Et pust av døden

Styggen sjøl la seg nylig etter krimforfatter Karin Fossum (53).

Jeg fikk ikke puste. Jeg ble livredd.

En av Norges mestselgende krimforfattere sitter med beina i kors. Hun smiler i lyset fra et vindu inne på et av forlaget Cappelens kontorer, vel tilbake i Norge etter ei ukes ferie i Palma på Mallorca sammen med sin datter.

Karin Fossums siste roman, «Den som elsker noe annet», er nettopp ankommet butikkene.

Hun er solbrun, blid, opplagt. Og uendelig lykkelig over å ha kommet seg gjennom de siste 18 månedene uten å røyke 40 sigaretter om dagen.

– Det var fryktelig, sier hun alvorlig.

Hun fikk astma etter å ha røykt sammenhengende i 38 år.

– Jeg tenkte «hvis jeg fortsetter å røyke nå, kan det gå veldig, veldig gærent». Det var tøft. Kanskje noe av det tøffeste jeg har vært gjennom på lenge.

Hun klarte ikke å skrive. Mistet helt konsentrasjonen.

– Og det gikk ikke over. Det varte og varte og varte. Jeg ble rasende. Jeg er vant til å skrive lett.

I en periode på tre-fire måneder klorte hun ikke ned mer enn to eller tre setninger om dagen.

– Jeg fryktet at det var slutt, at brønnen var tom.

Nå skriver Fossum igjen, hun skriver som aldri før. Hver dag står hun opp, tar seg en lang tur i skogen med hunden Tintin, og setter seg ned foran datamaskinen med en kanne kaffe og utsikt til hav og fjell, i sitt lille idylliske hus der innerst i Tyrifjorden. Først én kopp. Så en til. Og mens koffeinen herjer i kroppen, jager hun over tastaturet. Spiser ingenting. Bare skriver og skriver i disse kreative morgentimene. Hun stanser ikke før sulten blir så sterk at hun ikke lenger kan ignorere pipene fra magesekken. Så tusler hun ut på kjøkkenet og setter seg ned med en brødskive.

– I så mange år har jeg bare sittet bak fortrukne gardiner med sigaretten i halvmørket og skrevet disse romanene mine og følt at det er sånn en kriminalforfatter skal se ut og te seg. Det er bare tull. Det er klart vi bør leve sunt, vi også, sier forfatteren og smiler.

– Jeg er så glad for å ha oppdaget naturen. Det har gitt meg en ekstra dimensjon i livet.

Men forfatterens vandringer i naturen har plantet en ny frykt i hennes sinn. For der ute mellom jorder og voller og tunge trær, rusler noen digre beist med klover og olme blikk. Kuer.

– Er du redd for kuer?

Forfatterens isblå øyne blir til streker.

– Ja, faktisk. Jeg er ikke så skvetten av meg. Men helt siden jeg leste «Juleoratoriet» av Göran Tunström har jeg vært livredd kuer.

«Den som elsker noe annet» har et alvorlig tema. En 47 år gammel pedofil mann forgriper seg på en liten gutt.

– |Hvorfor har du valgt å skrive om pedofili?

– Det er nok flere grunner. Pedofili er en stor del av nyhetsbildet. Jeg har noen ganger på følelsen at det daglig er en liten notis om en mann som har fått en dom for pedofili. Da tanken først slo meg at jeg skulle gjøre det, ble jeg raskt veldig nysgjerrig. Dette er så vanskelig å forstå. Jeg kjøpte meg flere bøker om det og begynte å lese. Og jeg kom vel ut igjen i den andre enden med en litt annen holdning til disse menneskene.

– På hvilken måte?

– Jeg forsvarer på ingen måte at mennesker lever ut denne legningen. Men dette temaet er ikke enkelt. Vi har vanskelig for å holde oss klare i toppen når sånne ting kommer opp. Vi blir så oppbrakte at vi ikke klarer å se klart. Jeg mener vi bør bli flinkere til å tørre å snakke om alle sidene rundt dette, også de aller vanskeligste, mener Fossum.

– Når det gjelder fysisk berøring av barn, er grensene hårfine. Jeg tror mange har kjent på den følelsen ... når man har lyst til å sette tennene i sin egen unge. Fordi han er så god. Jeg tror alle som har barn er klar over at de må balansere og være forsiktig med nakenhet. Toleransegrensa er veldig lav, sier Fossum.

Hun har sansen for advokat Tor Erling Staffs tanker om temaet.

– Han er en av de som har turt å se litt annerledes på dette.

– Både berøring og voldtekt kommer i dag inn under fenomenet pedofili og er forbudt. Det synes jeg det er noe brutalt i, sier Fossum.

