Erobret verden som 29-åring

Aleksander den store var en idiot i fylla.

IKKE BEST PÅ FEST. Da den makedonske krigskongen Aleksander III døde 32 år gammel, hersket han over et rike som strakte seg fra Hellas i vest til det som i dag er Pakistan, Afghanistan og nordlige India i øst. Selv om Aleksander den store vant det meste på slagmarken, hendte det ofte at han tapte banketten. Den drikkfeldige kongen brente ned palasset i Persepolis i et fuktig lag. En annen gang drepte han en av sine egne offiserer etter en fyllekrangel. Bildet av Aleksander er i det hele tatt tosidig. En del historikere bekriver ham som en maktsyk mann som ikke skydde noen midler i jakten på nye erobringer. Andre hyller ham som en nærmest guddommelig helt, som spredte den greske kultur østover. GUDDOMMELIG HERKOMST. Den greske historikeren Plutark (45-120 e. Kr.) hevder at Aleksanders mor Olympias ble gravid med guden Zevs, og ikke Aleksanders far, kong Filip av Makedonia. Olympias hadde ifølge legenden en dragning mot å sove i selskap med slanger, noe som skal ha skremt vekk Filip fra senga hennes. Denne framstillingen stemmer neppe helt, men det hevdes at Aleksander selv trodde han var Zevs\' arving. Et problem for historikerne, er at de antatt 20 samtidige nedtegnelsene om Aleksanders liv har gått tapt. De eldste kjente biografiene er skrevet tre-fire århundrer seinere. Det er imidlertid ingen som betviler hans strategiske og militære genialitet. - Han ville ha laget hakkemat av enhver romer som hadde kommet over åsen. Julius Cæsar ville reist rett hjem så fort hesten kunne båret ham. Og Napoleon? Aleksander ville utslettet ham også. Napoleon kjempet bare mot treskaller, sier Aleksander-biograf Robin Lane Fox til Smithsonian Magazine. Aleksander gikk selv i front i slagene sine, og kjempet heroisk videre til tross for sår og slagskader. - Som kriger og strateg er det ingen som kan måle seg med Aleksander, mener Lane Fox, som har vært historisk rådgiver - og statist på slagmarken - for regissør Oliver Stone i arbeidet med filmen «Alexander», på norske kinoer fra 3. desember. MISTENKT FOR FARSDRAP. Allerede som 16-åring fikk Aleksander ansvaret for å styre Makedonia, som lå nord i det klassiske Hellas. Faren angrep Bysants - det nåværende Istanbul - og overlot til sønnen oppgaven med å forsvare landet mot angrep utenfra. Den løste han med bravur, og ble hyllet som en dyktig hærfører. Kong Filip samlet de greske bystatene, og ble i 337 valgt til deres felles krigsherre. Planen var å gå til krig mot de mektige perserne. Før han kom så langt, ble han myrdet av tjeneren og elskeren sin, en mann ved navn Pausanias. Filip hadde fire år tidligere forlatt Olympias til fordel for Eurydike, noe som har ført til spekulasjoner om at Olympias og Aleksander, som var sterkt knyttet til sin mor, hadde en finger med i drapet på kong Filip. I seinere år har historikere gått vekk fra denne forklaringen. Det kan virke mer sannsynlig at det var den nyinsatte perserkongen Dareios III som sto bak drapsplanene. SAMLET GREKERNE. 20 år gammel sto dermed Aleksander som konge av Makedonia. Potensielle rivaler ble umiddelbart drept eller sendt i eksil. I løpet av ett år hadde han tatt kontroll over de opprørske byene og stammene som hadde skapt hodebry for faren. Byen Theben gjorde opprør, men Aleksander slo dem tilbake. 30 000 innbyggere ble drept eller solgt til slavehandlere. Byen ble jevnet med jorden. Bare templene og huset til poeten Pindar ble spart. Thebens skjebne skremte de andre greske bystatene. Alle, untatt Sparta, sverget troskap til Aleksander, og lovet å støtte ham i en invasjon av Persia. To år seinere, i mai 334, var han på vei. Først feide han gjennom Lilleasia. I 333 møtte han perserkongen Dareios i slaget ved Issus sør i Tyrkia. Aleksanders styrker var trolig i undertall, men likevel ble Dareios jaget på flukt. Han hadde gjort den fatale feilen å undervurdere Aleksander den store. Aleksanders felttog fortsatte nedover i midtøsten, og i 332-331 tok han kontrollen over Egypt, der han ble feiret som en frigjører. Egypterne hadde vært under persisk herredømme. Aleksander valgte en gammel persisk festning som stedet for sin nye egyptiske hovedstad. Dette skulle bli Alexandria, den første av mange byer han ga dette navnet. SLAGET VED GAUGAMELA. Det store oppgjøret med Dareios ventet fortsatt. Aleksander trengte en klar seier for å legge Persia for sine føtter. 