Eventyrpose

Neste gang du spiser på stjernerestaurant er det antakeligvis posemat du får.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

-  HVORFOR får aldri jeg til noe sånt?

Jeg kikket ned på rypebrystet med en blanding av inderlig beundring, sviende misunnelighet og ikke et lite snev av tristesse. Rypebrystet var mer rødt enn rosa, og saftig som jeg aldri før hadde smakt det magre viltkjøttet. Altfor ofte minner det å spise rype om å spise velbrukte vadmelsklær: Smaken er stram og konsistensen nesten ugjennomtrengelig. Men nå, på mystisk vis, var det som om kjøttet var helt og absolutt jevnt stekt, og bortsett fra den brune stekeskorpa med den søtlige, nesten karamelliserte smaken, var kjøttet helt uniformt rødt, uten å være litt for rått i midten eller litt tørt i kantene. Det var slik et rypebryst aldri er, og kanskje ikke en gang skal være: Perfekt.

-  Sous vide, forklarte han jeg spiste sammen med.

-  Så vidt? Hva da - stekt?

-  Sous vide, sa han, med streng fransk klang i stemmen.

-  Det er et fremmedord nå, men om litt er det overalt.

Det er seks år siden. Og det er kanskje å ta i litt å påstå at sous vide er noe annet enn et fremmedord. Eller, det vil si, de fleste vil vel ikke en gang gjenkjenne det som et fremmedord. Det er bare fransk og uforståelig, selv for dem som kan fransk. Men den andre delen av utsagnet er det mer sannhet i: Det er overalt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer