Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Eventyr-lysten

Mens venninnene kledde seg ut som prinsesser, ville prinsesse Märtha Louise helst være heks. Nå har hun skrevet eventyrbok.

- FOR MEG VAR TIARA noe vi tok på til pent.Prinsesse Märtha Louise tar en liten pause. Jeg har nettopp spurt henne om hva slags forhold hun har til kronen, siden eventyrboka hun utgir i dag, heter «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet». Hun sier det er som å spørre en snekkerdatter om hvordan det føles å ha en far som er snekker. - Min bestefar, kong Olav, ble jo signet, ikke kronet, og de norske kronene har alltid vært i Trondheim. Den eneste jeg har sett bruke krone iblant, er dronning Elizabeth.- Og hennes ser forferdelig tung ut?- Ja, ikke sant? Men hun bruker den jo bare til spesielle anledninger, ikke til hverdags.- Å ta av seg kronen - betyr det å gå helt ut i det borgerlige livet?- Nei, sånn føles det ikke for meg. Prinsessetittelen er en del av livet mitt som alltid vil være der. I boka skriver prinsesse Märtha Louise om lille Olav, som kom til Norge og nesten ikke kunne gjøre noen ting, fordi det var så upraktisk med krone på hodet. Det er en videreutvikling av en historie som det står en versjon av i portrettboka «Underveis». Etter noen lokale katastrofer i skibakken og på rattkjelke, bestemte kongefamilien seg for å bære kronen «i hjertet» i stedet.- Jeg hadde et forklaringsbehov overfor barna. «Du er jo ikke en ekte prinsesse, for du har ikke krone på hodet,» sier de alltid når de treffer meg. Selv har de gjerne pyntet seg veldig, når de kommer til forestillingene mine. Det er tiaraer og kroner og prinsessekjoler så langt øyet kan se. - Barna var inspirasjonen?- Og bilder av prins Olav på kjelke og ski sammen med sine foreldre, og da han hoppet i Holmenkollen. Det sies at han tørrtrente med skiene inne på Slottet. Jeg vet ikke om det er sant.- Gikk dere mye på ski sammen?- Ja, i Sikkilsdalen. Det var deilig å gå med bestefar, for han gikk en passe lang tur. Kong Olav gikk på ski hver dag på Kongssetra, inntil han fikk slag. Med hunden sin, Troll. - Var det en hyggelig hund?- Vel, den bet meg, da! Den var litt vill på tur. Kong Olav hadde to gamle hoffdamer som skulle lufte Troll. Den ene var over nitti, og vi så henne henge etter hunden, holde seg fast i et tre, og så bli slept av gårde til neste tre. Det var et utrolig syn. PRINSESSE MÄ RTHA vokste opp med en sterk følelse av å være annerledes.- Derfor er denne historien om lille Olav viktig for meg - at han går med krone på hodet gjør ham jo veldig forskjellig. Annerledesheten er synlig. Det overtar i forhold til hvem du er.- Hva er den første opplevelsen av å være prinsesse?- Det kan jeg ikke huske, identiteten er så glidende. Jeg husker det som en opplevelse av annerledeshet. Som da jeg skulle begynne på skolen, og hadde hele pressekorpset med meg.- Var det skummelt?- Ja. Veldig. Alt sammen. At det var så sterkt fokus på meg, at jeg ikke fikk møte de andre barna som den jeg var. Jeg var innmari sjenert på den tida, og jeg måtte alltid roe det ned når jeg møtte noen. Derfor prøvde jeg lenge å gå i ett med tapetet. - Når det var karneval, kledde prinsessen seg neppe ut som prinsesse?- Nei, jeg gikk heller andre veien. Jeg ville helst være heks. HUN HAR PRØVD det der med erten. Gikk på kjøkkenet den sommeren hun var sju år og fikk utlevert en gul ert. La den under madrassen om kvelden. Sov som en stein hele natta.- Men jeg tvilte aldri på at jeg var en ekte prinsesse.- Hva var yndlingseventyret?- Å, det var mange. Kvitebjørn kong Valemon, Manndattera og kjerringdattera, Jomfruen på glassberget. - Hadde det noe å si om det var prinsesser i dem?