Et liv uten fortid

Mr.X (21) har mistet 20 år av livet sitt. Det eneste han vet sikkert, er at han røyker Camel og liker popmusikk.

OVER ET ÅR ER GÅTT siden han våknet opp uten å ane hvem han var. Nå sitter han hos psykologen på Rikshospitalet. I hundrevis av timer har de lett etter fortida hans. Under hypnose og narkose. Et titall av sykehusets fremste eksperter har undersøkt ham med alle tilgjengelige medisinske metoder, og ingen tviler på at han snakker sant. Mr. X har ingen identitet, ingen bakgrunn - ingenting som viser at han eksisterte før januar 2003. Dag ut og dag inn - time etter time, plages han av de samme tankene. De samme spørsmålene. Nå mister han for første gang tålmodigheten og viser sinne.- Jeg vil ikke snakke mer om Jenny! Hvor hun kom fra, om hun var kjæresten min. Jeg vet ikke. Jeg husker ikke, sier den unge mannen fortvilet på gebrokkent engelsk og gnir håndbakene mot øynene. Han ser bedende på mennesket som nå står ham nærmest, psykologen som han betrakter som sin nye mor. Bak gardinene skinner formiddagssola fra en helt klar, lyseblå himmel. Han skulle kanskje vært på skolen nå. Et annet sted på kloden. Kanskje gått hånd i hånd med kjæresten mens de la planer for helga. I stedet tilbringer han enda en time i psykologstolen for å finne ut hvem han er. Eller rettere sagt - hvem han var før minnet forsvant og han la ut på den lange reisen som endte i Norge.- Jeg vet ikke hvem jeg er. Du vet ikke hvem jeg er. Ingen vet. Nå har jeg fortalt dere alt jeg husker.SVEITS, JANUAR 2003: Det er mørkt, øde og det er iskaldt når Mr. X åpner øynene. Han ligger på bakken og hutrer. Et snøkledd fjell strekker seg mot nattehimmelen over ham.Like ved finner han en stor sekk som må være hans, så han tar den på ryggen. Verden rundt føles som om den er pakket inn i tåke. Forvirret følger han stien mot noen lys i det fjerne, og omsider kommer han til en liten togstasjon som er stengt for natta. Der setter han seg på benken og prøver å presse tanker ut av det tomme hodet.Mr. X vet hva en togstasjon er og hva gjenstandene rundt ham kalles, men han kan ikke for alt i verden huske en eneste ting om livet sitt. Han gjennomsøker ryggsekken og lommene.NOEN FATTIGLUS ER HAN i hvert fall ikke. Dyre, vestlige merkeklær. Moderne sportsur. To sveitsiske armé-kniver. En myntsamling. Canon speilreflekskamera med to linser, stativ og ekstra blits. Kostbar discman. Rundt tjue cd-er med Robbie Williams, Whitney Houston, Shakira, Mariah Carey, J-Lo og annen popmusikk. Og i et skjult pengebelte over 5000 dollar. Men ingen papirer eller billetter som forteller hvem han er. I jakkelomma oppdager han en Camel-pakning, og i beltet henger en gammel zippo. Mr. X merker at han trenger sigarettene. Så han tenner en. Den smaker og lukter godt.Det eneste sporet han finner, er et lite bilde av ei søt, smilende asiatisk jente som poserer i en park. «Jenny Paris 08 2002» står det på baksida sammen med et hjerte - det nærmeste han kommer et ID-papir. Et jenteansikt, en dato, et fornavn og en by - hans eneste håp.På stotrende engelsk spør han hvor han kan kjøpe billett. Nattoget tar ham den korte veien til Lausanne der han skifter til Paris-toget.MR. X SYNKER TAUST ned i setet. Utenfor ruta suser vinterlandskapet forbi mens tristheten klorer seg dypere for hvert spørsmål han ikke kan svare på.- Jeg hadde ingen minner å tenke på. Det var tomt der inne. Du kan ikke forestille deg hvordan det føles.Ingen far, ingen mor, ingen venner og heller ikke jenta på bildet. Hun har også skrevet i Oxford-ordboka hans. «Dear Dodo! happy to your 20th birthday. Today is yourself. Happy. Happy. Jenny. 12. Dec 2002» står det med åtte hjerter som pynt.Hun kaller ham altså Dodo og de feiret bursdagen hans for en måned siden. Er hun kjæresten hans? Dodo drar på øretelefonene og spiller popmusikk til batteriene er tomme.En eller annen gang - han husker ikke nøyaktig når - går han på toalettet for første gang. Der møter han sitt eget blikk i speilet.