Foto: NINA HANSEN
Foto: NINA HANSENVis mer

Fanget i en medvind

Elisabeth Andreassen (51) har hatt rosa menstruasjoner og et lyseblått liv. Det blir sånn, når man slår igjennom på åttitallet.

Svarte cowboystøvler rolig og selvsikkert over parketten. Det er grå formiddag hjemme på Ullern i Oslo. Ingen lamper er tent.

– I går fikk jeg frysninger av min egen stemme, sier Andreassen og lener seg mot kjøkkenbenken.

Overalt står det blomster og bøyer hodet for henne i halvmørket.

– På den siste konserten min, var jeg så stolt at jeg holdt på å synke i gulvet.

Hun ler kort og høyt. De svarte klærne sitter så stramt det lar seg gjøre. Den siste plata hennes har blitt godt mottatt, plateselskapene slåss allerede om å få gi ut neste juleplate og konsertene med Alexander Rybak har gått for fulle hus.

– Og det er ikke bare fordi Alexander vant Grand Prix. Det var jo fantastisk å ha med ham, altså, men dette skjer på grunn av lang og trofast tjeneste, fordi jeg har vært et hyggelig menneske, det betaler seg. Jeg følger jo aldri trender, og folk sier de kan stole på meg, det sier alle. Og da skjer dette en eller annen gang, det renner over kanten. Jeg er på toppen av en bølge, sier Elisabeth og smiler i et øyeblikks stillhet.

Hun slår hendene sammen så det klirrer i skapene, og sperrer de klare blå øynene opp med vipper som peker i alle retninger:

– Du store tid altså! Jag är så jævla glad.

Tre låter for én krone. Stiften spraket da den traff vinylen oppe på kafeen. Øya Kölla-Knippla i skjærgården utafor Göteborg hadde to bedehus, 600 innbyggere og ingen fastlandsforbindelse. Elisabeth kom fra det lyseblå huset ut mot vannet. Hun var datter av en energisk sydame og en rolig fisker, Elisabeth var ei rastløs jente med båndopptaker og nylonstrenger på gitaren. Og det blåste fra alle kanter, vinden sveipte gatene rene, dro i hus og mennesker, luktet salt hav og hun fantaserte seg vekk. Utover vannet, opp i lufta. Elisabeth var en verdensstjerne, spilte på store stadioner, fløy privatjet, skrev autografer, gav intervjuer. Hun lukket øynene på rommet i det lyseblå huset og så utover et folkehav.

– Jeg drømte meg inn i TV-en, ut fra denne lille øya. Den ruta ble vinduet mot verden for meg. Hele livet mitt har vært lyseblått, en åpen himmel der jeg kunne henge drømmene mine hvor jeg ville, som små, hvite skyer.

Engler i vinduskarmen og Se og Hør på stolen ved peisen. Andreassen synker ned i den dype sofaen og legger beina i kors. Cowboystøvlene forblir på under hele intervjuet.

– Ikke bare er det jeg gjør lystbetont, jeg kommer jo hjem til et paradis hver dag. Jeg tenker på dem som jobber og sliter og kommer hjem til et kaos. Det er ikke rart folk går på veggen.

Gulvet i stua er dekket av tepper, bøkene i bokhylla har dyttet hverandre over ende.

– Hanne Krogh sier noe sånt som at stjerner er strødd på min vei, det går bra hele tida. Sånn er det bare. Jeg smiler og går på, hæ-hæ-hæ!, ler hun så det rasler i smykkene som slynger seg nedover brystet.

– «Din kjerring», sier Hanne, «hytte på Brønnøya, hus i Bærum og nydelige unger og en karriere som bare ... Åhh! Jeg spyr av deg!», sier hun. Så ler vi, forteller Elisabeth.

Dette er første fridagen etter turné, hun skal få orden i huset igjen, puste ut.

– Du styrer livet ditt selv. Du kan styre din egen vei med sterk tankevirksomhet. Det tror jeg veldig på, sier Elisabeth.

Hun sitter rak og våken som et dyr som har fått ferten av noe, holder begge hendene mot brystet:

Fanget i en medvind

– Jeg har en pendel inne i hjertet mitt, en intuisjonspendel, den slår og den følger jeg. Noen ganger gjør jeg det den sier jeg ikke skal, og da går det galt. Men da vet jeg til neste gang at jeg kan stole mer på den. Jeg er ikke redd for å gå på rødt, jeg er ikke redd for å ta sjanser. Du må jo for faen hoppe i fallskjerm noen ganger, og jeg angrer ingenting.

