Europas reservasjoner en «ulempe for NATO»

Afghanistan en test på alliansens fremtid?

I NORGE, som i flere europeiske land, er det skepsis til å sende tropper inn i intensive kamper som de i Afghanistan. Man foretrekker ideelt sett deltakelse i mer begrensede, humanitære oppdrag.

Den amerikanske forsvarsministeren Robert Gates uttalte i oktober at slike begrensninger, eller «caveats», på hva et lands styrker kan gjøre og hvor de kan operere, er en betydelig ulempe for NATO. I følge Gates er manglende forpliktelse fra de allierte det underliggende problem for alliansens framtid. Han mener slike restriksjoner må lempes på for at NATO raskere skal omstille seg til den fleksible rollen USA mener alliansen må ha i et nytt århundre.

Mens amerikanerne forenklet sett ønsker seg en så fleksibel allianse som mulig til å håndtere de utfordringer som måtte melde seg, har den europeiske holdningen gjennomgående vært mer avventende og lunken til en omfattende global rolle for deres felles organisasjon. Når medlemslandenes interne begrensninger legges sammen, kan samhandling synes vanskelig og langtekkelig - en situasjon stikk i strid med Gates\' ønsker.

FORSVARSMINISTERENS synspunkt på hva NATO skal være er ikke bare gyldig for dagens Bush-administrasjon. Representanter fra Clinton-administrasjonen argumenterer også for at NATO må bli virkelig global. Richard Holbrooke og Ronald Asmus, som var sentrale i omformingen av NATO på 1990-tallet, hevder at amerikanerne nå må ta ledelsen i å redefinere alliansens rolle utenfor Europa og styrke viljen og satsningen fra europeisk side.

Samtidig er det ikke ensidig skepsis til Afghanistan-deltakelsen i den europeiske leieren. Mens «gamle» allierte i Vest-Europa vegrer seg for å øke landenes troppebidrag særlig av hensyn til egen opinion, er nye NATO-medlemmer i Øst-Europa mer støttende til den amerikanske linjen og oppdraget, i tillegg til at britene har søkt å opprettholde sitt «spesielle forhold» til USA.

BAKGRUNNEN for de transatlantiske brytningene som kommer til uttrykk i Afghanistan-engasjementet kan spores tilbake til den gradvise utvidelsen av alliansens rolle etter den kalde krigen. Dypest sett er de et uttrykk for ulike vurderinger av hvilken rolle NATO skal ha i et sikkerhetspolitisk bilde som er annerledes enn det alliansen ble etablert for å håndtere.

Intervensjonene i konfliktene på Balkan på 1990-tallet bidro til at NATOs rolle gradvis endret seg gjennom det som ble kalt operasjoner «out of area». I den kalde krigen var derimot NATO aldri i militær kamp. Intervensjoner i konfliktområder nært det transatlantiske området ble på denne måten en ny «jobb» for alliansen, når oppdemming for Sovjetunionen ikke lenger var aktuelt. Gjennom engasjementet i Afghanistan involverte NATO seg i en ny verdensdel, og i en konflikt med brutale bakkekamper for de allierte styrkene - en ny situasjon sett i forhold til den flybaserte krigen i Kosovo.

FRA BUSH-ADMINISTRASJONENS SIDE ble imidlertid ikke NATO umiddelbart oppfattet som et relevant verktøy i krigen mot terrorisme etter 11. september 2001. Med et uventet angrep på New York og Washington oppfattet amerikanske beslutningstakere at landet var i en prekær situasjon som USA best kunne håndtere på egen hånd. En slik holdning var delvis basert på vurderinger av hva NATO praktisk kunne bidra med, delvis det som ble oppfattet som negative erfaringer med å håndtere «war by committee» på Balkan, i tillegg til en mer prinsipiell skepsis til multilaterale løsninger.

NATO på sin side var snar med å erklære en historisk sett unik aktivering av artikkel 5 av Atlanterhavspakten. For å sikre alliansens fortsatte relevans kunne det synes nødvendig å engasjere seg i det som fremsto som en potensiell ny dominerende trussel etter Sovjetunionens oppløsning. Samtidig kunne medlemmene mer pragmatisk hevde sin støtte til USA for å forsikre seg om å få assistanse dersom det skulle oppstå trusler mot egen sikkerhet i framtiden.

Resultatet ble imidlertid at USA iverksatte Operation Enduring Freedom, en operasjon som viste at den amerikanske administrasjonen ønsket full kontroll over den praktiske gjennomføringen av Afghanistan-krigen. USAs prioritering impliserte at NATO som organisasjon syntes mindre relevant, så lenge USA ikke så verdien av den transatlantiske støtten.

