Et skoleeksempel

Reidar Wennesland levde et liv med aper, snurrepiperier og store mengder amerikansk beatkunst. Kunsten donerte han til skolene i hjembyen Kristiansand. Nå er samlinga utgitt i bok.

Den ser ikke spesielt original ut fra utsida. Men straks du kommer inn skoleporten, forvandler Kristiansand Katedralskole Gimle seg til et eventyr. Her går elevene omkring i hverdagen omgitt av en av Norges mest særegne kunstsamlinger. Det er som om veggene eksploderer. En fargevisjon her, et intenst portrett der. Langs trappene digre visjoner av mennesker og natur, lys og mørke. Malt under den såkalte beatepoken i amerikansk kunst, og skjenket skolen av en mann som var elev på 1920-tallet.

Reidar Wennesland var lege, men omga seg med kunstnere og skapte en unik samling moderne kunst. Som han til slutt valgte å sende tilbake til byen der han hadde vært barn og ung mann. Kunsten skulle ikke forsvinne på et museum. Den skulle være til stede i det levende, sydende, ungdommelige livet.

Spol tilbake til 1940- og 1950-tallet. San Francisco koker. Fra hele USA kommer skapende mennesker, utstøtte og outsidere i det amerikanske etterkrigssamfunnet, for å feire friheten med tøylesløs fantasi og kunstnerisk utfoldelse.

Poetene - med Jack Kerouac og Allen Ginsberg i spissen - slynger sine dikt ut i natta. Jazzmusikerne - pionerer som Charlie Parker og Miles Davis - blåser kaskader av ville beboptoner gjennom røykfylte barer og kafeer. Crazy happenings skaker borgerskapets fasader. Kunstmalere går løs på sine lerreter, og fyller dem med farger og former ingen før har sett maken til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fyrt opp av ymse, mer eller mindre obskure stoffer, bosetter disse kunstnerne seg i North Beach-området, der de jakter på sine demoner og dyrker sin trang til selverkjennelse. Inspirert av alt fra østlig filosofi til krigsfrykt og atombombeangst, forsøker de å finne nye holdepunkter i tilværelsen.

Midt i dette åndelige og fysiske kaoset bor Wennesland. Dypt fascinert av det han opplever, omgir han seg med kunstnere. Han har beatpoeter boende i hagen og venteværelset fullt av kunstmalere og skulptører. Han begynner å samle kunstverk. Enkelte får han som legehonorar av lutfattige kunstnere, noen kjøper han på impuls. Han samler også på andre ting, særlig unik, gammel kunst fra det fjerne Tibet.

Men han omgir seg også med dyr; apekatter, små bjørner, hunder og katter. Huset fylles opp. Etter hvert har Wennesland en unik samling kunst; midt i et reir av løse dyr og snåle kunstnere. Hva skal han gjøre med all denne kunsten? Wennesland bestemmer seg; han vil gi den til hjembyen sin, nærmere bestemt til sin gamle skole, Katedralskolen. Som sagt, så gjort.

Vi er på vandring fra bilde til bilde på Kristiansand Katedralskole Gimle, som den heter i dag. Synet som møter oss i inngangshallen er mildt sagt overveldende. Her henger digre malerier; sprakende av farger, former og mystikk. Pluss et sårbart, nesten gjennomsiktig kvinneportrett, innhyllet i en skjør blåfarge. Janis Joplin, fanget inn av Michael Bowen i 1963, lenge før hun ble berømt for sin halsbrekkende fortolkning av amerikansk blues.

INSPIRERENDE: Å lese til eksamen blir i hvert fall ikke tyngre når man er omgitt av klassisk kunst. Foto: KRISTIN ELLEFSEN
INSPIRERENDE: Å lese til eksamen blir i hvert fall ikke tyngre når man er omgitt av klassisk kunst. Foto: KRISTIN ELLEFSEN Vis mer

Med oss har vi Frida Forsgren, som nylig kom ut med boka «Beatkunst i Norge», om Wenneslands kunstsamling. Hun har forsøkt å systematisere bildene, som tematisk, teknisk og motivmessig springer ut i mange retninger. Enkelte kunstnere er verdenskjente, andre har hun lett forgjeves etter opplysninger om. Men bildene har noe felles.

- De må ses i lys av den amerikanske etterkrigstida, sier Forsgren.

