Et rom uten utsikt

I gamle dager hadde Hotel Ambassadeur en av Oslos bedre restauranter. Nå relanseres den som gourmet-spisested med middels suksess.

- HER VAR DETsannelig både mørkt og litt trist, mente Fredag, på vei ned trappa til kjellerrestauranten på Hotel Ambassadeur. - Riktignok er møblene vakre og sikkert antikke, men det blir temmelig dystert likevel. Selv om baren sikkert kan være et godt sted å gjemme seg for snøføyka og sprengkulda til vinteren.

For interiøret på Ambassadeur er svært langt fra tidas minimalisme. Her er dyprøde sofaer og tunge draperier - og vinduer som vender ut mot malte skjermbrett i en kjellersjakt, og slett ikke bidrar til å lyse opp rommet. Foreløpig er restauranten heller ikke proppfull av gjester, men den har tross alt bare vært åpen noen ganske få uker, etter flere år som eksklusiv frokostsal for hotellets gjester. Hotellet er for øvrig en liten perle, en staselig, rosa Frogner-bygård med fasaden full av balkonger og smijernsrekkverk.

Menyen lokker med dagens tre-, fire- og femretters, med og uten vinmeny til og en relativt avansert à la carte-seksjon. Ambassadeurs ambisjoner er tydelige: Her skal det konkurreres tett opp mot eliteklassen - selv om prisene faktisk ligger i middelklassen. Ambisjonsnivået blir også understreket av brødkurven med sitt rikholdige utvalg - prøv det hjemmebakte knekkebrødet - og av de delikate og velsmakende aperitiffene som ankommer bordet like etterpå.

ROBINSON er kamskjell-fetisjist, og når menyen inneholder ristet kamskjell med persillerotpuré og pinjekjerner (159,-) blir forrettvalget enkelt. Fredag satser på servitørens anbefaling, en tartar av hellefisk og ørret med svartpepperflarn, vaktelegg og kaviar. Og begge ble like fornøyd:-

Dette er de største kamskjellene jeg har sett, mente Robinson. - Men de er likevel perfekt tilberedt, brunsvidd utenpå, varme og myke inni. Her ville det vært lett å komme i skade for å servere dem altfor rå.

- Kombinasjonen hellefisk og ørret var overraskende spennende, sa Fredag, - og den spisse smaken av iransk kaviar løfter retten.

Den meget oppmerksomme og kompetente betjeningen sørget godt for sine gjester. Brødkurven var stadig bortom bordet, vin- og vannglass var aldri tomme. Spesielt er det grunn til å framheve vinkelneren, en meget sjarmerende og kunnskapsrik ung mann, som sørget for at alle rettene fikk det vinfølget de fortjente fra et rikholdig vinkart.

Ikke minst forrettene, der Fredag egentlig ønsket seg en Sancerre, men fikk anbefalt et alternativ av vinkelneren. Cloudy Bay Cape Mentelle (539,-) var et gledelig bekjentskap fra New Zealand. Vinen en sauvignon blanc fra 2002 - var frisk, fruktig og hadde nok sødme til å matche smaken av kaviar og tartar.-

Helt sikkert en nydelig terrassevin. Den kan veie opp for at vi sitter her nede i mørket, sa Robinson.

TIL HOVEDRETT ville Robinson holde seg i det maritime og gikk for bakt breiflabb med serranoskinke, purreløk og steinsopprisotto (255,-). Fredag kunne ikke motstå trøffelhonningglasert andebryst med savoykål og kantareller (265,-). Da ble det tydelig at Ambassadeur er best på sjømat.

- Denne er tørr og gjennomstekt, stønnet Fredag. - Andekjøtt skal være lysrosa, saftig og søtt - dette var triste greier. La oss håpe det er et øyeblikks konsentrasjonssvikt, for tilbehøret er nydelig, og ville sikkert smakt enda bedre hvis anda var korrekt tilberedt.-

Kokken er nok en fiskevenn, smattet Robinson. - Breiflabben er fast og fin, smakfull og mør. Dessuten er kombinasjonen mellom mild fiskesmak og salt skinke som vanlig vellykket. Jeg skulle bare ønske de hadde valgt noe annet enn den evinnelige steinsopprisottoen som makker. Risottomoten er vel egentlig i ferd med å gå over? Heldigvis? Her kunne man gjerne valgt enklere følge med en reinere smak.

FØR DESSERTEN var det både tid og rom for litt ost (110,-) - men det ble en solid skuffelse. Riktignok er Ambassadeur utstyrt med sin egen ostevogn, men et slikt møbel forplikter også når det gjelder utvalget. Her er det for få ostetyper, for få smaksvariasjoner og altfor lite forskjell på de ostene man har valgt ut. Pluss for originalt og variert tilbehør, men det hjelper ikke mye.

Desserten, derimot: Fredag mener en crhme br{lée er den ultimate test på en dessertkokk, lett å lage, men vanskelig å lage god. Her var den tilnærmet perfekt, sprøtt og søtt lokk, passe søt krem med frisk og ekte vaniljesmak.

I disse kaffetrendtider har Ambassadeur tatt et originalt grep: De har sin egen kaffemeny, med seks forskjellige kaffetyper. -

Men det tar de seg sannelig betalt for også, er ikke nesten 60 kroner for en kopp kaffe litt i meste laget? Fredag var lamslått.

- Sannelig bra at kaffen kommer med en tallerken petits fours! Robinson var enig. Men dessverre er det bare noen kjedelige småsjokolader. Ambassadeur har et stykke å gå før de kan slåss med de aller beste.

<B>Kjøkken-ambassadører: <B> Den meget oppmerksomme og kompetente betjeningen sørget godt for sine gjester.