Et forvarsel om holocaust

Tysklands ukjente folkemord i Namibia.

DEN TYSKE GENERALEN Lothar von Trotha ble i mai 1904 utnevnt av keiser Wilhelm II og generalstabens ledelse i Berlin til ny leder for kolonitroppene i Namibia, på den tiden kalt Tysk Sørvest-Afrika.

Von Trotha hadde allerede på 1890-tallet slått ned et opprør i Tanzania med de mest brutale midler, og deltatt i kampene under bokseroppstanden i Kina i 1900-01.

Han var kjent som «en slakter i uniform».

De tyske styrkene i kolonien hadde problemer. Langvarige kriser og den brutale undertrykkelsen av befolkningen i landet hadde ført til stadig større konflikt mellom koloniherrene og befolkningen. Opprøret blant hererofolket og en tysk krigserklæring i begynnelsen av 1904 førte til full konflikt.

Stikk i strid med den tyske oppfatningen om at afrikanerne var primitive og ikke i stand til å kjempe effektivt, viste herero-opprøret seg vellykket: I løpet av kort tid var mange av storgårdene sentralt i landet overført til innbyggerne. Hererolederen Samuel Maherero ga ordre om å skåne misjonærer, barn, kvinner og ikke-tyske europeere, men over 100 tyskere mistet livet i de første ukene av opprøret.

Den tyske krigsmakten la opp til å samle styrkene til et stort og avgjørende slag, og von Trotha tok på seg oppgaven med å gjennomføre det endelige angrepet.

I GÅR BLE «Folkemordenes svarte bok» lansert. Bernt Hagtvet har vært redaktør for den omfattende antologien der en rekke fagpersoner drøfter ulike sider ved 1900-tallets så altfor mange folkemord.

En slående side ved massemordets historie er lengselen etter renhet, enten det er etnisk,- rasemessig,- nasjonal,- religiøs- eller politiskrevolusjonær renhet, forklarte Hagtvet under lanseringen av boken.

SÅ VIDT I LIVE: Denne gruppene overlevende var fullstendig utsultet etter å ha flyktet gjennom Omaheke-ørkenen i 1904. Mellom 1903 og 1908 ble mellom to tredjedeler og tre fjerdedeler av hererofolket i Namibia utryddet av den tyske kolonimakten. Foto: Wikipedia Commons
SÅ VIDT I LIVE: Denne gruppene overlevende var fullstendig utsultet etter å ha flyktet gjennom Omaheke-ørkenen i 1904. Mellom 1903 og 1908 ble mellom to tredjedeler og tre fjerdedeler av hererofolket i Namibia utryddet av den tyske kolonimakten. Foto: Wikipedia Commons Vis mer

Historiker og professor i utviklingsstudier Tore Linné Eriksen har skrevet kapittelet om folkemordet på hererofolket i perioden 1903 til 1908. Han ga i fjor ut en større studie med samme tema: Det første folkemordet i det tjuende århundre. Namibia 1903-1908.

«Etter hvert som ny forskning kaster lys over tysk kolonialisme i Namibia, er det utbredt enighet om det var her det 20. århundrets første folkemord fant sted», skriver professoren i innledningen av sitt kapittel.

Han viser at moderne historieforskning på Namibia har bekreftet Hannah Arendts tidlige sammenføring av kolonihistorie med de politiske og kulturelle forutsetningene for folkemord i Europa. Hennes betydningsfulle teori ble formulert i verket The Origins of Totalitarianism i 1951.

11. AUGUST hadde von Trotha bygget opp store nok styrker. Hovedtyngden av hererobefolkningen hadde begitt seg fra sør og nordøstover til de mer fruktbare områdene ved Waterberg, og von Trotha kunne omringe og angripe befolkningen der. De gjennomførte angrepet, og tusenvis ble drept.

Men heller ikke denne gangen lykkes det tyske militæret i å gjennomføre «noe tilintetgjørende slag etter lærebokas oppskrift», som Linné Eriksen skriver.