- USA er et elitistisk, militært og businessforherligende samfunn som legger stor vekt på borgerlige verdier, familieliv og materialisme. Alle skulle se på TV, lage barn, steke kalkun. Beatkunstnerne vendte ryggen til alt dette. De ønsket å leve i pakt med det de selv ønsket å få ut av livet. De meldte seg ut og gikk på jakt etter andre verdier. Kunstmalerne ga blaffen i den tradisjonelle gallerikulturen, og gikk sine egne veier.

- Men hva er egentlig beatkultur?

- Ordet beat betyr egentlig at man føler seg utslått og fortapt. Men det kan også henvise til rytme og musikalsk puls. En tredje betydning av ordet betyr hellig, omtrent som om beatfolkene var en slags moderne tiggermunker. Mange har tillagt beat en politisk betydning. Det gjør ikke jeg. De var snarere på jakt etter selverkjennelse. Beatbevegelsen var en åndelig og intellektuell bølge. De var ikke bare dophuer som enkelte vil ha det til.

En dag i 1975 kommer journalisten og forfatteren Gunvald Opstad til San Francisco. Han praier en drosje og ber om en adresse han har fått oppgitt. Han skal besøke sitt bysbarn Reidar Wennesland. Drosjesjåføren snur seg og mønstrer Opstad.

- Er du sikker? spør han.

- Du er klar over at det ikke akkurat er byens beste strøk?

Et skoleeksempel

Opstad husker godt besøket hos Wennesland. Synet som møtte ham da drosja stanset, var uforglemmelig:

- Han eide tre små hytter som lå som i etasjer over hverandre, i en slags terrasseform. Alle rom var overfylt av all verdens merkelige ting, alt fra skulpturer og Kristusfigurer til hageslanger og plastbøtter. I den øverste hadde han så vidt plass til en skrivemaskin. De andre var fulle av dyr, fem hunder, fem aper, seks apekatter, to honningbjørner og en vaskebjørn. Wennesland selv var flyttet inn i garasjen, der han bodde sammen med hunden sin. Under huset, i en kjeller, lå en overflod av kunstverker, store malerier. Da vi satte oss ned for å prate, begynte plutselig en apekatt å tisse på oss fra en antikk kinesisk lyktestolpe. Frakken min stinket i to uker etterpå. Men Wennesland selv var en vennlig, verdig og dannet mann.

- Hvorfor reiste han tilbake til Kristiansand?

- På et visst tidspunkt ble det ulovlig å ha eksotiske dyr i privat eie i San Francisco. Wennesland flyktet til Canada med dyrene sine. Kunsten hadde han allerede sagt at han ville donere til Katedralskolen. Han forsøkte å overtale Kristiansand Dyrepark til å lage et eget bur til apene sine, der han også selv ønsket å bosette seg. Men han fikk avslag. Det hele var litt tragisk. Jeg oppfattet Wennesland som et dypt ensomt og sårbart menneske. Men han hadde mange venner, blant andre Allen Ginsberg, som han for øvrig kastet ut av hagen sin da guruen begynte å dyrke marijuhana-planter.

Reisen gjennom Wenneslands kunstsamling på Katedralskolen og Høyskolen i Agder, er en ekspedisjon til en underlig, sær og eventyrlig verden. Alle bilder er ikke like tilgjengelige. Her henger verdenskunst bak dører og i lukkede rom, i hjørner av lærerværelset og på bakveggen i kantina, i klasserom og på rektors kontor. Der inspektøren holder til, henger et av samlingens mest sårbare bilder, «Meksikansk gutt» av Arthur Monroe, som viser en gutt som er like fylt av følsom skyhet som av trassig aggresjon.

- På en måte passer det godt inn her, sier Frida Forsgren.

- Jeg forestiller meg hvordan en og annen innkalt elev sitter nesten som et speil av dette bildet og vrir seg i møtet med skolens autoritet.

Vi går videre gjennom korridorene. Her er collager og figurative motiver, psykedeliske visjoner og materialbilder der håndlagde spiker er banket inn i bildet på kryss og tvers. Eller bilder malt i tjukke oljestrøk, oppå et lag av filler og annet materialstoff.

- De var ikke redde for å gjøre bildene stygge, sier Forsgren.

- De brukte tjære, asfalt og sand, noe som ga uttrykket en særegen kraft.

Vi møter Richard Kiggins «Sunburst», som lar lyset strømme med en kraft som nesten er blendende. Vi ser skjøre portretter av Janis Joplins musikalske kollega Carol McCracken, som var gift med maleren Michael McCracken, og som døde av en overdose mange år før Joplin. Vi ser de enorme, svarthvite bildene av selsomme blomster som skyter for full kraft mot taket på skolebygningen.