1. oktober 331 f. Kr. møttes de igjen. Denne gangen var Dareios bedre forberedt - han hadde samlet en styrke på en kvart million mann i den persiske vinterhovedstaden Babylon. De møttes på sletta i Gaugamela, som trolig lå nord i det som i dag er Irak. Aleksanders hær på 47 000 var bare en femdel så stor som den persiske kongens armé. Aleksanders overlegne evne som strateg klarte likevel å splitte den persiske styrken i to. Deretter stormet elitekavaleriet fram som en kile i åpningen - med kurs rett mot kong Dareios selv. Kongen la på flukt fra Aleksander nok en gang. Etter å ha inntatt Babylon, marsjerte Aleksander mot Persepolis, der de persiske kongene hadde sitt sete i et palass kledd i marmor, gull og bronse. Makedonerne plyndret byen for skatter og rikdommer - i alt 3000 tonn i gull og sølv. Bare palasset ble spart. FESTET OVER MÅTE. Så holdt Aleksander og offiserene hans fest - med piker, vin og sang. En full hore fra Aten ved navn Thais foreslo at palasset burde brennes ned som hevn for persernes ødeleggelser av Akropolis. Tanken spredde seg blant festdeltakerne, og til slutt var det den stupfulle Aleksander selv som satte fyr på palasset, som var bygget hovedsaklig av sedertre. Flere andre fulgte den berusede kongens eksempel. Til tonene fra kvinnelig fløytespill og sang, brant det mektige persiske palasset ned, beretter den historikeren Diodorus ifølge Wikipedia. Ifølge historien var makedonerne så flaue over at hele orientens hovedstad ble brent ned av kongen deres i fylla, at de tvang seg selv til å mene at det var meningen at Persepolis skulle utslettes. Den flyktende kongen Dareios ble drept av sin egen general Bessus, som utnevnte seg selv til konge i persiske områder der Aleksander fortsatt ikke hadde tatt makten. KONGENS NYE KLÆR. I håp om å styrke sin posisjon i de nyerobrede områdene tok Aleksander opp persiske skikker og iførte seg persiske klær. Han ga til og med Dareios en kongelig begravelse i Persepolis. Her gjorde Aleksander trolig en av sine største tabber. Av sin ungdoms læremester Aristoteles hadde han trolig lært at alle ikke-grekere var barbarer. Men på dette området var Aleksander av en annen oppfatning enn den gamle filosofen. Det var ikke soldatene hans. - Synet av den unge kongen deres som paraderte i utenlandske klær, og med nære forbindelser til barbarenes kaklende, feminine adelsmenn som han nettopp hadde overvunnet, fylte troppene hans med ektefølt avsky, skriver professor Peter Green ved universitetet i Texas i sin biografi om Aleksander den store. Det oppsto rykter om attentatplaner, og Aleksander tok livet av påståtte mytterister, gjerne på tynt grunnlag. Bessus, som drepte Dareios, hadde gjemt seg nord i Afghanistan. Men da Aleksander kom etter ham, trakk han seg tilbake til Sogdiana, som i dag utgjøres av Usbekistan, Turkmenistan og Tajikistan. Bessus\' allierte ble så skrekkslagne da de skjønte at Aleksander var på vei, at de utleverte ham til makedonerne. Aleksander beordret at Bessus fikk ørene og nesa kappet av, før han ble henrettet, trolig ved korsfestelse. NY FYLLEFLAUSE. Sommeren 328 f. Kr. holdt Aleksander til i det som nå er byen Samarkand i Usbekistan. Igjen skar det seg for ham på en fuktig bankett. Han kom i heftig krangel med den gamle kavalerioffiseren Cleitus, som reddet Aleksanders liv tidlig i det periske felttoget. Aleksander skrøt av erobringene sine, mens Cleitus minnet ham om