Espen Olafsen: «Pappa, du er min konge!»

Espen Olafsen (42) ber oss ta vare på de magiske øyeblikkene i sin nyttårstale.

– Kjære landsmenn! Dette skjæringspunktet mellom fortid og framtid, mellom i fjor og neste år, mellom i går og i morgen. Denne spesielle kvelden som peker framover, mot det som skal komme, men samtidig bringer fram fortida, og gir oss en verdifull anledning til både å oppsummere og til å se framover.

«Remembrance is the beginning of freedom», sier et gammelt jødisk visdomsord, også sitert av Elie Wiesel. Erindringen setter deg fri.

Erkjennelsen av at framtid bygger på fortid. Dette som en motvekt til den mer moderne og arrogante varianten; «History will teach you nothing».

Wiesel hadde nok Holocaust i tankene da han kom med sin uttalelse. Han visste at et glemt Auschwitz blir et nytt Auschwitz. Vår utfordring må være å huske det som har hendt, forsøke å forstå det og fortelle det videre, til våre barn. Den moderne varianten har fatalismens slør hengende over seg og peker mot en manglende evne til å trekke erfaringer av levd liv.

Livets kanskje aller største paradoks er å ta inn over seg at vi er sårbare og dødelige, samtidig som vi skal leve et liv. Det å forsone seg helt og fullt med sin skjebne og samtidig ha vitalitet til å skape menig og framdrift i det livet vi har fått, er sannsynligvis den ultimate prøvelsen.

Kanskje er det umulig, kanskje er det mulig et stykke på vei?

Forestillingen om det fullkomne liv er en utopi, en illusjon, en livsløgn.

Det går ikke an å leve uten å rystes. Vi mislykkes i jobben, opplever utroskap, forhold går i oppløsning, selvbilder splintres, familier splittes, og døden kommer nærmere.

Viktigheten av å rydde i fortida for å skape meningsfull og livskraftig framtid, fortrenges ofte til fordel for berusende virkelighetsflukt. Det eneste som kommer av seg selv er forfallet; oppløsning av relasjoner, kulde, ensomhet. Kjærlighet, nærvær, livsmot og håp må man jobbe for å få til.

Etter at jeg mistet kjæresten min Elfrid og lillejenta mi Frøya på 5 år i tsunamien, har noen spurt meg om perspektivet på livet har endret seg.

«Nei, ikke vesentlig,» svarer jeg ofte. Men det er en detalj som jeg er blitt mer oppmerksom på. En detalj som lyrikeren Gunnar Reiss-Andersen beskriver så vakkert i diktet «Livets lys» når han stiller spørsmålet: Når vi er døde, hva er det vi husker fra livet?

Ikke livets store stunder

Tror jeg da en sjel vil savne,

Ikke det som slekter minnes

Av de dødes døde liv.

Men små øyeblikk som lyser

Som en lys natts ene stjerne,

halvt usynlig er den døgnets

dyre kjerne

Jeg husker så godt den siste kvelden på Khao Lak. Kvelden før bølgen tok jentene mine. Vi spiste middag på stranda. Frøya, lillejenta mi, krøp opp på fanget mitt. La ei hånd på hvert av kinnene mine og rubbet dem godt mens hun smilte det strålende smilet sitt. Hun hadde en sjøblå kjole på, og håret var flettet med glassperler. Jeg spurte, som jeg ofte gjorde ved slike anledninger: «Er du pappa si jente?»

Hun så på meg, strålte og sa:

«Pappa, jeg er ikke bare jenta di. Jeg er prinsessa di, og du er min konge!»

Det er disse små, fortettede, hverdagslige og nesten magiske øyeblikkene, hvor vi møtes, virkelig møtes, som jeg husker fra tiden sammen med jentene mine. Slike avtrykk oppløses ikke av tiden, men eksisterer i evigheten, trosser døden, og bringer de døde tilbake til oss, om så bare for noen små, fortettede øyeblikk.

Er vi oppmerksomme nok på dem? Gir vi dem rom til å oppstå? Skatter vi dem høyt nok når de kommer til oss? Eller blir de borte i hverdagens travelhet?

Ordet konfrontasjon er avledet av det latinske con, som betyr til, og frons, som betyr panne. Det handler om å bli stilt overfor noe, og innebærer et møte med virkeligheten og livet slik det faktisk er, ikke slik vi skulle ønske det var.

I vår hadde jeg og min gode venn, prest og forfatter Per Arne Dahl et sterkt møte med Per Arnes barndomsvenn, musikeren og komponisten Per Tveit. Per er hardt rammet av MS, sitter nå i rullestol, og må ha hjelp og pleie døgnet rundt.

Han har mistet alt av hva de fleste forbinder med livskvalitet.

«Hvordan går det a Per?», spurte Per Arne da vi kom. «Jo takk, utmerket dårlig», svarte Per, og fortsatte omtrent slik: «På en skala fra 0-10 har jeg det sånn cirka 1,7, og det er ikke noe stas. På en slik skala handler det mye om tenk om jeg kunne gå, tenk om jeg kunne spille, tenk om… 1,7 er et ganske vissent tall. Men hvis jeg bytter skala, blir det annerledes. For på en skala fra 0-2 ligger jeg også på 1,7.

Og det er jo slett ikke verst.»

Nøkkelen til framtid og håp framfor selvmedlidenhet og bitterhet handler mye om hva vi måler oss i forhold til. Hvis jeg måler meg mot den perfekte tieren, blir det ofte kollisjon med virkeligheten. Men hvis jeg har som mål virkeligheten sånn den faktisk er, 0-2, kan jeg som regel krabbe videre.

Den amerikanske eksistenspsykologen Rollo May fanger dette perspektivet opp i sin bok «Kreativitet» hvor han skriver; «… håpet er ikke det motsatte av fortvilelse. Vi kommer ofte til å bli grepet av fortvilelse, slik alle følsomme mennesker blir det. Derfor har Kierkegaard, Marcel og Sartre forkynt at håp ikke er fravær av fortvilelse, men snarere evnen til å gå videre, tross fortvilelsen.»

Fullkommen harmoni er nok en illusjon, men å kunne leve, å våge leve i dette spenningsfeltet som er livet, å tørre å utsette seg for det, helt og fullt, det må være et mål. Og det er kanskje denne summen av realitet og håp Søren Kirkegaard kaller mulighetens lidenskap når han sier:

skulle jeg ønske meg noe,

Ønsker jeg meg ikke rikdom, ære eller makt;

Men mulighetenes lidenskap,

Det øye, som evig ungt og evig brennende

ser muligheten.

Godt nytt år!