Et folk på kjøret

Nordmenn er ikke født med ski på beina, men med én fot på gassen og den andre på kløtsjen.

SJJRRR. Nøkkel i tenninga. Den malende lyden av ny motor. Nye helårsdekk griper tak i fuktig asfalt. Foran støtfangeren slynger traseen seg inn i gul høst. Akkurat nå ruller personbil nummer to millioner ut på norske veier. Er det en sølvgrå Toyota som bikker bilstatistikken? Sannsynligvis. Ingen bil selger mer, ingen farge er vanligere.

Tredje, fjerde, og der, endelig, femte gir. Denne reisen går gjennom eksos og bingo, liv og død, snøføyk og solskinn, forbi et samisk bryllup i grøftekanten. Til selve essensen ved det å være norsk: Å være på vei.

-  BARE FJOLS kjører Ford, slår Kjell-Sverre Pettersen fast.

Det er lørdag og vi har kjørt fire mil nord for Oslo. For så, med ett, å havne i de amerikanske sørstatene. Stjerner og striper over idrettsplassen Olaløkka. Flagg, biler og yankees så langt øyet kan se. Blant menneskene som har samlet seg på Jessheim denne helga fins én eneste distinksjon å orientere seg etter i livet: Dodge? Eller Chevy? Valg av farkost er valg av identitet. En Chevy-person slenger spydigheter om Dodge-dustene, og motsatt. Andre merker vil de ikke en gang diskutere.

-  Å komme putrende på van-treff i en Mitsubishi er krise. Amerikanerne er de eneste som lager skikkelige biler, konstaterer Kjell-Sverre.

-  Hva definerer en skikkelig bil?

Van-entusiasten svelger en slurk øl. Han flirer.

-  Sånne som har 14 koppholdere til sju sitteplasser.

Seansen kan minne om en motorisert hundeutstilling. Små og store svinser rundt, klapper, roser og kritiserer hverandres blankpolerte kjæledegger. Det handler om å ha den lekreste lakken og det fiffigste ekstrautstyret. For karosserimotivet «Isbjørn på isflak» nyter Oddhild Klippenberg fra Norway van-club dyp respekt. Kyrre Johansen fra Dirty Old Men stryker en myk finger over venstre forskjerm på Chevyen sin. Den er glasert med noe helt spesielt.

-  Sølvpulver. Vi som ikke er så heldige med vårt eget ytre, må jåle litt ekstra på bilen, forklarer han.

NORGE ER ET ekstremt langt land. Få nasjoner i verden er like avhengig av bilen som oss. Statistisk har hver nordmann 6667 kvadratmeter territorium til rådighet. Bare islendingene bor mer spredt. 80 prosent av den voksne, norske befolkningen er innehaver av førerkort. Hver dag kjører hver nordmann 30 kilometer i gjennomsnitt. Vi føler oss kanskje fri når vi smekker på oss bilbeltet og durer av sted dit vi vil, men faktum er at bor du utenfor de store byene, har du knapt noe valg. Alternativet er å bli hjemme. I 2005 bruker Staten 13,1 milliarder kroner på veitrafikken. Det er over dobbelt så mye som bevilgningene til jernbanen. Distriktspolitikk er statsreligion, veibygging første bud. Likevel er historien om bilismen i Norge overraskende kort og kontroversiell.

Det var etterkrigstid og gjenoppbygging. Bare 6000 kilometer vei hadde fast dekke, og Arbeiderpartiet avfeide det nymotens transportmiddelet som ren luksus. Valutareservene var knappe, handelsbalansen under press. Både import og bruk av personbil måtte holdes strengt regulert. Presten fikk kjøre, men ikke Gud og hvermann. Takke seg til tog. Men noe var i ferd med å skje. I Sverige durte befolkningen omkring i Volvoene sine. Norske byråkrater ble sendt på 16 ukers veikurs til USA i regi av Marshall-planen. Der fikk de se framtida. Den gikk fort, i flere felt med planfrie kryss. 1. oktober 1960 erklærte Aftenposten over hele forsiden: «Nå er bilen fri». Personbilen framsto som selve symbolet på det moderne, ja, nærmest en demokratisk rettighet, og et campinghysteri uten like brøt løs.