hvor mye han skyldte sin far og de makedonske veteranene. Aleksander kalte Cleitus og andre veteraner for pysete, mens Cleitus svarte med å anklage Aleksander for hans fremmede skikker og vaner. Den fulle Aleksander brølte at dette var et nytt komplott mot ham, grep et spyd og kjørte det gjennom Cleitus kropp. Han døde umiddelbart. Da ble Aleksander så skamfull at han forsøkte å drepe seg selv med det samme spydet, men han ble stoppet av noen av offiserene sine. Deretter skal kongen ha stengt seg inne i teltet sitt i dagevis. ELSKET BARNDOMSVENNEN. Det neste målet for felttoget var India. Underveis dit giftet Aleksander seg med den sogdianske prinsessen Roxane i 327 f. Kr. Giftemålet var muligens av motivert av kjærlighet, men kanskje viktigst for å sikre seg kontrollen over områdene Baktria og Sogdiana. De fleste historiske beretninger tyder nemlig på at Aleksanders største kjærlighet var hans nære barndomsvenn og nestkommanderende Hephaestion. I antikken var forhold mellom menn fullt akseptert. Aleksander kom aldri langt inn i India. Troppene hans var overlegne på slagmarken hans, men monsunregn og «slanger overalt» tæret på motivasjonen. Kongen nektet å høre på klagene, men da hans faste sannsiger spådde at utsiktene var dårlig for en videre marsj inn i India, benyttet Aleksander anledningen til å avbryte uten å tape ansikt. I 326, 29 år gammel, vendte han hjemover. Han tok imidlertid ingen snarvei. I et parallelt løp med flåten langs kysten og troppene på land, møtte makedonere stadig tøff motstand. GAL AV SORG. Misnøyen mot Aleksander vokste ytterligere. Han opplevde også en stor personlig tragedie da hans kjære Hephaestion døde 324 f. Kr. Aleksander skal angivelig ha blitt gal av sorg. Han barberte hodet sitt, klippet manen av hærens hester, avlyste fester og - ifølge legenden - korsfestet den ansvarlige legen. Etterhvert kom han til hektene igjen, og fortatte det utagerende livet sitt. I slutten av mai 323 bøttet han som vanlig innpå med vin, men fikk en kraftig feber. 12 dager seinere, 10. juni, døde han i Babylon. Det har vært spekulert i at han ble forgiftet, men mest sannsynlig er det at han ble rammet av sjukdom. Dette åpner også for spekulasjoner om at en sykdomslammet og forsvarsløs Aleksander ble drept av pleierne sine. I vår tid ser vi gjerne på erobrere av Aleksander den stores kaliber som brutale og maktsyke. - Du må likevel forklare hvorfor så mange mennesker fulgte ham med så stor hengivenhet, sier Robin Lane Fox. - I Aleksanders tid var krig en livsstil, og det å være soldat et mye mer ærerikt yrke, sier Oliver Stone. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til: sigbjorn.strand@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÆRT FORHOLD:</B> Aleksander var sterkt knyttet til sin mor Olympias (Angelina Jolie), og et ødipuskompleks kan ha bidratt til hans hat-kjærlighetsforhold til faren kong Filip. <br>Foto: Intermedia Films / Nordisk Film
KRIGER:</B> Aleksander kjempet selv i fronten i sine slag. <br>Foto: Intermedia Films / Nordisk Film
STERK KVINNE:</B> Aleksanders mor Olympias drepte Filips nye kone Eurydike og hennes datter Europa etter Filips død. <br>Foto: Intermedia Films / Nordisk Film
<B>VENN OG ELSKER:</B> Aleksanders barndomsvenn og etter all sannsynlighet mannlige kjæreste Hephaestion spilles av Jared Leto i Oliver Stones film. <br>Foto: Intermedia Films / Nordisk Film
MANNEN OG HESTEN:</B> Colin Farrell spiller Aleksander den store i Oliver Stones storfilm «Alexander». Her på hesten Bukefalos, som han vant som 12-åring, og som fulgte ham til den døde 18 år seinere i 326 f. Kr. Aleksander kalte opp byen Bukefala i India etter hesten sin. <br>Foto: Intermedia Films / Nordisk Film
GUDDOMMELIG: Aleksander den store var ifølge legende etterkommer av guden Zevs. Han skal også ha trodd dette selv, etter å ha fått det bekreftet av et orakel i Egypt. <br>Foto: Intermedia Films / Nordisk Film