- Nei. Eventyrene har et universelt språk som taler til alle mennesker, og de forandrer seg for deg etter som du blir voksen.- Hvordan da?- Ta trollet, det er en sterk metafor. Trollet kan være frykt, noe du sitter fast i og som gjør at du ikke får utfoldet deg. Og tanken om å være som fjell - uforanderlig og alltid stødig, den er det viktig å se på: For meg er det viktig å kunne få utvikle meg og motsi meg selv og ta feil. Det gir håp for alle - har du gjort noe galt i livet, er det mulig å ta nye valg og forbedre seg. Du skal stå for den du er.- Det kan være vanskelig?- Jo eldre jeg blir, jo mer tør jeg være meg selv. Ikke være den som alle skal like. Jeg tror at hvis alle våget å være den de er, få fram de unike kvalitetene, så ville vi fått en mye sterkere utvikling i samfunnet. Tenk om vi kunne slutte å kappe hodet av dem som stikker seg fram! Vi er veldig flinke til å støtte idrettsutøverne våre, uansett hvordan det går med dem. Vi kan bli mye bedre når det gjelder andre felter, for eksempel kunst. I ERIK FOSNES HANSENS bok «Underveis» sier prinsessen at «jeg har gjort en og annen feil, jeg også, som mange unge mennesker i dag. Jeg er ikke glad for å ha gjort dem. Men jeg er glad for hva jeg lærte av dem». Hun mener at vi i dag er for redde for å gjøre feil, og skjønner ikke hvordan man ellers skal skaffe seg livserfaring.- Jeg opplever livet slik at de tingene du ikke klarer å løse, de kommer igjen. Når du til slutt finner en løsning, dukker de ikke opp mer. Jeg tror vonde ting som skjer oss, er en wake-up call eller en forkledd velsignelse. Altfor mange mennesker tør ikke kjenne etter hvordan de egentlig har det. De lever i går eller i morgen, men ikke i dag.- Hvordan lever en prinsesse i dag, når så mange har nedarvete forventninger til prinsesserollen?- Jeg tror selv jeg har frigjort meg fra rollen. Jeg har kjent mye på at folk vil jeg skal være sånn eller sånn. Folk har så mange bilder av meg, jeg klarer ikke å leve opp til alle. Jeg har måttet ta denne typen valg tidlig. Og det har vært veldig bra for meg.- Mange mener at kongehuset skal være noe evig og bestandig?- Men det skjer jo forandringer i samfunnet hele tida! Og vi utvikler oss, vi også. Forhåpentligvis til det bedre. Det er utrolig viktig å følge sin egen vei. Jeg har lært meg til å stole på min egen intuisjon og prøve å følge den, så langt det går.- Det må ha vært tøft, å få så store identitetsspørsmål tidlig i livet?- Jeg tenkte mange store tanker tidlig, men jeg fikk god hjelp i litteraturen. Leste Victor Hugos «Les Misérables» da jeg var tolv, og «Onkel Toms hytte». Det var viktig for både kronprinsen og meg å få sjelelig påfyll - vi var jo ofte på middag med voksne mennesker. Å få ei bru til de voksnes verden gjennom bøkene, var godt. Du får veldig gode venner i litteraturen. For meg har eventyrene fungert sånn - de har gitt meg en forståelse av at det er andre som har det sånn som jeg, og at jeg ikke er alene.- Hva snakker man med fremmede mennesker om, når man har dem til bords?- Jeg prøver alltid å føre dem litt vekk fra det de holder på med til daglig, får dem til å snakke om seg selv.Hun ler.- Det liker jo mange.«HVORFOR DE KONGELIGE ikke har krone på hodet» er ei tynn lita barnebok, en forsiktig henvendelse, etter den storslåtte «Fra hjerte til hjerte». Den skrev prinsessen og ektemannen etter pilegrimsreisen og bryllupet i Nidarosdomen.- Tegningene til Svein Nyhus gir boka en helt annen tone?- Ja, han har en fantastisk strek med mye humor. Jeg plukket ham selv ut fra bøker han tidligere har illustrert, og det har jeg ikke angret på. Boka er blitt akkurat slik jeg forestilte meg den. - Er dette begynnelsen på et forfatterskap?