Da alliansen i 2003-2006 likevel gradvis ble tyngre involvert i å håndtere den vedvarende usikre situasjonen i Afghanistan, hadde dette flere årsaker. For det første hadde den amerikanske unilateralismen ikke gitt det ønskede resultat. Videre hadde NATO vært i en betydelig krise som følge av ulike holdninger til Irak-krigen. Et bredere NATO-engasjement i Afghanistan, en intervensjon det tross alt hadde vært enighet om, kunne sånn sett se ut til å bedre og styrke det transatlantiske forholdet.

MED HØY KAMPINTENSITET og problemer i Afghanistan i dag er de allierte ikke så entusiastiske til denne deltakelsen. Særlig blant befolkningen i Europa er oppslutningen om oppdraget lunken. En slik tydelig bredere rolle, i en ny verdensdel og med harde kamper for de involverte styrker, har dermed utløst nasjonale og internasjonale debatter om NATOs rolle.

Samtidig argumenterer mulige presidentkandidater i USA med at de er opptatt av å bedre det amerikanske forholdet til sine allierte. Begge de ledende representantene til den demokratiske nominasjonen, Obama og Clinton, har uttrykt at de ønsker å styrke internasjonale institusjoner. Som nevnt er det likevel ingen umiddelbar sammenheng mellom dette og det at NATO ikke skal ta på seg oppdrag rundt om i verden. Det var under demokratenes forrige regjeringstid at NATO formelt engasjerte seg i «out of area»-operasjoner for første gang, samt at organisasjonen startet utvidelsen i antall medlemsland.

Et presidentskifte i USA i 2009 trenger dermed ikke dempe den mulige spenningen mellom de allierte eller misforholdet mellom skepsisen blant innbyggerne i mange medlemsland og myndighetenes politikk i NATO. Selv om en ny president skulle vektlegge samarbeid og føre en imøtekommende dialog, er det fortsatt usikkert om NATO-medlemmene faktisk er enige om hva NATO skal være, og om de støtter fast opp om dette.

BRYTNINGER MELLOM DE ALLIERTE om NATOs operasjoner og funksjon trenger samtidig ikke overdrives. Både under den kalde krigen og gjennom 1990-tallets konflikter på Balkan var det ulike oppfatninger i NATO om hvilken politikk som tjente de allierte best.

Likevel har den kalde krigens slutt, konfliktene på Balkan og krigen mot terrorisme gradvis utvidet NATOs funksjon. Under den kalde krigen dreide ikke interne diskusjoner seg om hva NATO skulle være, men om hvilken politikk som skulle føres. I dag er det snakk om en kvalitativ annerledes brytning mellom de allierte. Når diskusjonen handler om den stadig bredere rollen NATO beveger seg mot, er det snakk om en mer fundamental konflikt.

Samtidig har utviklingen allerede gått langt. NATO befinner seg i en ny verdensdel med hovedansvaret for Afghanistan-oppdraget. Medlemslandene stadfester at global terrorisme og mulig spredning av masseødeleggelsesvåpen er de sentrale truslene mot alliansen framover. NATO er fortsatt virksom og har gjennomgått en betydelig transformasjon, på samme tid som indre stridigheter tydeliggjør at det er usikkert hvor omforent og tydelig de allierte er på hva den nye rollen innebærer.

OPPDRAGET i Afghanistan viser at medlemslandene står midt i en vurdering av hva NATOs fremtidige rolle skal være. Utfallet av diskusjonene vil ha store konsekvenser for hva NATO gjør i et nytt århundre.

Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

PROBLEMATISK KONFLIKT: Med høy kampintensitet og problemer i Afghanistan er USAs allierte ikke så entusiastiske til deltakelsen i operasjonen.
LANGVARIG OPERASJON: NATOS engasjement i Afghanistan setter alliansen på prøve.
BOMBINGEN AV KOSOVO: Oljeraffineriet i Novi Sad i Kosovo ble truffet da NATO bombet serbiske mål i Kosovo i 1999. PÅ 90-tallet begynte NATO med sine «out of area»-operasjoner.
DEMONSTRASJON: Fredsinitiativet demonstrerte mot krigen i Afghanistan i april i år.
- ULEMPE FOR NATO: De europeiske alliertes reservasjoner er problematiske for NATO, har den amerikanske forsvarsministeren Robert Gates (t.v.) uttalt. Her med sin britiske kollega Des Browne.
VENDER TILBAKE: Taliban ble drevet på defensiven da amerikanerne inntok Afghanistan i 2001. Nå er de i ferd med å styrke sin stilling i landet.