Hva hvis myndighetene hadde forutsett at 300 mennesker årlig ville kjøre i døden på norske veier?

I LEVANGER ramser en mor opp for sønnen sin alle bilene han har forbrukt i løpet av de tre åra han har hatt lappen:

-  Først var det Volvoen. Den krasja du. Så Passaten. Den krasja du. Mazdaen krasja du også, ved Fauske. Deretter var det Granadaen. Den tok du automatgiret på. Du skulle bare låne bilen en helg.

Sigrun Andersen himler med øynene.

-  Så vart det itj att no bil, sjø.

Heldigvis har villbassen Ole Martin aldri fått sjansen til å lage så mye som en ripe i lakken på familiens stolthet: Bussen Tusle. Den står på tunet i all sin grønne, gule og røde prakt, uanfektet av bikkja Egon som er i ferd med å gå til angrep på støvelen til far Arnt Olav Wåden.

Eldstesønnen Stian ble bare 21 år gammel. Han omkom da den hvite Golfen hans braste rett inn i en lastebil. Alt han etterlot seg var et bremsespor på 30 meter i Kristiansund og en knust familie i Trøndelag. Foreldrene bor i et grønt hus fem meter fra E6 og forholder seg til trafikken daglig, på godt, og på vondt. Sigrun er ikke sint på veien som har tatt fra henne sønnen.

-  Det er han som sitter bak rattet som har livet i sine egne hender, sier hun.

I LØPET AV ET LIV bak rattet banner vi 32 025 ganger, ifølge BBC. Vi bruker hornet 15 250 ganger, har sex seks ganger og kysser en eller annen i to timer og 14 minutter.

Og vi føder. 150-200 barn gjør sin ankomst i bil i Norge hvert år. Mange ved setefødsel, i ordets rette forstand. Hordaland ligger på topp, fulgt av Møre og Romsdal. Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag er også høyt representert i statistikken.

I ETT OG SAMME ØYEBLIKK: Et nytt liv ankommer verden, et annet rives vekk. Det skjedde noen kilometer sør for Otta 18. desember 2002. Bak i en ambulanse lå en russisk kvinne fra asylmottaket i Lom. Hun var spent fast i kjøreretningen og hadde intense veer. Jordmor Else Marie Brandal i setet ved siden av rakk å tenke at babyen neppe vil vente med å stikke hodet ut til de nådde Lillehammer sykehus. Så smalt det.

-  En bil i motgående retning fikk skrens. Selv om ingen av oss holdt mer enn 70 kilometer i timen, ble føreren i den andre bilen drept momentant, forteller Else Marie med lav stemme.

Jordmoren fløy ut av setebeltet. Hun havnet på gulvet i sykebilen med sprukken tarm og delvis sammenklappet lunge. Det eneste hun husker er skrikene fra den fødende kvinnen.

-  Alt gikk heldigvis bra med mor og barn. Hun fikk en stor gutt på 5,2 kilo. Men sikkerheten for ambulansepersonell er dårlig, slår Else Marie fast.

Allerede tre måneder etter ulykken var jordmora tilbake på jobb, til alle høygravide jenter i Gudbrandsdalens store lettelse. De har opptil tre timers kjøring til nærmeste sykehus. Unger plopper ut i busslommer, på vektstasjoner og midt i trafikken.

-  Jeg lå etter på to hjul i svingene uten å vite når det skjedde, sier Arne Kristiansen.

Datteren Sofie ble født i 120 kilometer i timen ved Øyer. Også hun ved Else Maries hjelp. I likhet med søstrene Anna og Ingebjørg Solbakken, Eldri Granlund og en drøss andre småtasser i Lom, Vågå, Skjåk, Lesja, Dovre og Otta.

