Eurytmiks

Julian Berntzens (27) barndom var preget av fiolin, mørkekjellerrom og Steinerskolen. Er det rart han er litt engstelig?

Han husker ingenting fra de førtifem minuttene som ble begynnelsen på alt. Det er helt blankt. Hadde du hatt et filmopptak fra debutkonserten i 2002, ville du sett at han vitterlig spilte og smilte. Salen var fylt til trengsel av publikum og presse. Han var lansert som den siste store fra Bergen. En av disse unge gamle, som rister komplisert pop ut av ermet før frokost. Det de ikke visste var at all hans tidligere artisterfaring besto i å synge musikal på Steinerskolen.

- Jeg har bare laget musikk, slik jeg har det i meg. Jeg hadde aldri en popstjernedrøm.

- Du poserte ikke foran speilet med hårbørste?

- Nei. Det eneste jeg visste var at jeg ville drive med musikk. Jeg har så mye musikk i meg.

- Hvordan da?

- Jeg begynte å spille fiolin i andre klasse. Men å knekke akkordkoden, å oppdage at jeg kunne kompe meg selv, det er et av de største kikkene i mitt liv. En fantastisk opplevelse. Jeg kunne jo ingen noter eller musikkteori. Vi lærte ikke det på Steinerskolen.

- Jeg trodde det var det eneste dere lærte?

- Nei, vi lærte å ha det gøy med musikk.

SPELLEMANN: Berntzens første skive het «Waffy Town - The Behind Story», og kom i 2003. For den fikk han Spellemannpris i kategorien «Beste nykommer». Året etter kom «Pictures (In The House Where She Lives)». Foto: HELGE HANSEN
SPELLEMANN: Berntzens første skive het «Waffy Town - The Behind Story», og kom i 2003. For den fikk han Spellemannpris i kategorien «Beste nykommer». Året etter kom «Pictures (In The House Where She Lives)». Foto: HELGE HANSEN Vis mer

Det er en vesentlig forskjell på pophåp fra Oslo og pophåp fra Bergen. Førstnevnte blir ofte livstrette etter fylte tjueto. De poserer lekent med tunge i munnviken, drar til Syden med Se og Hør og trasher hotellrom. Pophåp fra Bergen ser ofte ut som de er nykonfirmert til de nærmer seg tretti. De er alltid duggfriske, eller avholds, og mekker gjerne på en universitetsgrad ved siden av plateutgivelsene.

Og så er det dette at de er så flinke. Så unge og flinke og flinke og unge at det er til å spy av. En anmelder sa det rett ut. Han sa at det som var så irriterende med sånne typer som Sonde Lerche og Julian Berntzen, var at sangene deres aldri starter på normalt vis, og ikke fungerer på radio. De bare begynner et sted og slutter når du minst venter det.

- Hvorfor tripler du vanskelighetsgraden med å lage konseptalbum?

- Jeg lager ting fullstendig etter hjertet og har aldri hatt fokus på å selge.

- Det er ikke så mange med samme motivasjon?

- Nei. Vi lever i en kultur der det å bli kjent og å være popstjerne er mye viktigere enn å lage musikk. Man begynner med å finne en person man kan skape, ikke en person som skaper noe.

- Noen ganger fungerer det jo?

- Ja, og du kan finne folk som kan mure badet ditt på en dag. Men hvis det ikke er gjennomarbeidet, hvis det ikke ligger en tanke bak, hva er vitsen med å utgi musikken da?

Eurytmiks

Hvis du ergrer deg over at barnet ditt reker ute nattetid i stedet for å komponere, får du skylde deg selv. Du kunne ha gitt det en fiolin, for eksempel. Barn med fioliner blir sjelden pøbler. Eller du kan trekke det enda litt lenger, slik Julians foreldre gjorde. De kjøpte fiolin og en synth, ga ham et øvingsrom i en mørk kjeller og håpet på det beste i tjue år. En komponist kom ut. Og etter den debutkonserten ramlet han inn i den norske kulturmanesjen. Anmelderne elsker ham. Noen tilhørere går til og med så langt som å kjøpe plata.

- Du satt i en kjeller?

- I kjelleren til min mor og far. Jeg hadde et musikkrom der jeg satt og spilte mange timer om dagen.

- For du hadde ikke flyttet hjemmefra?

- Nei.

- Så mens andre var russ, satt du hjemme og komponerte strykekvartetter?