Det var plassert færre tyske tropper ved Omaheke-området som går over i Kalahariørkenen, og mange flyktet denne veien.

Generalen fortsatte krigen, selv om motstanden i realiteten var knust. At så mange flyktet gjorde at han anså seieren som ufullstendig. De tyske styrkene møtte stort sett bare utmagrede mennesker, men fortsatte nedslaktingen. Befolkningen møtte på sin side en enda dystrere skjebne innesperret i ørkenen enn de gjorde i de regulære kampene.

«VON TROTHA gav sine styrker ordre om å fortsette kampene lenge etter at den militære motstanden var knust, ettersom hans krigsmål ikke lenger var begrenset til å slå ned en væpnet oppstand», skriver Linné Eriksen.

ARKITEKTEN: Dokumentene etter den brutale generalen Lothar von Trotha levner liten tvil: Han planla et folkemord på hererofolket. Foto: Wikipedia Commons
ARKITEKTEN: Dokumentene etter den brutale generalen Lothar von Trotha levner liten tvil: Han planla et folkemord på hererofolket. Foto: Wikipedia Commons Vis mer

2. oktober utstedte han en erklæring - kjent i ettertid som en Vernichtungsbefehl eller Genozidbefehl, der han slår utvetydig fast at hereronasjonen skulle utryddes. Han formulerte blant annet at hans afrikanske erfaringer hadde overbevist ham om at «negerfolk» bare forstår brutal makt, og at oppstanden var starten på en kommende rasekrig han allerede i 1887 hadde advart Rikskansleren om.

Etter press fra Berlin måtte generalen gå med på at hereroer som overga seg skulle skånes. De ble isteden plassert i fangeleire som ble gitt navnet konzentrationslager. Von Trotha ble utnevnt til koloniguvernør i november 1904 og kom hjem i 1905 til en høy militær æresbevisning. Han ble etter sin død utnevnt til æresfører for Hitler-Jugend.

KRIGEN OG SULTKATASTROFEN i ørkenen drepte mer enn halvparten av hererobefolkningen på om lag 80 000. I tillegg ble namafolket i sør rammet da de sluttet seg til motstandskampen.

Utryddelsen av hererofolket er kanskje et «lite» folkemord, men en større andel av hererofolket ble utslettet enn andelen av den jødiske, sovjetiske eller kambodsjanske befolkningen i senere folkemord.

Det systematiske forsøket på å utslette et helt folk og deres kultur, var et slående forvarsel om hva som skulle komme i Europa.

Med unntak av noen som klarte å flykte til Botswana, ble stort sett alle de overlevende etter krigen plassert i konsentrasjonsleirene, og beslutningen om å videreføre utslettelsen på denne måten var tatt av de sentrale myndighetene i Berlin. I leirene ble det gjennomført offentlige henrettelser av nakne menn, fangene måtte utføre tvangsarbeid og mange sultet i hjel. Voldtekt og seksuelle overgrep var utbredt, og fangene ble utsatt for medisinske eksperimenter. Dødsprosenten er anslått til omtrent 45 prosent.

«I historisk perspektiv er det naturlig å oppfatte de namibiske leirene som en overgangsform mellom interneringsleire, slik de var kjent fra Anglo-Boer-krigen i Sør-Afrika, og de forskjellige former for slavearbeid- og dødsleire som naziregimet opprettet under den andre verdenskrigen», skriver professoren.

I alt ble det drept mellom to tredjedeler og tre fjerdedeler av hererofolket. Nærmere halvparten av de ca. 20 000 namatalende i sør døde. Det er usikkert hvor mange damaraer som ble drept, men det var minst en tredjedel av 30 000.

Et forvarsel om holocaust

1 633 tyskere døde mellom 1903 og 1908, halvparten av sykdom.

