Eremitten

Anne B. Ragde (50) er ferdig med menn.

Anne B. Ragde ligger på St. Olavs Hospital i Trondheim med drypp ved senga og kanyler i begge armer. Legene har kontroll på magesåret. Likevel kjenner Anne fortsatt små stikk i magen. Det er april, året er 2007. Hun har akkurat fullført romanen, «Ligge i grønne enger», siste del av familietrilogien fra grisegården i Trøndelag. De siste fire månedene har hun skrevet i all hemmelighet. Hun skriver, spyr og røyker. Til middag spiser hun ukokt ris rett fra pakka, svelger den ned med Gammel Dansk. Eller en neve rosiner, kanskje litt honning. Det gjør vondt i magen, men det har hun ikke tid til å tenke på. Anne blander ut spriten med Nyco fruktsalt. Sånn ja, nå roer magen seg. Første påskedag spyr hun blod. Tredje påskedag holder hun ikke lenger ut med smertene. Manuset er ferdig.

Det er Anne også.

– Drakk du Gammel Dansk hver dag?

– Nei, ikke hver dag. Eller det vil si, jeg tror ikke det i hvert fall, sier Anne og smiler som om hun blir tatt i løgn.

– Det ligger en helvetes disposisjonsjobb bak en roman. På slutten av dagen tar jeg meg en øl og to Gammel Dansk. Også går jeg fram og tilbake foran de svære arkene mine, finner ut hvor jeg er og hvor jeg skal. Etter shot nummer tre er jeg beruset, da avslutter jeg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Drikker du daglig når du ikke skriver også?

– Neeei…, sjampanje kanskje? Og vin drikker jeg nesten hver dag.

Det er snart jul i Trondheim. Reisebeskrivelsen fra Anne er enkel. Hun har bedt meg gå av flybussen ved Royal Garden, hoppe inn i en taxi og si til sjåføren at jeg skal til Anne.

– Hei, jeg skal til Anne, sier jeg. Det blir stille. Jeg får et skrått blikk i speilet.

– Anne? Jeg kjenner ingen Anne, sier taxisjåføren. Denne gangen bruker jeg etternavn, forklarer at det er forfatteren jeg skal besøke. – Ah, Ragde, ja, sier han og starter motoren.

– Hun bor i et lite rødt hus på Ila. Jeg har sett bilde av huset i avisa.

Vi nærmer oss Trondheims svar på Skomakergata. De lave trehusene står tett sammen i kulda. Nysnøen har sminket asfalten. En liten, rød dør blir åpnet. Ut titter Anne, dama som har solgt over en million bøker og som fikk like mange nordmenn til å sitte klistret foran tv-skjermen hver mandag, da «Berlinerpoplene» ble vist i høst. Året har vært hektisk, de siste ukene har hun nesten ikke vært hjemme. Hun viser vei inn på kjøkkenet. På bordet står spekeskinke, hvitløksbrød, hjemmelaget tsatsiki og egghakk (hennes egen variant av eggerøre). Eikekjøkkenet er fra 1984. Der står en hvit komfyr under en vindskeiv vifte. Veggene er dekket med blåmalte porselenstallerkener. I vinduet henger en lubben julenisse og på kjøkkenbenken står et tårn med kakebokser.

– Alle som har lest den siste boka vet at det må komme en fjerde bok.

– Nei, det gjør ikke det. Nå er det helt slutt. Folk må dikte videre selv. Det er en god ting at ikke alle trådene er nøstet opp, sier Anne.

Hun virker bestemt. Lurer hun oss igjen? Neshov-trilogien har gjort forfatteren styrtrik. I oppveksten tilhørte hun blokkungene, villaungene bodde på andre siden av veien. Hun ble født i Odda, men familien flyttet til Trondheim da hun var fire år. Foreldrene skilte seg da hun var åtte og Anne, lillesøsteren og moren delte stua. De to soverommene ble leid ut til hybelboere. Hun husker fortsatt lukta av morens nybakte brød og duren fra maskinene da hun fikk være med moren på jobb på Fritz Rambergs plastposefabrikk.

– Har suksessen forandret deg som menneske?

– Jeg er blitt tryggere. Jeg føler på en intens frihetsfølelse. Det er verdenshistoriens største bløff at du ikke blir lykkeligere av penger, sier Anne.

Det var en gang pulsen hennes økte da hun fant vinduskonvolutter i postkassa.

