Fader vår

Finn Bjelke (43) og Lars-Ludvig Røed (49) har skrevet hver sin bok om livet som pappa. Mest så andre fedre skal se at de ikke er alene om å tabbe seg ut.

- SKAL SI JEG HAR lavere puls nå enn sist jeg var her. Da hadde jeg jo med meg den tjukke dama, betror Finn Bjelke oss i heisen. Lars-Ludvig Røed står ved hans side og tenker seg om. Vi stiger sakte opp mot fødeavdelingen på Ullevål sykehus. Aftenpost-journalisten Røed ble pappa for første gang for femten år siden. NRKs Finn Bjelke klippet muligens navlestrengen på sin førstefødte her for sju år siden. Tidspunktet står klart for ham, det med navlestrengen er han mer usikker på.VÅKENETTENE ER BLITT MANGE siden Lars-Ludvig Røed sto alene foran en kuvøse og kikket på et ørlite vesen på 2,5 kilo, nylig forløst fra mammas mage ved keisersnitt. Nå var han i gang. Nå sto verden på hodet. Hvert eneste år står titusenvis av nybakte fedre på norske fødeavdelinger og prøver å begripe hva som egentlig foregår. Noen er engstelige. Noen er ekstatiske. Noen vet ikke hva de egentlig føler. - Jeg leste ingen bøker før jeg ble pappa, sier Lars-Ludvig.Han er grå i skjegget og adskillige erfaringer rikere.- Men jeg hadde hatt godt av å vite at det finnes mange svære, tøffe og redde mannfolk der ute - menn som føler det akkurat som jeg selv gjør. Bare å vite det hjelper litt. I VESKA HANS ligger den rykende ferske «Pappaboka». Om ei drøy uke dukker Bjelkes «Pappa for første gang» opp i bokhandlene. To bøker med nært beslektet innhold, men temmelig ulikt tonefall: Røed leverer tålmodig innsikt, rikelig av selvironi og forståelsesfulle tips - mens Bjelke befinner seg i den mer hardtslående, lett ironiske og spissformulerte enden av skalaen. - Jeg skrev ikke boka for å prakke på folk råd. Jeg ville først og fremst levere humør og gjenkjennelighet. Og gjerne formidle at det viktigste ikke er å føde, men å delta, understreker Lars-Ludvig.Finn Bjelke nikker. - Jeg skrev mest som egenterapi. Ettersom jeg skrev ned episode etter episode tenkte jeg: Hvor tjukk i huet er det mulig å bli som far? Hvor mye dumt har jeg ikke gjort opp gjennom disse seks åra? Det er ei ganske formidabel liste. Når jeg skriver om det, er det fordi jeg tror andre herrer og fedre kan lese det og tenke i sitt stille sinn: «Jeg er heldigvis ikke alene.» - Men gutta som virkelig trenger disse rådene sårt, kommer de til å oppsøke bokhandelen for å få tips?Finn Bjelke rister på hodet. - Selvsagt ikke. Det er kvinner som kommer til å kjøpe disse bøkene, med det lønnlige håp at mannen skal plukke den opp og smuglese litt. - BEHØVER MENN I 2002 å lese bøker for å begripe at de må være aktivt til stede når smårollingene dukker opp? - Ja! Dessverre. Mange trenger faktisk å få det i klartekst, sier Finn bekymret. - Jeg blir innimellom oppgitt over mitt eget kjønn. Vi sluntrer unna der det teller mest, og furter over at junior bare vil til mamma. - Slik er det jo den første tida, men jo mer du er til stede hele veien, jo fortere kommer du på banen for alvor, understreker Lars-Ludvig. - Hva da med dem som har tett timeplan og heller må dyrke kvalitetstid?Foraktelige fnys stiger unisont opp fra fedrene. - Alt dette snakket om «kvalitetstid» er noe forbanna ljug og jeg er stygt redd det står herrer bak, dæljer Finn til. - Antakelig er dette herrer som på hjemmebane hevder at all overtida er helt uunngåelig, mens virkeligheten er at de ikke engang tør å fortelle sjefen at de faktisk trengs hjemme. Jeg tror mange menn bruker jobben på den måten, at de ljuger på seg situasjoner som ikke egentlig finnes. - «Kvalitetstid» har vært en nyttig unnskyldning lenge, men det er på høy tid å avlive begrepet en gang for alle, sier Lars-Ludvig. - Barna legger svært godt merke til hvem av foreldrene som er der for dem, og den tida du ikke er der kan du aldri få tilbake, uansett hva du finner på.Lars-Ludvig blafrer ned i veska, og trekker opp et ferskt avisutklipp. Han siterer en næringslivstopp som krever alt av sine ansatte, og som i 20 år sa godnatt til egen sønn per telefon. Lars-Ludvig rister oppgitt på hodet. - Det finnes noen lommer i arbeidslivet der menn fortsatt lever som om vi befant oss på 1950-tallet når det gjelder farsrollen. Jeg håper det blir færre og færre av dem, men jeg vet ikke hva jeg skal tro. - MEN MANGE LEDERE SKVISER jo ut ansatte som prioriterer bort viktige oppgaver?Finn blir hissig. - Hvis du jobber på et sted der du gruer deg til å snakke med sjefen om noen ekstra uker med pappaperm, da har du feil jobb! Dette bør være et såre enkelt valg: Jobben din, eller ungene dine? Hvor bør du investere tida di? Dette er enkelt! - Dere har skrevet 134 og 143 sider om papparollen, men snakker dere med kompisene om det? - Vel... Hvor interessert er du egentlig i andres barn? Jeg har ærlig talt en noe begrenset interesse av hvordan dagen eller natta har vært for barna til kompisene mine, og tror det er gjensidig. Kvinner har et langt større behov for å snakke seg tomme om barn, også