– Å ta et barn på fanget og bruke den ungen for å få en tilfredsstillelse, er jo veldig langt fra en voldtekt. Da jeg var en jentunge, hendte det at eldre gutter blottet seg for oss. Men vi tok jo ikke skade på vår sjel av det. Vi fniste hysterisk og syntes det var veldig spennende, forteller Fossum.

– Det er ikke alle disse tingene som fører til elendighet. Det er klart Staff har rett når han sier at samfunnets reaksjon på et overgrep også kan være med på å traumatisere et barn. Det er en del av sannheten. Selvfølgelig ikke hele, men vi må tørre å se på den biten også.

Hun følte seg annerledes fra de andre barna da hun vokste opp i Sandefjord. Følte at hun hadde et annet blikk, at hun kikket rundt seg på en annen måte, så på verden fra en annen vinkel.

– Jeg var alltid ute etter alvoret og dramatikken i livet på en måte som ungene rundt meg ikke var. De var mer opptatt av moro, og jeg husker jeg syntes de var utrolig overflatiske. De lo av den minste ting, mens jeg balet med de store spørsmålene.

Hun var den mellomste i en søskenflokk på tre. Da Karins far fikk jobb som personalsjef i NSB i Oslo, flyttet familien til Spydeberg.

– Jeg var flink på skolen. Men det å være den flinkeste i klassen, det er ikke nødvendigvis det beste stedet å være. Jeg følte meg litt utafor.

Hun kjedet seg på skolen. Etter realskolen sluttet hun. Droppet artium. Orket ikke.

18 år gammel havnet hun på Skjeberg Folkehøgskole i Østfold. Der, på en liten hybel, med dusj og toalett på deling, fikk hun en kveld et bilde hun ikke klarte å bli kvitt. Det var en mann og en kvinne, et eldre ektepar. Hun så dem levende for seg. Et ekteparet som snakket sammen sånn som mennesker har kjent hverandre veldig lenge kan gjøre. De satt på en terrasse. Hun så på dem. Blikkene, bevegelsene. De fyrte opp hver sin rullings mens de betraktet naboens klær som hang like bortenfor på en snor og blafret i vinden.

Scenen ble Karin Fossums aller første dikt.

En god observatør, mente læreren. Du må skrive mer, sa han.

To år seinere debuterte hun med en diktsamling på Gyldendal, som hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for.

Modellene var hennes egne foreldre. Faren døde for noen år siden, moren lever.

– Hva slags forhold hadde du til dem?

Hun tenker seg litt om.

– Vi vokste opp med profesjonelle husmødre. Mine søsken og jeg fikk reine klær og mat som var laget fra bunnen av. Men mine foreldre var ikke opptatt av barneoppdragelse. Jeg hadde et distansert forhold til både min mor og min far. Det var ikke veldig nære bånd mellom oss.

Det første diktet ble ikke med i debutsamlingen, men hun fortsatte å skrive. Hun jobbet som taxisjåfør og pleier på Emma Hjorths Hjem i Bærum for å kunne holde på med diktene sine.

For å gjøre en lang historie kort: Hun giftet seg 26 år gammel, fikk to barn, Vilde Marie og Martin, som i dag er 20 og 25 år gamle. Ekteskapet havarerte, og Fossum ble alene med barna.

– Det ble et veldig stort rom å fylle. Jeg måtte grytidlig opp, i sekstida, for å levere dem i barnehagen før jeg selv gikk på jobb. Vi hadde veldig trang økonomi. Det var slitsomt. Men jeg hadde ikke noe valg. Vi mennesker har veldig mye styrke og krefter å hente fram når vi blir nødt.

Forfatteren smiler forsiktig.

– Jeg hadde dessuten alltid venner jeg fikk støtte av. Og faren min kom ofte innom med en seddel når han visste at det var trangt.

Hun tror hun er blitt tettere knyttet til barna sine fordi hun har vært alene med dem.

– Jeg kommuniserer på en helt annen måte med mine egne barn. Vi har veldig, veldig sterke bånd. Jeg er ikke redd for å gi dem det de trenger og det de ønsker seg. Foreldrene før oss var veldig redde for at barna skulle bli bortskjemte. En skulle liksom ikke dulle med dem. Trøst var farlig, for det kunne gjøre barna svake. Ungene mine har fått veldig mye oppmerksomhet. De har blitt sett og lyttet til.

I dag bor Fossum alene samme med datteren Vilde Marie i et lite hus i Sylling. Den eldste sønnen har flyttet hjemmefra. Eksmannen bor bare en halvtimes kjøring unna og begge barna har vært mye også der.

– Vi er venner og har et godt forhold, sier hun.

– Har du savnet å ha en mann?

Hun tenker seg litt om.