Anne er nybakt mamma og ferdig med hovedfaget i engelsk. Hun drømmer om å bli språkforsker, i stedet blir hun tekstforfatter i et reklamebyrå i hjembyen. Hun leser mye for sønnen, Jo, og dikter sine egne historier. Det er barnehagetantene som overtaler henne til å debutere som barnebokforfatter 27 år gammel. Anne vil skrive mer. Hun sender en krimnovelle til A-magasinet. Den kommer i retur med et tosiders brev fra Per Egil Hegge. Han synes historien stinker. Anne henger seg opp i brevets siste setning: «Men du skriver fordømt godt, Ragde». Så sier hun opp jobben i reklamebyrået. Ektemannen er på rep. øvelse i militæret, ellers ville hun aldri turt.

– Jeg har hatt mye dårlig råd. Jeg husker en jul da sønnen min var liten. Jeg hadde skrevet to krimnoveller for A-magasinet, men pengene kom ikke. Der satt vi, sønnen min og jeg, uten mat, tre eller gaver. Lille julaften tok jeg mot til meg og ringte Hegge. Det viste seg at dama på lønningskontoret var blitt syk, men han sørget for direkte overføring på dagen. Da ble det jul likevel, smiler Ragde.

I fjor tjente hun fire og en halv million kroner. I år kommer hun til å tjene enda mer. Likevel kjører hun rundt i en tolv år gammel bil, kaster aldri mat og damper frimerker. Det er noe lottomillionæraktig over dama.

– Du tar av når du først har penger?

– Ja, da skal alt være på stell. Jo og jeg hadde ofte blakkefester. Nå har mamma 128 kroner igjen, kunne jeg si. La oss bruke dem opp. Så kjøpte vi godteri, leide film og koste oss. Jeg regnet med at når kontoen var tom, så ville det dukke opp penger.

– Du tok sjansen på det?

– Jeg hadde jo mat i fryseren. Og jeg visste at jeg kunne låne noen kroner av naboen hvis det kneip.

Femten år seinere var det fortsatt ingen kronefest på forfatterkontoen. Ragde hadde skrevet over tretti bøker, for barn, ungdom og voksne, alt fra Sesam Stasjon og humorbøker til kritikerroste romaner. Da hun skrev romanen «Berlinerpoplene» i 2003 var kontoen så skrapa at hun måtte låne penger av forfattervenninna Unni Lindell for å få boka ferdig.

– For en tosk du er, Anne, tenkte jeg. Hvorfor skriver du ikke en historie du kan tjene penger på? Det er ikke akkurat noen suksessoppskrift å skrive om tre brødre på en grisegård.

Så feil kan man ta. Det norske folk er blitt hekta på fjøshistorier, tause menn og vanskelig kjærlighet. Og Anne har råd til å kjøpe seg all den luksusen hun kan tenke seg.

– Jeg er veldig glad i Gucci, avslører Anne.

Hun har på seg en svart jakke med sølvtråder som skinner i lyset fra kjøkkenlampa. Hun har røde diamanter i ørene og matchende neglelakk. Buksebeina har hun stukket ned i et par hjemmestrikka raggsokker. Hun liker luksus i små porsjoner, men i likhet med Neshov-familiens Erlend, er hun svak for alt som glitrer. Erlend har over hundre Swarovski-figurer. Anne samler også på de små diamantskulpturene. Selv om de ikke er større enn en middels tommelfinger, koster de rundt tusenlappen. De er formet som sommerfugler, svaner, skilpadder og neshorn, og når lyset faller riktig skinner de i alle regnbuens farger.

– Swarovski-figurene er unødvendig luksus. De er så vakre, så perfekte at du kan granske dem med forstørrelsesglass, sier Anne.

Hun har dilla på vesker og solbriller, men vil ikke si hvor mye den dyreste veska i samlingen koster.

– Jeg har piratkopier også. Dette er en Prada-pirat, sier Anne og løfter opp ei stor, svart skulderveske.

– Men du har jo råd til originalen?

– Denne ville kostet 7000 kroner. Det betaler jeg ikke for ei veske i nylon. Det får være grenser.

Gavebudsjettet har ingen øvre grense, ifølge venner og familie. I disse dager flyr Anne sine nærmeste til Nyttårskonserten i Wien. De skal sove på slott, danse på keiserball og spise gourmetmåltider. Sist jul spanderte hun Kilimanjaro-tur på sønnen, Jo (27), og lillesøster Eva (44).

– Det er mye artigere at de får seg en ordentlig fjelltur enn at jeg kjøper meg et armbåndsur til 60 000 kroner. Hva faen skal jeg med det? Jeg husker da jeg fikk Brageprisen på 50 000 kroner. Først kjøpte jeg en bærbar pc til meg selv, også kjøpte jeg julegaver for resten, sier Anne.

Av gammel vane kjøper hun fortsatt julegaver på januarsalget. Det er nesten tretti unger i Norge, England og Danmark som får gaver fra tante Anne. Det er en fruktbar slekt hun har, for stadig kommer det nye julebarn til. I sommer giftet sønnen, Jo, seg med sin Siri (25).