«FOLKEMORDENES SVARTE BOK» leverer ikke noen entydig definisjon av begrepet folkemord, men i henhold til FNs konvensjon av 9. desember 1948 defineres folkemord som «en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

• Å drepe medlemmer av gruppen

• Å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen

• Bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis

• Å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen

• Med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.»

LINNÉ ERIKSEN forklarer i sitt bidrag i Hagtvets antologi at det er en sterk tradisjon i forskningen på folkemord til å legge vekt på at det finnes klart uttrykte intensjoner om utslettelse truffet på høyt politisk hold.

Konklusjonen i tilfellet Namibia er at det finnes flere dokumenter fra von Trothas hånd som rydder til side tvil om at det ble utviklet en klar strategi for folkemord.

I forbindelse med krigene i Namibia og Tanzania ble det pisket opp høyrenasjonalistiske rasistiske stemninger i Tyskland som la grunnlaget for den senere nazismen, og det finnes også en rekke andre forbindelser til Det tredje riket.

Krav om at afrikanerne skulle bære et identifikasjonsmerke er likt påbudet om at jødene måtte bære jødestjernen, og forbud mot ekteskap og «raseblanding» er en direkte forløper for Nürnberglovene.

Raseforskeren Eugen Fisher var på 30- og 40-tallet naziinsatt rektor ved Universitetet i Berlin, og var med på å utdanne SS-leger. Josef Mengele var en av studentene ved hans antropologiske institutt. En av hans lærebøker var direkte inspirasjon for Hitlers Mein Kampf.

Fisher la grunnlaget for sin karriere i et feltarbeid i Namibia i 1907-08, der han blant annet viste til «bastardiseringsproblemet» som oppstår når raser blandes.

Herman Görings far var Namibias første Reichskommissar etter 1884, og Göring la aldri skjul på at farens virke i Namibia var en av hans inspirasjonskilder.

DET ER ALDRI gitt noen formell tysk unnskyldning eller erstatning til Namibia i nyere tid. Noe av grunnen er at hereroene nå i betydelig grad er i opposisjon til det rådende regimet i landet, og at man derfor ikke enes om et slikt krav.

Tyskland på sin side frykter antagelig et erstatningsansvar dersom de kommer med en uforbeholden beklagelse. Utenriksminister Jochka Fisher gikk likevel langt i å erkjenne skyld i 2001, men unngikk behendig å bruke ordet folkemord.

REPRESENTANTER FOR Lothar von Trothas etterkommere dro på sin side til Namibia i 2007, og deltok i en minneseremoni sammen med hereroledere.

De kom med en uforbeholden unnskyldning.

«Vi, von Trotha-familien, skammer oss dypt over de forferdelige hendelsene som fant sted for 100 år siden. Det ble begått grove brudd på menneskerettighetene den gang», erklærte familien.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på

e-post

.

FORFATTEREN: Krav om at afrikanerne skulle bære et identifikasjonsmerke er likt påbudet om at jødene måtte bære jødestjernen, og forbud mot ekteskap og «raseblanding» var en direkte forløper for Nürnberglovene, viser Tore Linné Eriksen.
GÖRING OG HITLER: Hermann Göring (t.h.) sin far var Namibias første Reishskommissar etter 1884. Farens virke i Namibia var en av Hermanns inspirasjonskilder.
KONSENTRASJONSLEIRE: Etter at krigen var vunnet, fortsatte tyskerne sitt folkemord ved å plassere de gjenlevende hereroene i leire som har klare likhetstrekk med nazistenes dødsleire noen tiår senere.
LEDET OPPRØRET: Hererolederen Samuel Maherero (sittende, nr. 2 f.h.) gjorde oppstand mot den tyske kolonimakten. Det fikk fatale konsekvenser.
FORBINDELSEN: Hannah Arendts beskrev sammenhengen mellom kolonihistorien og de politiske og kulturelle forutsetningene for folkemord i Europa i sitt store verk The Origins of Totalitarianism fra 1951.