Hun slurper i seg litt te og dunker koppen i bordet.

– Er du noensinne lei deg over en lengre periode?

– Nei. He-he! Og jeg er aldri sur heller.

– Men du kan bli forbannet?

– Ja, så inn i helvete. Men det går fort over.Andreassen rynker panna og peker bekymret i retning journalistblokka på bordet.

– Ikke skriv banneord, er du snill. Noen journalister skriver alt jeg sier og jeg banner så fælt. Det er grusomt.

Hun trekker til seg fingeren igjen, serverer et bredt smil.

– De banner i Sverige, vet du, men jeg liker det ikke. Jeg har sagt til mine barn at hver gang jeg banner, så får de en krone. Nå har det blitt ganske mye penger, sier Elisabeth og slår seg på låret.

Det er nesten noe rytmisk og melodisk over det. Svensk, engelsk, sunnmørsk, banneordene kommer trillende i alle varianter. Etter noen timer med Magasinet, har Andreassens døtre krav på godt over 50 kroner hver.

– Og dattera mi, Nora, sier «Hva? En krone!? Mamma, jeg vil ha ti!». Hun er så økonomisk, altså, hun må gifte seg rik. Ha-ha!

Hagen utenfor vinduet ligger hvit og nedsnødd bak tunge gardiner. På skatollet står et lite bilde av Jan Werner Danielsen og Elisabeth med et lys foran. Det er tre år siden sangeren døde.

– Jeg tenner fortsatt lys for Werner hver dag. Jeg klarer liksom ikke slutte med det. Og jeg klarte ikke slette ham fra mobilen. Jeg fikk meg ikke til å det ta det bort, men sist uke ble mobilen ødelagt, så da forsvant det av seg selv, forteller Elisabeth og blir stående og titte på den lille lysestaken.

– Vi lignet hverandre litt, han var raus og snill mot andre mennesker, vi fant hverandre der. Og i musikken. Vi ble sjelevenner.

Den nye mobilen vibrerer, Elisabeth stopper den kjapt.

– Jeg fikk vite at han var død 20 minutter før jeg skulle på sending med «Skal vi Danse». Det var forferdelig, jeg måtte bare koble av og gjøre jobben. Men det var ikke uventet. Han levde et tøft liv, han var ikke snill med seg selv. Men det er et av de mest spesielle vennskapene jeg har hatt.

Da hun var blitt 35, tenkte Elisabeth at det var på tide å treffe noen. Vennene spleiset henne med finansmannen Tor Andreassen.

– Tor er en gave fra Gud. Han er motpolen, den rolige, tenkeren. Han tar meg ned og jeg drar ham opp, sier hun.

Fanget i en medvind

– Vi gifta oss etter to år, og jeg var gravid tre uker etter bryllupet. Bang, bang bang, det skal være ordentlig, sier hun, mens hun slår i bordet.

Hun tok det noe klønete navnet Elisabeth Gunilla Andreasson Andreassen og sammen har de døtrene Anna (14) og Nora (12). Det står familiebilder overalt i stua. Elisabeth fisker fram datamaskinen.

– Mannen min gjør ting ordentlig, han er konservativ til fingerspissene, har blankpussede sko, serverer meg vin og vi henter kaffe til hverandre. Vi passer utrolig godt sammen, det er mye kjærlighet og det ser barna, sier hun og peker på dataskjermen. To små jenter foran en fontene i Roma, smil og sommer.

– De er fantastiske. Gud, for noen dukker. Og de er morsomme og kloke og har humor også, det er ikke måte på. Humor er jævlig viktig, sier Andreassen og titter lurt bort på oss.

– Den perioden da folk spurte meg om jeg skulle ha flere barn, så sa jeg alltid «nei, nå er fabrikken lagt ned, men den er åpen for visning». Ha-ha-ha! Det er bare å sette seg opp på besøk, sier hun og ler til det blir helt stille i rommet.

