er redd for. Jeg er litt schizofren der.I morgen er det premiere for «Mon Tro» på NRK1. Det er noe så sjeldent som et direktesendt talkshow om livssyn, og Hilde skal lede moroa. Hun føler seg ydmyk, mener det er et sjansespill og hevder hun ikke er forberedt. Det er sikkert bare noe hun sier. - Jeg var et prippent, kjedelig skolelys, sier hun lattermildt. Hun sitter foroverlent med beina i kors, og de svarte skoene uten hæler vogger forsiktig fram og tilbake.- Jeg er ikke den som roper høyest, og holder meg heller litt i bakgrunnen. Jeg er nok en tenker, og stadig på leiting etter hvem jeg er. Jeg søker mye og har funnet ut at jeg liker meg sjøl mye bedre enn jeg gjorde tidligere.- Har det ikke alltid vært så lett?- Nei, ungdommen var ei tøff tid. Utad var det ikke noe problem, men jeg følte meg veldig utrygg innvendig. Jeg hadde anoreksia fra jeg var 13 til 21 år. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg har vokst opp i en god og kjærlig familie, med besteforeldre i samme hus. Det var bare en utrygghet. Men jeg var pliktoppfyllende og stilte store krav til meg sjøl. Jeg ville vise at jeg kunne mestre. Etter hvert fikk jeg hjelp av legen min, og jeg fikk min første kjæreste. Det var veldig godt å vite at noen er glad i deg for den du er, og at du er god nok. Det var også en lang modningsprosess der jeg fant trygghet hos et annet menneske. - Er du trygg i dag?- Jeg har nok blitt mer venn med meg sjøl og kommet nærmere svaret på hvem jeg er. Jeg aksepterer meg sjøl også bedre i dag enn det jeg gjorde tidligere. Men jeg har nylig vært igjennom et samlivsbrudd som har tatt tid. Det er en trygghet i å være to, så det kan være tøft plutselig å stå alene. Men det er noe med det å ikke bli i det som er trist, for jeg har veldig mye positivt i livet mitt. Jeg har gode venner og en familie som betyr mye. Kjærlighet og trygghet er veldig viktig.- HVORDAN ER DET MED kjærligheten nå, da?- Hi-hi, jeg er litt forelsket allerede! Hun rynker lett på nesa mens hun gnir hendene raskt mot hverandre. Latteren triller ut av henne. Litt brydd.- Hvem er det, da?- Neeei, glem det! Hi-hi, det sier jeg ikke!- Hvordan blir det nå når du blir et kjent TV-fjes?- Det har jeg ikke tenkt så mye på. Hvis det blir mye oppmerksomhet, skal jeg nok klare å regulere det. Dette er jo bare en jobb, og tilfeldigvis skal jeg stå foran kamera. Jeg er bare et verktøy som skal formidle et konsept. Som programleder må jeg gi mer av meg sjøl enn jeg har gjort i jobben som journalist tidligere.«MON TRO» ER EN videreføring av programmet med samme navn som ble sendt i sommer. Seks livssynsportretter av både hverdagsmennesker og mer kjente personer ga 400000 stabile seere. Nå kommer talkshowet, og det skal sendes live, 12 søndager framover.- Jeg er veldig spent! Siden det er live, vil programmet få en helt annen nerve. - Er det ikke skummelt?- Jo, det er det! Utfordringen ligger i å koble deltakerne sånn at det blir en god dialog mellom dem. Forhåpentligvis vil jeg klare å skape en god stemning som kan berøre og belyse et emne, samtidig som det gjør seerne mer åpne og nysgjerrige. Deltakerne må by på seg sjøl, det er en forutsetning for at de kan være med. Programmet vil ta for seg temaer om livets store eksistensielle spørsmål. Selv har hun følt på kroppen at det muligens finnes mer mellom himmel og jord enn vi er klar over. For et par år siden mistet hun bestefaren sin.- Jeg var hos ham på sjukehuset hver dag. Det var fint å få være hos ham den siste tida, men samtidig vondt å se at han hadde det vondt. Jeg måtte hjem og sove innimellom, og en morgen våknet jeg av en svart energi som var i rommet, en svart skygge som gled over skuldra min. Jeg oppfattet det som at det var bestefar som kom for å ta farvel, så jeg bestemte meg for å dra tilbake til sjukehuset. Jeg kom fem minutter for seint. - Hvordan forklarer du den episoden?- Jeg har ikke svar på hva det var, men jeg har tenkt mye på det, og landet på at det var bestefar som var hos meg den dagen. - Er du religiøs?- Religiøs i den forstand at jeg tror Gud er kjærligheten mellom to mennesker. Jeg er nok ikke en god kristen, for jeg er så dårlig til å praktisere. Jeg er flink til å be om ting, men dårlig til å takke. - Du virker litt todelt?- Ja, ikke sant? Egentlig er jeg opptatt av trygghet, men samtidig elsker jeg utfordringer. Det ender alltid opp med at jeg gjør ting jeg egentlig ikke tør!SOM FOR EKSEMPEL da hun dro til Italia for å være skiboms med sin tidligere kjæreste. - I seks måneder reiste vi rundt. Det var et godt liv. Det er viktig å ha noe å bli bedre og bedre på i voksen alder, så jeg sto på ski hele tida. Jeg begynte på scratch, og det var moro å følge med på min egen progresjon. Jeg er avhengig av små utfordringer hele tida. Det er de små tingene som gjør meg lykkelig. De små tingene kan være alt fra å trene til å finne en god frisør. Hun ser ut som ei jente som bruker tid på badet om morgenen. Hun rynker litt på nesa igjen.- Jeg er nok ei forfengelig jente. Jeg synes det er gøy å pynte meg litt. Men det gjør meg ingenting å forlate leiligheten usminket.- Hvordan er det å være så ordentlig?- Hva?? Nei, jeg er ikke det! Er jeg det? Hun faller tilbake i stolen, planter beina i bakken. Legger armene i kors. Så smiler hun forsiktig.- Søren, det har jeg ikke tenkt på. Jeg er kanskje det. Men jeg kan være litt vill og gæær\'n`n også, som vi sier det på Hadeland.- Hvordan da?- Jeg går på barer og drikker brunt brennevin. Whisky og konjakk. Og så tar jeg meg en sigar.

    morten.overbye@dagbladet.no

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media