– Jeg har ikke tid til å bli bestemor nå, så jeg har gitt dem klar beskjed om at de må vente med barn. Sannsynligvis blir jeg så oppslukt av den ungen at jeg kommer til å kidnappe den. Jeg kommer i hvert fall ikke til å klare å skrive romaner. Det blir pekebøker, barnebøker og badebøker. Jeg kommer til å gå konkurs, roper Anne.

Det er tidlig i august. Om få dager skal romanen «Ligge i grønne enger» innta butikkhyllene. Anne er invitert til forlagssentralen for å se pallene med bøker. Hun nekter. Førsteopplaget er på svimlende 200 000 eksemplarer, en rekord i norsk forlagshistorie. Anne er redd hun besvimer ved synet av boktårnet. Egentlig vil hun bare rømme utenlands, men høsten er planlagt i detalj. Før jul topper det seg fullstendig. Anne blir kvalm bare av tanken på å åpne e-postkontoen.

– Jeg har planer alle dager, likevel føler jeg meg utilstrekkelig, sier Anne.

Derfor har hun bestemt seg for å ta fri neste år. Ingen i familien tror på henne. Hun skal tilbringe mer tid på hytta. Og lære seg å fly. Sønnen, Jo, mener det er galskap. Han tror ikke hun skjønner hvor mye jobb det er å vedlikeholde et fly. I januar skal hun se på stjernene, i februar skal hun pusse opp huset. Og for første gang på lenge skal hun invitere venner på middag.

– Jeg kan gå en hel uke og planlegge menyen, rote i kokebøker og handle. Før gjestene kommer dekker jeg et kjempelekkert bord, tenner lys og ser over at alt er perfekt. Det er livskvalitet, det, sier Anne.

Hun blir gira av å snakke om mat, beskriver lidenskapelig hvordan hver eneste lille ingrediens lukter, smaker og oppfører seg. I mars skal hun bake, i august skal hun sylte. Hun skal ikke signere en eneste bok.

– Jeg gleder meg til å bake kjempeporsjoner med deilige brød som jeg pakker inn og gir til venner. Er de ikke hjemme, henger jeg nybakt brød på døren. Jeg skal lage chutney, rognebærgelé og sylta gresskar med ingefær. Herreguuuuud. Det er mye kjærlighet i et sånt glass.

I 1997 giftet Anne seg for tredje gang. Hun tok på seg bunad for å markere at «this is it». I høst gikk de fra hverandre.

– Jeg har ingen planer om å gå Elizabeth Taylor i næringen. Vi lovet å elske og ære hverandre til evig tid. Vi kastet oss på dypt vann fordi vi ville. Jeg står for valget vi gjorde den gangen. Men nå er det slutt. Sånn er livet. Jeg er nok typen som bør leve alene, sier Anne.

– Hvorfor?

– Jeg må ha kontroll på ting. Alt jeg skal gjøre og ikke gjøre. Innredning. Alt mulig. Dessuten elsker jeg å være alene.

Da hun giftet seg første gang som 22-åring, varte forholdet i seks år. Ektemann nummer to holdt hun sammen med i elleve år. Tredjemann var psykologen Stein Ketil Sauarlia (49). Anne har dedikert Neshov-trilogien til ham.

– Det var en riktig dedikasjon. Han har bakket meg veldig opp, vært tålmodig. Vi forfattere melder oss ut i månedsvis når vi skriver. Det kan være tøft for partneren å bli forlatt. Til og med i planleggingsperioden er tankene mine andre steder og jeg kan bli oppfarende for småting, sier Anne.

Svarene hennes blir kortere. Hun forteller at hun har tenkt på hvordan det vil være å bli gammel alene, funnet ut at det er best sånn.

– Gamle mennesker blir syke og skrøpelige. Når jeg er syk, blir jeg som elefanten. Da søker jeg ensomhet, sier Anne.

Hun får fortsatt tårer i øynene når hun ser et brudepar, men Anne er ikke enig med dem som mener at det å være i et forhold er den optimale lykke.

– Å ha det bra med seg selv er den optimale lykke. Jeg har ikke lenger hemmeligheter for meg selv og jeg trives i mitt eget selskap. I kveld for eksempel, står valget mellom å ta en fest på byen eller bli her hjemme. Jeg tror jeg blir hjemme. Jeg vil spille musikk, tenne lys, drikke sjampis og lage deilig mat til fryseren.

– Til fryseren?

– Ja, mat som kan fryses: ragu, elgkaker med einebær og basilikum og kanskje en god saus som jeg heller på yoghurtbeger.