Da Elisabeth fylte 50 i fjor, holdt døtrene en overraskelsestale i selskapet der de fortalte om verdens beste mamma som skriver «jeg elsker deg» på bananene deres og som alltid gjør det hun mener er rett.

– Og de sa at de fleste mammaer promper i skjul, men det gjør ikke jeg. Ha-ha! Det står jeg for, det må du gjerne skrive!

– De fortalte også at du kaster tomme vinflasker rundt i skogen der du bor?

– Ja, det gjør jeg når vi hygger oss. Men vi går og plukker dem opp dagen etter.

«Bettan» har villig figurert i ukebladene i flere tiår, og fjorårets bursdagsfeiring fikk mye oppmerksomhet da det ble kjent at Se og Hør betalte gildet.

– Det er vel det samme det, la dem betale. De ville betale for bryllupet også, men da sa jeg nei, sier Andreassen bestemt og vifter med hånda som for å feie vekk hele temaet. Den blide tonen får et snev av irritasjon over seg. Hun reiser seg, går kjapt over teppene og inn på kjøkkenet. Så roper hun inn til oss, mens hun romsterer i skapene:

– Herregud! Om folk visste alt jeg takker nei til. Det kan jeg si! Jeg kunne skrevet bok om det, sier hun og er snart tilbake med en rykende kopp te og et selvsikkert smil.

– Er det noe jeg konstant takker nei til, så er det soveromsbilder og bilder i badekar med skum. Det har jeg aldri gjort.

– Men du slipper stadig ukebladene inn i stua?

– Ja, det synes jeg er en del av jobben min. Og det er greit at andre velger å ikke gjøre det, det er deres valg.

– Blir du ikke lei av å se Elisabeth Andreassen i alle kanaler?

– Jeg var drittlei av meg selv for noen år siden. Jeg fikk høre at jeg var for mye i ukeblader, og da satte jeg stopp. Jeg var lei av alle forsidene. Nå stiller jeg bare opp på én sånn «Hjemme hos»-reportasje i året.

Bobbysocks-klærne ligger fortsatt i en eske et eller annet sted på loftet. Eventyret, som hun kaller det, startet da Elisabeth var 18. Jenta fra det lyseblå huset ved havet hadde pratet seg til en audition. Hun lukket øynene i et studio i Stockholm og hørte strykerne, musikken, klangen av hennes egen stemme i anlegget og tenkte at dette er hennes gave, kanskje kunne drømmen bli sann? Produsenten ringte plateselskapssjef Bert Karlsson og holdt telefonen opp mot høyttalerne. Elisabeth Andreasson fikk kontrakt på dagen.

Fanget i en medvind

– Jeg gikk på dette Grand Prix- og schlagertoget i 1980, og det tok helt av i Sverige. Jeg satt på det toget i ti år, og det var sinnssykt, forteller Elisabeth og klapper i hendene.

Hun ble døpt «Bettan» i svensk presse og feiet inn i norske hjerter via Grand Prix med rosa joggedress og krusete hår. Hun og Hanne Krogh ble intervjuet på do, invitert på middag av Willoch og sett av 50 000 mennesker i Nygårdsparken.

– Det var ekstremt, det var som om vi hang etter et ekspresstog. I stedet for å stoppe på hver stasjon, så bare ropte vi «La det swinge» til folk og kjørte videre, forteller Elisabeth og holder et fotografi opp i lufta med et lyst skrik.

– Se her! Vi så ikke ut! Vi rakk aldri å se oss i speilet, dro til byer i Norge hvor folk og ordførere sto klare, og vi kom ut i joggedress. Vi var sponset av BikBok.

Da Elisabeth skulle løpe på scenen finalekvelden, mistet hun en av øredobbene sine i kaoset.

– Etterpå gikk jenter rundt med én øredobb, bare fordi jeg mistet den på veien inn. Helt utrolig, sier hun og rister på hodet.

Galskapen rundt Bobbysocks varte i tre år og over tre album. Bildene ligger strødd utover bordet. Hanne Krogh og Elisabeth på konserter, åpninger, hoppende, poserende, smilende, slitne, rosa, bilde etter bilde.

– Etter Bobbysocks følte jeg at alt var rosa. Til og med mensen var rosa. Ha-ha-ha, brøler Andreassen.

Etter tre plater, var det nok. Elisabeth dro til Nashville og spilte inn soloplate. Hittil har det blitt 16 stykker.

