- Et menneskeliv er ikke verdt noe her

Dagbladet.no reiste til maoistland.

Dagbladet.no har reist til Nepal etter borgerkrigen som kostet 13 000 mennesker livet og ser i en artikkelserie på forholdene for folket i det fattige landet i Himalaya:

  • I går: Møtet med barnesoldatene
  • I dag: Vi reiste til maoistland
  • I morgen: Pawan ville dødd for partiet
  • Torsdag: - De kidnappet tre av elevene mine
  • Fredag: Ville du latt denne mannen sende deg i døden?
  • Lørdag: Kripa (17) hjelper andre barn gjennom traumene

KATMANDU-MUDA/NEPAL (Dagbladet.no): De fire første veisperringene på vei ut av Katmandu, vitner om at fredsavtalen mellom regjeringen og maoistene fortsatt er skjør. Vi blir stoppet i den femte, men slipper videre etter å ha forklart at vi er på vei til Sindhupalchok-distriktet.

Maoistene hadde kontroll der under borgerkrigen. De har god kontroll fremdeles. Vi vil vite hva menneskene der tenkte og tenker om de siste ti årene. Og vi vil vite hva de tror om framtida.

SELV UNDER BORGERKRIGEN var turister trygge i Nepal. Begge parter prøvde å unngå å ramme de tilreisende. Men vi er ikke turister. Ifølge Reporters Without Borders, ble flere journalister arrestert i Nepal i 2003 enn noe annet sted i verden. Dagen før vi skulle opp i fjellene, ba sjefen for det væpnede politiet styrkene sine slutte å banke journalister.

Men det hjelper mye å være norsk. Ambassaden og norske Redd Barna har klart å skape tillit hos både regjeringen og maoistene. Logoen med «Save the Children Norway» på bilen gjør den ikke skuddsikker. Men vi er ikke i hvert fall ikke en blink.

De to neste veisperringene vi møter, er satt opp av ungdommer. De første har lagt to trestokker i veien og vil ha penger til å bygge en stupa, et buddhistisk monument. Neste sperring består av 30 unger som står i veien. De skal ha penger til maoistenes ungdomsorganisasjon.

Veien som går nordøst fra Katmandu ble ansett som svært farlig under borgerkrigen. Pashupati og Singh, som er med for å hjelpe oss å få kontakt med landsbyfolket, forteller en endeløs rekke av historier om landminer på veien, bakholdsangrep og skuddvekslinger. Hver eneste lille bit av den rundt ni mil lange veien til Muda har en historie skrevet i blod.

VI ER RETT VED den lille byen Khadichaur, da vi må sette ned farten på grunn av en fordypning i veien. I Norge ville vi lagt skylda på dårlig vedlikehold av veiene. Her er det et minne om den gang maoistene la landminer under veisperringen de hadde satt opp. Regjeringshæren sendte ut tropper for å åpne veien igjen, og da landminene gikk av, åpnet flere hundre maoister ild fra åskammene på begge sider av veien. Regjeringen svarte med å sende ut kamphelikoptre og skjøt mot alt som rørte seg.

Små landsbyer ligger tett i tett langs den kronglete veien. Vi vet ennå ikke hvilken landsby vi skal til, hvordan maoistene vil ta oss i mot eller hvor vi kommer til å tilbringe natta. Vi har tatt med en fotball, for å bryte isen med lokalbefolkningen.

Vi skjønner raskt hvorfor noen foreslo at det hadde vært bedre å ta med penner til barna. Alle husene ligger helt inntil den stupbratte fjellsiden. En fotball her oppe ville hatt en gjennomsnittlig levetid på i underkant av tre minutter.

Vi har kjørt i rundt fem timer. Veien oppover i fjellet er smal og bebyggelsen preges mer og mer av fattigdom. På veien møter vi en gutt på rundt fire år, som rusler bortover med tre geiter. Han løfter høyre hånd og peker på oss.

Da vi passerer ham, løfter han venstre hånd og sikter på oss med en lekepistol.

Verken han eller vi smiler.

- Mange som bor her oppe, tror at alle hvite er amerikanere. Og de synes at alle amerikanere skulle vært drept, får vi høre fra reisefølget.

Litt oppe i veien står en kvinne og roper. Den ene av hennes to sønner er ikke kommet hjem ennå. Hun lurer på hvor det er blitt av ham. Frykten sitter fortsatt tjukt utenpå hos mange av menneskene her.

Bilen vår plukker opp en mann på veien. Han tilhører den lokale bondeorganisasjonen Tuki, som innbyggerne har stor respekt for.

Han skal fortelle maoistene at vi er norske. De stoler forhåpentligvis på ham. Til slutt er vi framme ved Horseshoe Mountain View Hotel i Muda. Det består av et iskaldt hovedhus på rundt 50 kvadratmeter og små hytter med hengelåser på dørene.

EIEREN AV DET LILLE HOTELLET måtte be maoistene om byggetillatelse. Seinere mente de at han samarbeidet med regjeringssoldatene. Han ble drept, og enka hans leier nå ut hotellet til tre yngre jenter.

- Vær litt forsiktige når dere stiller spørsmål til maoistene i morgen. Husk at et menneskeliv ikke er verdt noen ting her oppe, får vi høre, mens vi kryper sammen foran peisen i den lille stua, med et lite glass whisky og en god porsjon av nasjonalretten dal bhat foran oss.

Så rusler vi inn på tomannsrommet og lurer på hva morgendagen vil bringe. Det ligger ingen bibel i nattbordskuffen.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

MAOISTLAND: Langt øst i Sindhupalchok er det tett mellom de maoistiske slagordene.
DREPT: En mor og hennes datter ble drept etter å ha gått på en landmine. Både regjeringshæren og maoistene brukte miner under borgerkrigen.
I MUDA: Rommene i bakgrunnen ble ofte brukt av maoistene under borgerkrigen.
MANGE DØDE: Regjeringsstyrkene viste fram alle maoistene de drepte i denne landsbyen.
VEISPERRING: Både hæren, maoistene og tilfeldige grupper setter opp sperringer langs veien.
HANDLEBY: Khadichaur er preget av fred, her får man kjøpt alle slags varer.