Evig din

Er kjærlighet nok hvis dagene virkelig blir onde? Trebarnsfar Per Kristian Remme skulle ut og kjøpe blomster til sin kone da han snublet i en brustein og falt.

Evig din

«JEG ELSKER DEG. Gratulerer med dagen,» hvisket han i øret hennes.

  Det var de siste ordene Per Kristian sa til sin kone før ulykken. Sue Remme kjente at han strøk henne over kinnet før hun sovnet igjen. Det var stille inne, skyfri himmel ute, og det var ferie. Det var 29. juli 1997, dagen hun fylte 35 år. Det var dagen Sue mistet ektemannen hun giftet seg med, og barna mistet faren de kjente.

  Men på denne julimorgenen vet ingen hva som skal skje. Dagen er fremdeles full av forventninger.

  Per Kristian og de to eldste barna Guro (4) og Aurora (3) går ut for å kjøpe blomster og kake. Minstemann, Mikkel på tre måneder, sover hos Sue. Familien er på sommerferie i Kristiansand. De skal i dyreparken og kjøre toget. Men først skal de overraske mamma på senga. Sola varmer allerede, selv om klokka bare er halv ni, men butikkene har ikke åpnet ennå. Per Kristian kjøper bananer til jentene i en kiosk, de bestemmer seg for å vente på torget til bakeren åpner.

  Når Sue våkner en time seinere, vet hun ikke at mannen hennes har snublet i en brustein og falt. At han slo panna først i bakken, at han aldri reiste seg opp igjen. Hun setter seg opp i senga, er uthvilt og registrerer at det fremdeles er stille i huset. Når telefonen ringer, orker hun ikke å ta den. «Dette er min dag, ingen skal få plage meg i dag!» tenker Sue og lar den ringe. Hun vet ikke at telefonen er fra akuttmottaket på sykehuset i Kristiansand. At Per Kristian ligger der bevisstløs, at han har knust deler av kraniet, at ei blodåre er kuttet og at når legene finner ut av det, har de bare noen minutter på seg til å redde livet hans.

  ENNÅ GLEDER SUE SEG til denne dagen. Hun ammer Mikkel, tar på seg en sommerkjole og gjør seg klar til å reise til dyreparken. Når Per Kristian og døtrene ikke kommer, blir hun ikke redd, bare irritert og utålmodig. Så hører hun på svareren.

  - Jeg skjønte alvoret med en gang jeg kom inn døra på sykehuset. Legene omringet meg. En tok hånd om Mikkel. En annen sa at døtrene mine hadde det bra. Et par av pleierne gråt. «Er vi ikke på et sykehus?» tenkte jeg forvirret. «De må jo være vant til ulykker.»

  Sue får vite at Per Kristian har falt på torget, at de ikke vet omfanget av skadene. Hun får en telefonkatalog og beskjed om å ringe familien. Hun skjønner med ett at Per Kristian er alvorlig skadet, at han kan dø. Men ennå vet hun ikke at mannen hennes har fått en omfattende hjerneskade. At han aldri mer skal holde rundt barna sine, spise middag, eller gå på jobben.

  Noen timer seinere står Sue i en lang, trang korridor. En sykepleier gir henne Per Kristians klær, mørkebrune sandaler, lommebok, nøkler og klokke.

  «Dette får han neppe bruk for igjen,» sier pleieren.

  - KRONISKE SKADER eller sykdommer er et av våre største tabuer. Det hører ikke hjemme i livene våre og virker skremmende og fjernt for de fleste. Har man blitt syk, går man til legen og får medisiner, og erdet skikkelig alvorlig, skjærer vi det bort. Mens de som får kroniske skader, opplever at dette marerittet aldri ender. Det er ikke så lett å snakke om. Flere må tørre å innrømme at sykdom og skade faktisk er en del av livet, sier psykolog Sveinung Tornås på Sunnaas sykehus.

  Sammen med sykepleier og familieterapeut Kirsten Sæther har han jobbet mye med familier som har opplevd at et medlem har fått hjerneskade. Det er ikke alle par som overlever en slik krise.

