Eta graut òg!

En grå, seig masse som føles altfor tung i magen. Er det rart jeg liker grøt?

DET VAR EN FIN SOMMERDAG på Hadeland, helt i begynnelsen av forrige århundre, og ei lita, lyslugget jente, Olaug Knotterud, satt på trappa. Med seg hadde hun middag - det var den tida man spiste middag midt på dagen, og midt på dagen var klokka tolv. Sola sto høyt på himmelen, og den tjukke innlandslufta dirret av sommervarme. Jenta var fem år, fortsatt snakket hun litt ureint, men ellers var hun kvikk og blid som bare ei bondejente fra Hadeland kan være. Det var ikke noe spesielt med denne dagen, så derfor var middagen det samme som de fleste andre vanlige dager: grøt med melk. Jenta spiste sakte. Av og til satte hun tallerkenen fra seg, og ga seg til å studere omverdenen. Mest som hun satt der, kom en hoggorm forbi. Den så at det sto mat på trappa og ormet seg opp mot tallerkenen, uten å bry seg om den lille jenta. Vel oppe på trappa, stakk den hodet over tallerkenkanten, og ga seg til å lepje i seg melk med den spisse ormetunga si. Grøten rørte den ikke. Jenta satt helt urørlig og så på mens hoggormen forsynte seg av maten hennes. Så, etter å ha sittet der en god stund, løftet hun skjeen sin og slo til hoggormen på hodet. «Ska eta draut rg!» proklamerte hun med sin aller strengeste og mest bestemte voksenstemme. Skal spise grøt også! Alle vet jo at det ikke er lov til å nøye seg med den søte melka. Jeg har fått forsikringer om at denne historien er helt sann , noe jeg ikke har det minste ønske om å tvile på. Den lille Olaug Knotterud ble seinere mormora til en kompis, og etter hva jeg har fått forstått, er historien bare én av mange beretninger om en ekstraordinær og svært tøff dame. Grøt er kanskje hverdagsmat, men grøthistorier har aldri vært hverdagskost. Det er overdådigheten man husker. Men det finnes unntak. I eventyret om Askeladden som kappåt med trollet, er det grøt som står på menyen. Askeladden er lur og lemper grøten i en sekk han har festet på magen. Når sekken er full, skjærer han hull i den, og lurer trollet til å gjøre det samme. Trollet skjærer hull i magen og dør.DEN MEST BERØMTE liksomsanne grøthistorien er fra vikingtida: Under en middag hos Harald Hardråde rakk ikke kjøttfatet rundt bordet. Den islandske skalden Snegle-Halle var blant dem som ikke fikk annet enn grøt og flatbrød. Som hevn diktet han ei nidvise om den gjerrige kongen og hans manglende evne til å traktere sine gjester. Kongen ble rasende, og som straff beordret han Halle til å spise et helt trau med grøt, mer enn noen mann kunne klare. Det var da Halle utbrøt: «Drep meg konge, men ikke med graut!» Dette syntes kongen var så godt sagt at han straks benådet skalden. Historien om jenta på stabburshella sier noe om barns naive omgang med potensielt farlige situasjoner, og Snegle-Halles skjebne vitner om en temperamentsfull omgangsform der en sleivete kommentar kunne koste livet, og en god replikk kunne redde det.Men en dypere mening kan leses ut av alle fortellingene: Ingen liker grøt. Jenta gjør det ikke, hoggormen gjør det ikke - begge foretrekker melka. Askeladden er smart, så han spiser ikke grøt. Både Snegle-Halle og kongen anser grøt som straff, ikke mat. Ekte vikinger spiste kjøtt eller fisk - det var de fredelige, kjedelige og uviktige som spiste grøt. Og selv blant nettopp disse fredelige var ikke grøten særlig populær: Når en frier kom til gards, kunne han lese svaret ut av maten han ble servert. Vafler betydde ja. Fikk han grøt, var svaret nei.Det setter norgeshistorien i relieff når man tenker på at grøt - som regel grovmalt bygg kokt sammen med vann - var den viktigste maten i Norge i mer enn tusen år, og at nordmenn i mer enn tusen år satte seg til bords med den samme grå massen de så inderlig hatet. Men jeg liker grøt. Jeg liker den trygge, barnslige ensformigheten, og den feite trøsten i altfor tung mat jeg bare spiser et par ganger i året, når jeg snubler over en rømmegrøt, eller når jeg i et fåfengt forsøk på å få polenta til å smake godt, ender opp med å ha i så mye smør, melk og parmesan at resultatet blir noe så selvmotsigende som en luksuriøs grøt. POLENTAGRØT MED PARMESAN OG SMØRDette kan virke som en virkelig unorsk grøt, men prinsippet bak den er det samme som alltid har styrt de norske grøtene, der man gjerne hadde i det man har råd til av fett. Det var helt vanlig å koke kornet sammen med spekk, sauefett eller fiskelever. Smaken var kanskje stram, men i det minste var det plenty med kalorier. Det finnes også en norsk variant der man har gammalost i grøten. Ingen av delene er helt min stil, men det viser et slektskap mellom min lettsindige luksusgrøt og det aller tristeste av norsk tradisjonsmat. Jeg bruker hurtigpolenta, sånn som er litt kokt fra før og ikke tar mer enn fem minutter. Det er også den vanligste i butikken.Du kan lage denne grøten med semulegryn også.Det er smøret og parmesanen som gjør denne grøten god, og du kan med fordel mate den med så mye du har råd eller samvittighet til. Jeg serverer med litt skinke til. Et par ganger har jeg hatt litt trøffelolje og litt finhakket trøffel oppi helt til slutt, og grøten ble ikke noe dårligere av den grunn. 2 dl polenta2- 4 dl melk100- 200 g smør200- 350 g parmesan, revetnymalt grovt pepperev. trøffelolje og/eller trøffel Kok opp åtte desiliter vann i ei gryte. Ha i polenta og skru ned varmen. Rør rundt. La trekke i to til fem minutter. Begynn å spe med melk og revet ost, eventuelt med vann. La småkoke i noen minutter, mens du stadig rører. Rør inn mer ost, smør og melk til du har en konsistens og smak du liker. Det kan nesten ikke bli nok ost. Du kan ha pepper i grøten, men jeg liker det best oppå. RØMMEGRØTDette er en feit norsk klassiker som jeg aldri blir lei av - så lenge jeg bare spiser den én eller to ganger i året. Du kan lage grøten uten semulegryn, og den kan lages magrere, men da ser jeg ikke poenget.6 dl seterrømme4 dl fløte1/2 - 1 dl semulegryn1,5 dl hvetemel 3- 4 dl melk1 ts salt Kok opp rømme og fløte. Rør inn semulegryna og la koke fem minutter. Rør inn hvetemel og la småkoke i to minutter. Ha i melk og rør godt. La småkoke i to til tre minutter. Smak til med salt og server med sukker, kanel og smørøye, eller med spekemat og flatbrød. andreas.viestad@dagbladet.no

EN NY VRI:</B> Polentagrøt med parmesan og smør er en moderne vri på grøten. Sammen med skike blir dette et lite herremåltid.