– Jeg har hatt noen forhold etter ekteskapet, men jeg er veldig tilfreds med singellivet nå. Det har nok noe med å gjøre at mitt forhold til det jeg gjør er så lidenskapelig. Jeg tar på en måte ut lidenskapen min på å skrive romaner. Noen ganger kan jeg føle at jeg ikke er sikker på om jeg har så mye å dele ut. Andre ganger tenker jeg mer langsiktig.

Hun kikker opp og smiler.

– Det er jo ikke sikkert det er like stas å være alene når jeg er 70.

Fire år etter debuten kom det en ny diktsamling fra Fossum. Så ble det stille. I 14 år.

– Hva skjedde?

– Jeg sluttet aldri å skrive, men jeg var småbarnsmor. Det var ikke så mye kreativitet igjen etter at ungene var i seng. Jeg prøvde likevel, men jeg ble refusert fire-fem ganger på rad. Jeg skrev og skrev og skrev og fikk alt i retur. Da kom jeg til et punkt hvor jeg ga opp og tenkte: «Ok, så blir jeg ikke forfatter likevel».

Først da barna var blitt store, fikk hun overskuddet tilbake.

– Jeg begynte å jobbe i et stort kunstgalleri i Drammen og var sammen med kunstnere hele dagen. For meg som hadde vært taxisjåfør og jobbet på sykehus, var det veldig spennende. Her solgte de både Weidemann, Ekeland og Gunnars S. Det var et flott galleri. Og så våknet lystene til live igjen, og jeg begynte å tenke at jeg skulle gjøre et forsøk til. Til slutt fikk jeg napp igjen hos Cappelen.

Først kom en novellesamling. Så begynte hun å skrive kriminalromaner. Bokserien om etterforskeren Konrad Sejer er blitt en millionsuksess.

– Er det stor forskjell på å skrive lyrikk og krim? – Nei, ikke i det hele tatt. Å skrive er å skrive. Det er bare snakk om forskjellige formater. Jakten på det presise uttrykket er akkurat det samme. Du skriver lite eller stort.

Til tross for at hun i bokhyllene står under «krim», anser hun ikke seg selv for å være en kriminalforfatter.

– Jeg bryr meg ikke noe om de forventningene folk måtte ha til meg fordi jeg er en del av kriminallitteraturen. Jeg oppfyller ikke sjangerkravene og det har jeg aldri brydd meg om å gjøre heller. For meg er drap sjeldent et mysterium.

– Ikke?

– Orderud-saken var unik. Det er ikke sånn det vanligvis er i virkeligheten.

Karin Fossum snakker fort og engasjert. Om kriminalitet, om klassifisering og kategorisering, om fordommer, om hvordan vi tar imot innvandrere («jeg blir flau på Norges vegne»). Hun nipper til farrisglasset. Skifter innimellom stilling i stolen. Men for det meste sitter hun rolig og avbalansert i sin svarte høyhalsede genser.

Hun avslører at hun allerede er i gang med en ny roman. Den vil bli annerledes enn hva hennes publikum hittil har vært vant til.

– Den kommer til å handle om ondskap, jeg skildrer den motivløse kriminaliteten. I mine foregående bøker har jeg lagt vekt på å skildre «gode» mennesker som handler ondt.

– Hvordan er ditt eget forhold til døden?

– Jeg er veldig glad for at jeg skal dø. Jeg er veldig glad for at jeg skal komme til et punkt der andre skal begynne å dra lasset, at andre skal gå til valgurnene og bestemme hvordan landet skal styres. Jeg synes allerede at jeg har levd et veldig langt liv og opplevd mange ting. Jeg har sansen for at vi har et stykke begrenset tid, sier hun.

Hun har en hodeskalle ved pc-en når hun skriver.

– Jeg har et sterkt forhold til døden. Jeg liker å regne med døden. Å huske på den.

– Hvorfor?

– Antakelig fordi jeg er en veldig melankolsk anlagt person. Jeg synes livet er en krevende øvelse. Vi har et samfunn der vi skal mestre tusen ting på en dag, og jeg synes det er et mirakel at så mange greier det. Jeg greier det nå, men jeg har likevel aldri tatt det som en selvfølge at jeg skal greie det et helt liv.

Forfatteren har selv opplevd et drap i sin nærmeste omgangskrets. Det er flere år siden nå, men det gjorde noe med hvordan hun angriper temaet i bøkene sine.

– Jeg snakker aldri om dette, for det er ikke min tragedie. Det er noen andres. Men likevel vet jeg en del om hva et drap gjør med en familie. Det var nære venner som var involvert. Jeg er i stand til å se hele bildet nå. Idet det skjer med noen du kjenner, er det en så stor rystelse at det nesten er umulig å beskrive det.