  - De som opplever at partneren får en kronisk skade eller sykdom, blir utfordret på et vis vi andre slipper å forholde oss til. Om forholdet overlever, kommer ofte an på hvilke verdier man hadde i utgangspunktet. Grunnene kan være mange, noen kan velge å bli ved partnerens side fordi de er sikre på at den andre ville gjort det samme. Andre velger å gå fordi det er helt umulig å leve det livet en alvorlig og kronisk syk partner medfører. Uansett har jeg stor respekt for valgene til disse menneskene. De er aldri enkle, men fulle av frustrasjon og smerte, sier Kristen Sæther.

  - For oss som ikke har opplevd dette med en av våre nærmeste, er det lett å si at vi selvfølgelig hadde blitt, sier psykolog Sveinung Tornås.

  - Man forlater jo ikke en som ligger nede. Men jeg som har jobbet så tett med disse familiene, har ofte stilt med spørsmålet: Hva er det som gjør at noen velger å bli?

  - JEG VENTER PÅ PAPPA! Mikkel (6) sitter på søppelkassa i hagen og ser etter bilen. Det er 11-årsdagen til storesøster Guro, og pappa er på vei.

  - Han er ofte litt seint ute, forklarer Mikkel.

  Spesialtaxien fra Risenga bo- og behandlingshjem svinger inn på tunet. Når rampen med Per Kristian og rullestolen senker seg, er Mikkel en av de første som gir ham en klem.

  - Han er så stolt av faren sin. Han har aldri opplevd en annen far, så han har heller aldri mistet ham, sier Sue.

  Hun manøvrerer rullestolen til Per Kristian inn i hjemmet sitt. Om to og en halv time kommer taxien. Da skal han tilbake til Risenga igjen.

  Per Kristian lå i koma i åtte uker etter ulykken i Kristiansand. Så ble han definert som våken. Han husker ingenting fra de to første åra. Han kan ikke snakke eller svelge og har ingen motorikk. Han oppfatter det som blir sagt. Han nikker når han er enig og smiler når han er glad. På Risenga har han egen leilighet, der kommuniserer han ved hjelp av pc. Med en mikroskopisk datamus på brillene får han skrevet det han vil si.

  - Det første han kommuniserte til meg var: Har du husket å levere selvangivelsen min? Det var to år etter ulykken. Og så jeg som er revisor - akkurat som om jeg skulle glemme det! sier Sue og ler.

  JULA 1997 inviterte hun alle naboene på åpent hus, gløgg og pepperkaker. Per Kristian var hjemme for første gang etter ulykken. Hun ville at naboene skulle møte ham. Hun ville avmystifisere tragedien. Per Kristian husker ingenting fra den kvelden. Det gjør naboene. Bildene viser bleike, alvorlige ansikter. Det var et sjokk å se Per Kristian, nærmest livløs i rullestol. De var vant til å se ham lekende med barna på tunet, som formann i ølklubben, som den som alltid hadde en morsom historie å fortelle. På jobben i Nycomed var det Per Kristian som holdt taler, som sendte inn limericker som ble lest opp på radioen. Og vennene visste at det alltid var en fest på gang hos Per Kristian og Sue.

  - Forloveren til Per Kristian sa det først: Vi støtter deg når du er klar til å gå videre med livet ditt. Det var bare noen måneder etter ulykken. Jeg skjønte ikke hva han mente. Gå videre? Per Kristian levde jo. Jeg skal aldri gå fra ham, tenkte jeg. Det tok meg fem år før jeg virkelig skjønte hva han mente, sier Sue.

  LIKE ETTER ULYKKEN snakket hun med barna om alt de skulle gjøre når pappa ble frisk. Så snakket de om alt de skulle gjøre hvis pappa ble frisk. Til slutt ble familien enig om at de måtte gjøre alt de hadde planlagt nå. For pappa blir aldri frisk.