- Hvem er dette? Jeg kjente ikke igjen mitt eget ansikt.Under den lange reisen til Paris snakker han ikke med noen, spiser ingenting og holder seg våken. Dodo føler at han har sovet nok.SYNET AV EIFFELTÅRNET presser fram det første minnet. Han har sett det før! Med sine egne øyne. En liten bit hukommelse har kommet tilbake. Dodo vet at han har vært i Paris før. De første dagene går han rundt på måfå. Spiser på McDonald\'s når han er sulten, kjøper kinobillett når øynene blir så tunge at han må sove. Hotellene avviser gjester uten pass, så nettene tilbringer han våken med sekken ved sin side i varmen på en T-banestasjon. Discman-en er god å ha når klokka tikker så altfor sakte.Dodo kikker på bildet av Jenny. Så kikker han på kartet. Han tør ikke spørre noen hvilken park det er tatt i. Bare når han kjøper noe, snakker han med andre mennesker.Ingen av parkene han besøker de første ukene likner. 20-åringen blir en av de mest flittige brukerne av millionbyens T-banenett. Gående gatelangs med sekken på ryggen kikker han på alle ansiktene som haster forbi. Ingen ser ut som kjæresten hans.SOVENDE MED HODET på McDonald\'s-bordet eller i kinostolen. De samme poplåtene på øret døgnet rundt. Vinteren slipper taket og våren kommer til Paris mens Dodo går med stadig trøttere øyne og leiter.Så en dag står han der. Den fargesprakende parken som han har sett så mange ganger, ligger i vårslapset med nakne greiner på buskene.- Jeg fant stedet hvor Jenny hadde stått for over et halvt år siden, og jeg ble så veldig lykkelig. Så ble jeg veldig, veldig deprimert.Dodo setter seg på bakken. Han blir sittende flere timer. Så tar han på sekken og lusker tilbake til T-banen.DODO KIKKER FORTSATT på ansiktene. Fortsetter å ta T-banen for å ha et sted å være, for å få tida til å gå. En dag hører han noen passasjerer snakke på engelsk om en berømt kirke i Norge. En trekirke det bare fins én igjen av i verden. Rundt Dodos hals henger et ikon av jomfru Maria.- Jeg visste ikke om jeg var kristen, men jeg måtte tro på noe. Hvis jeg dro til denne kirka og pratet med presten, ville kanskje Gud hjelpe meg.Dodo vet ikke om Norge er en by eller et land - bare at han ikke lenger har noe å gjøre i Paris.- Det spilte ingen rolle hvor jeg dro. Jeg kom jo ikke fra noe sted. Nye steder skremmer meg ikke. Alt er det samme for meg. Alt er nytt.TIGERSTATUEN ER DET FØRSTE han ser etter den flere dager lange togturen. Dodo blåser Camel-røyken ut i formiddagslufta foran Østbanehallen.- Kan jeg bomme en røyk av deg? spør en sliten stemme.Han må gjenta det på engelsk før Dodo gir ham sigaretten og spør hvor kirka er. Mannen peker opp Karl Johan. Domkirka ser ikke ut som Dodo hadde forestilt seg. De har heller ingen tilgjengelig prest, og henviser ham til en annen kirke i sentrum. Heller ikke der er det sjelesørgere med kontortid. Når Dodo kommer tilbake til Domkirka, bryter han sammen i gråt.- Jeg hadde det så fælt. Fire måneder alene. Så var det ingen som kunne snakke med meg.Etter noen minutter kommer en prest, og de hakkete ordene renner ut av munnen på Dodo. Om oppvåkningen, om månedene han vandret gatelangs, om den gamle, berømte trekirka som Gud ville at han skulle oppsøke for å få hjelp. Presten sier at han ikke kan hjelpe. En kvinne følger Dodo til politiet. Veien videre går til legevakta og så Rikshospitalet.NORGE, MARS 2004: - Dodo er virkelig et mysterium, sier klinisk psykolog Siv Leganger ved psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet.Hun hadde daglige terapitimer med Dodo halvåret han bodde på sykehuset. Nå ser hun ham ukentlig. Først var legene og politiet skeptiske fordi Mr. X var så gjennomført ID-løs. Ikke en eiendel eller en eneste papirbit kunne spores. Alt kunne vært kjøpt på en hvilken som helst internasjonal flyplass.