Hun fikk sjokk da det skjedde.

– |Drap er noe vi vanligvis ser som små notiser i avisa. Vi blir ikke særlig opprørte heller, hvis det ikke da er helt ekstremt. Men da jeg så det på nært hold, og det skjedde med et menneske jeg hadde kjent i 18 år, så begynte jeg å tenke at dette kunne skje i min egen familie også. Jeg mistet mye trygghet på den opplevelsen.

Hendelsen har vært med på å forme hennes forfatterskap.

– Det er nok mye av grunnen til at jeg er blitt en forfatter som er opptatt av det å skrive om gode mennesker som handler ondt, forklarer hun.

Hun synes det er mer skremmende når vanlige mennesker blir mordere, enn når skurker blir det.

– En seriemorder handler bare som forventet. Han skal knerte fire-fem stykker før du kommer til slutten, og så skal han bli tatt. Men så tenker jeg jo, når jeg leser om kriminalitet i avisene, at det er noen som kjenner ham. Morderen har noen gode sider. Han har foreldre. Jeg tenker på alt det de går igjennom. Alle beskytter sine. Den som har drept har også behov for beskyttelse. Jeg har et ønske om å være med på å skape litt mer toleranse for at mennesker gjør gale valg i en ekstremsituasjon.

Fossum tror at alle mennesker, i en gitt situasjon, kunne blitt mordere.

– Vi lever i et rikt og demokratisk samfunn hvor vi betrakter oss selv som beherskede, siviliserte mennesker. Vi blir egentlig aldri satt på noen ordentlige prøver. Og fordi vi ikke gjør det, så vet vi veldig lite om hva slags krefter vi har inne i oss.

– |Har du vært i en situasjon der du har tenkt tanken om å ta livet av et annet menneske?

– Nei. Men jeg ser på mennesker som ganske aggressive vesener. Jeg kan selv ganske raskt gå fra å være en behersket dame til å bli et vilt, klorende, hylende vesen. Det er korte, korte avstander mellom å være et sivilisert menneske til å bli destruktiv.

Da hun fylte femti gikk Karin Fossum noen runder med seg selv.

– For en stund siden sto jeg foran speilet. Jeg er ikke noen særlig jålete person. Men jeg er 53 år nå, og plutselig hørte jeg en stemme, som sa: «Herfra og ut, blir det bare verre».

Hun ler litt av seg selv.

Litt jålete er hun nok, ettersom hun åpenbart har tatt seg tid til å lakkere neglene røde. Og øredobbenes matchende rødfarge er neppe tilfeldig.

– Når du fyller femti, får du en litt ubehagelig påminnelse om at du har levd over halve livet. Men jeg er ikke så opptatt av det fysiske forfallet. Det er det her oppe jeg er redd for å miste.

Hun dunker den ene fingeren mot tinningen.

– For meg vil alderdomskvaliteten avhenge av om jeg fortsatt kan skrive. Det er jo alt jeg vil.

Hun smiler igjen.

– Sitte der i det lille huset mitt og se ut på den vakre himmelen mens jeg skriver historiene mine.

Noen dager seinere. Karin Fossum puster tungt inn i mobiltelefonen. Hun er ute og går langs landeveien i Sylling. En ilter liten hund drar henne framover. Det er Tintin. Karin kikker til høyre, hun kikker til venstre. Det er ikke det samme lenger, sier hun. Hun tør ikke å gå på stiene mer nå.

Karin forteller historien mens hun går. Det skjedde for et par dager siden. De hadde gått langt innover i skogene, et par timer, og kommet til et tjern, langt fra folk. Tintin hadde badet. Alt hadde vært fint. Helt til de kom, udyrene. Første sakte, så fortere og fortere. Det var ingen tvil. De var ute etter henne, henne og bikkja.

Karin og Tintin løper og skjuler seg mellom noen trær. Karin pleier ikke å være redd, men nå ser hun døden i øynene. Så tar hun mot til seg, finner en stor kjepp og går mot dem, mens Tintin, den lille gjeterhunden, står og hviner inne mellom trærne. Kjeppen fungerer. Inntrengerne rygger tilbake og forsvinner. Karin venter litt før hun går videre.

Et par minutter seinere braker det løs igjen.

Tramp, tramp, tramp. De kommer tilbake med full styrke, begge to. De pruster og blåser i neseborene, planter klovene i grusen og stirrer.

Karin Fossum ler i telefonrøret.

– Jeg løp som jeg aldri før ha gjort.

Det gikk bra til slutt.

– Men nå holder vi oss på andre siden av strømgjerdene, sier hun før hun legger på.

Hun skulle hjem for å ta plass ved siden av hodeskallen sin.

magasinet@dagbladet.no