DA DE TO FØRSTE BILENE ble registrert i Norge, så tidlig som i 1899, ble motorisert ferdsel betraktet som en miljømessig forbedring. Kristianias hester la ved forrige århundreskifte igjen 45 tonn hestemøkk hver dag og tiltrakk seg millioner av fluer. I 2005 spytter eksosrørene våre ut totalt 9,6 millioner tonn karbondioksid, 500 tonn svovel og 2200 tonn partikler i året. 300 000 nordmenn bor i områder som har en luftforurensning over internasjonale grenseverdier.

Som teknologi kunne analytikerne raskt slå fast at bilen fikk større innflytelse på livene våre enn for eksempel støvsugeren. Utfordringen ble å begripe hvor altomfattende forandringen skulle bli. Sammen med den asfalterte veien som skjærer gjennom terrenget, har den ikke bare redefinert de geografiske omgivelsene, men også sosiale strukturer. Nye sentrum har oppstått rundt veikryss i innlandet, havnebyer er redusert til periferi. Transportårene, som skulle sikre spredt bosetting, har ført menneskene i motsatt retning, med flyttelass på tilhengeren inn til sentrale strøk. Samtidig som en sentrifugalkraft slynger dem utover igjen, til sovebyene og kjøpesentrene. Det er langåpent og langt fra folk.

I HOMMELVIK har bilbingofolket sprettet korken av tusjene sine. De står parkert på rekke og rad på skistadioen på Jervskogen, der en speakerstemme slynger tall ut av en klase megafoner i lysstolpa. Fra Verdal og Stjørdal har de kommet, noen helt fra Selbu. Ikke for å sosialisere. Bilbingospillere foretrekker å sitte hver for seg, forent i spenning. Slaget står om penger og pæreskinke.

-  Fjorten. En-fire. Sekstifem. Seks-fem.

Det prikkes med lilla, det prikkes med turkis. Å henvende seg til noen nå er tabu. Enkelte av spillerne er så redde for å bli distrahert at arrangørene må hysje på lekende barn. Når noen ute på veien tulletuter, blir det full furore. Før stillheten igjen senker seg. Alt som betyr noe er tall og tusj. Og røyk. Grå skodde siver ut av bilene.

-  Nittini. Ni-ni.

Morten Moan er ergerlig. I sted manglet han bare ett nummer på torekker\'n. Han sitter i en rød Volvo sammen med kona Margit og nabokona Gudrun i baksetet. Brettet med nesten-rekka henger i en strikk rundt rattet. Gudrun drar fram en tupperwareboks med hjemmebakst. Ute på sletta løper en kvinne rundt Mercedesen sin. Det skal visst generere flaks. En mann i en sølvgrå Subaru følger eksempelet.

-  Trettifem. Tre-fem.

Og så: En metallisk fanfare gjennom skogbrynet. Bingo til en mann med bøttehatt i hvit Ford. I nabobilen banner ei jente lavt.

I 1945 reiste hver nordmann gjennomsnittlig fire kilometer daglig, både med bil, båt og tog. 60 år seinere farter vi nesten ti ganger så langt, bare med bil. Kontrastene er store, ikke bare over tid, men også geografisk. 16 940 kjøretøyer passerer på E6 gjennom Groruddalen i døgnet. Mot bare 439 ved Nyelv i Sør-Varanger.

Til enhver tid ruller 37 000 vogntog, tankbiler og lastebiler rundt på norske veier, med omtrent like mange menn med bart bak rattet. 240 millioner tonn gods skal fraktes hit og dit.

JORID ODRUN BÆVERFJORD er en av få jenter med egen trailer. Hun og faren kjører for et transportselskap i Surnadal på Nordmøre. Logistikkens logikk: Bilen skal aldri være tom.

-  Vi har med oss plastrør ut. Det er det de produserer i bygda hjemme; el-rør, kabelrør, overvannsrør, drensrør og VVS-rør. På turen tilbake kan det være hva som helst i lasta. 20 tonn surkål og doruller fra Oslo til Trondheim i dag. 17,6 tonn stein videre fra Stjørdal til Ringdal i morgen, forklarer Jorid.

Sola henger rød over Oppdal. Hun smeller en knyttneve i rattet.