- Flere titalls ganger har jeg hypnotisert Dodo for at han skal huske fortrengte minner. Tre ganger har vi hatt ham på grensa til narkose ved hjelp av medikamenter for at han skal snakke lettere. Ingenting tyder på at han lyver, fastslår Leganger.Hukommelsestap med mistet identitet fins det en rekke eksempler på. De som opplever det, er som regel i hjemlandet slik at de nærmeste er lette å oppspore. Dodo skiller seg også ut ved at hukommelsen har vært borte så lenge, og at han likevel takler situasjonen så bra. Den største gåten er at han tilsynelatende har mistet morsmålet. Dodo har et stort engelsk vokabular, men en sterk, uplasserbar aksent. Han har fått høre japansk, koreansk og kinesisk uten at det hjalp.SOM SMÅ PUSLESPILLBITER kommer minner tilbake - litt etter litt. Noe vet han sikkert - andre ting tror han. Dodo kan mye om fotografering og tipper han dro til Sveits for å ta naturbilder. Antakelig hadde han en koffert med digitalkamera og bærbar pc som forsvant.Særlig hypnosen har avdekket biter av fortida. Dodo husker fortsatt ikke ansikter, men noen steder, følelser og historier er tilbake. Leganger kan spørre om noe, så er plutselig minnet der, og da føles det som om han alltid har visst det. Ifølge hukommelsen hans er dette livshistorien:Dodo er født i 1982 i Osaka-området i Japan. Han vokser opp hos moren som dør når han er 5- 6 år. Den eldre faren som var gift med en annen kvinne da Dodos mor ble gravid, tar ham til seg.Dodo og faren har et nært forhold selv om han er travel forretningsmann og stadig på flyttefot. Dodo har bodd i England, Italia, Frankrike og muligens USA. Trolig har han snakket fra brukbart til flytende japansk, engelsk, italiensk, tysk og fransk.Den stadige flyttinga gjorde at han aldri fikk nære venner, og han ble vant til å klare seg selv. Han har reist mye på egen hånd.Flere møter med norsk-japanere har fått fram barndomsminner. Dodo gjenkjenner japanske barnesanger, tradisjoner og matretter. Plutselig visste han navnet på en kake han fikk smake. Han liker all japansk mat, mens det koreanske kjøkkenet blir for sterkt. En del japanske ord forstår han også.ETTER AT DAGBLADET.NO skrev om Mr. X i august, ble Leganger kontaktet av Trude Kolaas (28). Hun møtte det hun tror var en ferierende 17 år gammel Dodo på Venice Beach i Los Angeles i desember 2000.- Han var yngre og mindre da, men kroppsspråket og personligheten er den samme. Han kalte seg «Hiro», sier hun.Dessverre er det en forkortelse for en rekke vanlige japanske guttenavn. Trude og to norske gutter tok seg av den litt sosialt keitete 17-åringen som bodde på samme hotell og brukte mye penger på skateboard, rollerblades og basketball. Gutten skal ha fortalt at faren sendte ham 1000 dollar annenhver uke. Etter et par uker fulgte en av Trudes venner «Hiro» til San Francisco hvor han skulle feire jula med onkelen.- Han var som Dodo er i dag - sjenert og stille, men hyggelig og elskverdig. Samtidig virket han litt «lost», forteller Trude.OPPLYSNINGENE ER VIDERESENDT amerikansk politi og det norske konsulatet i San Francisco uten at det har ført fram. Det gjorde heller ikke undersøkelsene i Birmingham hvor Dodo muligens har studert. Han husket et postnummer, og på bilder på Internett gjenkjente han en kino, en bygning og et tak på universitetsområdet. Saken har vært avisomtalt i San Francisco og Birmingham til ingen nytte. Folkene som forsøker å hjelpe Dodo, fortviler over at politiet ikke har gjort mer når det fins så mange tråder å nøste i.- Mr. X har vært en usedvanlig vanskelig sak. Vanligvis har vi et navn på en person som vi ikke vet hvor oppholder seg. Her er det motsatt. Opplysningene er for vage til at vi kan starte en krevende etterforskning av noe som ikke er en kriminalsak, sier politioverbetjent Tron Sundt ved Krimvakta i oslopolitiet.De la saken til side i november i påvente av mer konkrete spor. Flere av politiets mest erfarne asylavhørere har hatt lange samtaler med Dodo.