- Jay DeFeo, sier Forsgren.

- Hun er blitt mer og mer påaktet de siste åra. Hun lagde et kjent bilde kalt «The Rose», som hun holdt på med i åtte år. Da var det 20 centimeter tjukt og veide over ett tonn. Det står lagret i en kjeller, og hvis man vil se det, forlanger museet en avgift på rundt 8000 kroner for å lirke det fram ved hjelp av en gaffeltruck. Hun ble blyforgiftet av hvitmalingen hun brukte og døde av lungekreft.

Hva skal skje med all denne kunsten?

- Det var Wenneslands ønske at den skulle henge her. I dag brukes den i undervisningen, forteller tidligere rektor Arne Rosenvold.

- Alle elever blir vist rundt og lager oppgaver om det de ser. Som supplement til bildene har vi lagd en rekke montre der blant annet andre deler av Wennesland-samlingen vises, for eksempel tibetanske tantraer eller primitive masker. Skolen planlegger å bygge en hall mellom de to skolebygningene som vil gi god plass og rom for en del av disse bildene.

Billedkunstner og kunstanmelder i Fædrelandsvennen, Johan Otto Weisser, ser ikke bort fra at bildene fungerer i skolemiljøet, men mener også at Sørlandets Kunstmuseum kunne tenke alternativt, dersom kommunen og staten ville støtte dem.

- Samlingen gir et unikt bilde av en epoke i amerikansk kunst, en æra som er avsluttet i den forstand at den på et visst tidspunkt nærmest avgikk ved en slags selvdød, sier han.

- Dette er jo veldig spennende, men enda mer interessant ville det vært dersom bildene ble restaurert skikkelig og underlagt mer forskning. Hvis man tenkte litt visjonært, burde man gitt denne samlingen permanente lokaler. Blir dette gjort riktig, kan det bli en skikkelig publikumsmagnet. Kristiansand kunne fått et museum som ble unikt i nordisk sammenheng. Det ville vært en stor utfordring å bruke denne sterkt personlige samlingen i sin fulle bredde, fra tibetanske bønnetepper og kristelige figurer til psykedelisk 50-talls kunst. Den treffer midt i vår samtid, med sine flytende grenser for hva som betraktes som kunst.

Vi er ved veis ende. Ved Høyskolen i Agder sitter folk og leser i biblioteket og på lesesalen, omgitt av gnistrende beatkunst. Finnes det noe felles kjennetegn mellom alle disse kunstnerne?

- Spontanitet, sier Forsgren.

- Tro på at det første som dukker opp i hodet, er det riktige. Disse folkene var de første som gjorde opprør mot de amerikanske kjerneverdiene. De var ikke jålete. De var likegyldige til andres smak, eller tanken på penger. I motsetning til «the squares» var de annerledes og dyrket folk som var outsidere og raringer. De levde hardt. Men til gjengjeld opplevde de tilværelsen intenst; utenfor tid, sted og vanlige regler.

- Når tok det slutt?

- Da turistbussene begynte å rulle inn i North Beach på 1960-tallet, med nysgjerrige som skulle se ekte beatniks. Da kunstneren Wally Hedrick fikk jobb med å sitte i et vindu på Vesuvio Café og være «ekte» beatnik til ære for turistene. Det var både et tragisk og naturlig sluttpunkt.

JANIS JOPLIN: Michael Bowens visjon av den unge Janis Joplin, malt i 1963.
OMFATTENDE: Forsgren har skrevet bok om den unike kunsten som har fått plass på katedralskolen og Universitetet i Agder.
PÅ REKTORS KONTOR: Arthur Monroes bilde «Meksikansk gutt» henger på rektors kontor. I stolen sitter tidligere rektor Arne Rosenvold.
LINJER: Noen steder glir omgivelsene sammen med bildene til en helhet.
KAOTISK: Reidar Wenneslands bolig i San Francisco var ikke preget av det de fleste vil forbinde med orden. Her trekker han fram et maleri fra sitt mildt sagt mangfoldige hus.
STERKE VISJONER: Frida Forsgren har forsøkt å systematisere den eksplosive og lyssterke kunsten som ble til i San Fransisco, og som takket være legen Reidar Wennesland havnet i Kristiansand.
PÅ VEGGEN: Et portrett av Reidar Wennesland henger også inne på katedralskolen i Kristiansand.