  - Det tok lang tid før jeg klarte å innse det, jeg ville ikke gi slipp på Per Kristian. Det var til slutt legen min som tvang meg. I dag er jeg takknemlig for det. Per Kristian og jeg har ikke et ekteskap i vanlig forstand. Vi har en dyp gjensidig respekt, og jeg vil hjelpe ham når han trenger det. Per Kristian og jeg prøver å bygge en bro over tragedien, og har kommet oss videre, delvis sammen og delvis hver for oss.

  I år feiret hun bursdagen sin for første gang siden ulykken. Hun er gladere enn på lenge. Hun føler seg ikke lenger bare som den stakkars kona eller den stakkars mora.

  - Jeg har vært forferdelig ensom. Selv om jeg har fått rørende mye støtte fra familie og venner, har jeg følt meg så alene at jeg har hatt fysisk vondt. Jeg vil aldri skille meg fra Per Kristian. Det føles riktig å være gift med ham, fordi han alltid vil være en nær venn. Jeg trenger en voksenperson å dele ting med på en annen måte. Ingen kan nekte meg å ha et kjærlighetsliv, å treffe en annen mann. Jeg tenker sånn: Har jeg det bra på fritida, blir jeg en mye bedre hjelper for Per Kristian og barna også.

  - Ekteskapet vårt er veldig spesielt, skriver Per Kristian i en mail.

  - Sue må håndtere meg og eventuelt en utenforstående mann. Det er et spesielt ekteskap, både for meg og for barna, som har en far som ikke er i stand til å følge dem opp. Barna mine betyr veldig mye for meg. Men jeg vet ikke helt hvilken rolle jeg spiller i deres liv. Guro er nok litt engstelig for å slippe meg inn. Aurora er blid uansett. Mens Mikkel ikke har noe forhold til ulykken. Han er veldig stolt av pappaen sin.

  SUE MENER hun og Per Kristian har hatt deres gode dager. Nå har de fått de krevende. Familien reiste på ferie til Østen uten et rødt øre på kontoen og kom tilbake med stor minus før ulykken.

  - Vi levde i nået, mange ristet på hodet over oss da. Men tenk deg hva den ferien er verdt for oss i dag, sier Sue.

  Psykolog Sveinung Tornås og sykepleier Kirsten Sæther tror mange par har for stor tro på kjærligheten. Mange av parene de har jobbet med, har innstillingen «bare vi elsker hverandre, klarer vi dette også». Det stemmer ikke for alltid.

  - Kjærligheten skal liksom være limet som skal holde par og familier sammen uansett hva som skjer. Men bare kjærlighet alene tåler ofte ikke så store belastninger som en kronisk sykdom eller skade gir. Man må ha mer. Man må jobbe aktivt med forholdet og tenke nytt. Det nytter ikke å planlegge ut ifra det man var. Man må finne ut av hva man har - og hva man kan bygge videre på, sier Tornås.

  DA LASSE FLIKKEID (43) fikk vite at han hadde multippel sklerose (MS) for seks år siden, var det den verste sykdommen han kunne tenke seg. Lasse husket en kollega av faren hans som fikk diagnosen, et par år etterpå så han ut som en gammel mann som nesten ikke kunne gå.

  - Jeg visste ikke så mye om sykdommen, men jeg visste at man bare ble verre og verre. MS var en ullen dom. Ville jeg bli invalid om ett år? Om to? Jeg tenkte på kona mi. Ville hun holde ut med meg når jeg ble dårligere og dårligere?

  Sommeren 1996 gikk Kristin og Lasse Flikkeid sammen med barna sine til skolens 17. mai-markering. To år etter satt Lasse i rullestol i skolegården. I dag bruker han stokk inne og rullestol ute. Han blir fort sliten, kan segne sammen foran komfyren når han lager middag. Han er 100 prosent ufør, og hverdagen består av mye hvile og stillesitting.

