Er det noen kunst?

Det var en vanlig mandag, og vi var klare for en kunstopplevelse.

UT FRA OPERAEN kommer Oslos damer med pels. Vi kunne ha vært der inne vi også, sett balletten «Nøtteknekkeren» av Peter Tsjajkovskij. Eller «Et spansk stykke» på Nationaltheatret med Lise Fjeldstad. Vi kunne tatt taxi til Kirkeveien for å oppleve kinesisk samtidskunst i dialog med Henrik Ibsen. Men det hele virker for langt unna.

Vi skal se på nyere kunst.

Vi skal se på damer uten pels.

EI RØD DAME i neon med yppige bryster blinker i mørke Skippergata. Det er siste mandag før jul, og i kulturnasjonen Norge topper Eli Hagen boklistene, og Aylar er utropt til den nye Liv Ullmann. Ja, det var av Aune Sand - men likevel. Fra Borgarting lagmannsrett kom en enstemmig dom som fjernet merverdiavgiften på inngangspenger til striptease. En dom som blir tolket dit at stripping er kunst. Dette fikk Aftenpostens anmelder for scenekunst, Mona Levin, til å bli med P2s «Ukeslutt» på strippeklubb for å anmelde et show. På radio kom hun med observasjoner som at «vristen ikke er strukket ut godt nok, og nå tar hun av seg denne lille blusegreia, en liten bh, og kan man kalle det der for en truse?».

TV 2 tok med seg dansedommer Trond Harr i samme ærend.

Vi går helt alene. Uten dansedommere og anmeldere å skjule oss bak. Nølende kikker vi oss over skuldrene på vei ned Skippergata mot String Show Bar. Den første vi møter i gata sier: «Do you want to buy cigarettes, cartons of Marlboro lights, half price?»

Det er ei belastet gate å ha vernissasje i. De fleste kundene kommer i taxi, en sjelden gang i turistbuss. To røde tau leder inn mot den tunge tredøra det koster 150 kroner å komme forbi. Bak den venter nakenheten. Synden. Eller kunsten, om du vil.

Og Depeche Mode som synger om the sinner inside .

EN VELDIG VARME slår mot oss. Bak garderobevakta i svart dress, rett foran bordet med tre magnumflasker champagne, svinser en bukett på sju damer iført nesten ingenting.

Det er rent og pent. Dette kunne ha vært en finere restaurant - båser i grønt skinn og en eksklusiv champagnemeny. Her får du ikke mat, men fra menyen kan du bestille dansende damer servert på bordet. Opp ned, om lommeboka vil.

En av dem er norsk, tidligere jusstudent og ballettdanser. Om ti minutter skal vi se henne naken. Kunder har sagt at det hun driver med er kunst, lenge før dommen falt.

Drinkene har navn som Blow Job og Slippery Nipple. Blacklight i taket får hvite skjortesnipper til å stråle i lilla. Det er fortsatt like varmt. Eller kanskje det bare er oss? Håndflatene svetter, heldigvis er vi to. Hvem går alene på strippebar?

Hvert tiende minutt henger ei ny jente i stanga - eller en ny «artist» som de kaller det her inne. Noen har minimal matrosdress i lateks der det står «Sex Kitten». I baren lener ei jente i rosa kjole seg fram, løfter diskré på brystene og sprer elegant ut ei rosa vifte mens hun sier til mannen i grå blazer og firkantede briller:

- Hur mår ni?

Han tar en slurk av ølen, sier han mår bra. Så diskuterer de restauranter i Gamla Stan i Stockholm.

LYSENE DEMPES. Den tunge bassen skrus opp til det blafrer i telysene på bordene. For å sitere fritt etter Bjørn Eidsvåg: det er nydelige former, bryster som duver, og jo, det er ikke fritt for at vi, som Eidsvåg, kjenner et lindrande gys gå gjennom marg og bein. Men vi føler også på et begynnende ubehag. Et ubehag som snart skal gi en av oss kink i nakken.

Den 30 centimeter høye scenen har en glattpolert stang i den ene enden, og en speilvegg med lyspærer rundt i den andre. Stripperen har svarte, syltynne hæler, og hei sann, der forsvinner hun ned i spagaten. Det lange, svarte håret flagrer. Øyelokkene glitrer. Hun henger opp ned etter beina, trekker kjolen over hodet og glir sakte nedover den glinsende pålen. Vi skjønner ikke hvordan det går an, eller for å si det med Mona Levin: «Hun har en elastisk og akrobatisk kropp, sterke armer, henger etter én arm opp ned, bevegelsesformen, og det hun gjør i stanga, minner om nysirkusformen, som er veldig spennende.» Stripperens rumpe rister mot oss. I et angstfylt øyeblikk frykter vi at den skal glefse - sluke oss i ett jafs. Nå er vi to tause tenåringer med flakkende blikk. Beina hennes spriker. Vi ser på barmenyen. Hun ser på oss, og det vi vil aller minst, er at hun skal se at vi ser på henne. Sånn er samtidskunsten blitt.

Hun ligger på alle fire, og vi sjekker mobilen. Vi ser bort.

Vi innrømmer det. Situasjonen skrek etter øl, men det ble med den ene. 0,33 liter koster 86 kroner.

SJU SVARTKLEDDE japanere sitter på rekke til høyre for scenen og hviler hodet i hendene. Sju menn, én drink. Ingen applaus, null smil. Eieren, Magnus Saxon Morland, som synes ei jente som mestrer stanga er dritflott, har hørt at en asiatisk turistbrosjyre opplyser om to severdigheter som må oppleves i Oslo: Holmenkollen og String. Magnus fra Arendal forteller at japanerne alltid kommer i flokk, alltid går på rekke, og ofte sovner med ei naken dame foran seg etter ti minutter. Ikke fordi de er fulle, men fordi de er trøtte. Dette er business as usual. Og når sverdslukere, standupere og sirkusartister er fritatt for moms, kan man ikke heve en moralsk pekefinger mot strippere. Mener Magnus.

Mandag er ingen dårlig dag for hovedstadens strippeklubber. I helgene er det utdrikningslag, og the sexiest party in town der kundene kan møte lettkledde lærerinner, politikvinner og sykepleiere. I ukedagene er det finansfolk som feirer. Etter tre lettkledde år har stripperen lært mye om aksjer og livet på verdens børser. Daglig leser hun Finansavisen og Dagens Næringsliv, og sier at hun nå til og med leser Kapital.

Amerikanerne er populære her. De legger gjerne gullkortet sitt i baren og svir av hundre tusen før de rekker å si hey, honey, nice poledancing . Høflige engelskmenn sier thanks for a superb performance , mens nordmenn blir fulle.

Noen presterer å si can I put my finger up your ass for 50 kroner?

STRIPPEREN, DEN TIDLIGERE jusstudenten, gnir seg mot speilet. Hun har vært på scenen i fem minutter når musikken brått går fra vorspiel til nachspiel - en stemme synger «you gotta understand it\'s a hard life that I\'m going through». En finger mot tunga, og det aller siste plagget faller mot gulvet. Med et slengkyss mot publikum forsvinner hun inn døra ved siden av scenen. Fra orkesterplass får vi et lite glimt inn i «Privat artistgarderobe», et rom med store vinterjakker over stolene og en oljeovn midt på gulvet.

Lyset blir slått på - publikum av. Bartenderen kommer på scenen med ei sprayflaske Ajax for å polerer speilet og stanga.

FÅ TING GJØR nordmenn gladere enn å bli omtalt i utlandet. Og strippedommen fra Borgarting gjorde oss ørlite grann mer berømte. BBC News\' ukequiz hadde følgende spørsmål: «Norske dommere har bestemt at stripping er hva?»

Svaralternativene var:

a) en kunstform

b) ulovlig

c) skattbart.