- Russefeiring var uaktuelt. Jeg kjente dem jeg gikk i klasse med. Utenom det hadde jeg ikke så stort nettverk. I mitt miljø var alle opptatt av musikk. Vi sto på en måte utenfor hele pubertetskulturen. Det ble ikke noe opprør for meg. Jeg låste meg aldri inne og hørte på Radio 1. Jeg bare spilte, mange timer om dagen.

- Var du et blekt barn?

- Jeg har så mye … det har alltid dreid seg om musikk for meg. Det har vært min fascinasjon, min interesse og hobby. Jeg hadde blitt veldig deprimert hvis jeg ikke kunne drive med det.

Han fikk Spellemannprisen. Var nominert til to: for beste nykommer og beste mannlige popsolist. Og selv nå, tre plater seinere, passer han overhodet ikke inn i kategorien popstjerne. På et eller annet tidspunkt blir sånne ting litt … irriterende. En anmelder skrev at «å høre på Julian Berntzen er som å forville seg inn i korridorene på Steinerskolen med en illsint hodepine og rusk på øyet».

- … og så var det en fyr som skrev «dette er heismusikk i et jævlig lavt hus.» Altså … Det er en ærlig sak om de ikke liker det. Men noen ganger lurer jeg på om det er meg som er problemet. At det er jeg som er provoserende.

- Hva er provoserende ved deg?

- Vet ikke. Jeg er jo en person som går relativt stille i dørene. Det har aldri vært hundre tusen-salg, for å si det mildt. Sånn sett er jeg ingen stor kommersiell suksess. Men det er noen som synes at det er en frekkhet å komme fra ingensteds hen og bare gi ut ei plate folk synes er fin. Det er et sånt «flinkeste gutten i klassen»-problem.

- Gjør det noe?

- Så lenge musikken min stikker ut, at den enten begeistrer eller provoserer, så er det helt snadder. Det er mye verre å bare bli oversett.

Han hadde en eurytmilærer en gang som forsøkte akkurat det. For dem som ikke er oppdatert på det eurytmiske univers, så er det altså en bevegelses- og dansekunst skapt av Rudolf Steiner. Det skal gi et synlig bilde av ordenes og musikkens åndelige innhold, og har til hensikt å skape likevekt og harmoni mellom det sjelelige og det fysiske i mennesket.

Puh. Uansett, Julian levde med melodiene. De kom så lett til ham. En C-dur ble en liten port som ledet videre til en F-moll, og derfra lå hele verden åpen. Han ble oppfordret til å komponere, og en dag sto han altså foran eurytmilæreren med et blekkferskt verk til klassen. Læreren sa ingenting. Han blandet det sammen med alle de andre komponistene, gjemte det inn i bunken og sa at klassen skulle velge selv.

- Ja?

- De valgte mitt. Jeg fikk min revansje.

- Finnes det lærere som misliker sånt?

- Han likte ikke meg som person. Men jeg likte ikke ham heller.

Hver morgen står Julian opp klokka seks. Så spiser han frokost. Kysser sin kone og sitt barn farvel og går til jobben. Jobben er i hagen, i et lite komponisthus på 22 kvadrat.

- Du er altså 27, gift, far og har allerede overtatt barndomshjemmet. Tegnenes tale er ganske tydelig?

- Folk er forskjellig. Jeg synes det er fint å etablere meg. Jeg har en ro på de tingene.

- Det virker som du alltid har hatt det?

- Jeg er ingen utagerende fyr som vil teste ut alle livets sider. Jeg har vært en engstelig ... eller, forsiktig fyr.

- Hva var du engstelig for?

- Jeg vet ikke. Kanskje det bare var beskjedenhet. Egentlig er det snakk om å følge hjertet, både i jobben og ellers. Når mulighetene åpner seg, så er det bare å slå til. De andre har gått på skoler og universiteter. Jeg har fått gi ut plater og reise rundt.

- Én skriver at musikken din er preget av «desillusjon og drøm tilbake til gylne tider». Er ikke du litt ung for det?

- Jeg elsker trist musikk. Det melankolske. Derfor skriver jeg en del om triste personer.

- Hva fascinerer deg med dem?

- De som er triste er de som ikke blir sett. Det er inspirerende å sette musikk til en sånn skjebne.

- Føler du deg sett?

- Sett? Jeg har fått gjort mer enn jeg trodde var mulig.

PINGVINPOP: «Rocket Ship Love» er Julian Berntzens tredje skive. Ved hjelp av musikk har han skapt et superheltunivers med både planeter, romskip og et …eh … pingvinorkester. - Noen ganger lurer jeg på om det er meg som er problemet. At det er jeg som er provoserende, sier Berntzen om dem som mener han lager heismusikk.