  - Her i familien er det jeg som må trå til. Når jeg bruker helga på å male hele huset, må Lasse sitte i sofakroken og hvile seg. Sånn må det være. Han har ikke krefter til å hjelpe til. I begynnelsen var det en del naboprat om mannen min, hvorfor han ikke hjalp til og aldri var der på dugnader. Vi bestemte oss for å være dønn ærlige om sykdommen. Ingen skal lure på hvorfor Lasse ikke bidrar, når jeg er utslitt. Det er jo ikke det at han ikke vil, sier Kristin.

  DA HUN GIFTET SEG med Lasse for 21 år siden, var hun glad for at han alltid så løsningene, aldri problemene. Etter at Lasse fikk MS, så han bare problemene.

Array

  - Jeg mistet selvtilliten. Trodde ikke at jeg greide noe mer. Følte meg bare fanget i denne kroppen som ble sykere og sykere. Samtidig så jeg at Kristin sleit seg ut fordi jeg ikke kunne hjelpe henne. Jeg skjønte at hun hadde hatt det bedre uten å måtte ta hensyn til meg hele tida. Og at jeg hadde hatt det bedre, et sted der jeg ikke hele tida følte meg utilstrekkelig, sier Lasse.

  Han og Kristin snakker mye om framtida. Hvordan skal det gå med forholdet framover? Hvordan skal de leve sammen hvis han skulle bli dårligere? Kommer forholdet til å tåle sykdommen? Like etter at Lasse fikk diagnosen, skrev Kristin en lapp til ham der det sto: «Dette skal vi klare sammen, Lasse.» I dag skjønner hun at det ikke er så selvfølgelig likevel.

  - Vi har vært møkk lei begge to. Mens jeg er bundet til leiligheten, er Kristin aktiv. Hun jobber, er på seminarer, trener og treffer folk. Plutselig kan hun ha noen beilere som sender henne tekstmeldinger.

  - Dette må jegog Lasse prate om. Det nytter ikke å tie det i hjel. Man blir ekstra sårbar når man har en partner som er syk, det må man tørre å innrømme. Heldigvis er vi glad i hverandre og ønsker å leve sammen, sier Kristin.

  For noen uker siden falt Lasse sammen på badegulvet, et par ganger har han vært så syk at han burde hatt hjelp av pleiere i hverdagen. Begge er enige om at hjemmet deres ikke skal bli en institusjon.

  - Den dagen jeg kanskje må ha hjelp til alt, skal det ikke være Kristin som hjelper meg med det. Vi skal være kjærester, vi skal ikke ha et pasient-hjelper-forhold, sier Lasse.

  - Vi har snakket om at vi kan bygge om huset sånn at Lasse får sin egen tilpassede leilighet, da kunne vi møtes i helgene og de kveldene det passer. Ha et rent kjæresteforhold igjen. Når Lasse trenger hjelp på badet før han legger seg, vil ikke jeg være den som gjør det. Det hadde vært drepen for sexlivet og romantikken oss imellom, sier Kristin.

  I VINTER REISTE Lasse til India helt alene. Han var borte i seks uker, og kom tilbake med ny livsgnist. Kristin savnet ham ikke mye de fem første ukene, det var litt deilig at han var borte. Men den siste uka satt hun og grein hjemme i stua. Det hadde forholdet godt av. Lasse skal reise mer i framtida, uten familien.

  - Han skal kanskje besøke en gammel ekskjæreste som bor i utlandet og som også er kronisk syk. Det synes jeg han skal. Vi har snakket om at han kanskje kan få følelser for henne igjen. Det er jo en risiko. Men den sjansen må vi bare ta. Så får vi heller ta det problemet hvis det oppstår. Det at Lasse fikk MS, har nok fått oss til å tørre å gi mer slipp på hverandre, sier Kristin. Noen uker etter at Lasse fikk diagnosen, var de med på et introduksjonskurs for par der en av partene hadde MS. Et av temaene var samlivskriser. «Man kan vel ikke skille seg bare fordi en blir syk?» tenkte Kristin.

  - Bare vi har kjærlighet, så klarer vi oss, tenkte jeg da.

  - Det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at det alene kanskje ikke er nok.