-  Disse her altså!

Fyren som vifter med rumpa foran Volvoen hennes har trikotshorts og racersykkel. Energidrikk på flaske. Tråkk, tråkk. Han bryr seg ikke om de 520 hestekreftene som stamper bak ham.

-  Først har du vinteren, med kjettinger på dekkene og sleng på hengeren i Dombåslia, sukker Jorid.

-  Straks den er over, kommer syklistene sammen med telehiven. Og så har du bøndene, for da er det våronna, med traktor og landbruksredskaper på hengeren. Så kommer campingvognene og bobilene i konvoi. Da er det sommer. I høstonna skal vi takle bøndene enda en gang. Ja, og så er det vinter igjen, og blankisen.

Hun trekker pusten. Heldigvis har Jorid planen om hevn klar.

-  Når jeg blir gammel skal jeg kjøpe meg bobil og dra til Tyskland. Der skal jeg kjøre s-a-k-t-e og vinglete. Stille meg midt i veien, slå ut med armene og bare prate surdøling.

SIDEN TIDLIG PÅ 1970-tallet har det eksistert aktive motkrefter mot bilisme og veibygging. Da Norsk Gallup spurte «Hvilken samfunnsoppgave er nå aller viktigst?» i 1970, svarte 38 prosent naturvern og kamp mot forurensning. Samme år ble historiens første støyskjerm snekret opp. Natur og Ungdom lenket seg fast til fire anleggsmaskiner som en protest mot utvidelse av E6 gjennom Østfold på begynnelsen av 1990-tallet. De har også satt seg i veien for å verne våtmark i Nord-Trøndelag. I Oslo sentrum arrangerte bevegelsen «Reclaim the Streets» gatefest i 2002 etter britisk modell, der konseptet var å spille fotball, gjøgle, sette ut sofagrupper og plante trær i asfalten. Parole: Ta gata tilbake.

I KARASJOK har Jon Mattis Utsi omsider klart å feste det norske flagget på panseret. Han skal av sted for å gifte bort kompisen Alf William Berg. Snart skal brudgommen og hans utkårede Ann Gøril gå i et opptog langs veien bort til kirka. Fulgt av stolte ungkarer med stramt snørte skaller og ugifte jenter med søljer store som middagstallerkener på brystet. To og to marsjerer ungdommene, på rekke fra huset til Inga, ut forbi Essostasjonen, over brua, i retning rundkjøringa der E6 krysser Finlandsveien. Bilene stopper og glaner.

-  Veitrafikken representerte en gang en trussel for Sameland, forteller Arild Hellesøy, presten som skal vie brudeparet.

-  Ikke bare hadde bilene en stygg tendens til å lage reinsdyrfarse. Da veien fikk asfalt helt fra Oslo til Finnmark, rykket storsamfunnet nærmere. Fornorskningsspøkelset kom durende i 90 kilometer i timen.

Det gjorde også turistene. Samene fant ut at de likte bilismen litt likevel. På med skaller og kofte, ut å selge suvenirer på rasteplassen.

Til bryllupsritualet brukes tradisjonelt den fineste kjørereinen. Men nå må Jon Mattis kaste seg i den slitne bruktbilen sin nå for å rekke forloverjobben. Kirkeklokkene har allerede begynt å ringe.

-  Aiggon, svarer Ann Gøril.

Presten er fra Bergen. En tolk med skulderlangt hår simultanoversetter spørsmålet hans en gang til.

-  Aiggon, svarer Alf William.

Og så går opptoget ut på veien igjen, taktfaste over fotgjengerfeltet, tilbake langs veien bort mot samfunnshuset. 650 gjester er invitert og ti reinsdyr slaktet til middag. Tiendeklasse ved Karasjok ungdomsskole er hyret inn som servitører. Elevene sparer til klassetur til Auschwitz. Nå skal det feires i to dager til ende.