med hverandre.Lars-Ludvig er ikke fullt så kategorisk, men: - Når mine kamerater samles, snakker vi heller om politikk, politiske dyr lar seg ikke lett stanse. Barna snakker vi om bare hvis det er krise eller sensasjon. Det er kona eller felles vennepar vi snakker med om ungene. - Akkurat her er rollene med andre ord akkurat som før? - Det kan hende det er en slags motreaksjon, for å balansere det skiftet som har skjedd på hjemmefronten. Der er det jo et hav av forskjell på oss og våre egne fedre, funderer Finn. - HVA SIER DERE til blivende fedre som frykter for sexlivet med barn i heimen? - Sex med små barn i huset er omtrent som å være på kino uten billett, mener Lars-Ludvig. - Du vet aldri hvor lenge moroa varer, og det påvirker selvsagt opplevelsen noe. Men det er lys i enden av tunnelen, det kan faktisk hende at sexlivet blir bedre mellom dere. Jeg vil absolutt ikke skisse opp noe skrekkscenario her. Finn er på sin side ikke i tvil om hvilket grep som bør tas: - Det viktigste man kan gjøre på dette området, er å gi slipp på ungene. Skaff dere barnevakter, finn tid hvor dere kan være alene. Bruk venner og kjente med barn, og etabler en aldri så liten puleturnus. - Unnskyld? - Ja, kvinner er jo så flinke til å organisere barselgrupper der de kan få snakket ut, så hvorfor ikke organisere noen faste frikvelder for mor og far også. Her snakker vi virkelig om kvalitetstid! Bjelke svinger en besluttsom neve gjennom lufta med et bredt og forsikrende smil. DE ALLER FLESTE foreldre får før eller siden anbefalt «Barneboka», skrevet av den svenske åttebarnsmora Anna Wahlgren. Hun har svar på det meste du måtte lure på om barna dine, og ble følgelig innkjøpt både hos Røed og Bjelke. «Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å stappe boka til Anna Wahlgren opp i rumpa hennes og rope «Skjøge»,» skriver Finn Bjelke på side 56 i sin egen bok. - Hva gikk galt? - Fasitsvarene hennes er så utrolig bastante! Denne mursteinen av ei bok ble innkjøpt, påbegynt og forkastet. Hvem er denne Anna Wahlgren? Hvordan går det an å være noe så inni helvete arrogant? Hun fastslår uten blygsel hvordan dine og alle andres barn er og skal være på alle stadier av oppveksten. Kast den boka så langt du får den! Lars-Ludvig bivåner utbruddet med behersket overraskelse. - Damen er ikke påfallende ydmyk. Det er en bastant bok - med en del poenger. Men jeg har hatt større nytte av å lese «Barnesykdommer fra A til Å», eller hva den heter. Barn har en fenomenal evne til å bli syke. - I BØKENE DYRKER DERE ofte en rollefordeling der mor har full kontroll og kommando, mens far er en litt klossete fyr i bakgrunnen. Er dette en ekte følelse, eller mest koketteri? - Jeg er norsk mester i koketteri, men ser at det er fundamentale forskjeller mellom hvordan mor og far tolker både sine egne og hverandres roller. Det er ulike oppfatninger av hva som er viktig og ikke viktig, mener Finn. - For min del ser jeg ikke så mye av disse motsetningene, men det er en kjensgjerning at mange mødre ikke slipper til far godt nok. Det er vesentlig at far får prøve seg, selv om han ikke gjør alt på mors måte, understreker Lars-Ludvig. - Hva kan pappa bidra med som mor ikke kan like bra?Finn er nok en gang klinkende klar. - Evnen til å leke! Det hevdes jo stadig at menn aldri blir voksne, og i stedet for å protestere kan man jo heller se mulighetene i påstanden. Når det gjelder evnen til å delta aktivt i ungenes viltreste idiotleking med basing og rulling rundt på gulvet, akkurat der er herrer uovertrufne, spør du meg. Men dette kommer ikke før etter en stund. RØDE LAMPER LYSER utenfor de andre fødestuene. Forfatterne har kikket seg rundt, mimret litt og grøsset en smule. Nå vil de ut. De vil helst slippe å komme i veien for en styrtfødsel, og trekker ut mot heisen igjen.Forrige gang Finn Bjelkes kone var her for å føde, var ikke Finn med. Han var noen kvartaler unna, det hele var overstått før han rakk fram.Og akkurat der har herr Bjelke en betroelse til. - Selvsagt er det stort å være til stede når barnet ditt blir født. Men jeg innrømmer at innerst inne i meg var det en liten harry som strakte henda i været og ropte «yess!» da han skjønte at her slapp vi unna alt det skumle og kom til dekket bord. Hvorfor er det forresten blitt en tvungen selvfølge at far absolutt skal være med under fødselen? Vi er voksne mennesker, vi må da kunne bestemme selv! Jeg kjenner kvinner som innrømmer at de akkurat der og da kunne hatt langt mer nytte av en god venninne som har vært gjennom det samme selv. Og jeg forstår dem godt. Slipper far for lite til overfor barna? geir.anders.orslien@dagbladet.no

<HLF>Fedre og forfattere:</HLF> Finn Bjelke (til venstre) og Lars-Ludvig Røed.
<HLF>Om å være småbarnsforelder:</HLF> - Sex med små barn i huset er omtrent som å være på kino uten billett, forteller Lars-Ludvig Røed.
<HLF>Om tid:</HLF> - Alt dette snakket om «kvalitetstid» er noe forbanna ljug, og jeg er stygt redd det står herrer bak, sier Finn Bjelke.