- Nå er det jo mannen min som har den yrkestittelen.- Blir det trangt med to, i en familie?- Nei, nei, det finnes ikke konkurranse mellom oss. Ari er så inkluderende og støttende. Men akkurat nå har jeg ikke tid til å skrive. Selv om jeg har mange historier på lager. Jeg skal lage en eventyrsamling fra hele verden i fire bind, et eventyr for hver dag i året. Så mitt neste år blir å være mamma og å lese veldig, veldig mange eventyr.- Tor Bomann-Larsen skrev for noen år siden et eventyr om kong Olavs første skitur, han også?- Ja, jeg har sett den, og den er veldig søt. Men det er en litt annen historie enn min.- Kom mottakelsen av «Fra hjerte til hjerte»-boka overraskende?- Egentlig ikke. Ari og jeg er jo veldig opptatt av ord og følelser, av store tanker og store følelser, jeg skjønner at det blir litt mye for folk. Dessuten har du effekten med å bygge opp og rive ned. Mange var jo mot vårt bryllup. Det var fint å kunne ta oss litt etterpå. Men for meg var det først og fremst flott å få jobbe med Ari.- Boka lagde et nytt ord - lysfontene?- Ja. Det er spesielt å gå på pilegrimsferd, du blir veldig religiøs av det. Det er en meditasjon. Vi gikk sammen med en prest, og det er sterkt å gjøre en slik vandring i naturen. Lysfontene? Det var slik jeg følte det. Jeg ble en del av naturen og lyset der. Jeg synes mange har dårlig fantasi hvis de ikke kan forestille seg en lysfontene! Ole Paus - som var veldig mot oss - kom seinere ut og sa at barna hans var en bøtte med lys. Nå har de til og med bygd en lysfontene i Østfold.- Er det en følelse av at mange har vært kritiske mot dere?- Før bryllupet, så. Ikke nå mer.- Det gikk fort over?- Fort og fort... Det har gått seg til. Vi merker det jo mer enn andre, vi leser alle artiklene og tror at nå hater alle oss, mens andre kan se forbauset på oss og si: Jeg synes bare det står positive ting om dere for tida, jeg.- Leser prinsessen alt som står?- Ikke alt, men det er viktig å holde seg oppdatert, vite hva som er tema i mediene for tida.- Kjolene debatteres?- Ja, jeg synes det er skikkelig viktig med en TV-debatt om kjolene mine!PRINSESSE MÄ RTHA, Ari Behn og lille Maud Angelica bor i New York, mens magen vokser. - Det er litt pussig, for mens andre reiser til New York for å oppleve masse, kommer vi hit for å være einstøinger. Ari skriver, og jeg leser eventyr til den store gullmedalje. Vi er faktisk veldig lite sosiale. Men det er deilig å være en anonym familie. Vi kan leke med Maud Angelica i Central Park uten at noen legger merke til det. Og jeg er i god form, så vi trives.- Er det annerledes å være gravid andre gang?- Ja, selvfølgelig, det er jo et annet barn.- Avstanden mellom søsknene blir kort, har prinsessen ønsket seg mange barn?- Nei, jeg har bestandig vært ei guttejente. Klatret i trær og vært opptatt av hester. Jeg har aldri vært så opptatt av barn og familie, egentlig, før jeg traff Ari. Det forandret alt. Han ønsker seg fem barn, men jeg tror nok ikke det blir så mange, nei.- Er det godt å bo litt utenlands?- Ja, det er godt å se Norge utenfra. Man blir litt blind her hjemme. Men når du bor ute, blir du mer norsk også.- Hvordan da?- Vel, sier prinsessen, og smiler.- Du synes jo alt er bedre i Norge, da. - Ingen engstelse for norske litteraturkritikere?- Nei. Jeg er så vant til å bli kritisert for det jeg sier og gjør, så det er helt greit. Prinsesse Märtha strekker seg i stolen og retter ryggen.- Jeg vet at jeg ikke dør av det. hdu@dagbladet.no

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media