– Er du lykkelig?

– Ja, gud. Hvis man er ulykkelig, tenner man ikke lys, drikker sjampanje og steker mat til fryseren, altså. Det gjør man bare ikke.

Utenfor vinduet er byen farget blå av ettermiddagslyset. Inne på kjøkkenet er tallerkenene tomme og kaffen kald. På kjøkkenbenken ligger en julestrømpe med sild og søtsaker. Den er til Isak Stene (76), den egentlige storbonden på Neshov. Han hadde ikke lest noen av Annes bøker da NRK banket på for å spørre om de kunne filme på gården hans. Nå har han selvfølgelig lest alle bøkene og synes det er stas med forfatterbesøk på gården.

Oppslagene har vært mange det siste året: «Ofret helsa for leserne», «Fra sykehus til sjampisfest», «Skilles igjen!» og «Ragdes elleville kunsthevn».

– Så får jeg høre at jeg er pr-kåt! Jeg trenger virkelig ikke pr, altså. Men noen ganger har jeg viktige ting på hjertet, sier Anne.

– Får du abstinenser hvis det går for mange dager uten presseoppslag?

– Nei, kjære vene. Husk på at Bokklubben tapetserte busskurene med bilder av meg. Hvordan tror du det føltes? Å stå og dingle i totida på natta, vente på taxi og se sitt eget freshe tryne. Det finnes ikke morsomt, sier Anne.

Hun sier oftere nei til intervju, foredrag og bokhandelbesøk, blar fort forbi avisoppslag og sverger på at hun ikke har egen utklippsbok.

– En gang ble jeg så kvalm av å høre mitt eget navn at jeg ødela av-knappen på radioen. Jeg holdt på å kaste opp. Folk må være veldig lei trynet mitt. De får trøste seg med at jeg ser det i speilet hver eneste dag.

Det var en periode i begynnelsen av 30-åra at hun ikke orket å se seg selv i speilet. Hun turte verken legge seg eller sove. Da kom tankene.

– Jeg ble utbrent. Jeg var aldri glad, aldri lei meg. Det var som om noen hadde koblet ut følelsene mine. Nå føler jeg masse hele tiden. Men stresset gjør at jeg mister sperrene. Jeg kan buse ut med ting, være ordentlig frekk mot folk, sier Anne.

Det gikk blant annet utover en drosjesjåfør som ikke visste veien til Oslo Rådhus. Og det gikk ut over ei uniformskledd dame i sikkerhetskontrollen som nektet forfatteren å ta med seg dansk gåsefett i håndbagasjen.

– Jeg er ikke høflig hvis jeg ikke føler for det.

Men en regel følger hun, Anne er alltid høflig mot leserne. Det hender hun ser dem for seg. De sitter på rad og rekke med hver sin bok som bærer hennes navn. De fyller tribunene på Lerkendal, mange, mange Lerkendal. Og nå lurer alle på hvordan det skal gå med odelsjenta Torunn.

– Hvorfor kommer det ikke en fjerde bok?

– Jeg kunne sikkert tjent ti millioner kroner, men det er ikke drivkraft nok for meg. Kanskje jeg skriver en fjerde bok og legger den gratis ut på nettet. Da hadde jeg kanskje fått lyst til å skrive den, ler Anne.

– Skriv det! Hvis det kommer en fjerde bok så legger jeg den gratis ut på nettet. Ho, ho. Forlaget mitt kommer til å besvime av skrekk.

magasinet@dagbladet.no

HUNDEELSKER: På skitur med bokserne Benjamin og Maja, som skulle dra meg i løypa. En time etter at bildet ble tatt var jeg gul og blå, tok av meg skiene og gikk til fots resten av turen.
FISKERJENTEN: Meg, fire år - og min første fisk. Jeg elsker fortsatt roen jeg får av å fiske.
STOLT STORESØSTER: Jeg er seks år og lillesøster Eva ett. Vi er sammen med mamma, Birte.
OBLIGATORISK: Jeg er fem og leker med dukke-Lise. Alle jenter gikk med bikinioverdel den gangen.
DEBUT: Jeg tror bildet er fra nyttårsaften 1986, året jeg debuterte med barneboka «Hallo! Her er Jo!».
TRIVES GODT: - Det er verdenshistoriens største bløff at du ikke blir lykkeligere av penger, sier Anne B. Ragde. Selv har hun det så bra at hun står hjemme og drikker sjampis og lager mat til fryseren.
TRE ÅR: Meg (t.v) og bestevenninne Birgitte i Odda. Jeg i min første Hardangerbunad, sydd av farmor.
MØTTE MUREN: Meg og sønnen min, Jo. Ved den kinesiske mur i jula 2004.