HAR VEITRAFIKKEN samlet Norge? Gjør den oss likere? Utvilsomt, mener etnologer og antropologer. Sammen med tv, radio og telefon utgjør privatbilen et gigantisk nasjonsbyggingsprosjekt. Dialektforskere forklarer hvordan språklige særtrekk oppsto den gangen man bodde på hver sin side av et høyt fjell eller en dyp dal. I dag spruter ord og mennesker gjennom tunnelene. Ideer strømmer over bruene. Hvis du bor på Rognan trenger du ikke lenger å sosialisere med naboen, men kan søke mer stimulerende selskap i Fauske.

Valgmulighetene er blitt flere, lokalmiljøet dårligere integrert. Mobilitet splitter, skaper nytt og forener. Like paradoksalt som bilen, som på den ene siden gir frihet, men på den andre truer trygghet og miljø, og ikke minst begrenser kroppslig bevegelighet. Faktum er at vi aldri har flyttet mer på oss og samtidig sittet mer stille. Hver bileier veier i gjennomsnitt to kilo mer enn en fotgjenger. Har vi ærend som ligger over ti minutters gåavstand fra hjemmet, velger de fleste av oss å kjøre.

Til treninga.

Til naboen.

Til bensinstasjonen 30 kilometer unna for å fylle tanken billig.

Sannsynligvis i en sølvgrå Toyota.

Trude Lorentzen jobber som journalist i Dagbladet. Sammen med fotograf Karin Beate Nøsterud har hun i høst gitt ut boka «E6 - en reise gjennom nordmenns liv». Alle bildene er hentet fra boka.

Kilder: Statistisk sentralbyrå. Transportøkonomisk institutt. Statens vegvesen/Vegdirektoratet. Opplysningsrådet for Veitrafikken. Nasjonalt fødselsregister. Statens forurensningstilsyn. Per Østby: «Flukten fra Detroit». «Hellige hjul», hefte fra Norsk Form. Intervjuer med etnolog Kristina Skåden, professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen, filosof Lars Fredrik Svendsen, tidligere samferdselsminister og nå veilobbyist Kjell Opseth og leder for Natur og ungdom Ane Kismul.

En buss med sjel: Tusle fraktet en gang skolebarn gjennom de nordtrønderske skoger. I dag er den Arnt Olav Wåden og samboeren Sigrun Andersens feriefarkost i Levanger. Bikkja heter Egon.
Baksetebingo: Bingo i Hommelvik er en konsentrert affære. Spillerne foretrekker å sitte hver for seg, forent i spenning. Her prikkes det med turkis tusj inne i den røde Volvoen til Morten Moan. Margit Moan i forsetet, nabokona Gudrun Balstad bak.
Kjørekyse: Kyrre Johansen fra Lørenskog risikerer ikke å fryse på hodet når han putrer omkring med minichopper. Det har kona hans Heidi Johansen med strikkepinnene sørget for.
Texas, Jessheim: Vanfolket kjører biler som slurper to og en halv liter på mila, hundrevis av kilometer hver helg. For selv å slurpe øl og spise pølser med andre Dodge- og Chevy-entusiaster over hele Norge.
Trailer blues: Til enhver tid dundrer 37 000 vogntog, tankbiler og lastebiler av sted på norske veier. Med omtrent like mange menn med bart bak rattet.
Kjærlighetsmarsj: Sammen med et helt opptog av venner går brudeparet Alf William Berg og Ann Gøril Eideng (nummer to i rekka) fra huset til ho Inga, ut på Finlandsveien, mot kirka. I dag kimer kirkeklokkene over hele Karasjok. Bilene får vær så god kjøre sakte.
Klar for bryllup: Mattis Utsi skal gifte bort kompisen.
Potpurri: En østfoldsk råner skal ikke se frontruta for bare trær.
Gubben i grøfta: Randolf Bakkeli sprenger vei for enda mer trafikk gjennom Narvik.
Sju felt, 100 km/t: Slik ser den moderne veitrafikken ut i fugleperspektiv på E6 ved Olavsgaard hotell på Skedsmo.
Lakkerbisken: Denne Dodgen tilhører Oddhild Klippenberg fra Norway van-club.
På 20 hjul: Jorid Odrun Bæverfjord.