- Vi har ingen grunn til å tvile på historien hans. Vanligvis sprekker de etter ei tid. Det skal være umulig å skjule identiteten sin så lenge som Mr. X har gjort det, sier Sundt.Politiet har kikket gjennom alle aktuelle etterlysninger som fins i arkivene hos tre internasjonale politisamarbeid. Ingen savner Mr. X.- NOE MÅ HA SKJEDD med pappa, sier Dodo.Han sitter på senga i det slitne hybelhuset sentralt i Oslo. Cd-ene og klærne, bøkene og myntene - alle tingene han så første gang den natta i Sveits, er pyntelig plassert i skapet. Fotoutstyret er hos en kamerat i tilfelle Dodo får uønsket besøk av sine narkomane og alkoholiserte naboer. Når samtalen dreier over mot mennesket som sto ham nærmest, kikker han ned. Leppa begynner å dirre.- Hvorfor er det ingen som etterlyser meg?Fordi ingen fysiske skader er påvist, er en teori at minnetapet skyldes et psykologisk traume. For eksempel at Dodo fikk vite at faren var død. Han kan også ha blitt dopet ned av noen som ville stjele fotokofferten hans. Psykologene og vennene i hans nye omgangskrets har mange tanker om hva som kan ha skjedd, men gåten om Mr. X har ingen sannsynlig forklaring.- Minnet mitt kan komme tilbake i morgen eller neste uke. Først da ønsker jeg å møte pappa. Jeg kan ikke forestille meg noe tristere enn å komme hjem uten å kjenne igjen ansiktet hans, sier Dodo og får det sørgelige draget over ansiktet igjen.- Hvis pappa er død, så ønsker jeg ikke å huske. Det ville vært altfor trist.DODO ER GODT I GANG med å skape seg et nytt liv med nye venner. Han besøker jevnlig flere norsk-japanere og en norsk familie han ble kjent med på sykehuset. 21-åringen står opp tidlig og forsøker å fylle dagene. Blir han sittende alene, kommer de vanskelige tankene. Talløse timer er tilbrakt på senga grublende over ting alle andre tar for gitt. Før var pengene en pappatelefon unna. Nå er han fattig, og sosialhjelpen på 4350 kroner må rekke til mat, buss, klær og alt en ung mann trenger. Men han vil studere og jobbe hardt, så skal han få et godt liv. Først må han få midlertidig oppholdstillatelse og ID-papirer.- Jeg er den samme, uavhengig om jeg har et papir med navn og fødselsnummer. Et pass gjør meg ikke til et bedre menneske. Så lenge jeg ikke har noe å skamme meg over fra fortida, er det framtida som er det viktigste, forklarer Dodo.- Hvis jeg våkner i morgen og husker hvem jeg er, kommer jeg til å gråte og reise hjem. Da får jeg svar på alt. Om jeg aldri husker, kommer nok det også til å gå bra. I begynnelsen var det fælt fordi jeg hadde mistet hele verden. Jeg var ingen. Nå tenker jeg at jeg ble født forrige januar. Jeg har mange minner, og disse er meg. Om jeg dør 70 år gammel, så har jeg 50 år. Da mangler jeg bare 20. Det er jo ikke så verst. magasinet@dagbladet.no

<B>Langt hjemmefra:</B> Kommunen har innkvartert 21-åringen på hybel blant rusmisbrukere mens han venter på at hukommelsen skal komme tilbake. - Jeg husker at Beethoven ble født i 1770, men kjenner ikke igjen mitt eget ansikt, sier Mr. X.
<B>Møttes på sykehuset:</B> - Dodo er så snill og søt og hjelpsom. Vi er blitt ordentlig glad i ham, sier epilepsisyke Camilla Jensen (20). Familien hennes har feiret jul, seilt og vært på hyttetur med Dodo som er svært takknemlig. - Det er vanskelig å ta imot så mye hjelp. Hvordan kan jeg noensinne gjengjelde vennligheten? Norge er et flott land og nordmenn et fantastisk folk, men jeg har jo ikke så mye å sammenlikne med.
<B>En ledetråd:</B> Det eneste sporet MR. X hadde på seg da han våknet, er dette bildet. «Jenny Paris 08 2002» står det på baksida. Mr. X har funnet parken, men ikke jenta.
<B>Møttes kanskje i 2000:</B> - Hvis det var deg jeg traff i Los Angeles så hadde du det iallfall veldig moro, forteller Trude Kolaas til Mr. X hjemme hos henne i Oslo.
<B>Nye venner:</B> Masako Fukuda Andersen (55) møtte Dodo første gang på sykehuset da hun ble innleid for å snakke japansk til ham. De møtes ofte i souvenirbutikken til en annen norsk-japansk kvinne der Dodo får lunsj og selskap nesten hver dag.