Andre temaer i quizen var krigen i Irak, forskning på keivhendte, Mel Gibson og romfart. Heia Norge!

Også programleder Craig Ferguson i et av USAs mest populære talkshow, «Late Late Show», hadde lagt merke til den norske lagmannsretten. «Norge må ha svært lite kriminalitet om dette er alt retten har å bryne seg på,» konkluderte programlederen og bedyret at han frivillig skulle begynne som kunstanmelder.

Her om dagen oppdaget også colombiansk radio norsk kunstliv, og intervjuet eieren av String med tolk på telefonen.

NOEN BRUKER mer på kunst enn andre. I høst vant String søksmålet fra en forretningsmann som svidde av 200 000 kroner på to besøk. Den middelaldrende businessmannen fra Telemark besøkte hovedstaden våren 2004. Visaregningene kom på henholdsvis 67 000 og 130 000 kroner. Han mente noen måtte ha puttet noe i champagnen hans. I Oslo tingrett sa Magnus Saxon Morland fra String at det ikke er noen sak å svi av 130 000 kroner på en kveld. Han tror ikke bare regningene var det store problemet, men mannens forklaringsproblemer overfor kona.

Han er ikke alene.

Tunge gardiner skiller de grønne skinnbåsene på String. Polerte stenger reiser seg fra bordene. Her kan du sitte under speil med gullrammer og bestille ei flaske L\'Exclusive de Ruinart, som kommer i spesialdesignet trekasse, til 29 750 kroner. Strippere som gidder ikke drikke den billigste champagnen til 1690 kroner. Det er heller ikke lange samtalen du får for den. Stripperen vet det høres arrogant ut, men hvem liker egentlig billig champis? Det skal da minst være Dom Perignon hvis hun skal ha det bra der inne i den trange leopardkjolen. Fra 1200 kroner og oppover trekkes gardinene for, og jentene spretter fra sofaen og opp i stanga.

BLAZE GO-GO BAR er en annen kjent strippebar i Oslo. Den ligger nede i en kjeller, og med et åpent landskap kan den minne om danskebåtversjonen av strippebula Bada Bing i tv-serien «Sopranos».

- Bjarne! hilser en i baren og bestiller øl.

- Caroline Svingstang, svarer stripperen og tapper i glasset.

Hun heter egentlig Cecilie Jordal, er fra Arendal og har danset her i sju år. Hun har støvler med snøring opp til knærne og en gullpanter rundt

halsen, som hun arvet av gamlejentene. Da hun var fire år, så hun en stolt modell i blått undertøy på tv. Hun tok tommelen ut av munnen og sa «sånn skal jeg også bli» til mora.

Hun har alltid likt skulpturer, alltid syntes at en kropp i en pen bevegelse er utrolig vakkert. Så hvorfor skal det ikke være kunst når hun gjør det? Hun ser en klar forskjell på strippere som bare kler seg nakne for penger, og dem som legger sjela i det. Cecilie har regnet seg fram til at hun i løpet av ett år bare er truseløs i fire og en halv time. Og likevel får hun høre at hun bare liker å vise fram ... ja ... du vet.

Hun ble norgesmester i stripping uten å ha vært borti stanga en eneste gang og mener det sier noe om at en stripper ikke trenger være Bar-bie. Cecilie sier hun kan bruke oppstoppernese og bollekinn for alt det er verdt.

Stripperen på scenen i blå strømper og oransje g-streng smyger seg ut i salen. Hun stopper foran en nervøs mann i blå skjorte. Plutselig har han hele kunsten i fanget. Et par pupper gnikker ham i ansiktet, han bøyer seg bakover og folder hendene bak hodet. Hun dasker seg på baken og går videre.

MANDAG ER AKKURAT blitt tirsdag. En ny bataljon av dresskledde menn er på vei ned. Vi er på vei hjem. Hutrende strippere står utenfor og røyker i halvåpne vinterkåper. Det koster å være kunstner, og livet er en kamp. Hvem sa at norsk kulturliv ikke spriker i alle retninger?