Tenkepause. Det henger malerier rundt henne på alle de mørkerøde veggene. Dolly Partons «Greatest hits» ligger på pianoet, en gave fra bandet hennes.

– «Glade Bettan», svarer Elisabeth på tilgjort svensk og knekker sammen i latter så rammene på veggen skvetter. Spørsmålet var hva slags image hun føler hun har.

– Hva skal jeg si? Snill, omtenksom, ærlig, målbevisst, arbeidsom, jeg jobber hele tiden … Eh ... Jeg må ha noe negativt også, sier hun og blir stille igjen. Lenge. Hun kommer ikke på noe.

– Du blir kanskje oppfattet som harry?

– Jeg har ingenting imot å være harry, men jeg tror jeg ble mer oppfatta som det før. For meg er ikke harry noe negativt ord, det er et godt ord. Det er der jeg er, i harryland.– Tror du alt fokuset over så mange år preget deg?

– Nei. Jeg synes det er positivt. Jeg får gjort så mye godt ut av det, kommer i kontakt med mennesker, jeg får lov å hjelpe, jeg kan stille i kampanjer, gratiskonserter. Jeg stiller jo opp på mye veldedighetsgreier når jeg har tid, og så har jeg god intuisjon på hvilke mennesker jeg kan ha kontakt med. Jeg har sms-venner med forskjellige problemer, fans jeg snakker med. De er veldig ålreite folk. Det koster meg ingenting. Det er bare en glede.

Moren til Elisabeth var 17 år da hun ble fortalt av en spåkvinne at hun skulle få en datter som kom til å bli stor stjerne.

– Min mor har sånne spesielle sanser, hun ser ting og har ting på følelsen, så jeg har vel fått en lett versjon av det, sier Elisabeth.

– Du har sagt at du ikke tror på Gud, men på «en god kraft»?

Fanget i en medvind

– Ja, som min mor alltid sier: «Det du selv er mot andre mennesker, det blir en kraft, du får det tilbake». Du må gjøre mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg selv, det er min filosofi, min kraft. Å alltid sette andre foran meg selv, sier Andreassen og nikker energisk.

– Det er barna mine blitt veldig flinke til. Og det er ikke bare fordi jeg tyter det inn i øra på dem, men de ser at jeg gjør det. Det tror jeg mange voksne gjør feil. De forteller barna hva de skal gjøre, men gjør det ikke selv, sier Elisabeth og forteller en historie om da hun og døtrene tok toget:

– Det var så fullt og jeg fortalte konduktøren at vi gjerne ville sette oss i komfortavdelingen. Han var så snill at han sa vi kunne sette oss der gratis. Men så stoppet toget og vi måtte over i buss og inn i et nytt tog, hvor vi også går og setter oss på komfort. Da kommer det en ny konduktør og jeg forklarer at jeg fikk plassene gratis, men at gjerne vil betale for dem. Da sier konduktøren – og jeg glemmer aldri blikket til døtrene mine – han sier: «Det går bra det, Bettan. Det er noe med deg, vettu. Alle i Norge stoler på deg», sier Andreassen og stopper seg selv.– Det blir kanskje litt dumt at jeg sier alt dette selv? Jeg vil ikke diktere deg, altså, men kan du ikke skrive at du har hørt det et sted, eller lest en historie om det?

Selv har Elisabeth vært hos spåmann to ganger. Den første gangen var da hun skulle framføre «I evighet» i Grand Prix i 1996.

– Jeg spurte litt for moro skyld om han kunne fortelle meg hvilken plass jeg ville havne på. Så tok han fødselsnummer og syklus og datoer og alt det der, og så sier han «du vinner i Norge og blir blant de tre beste internasjonalt». Og jeg vant den nasjonale finalen og hadde fått beskjed av spåmannen om å ha på meg rødt i den internasjonale finalen i Spektrum. Der var det så mange som gikk i rødt, så produsentene spurte pent om jeg kunne ta på meg noe annet. Dermed ble det sort i stedet, og jeg ble nummer to.

– Og den andre gangen du ble spådd?

– Det var da jeg lurte på om jeg skulle investere i hytte. Jeg dro til ham og sa ingenting om hvorfor, men bestilte den store spåpakken til 400 kroner. Det første han sier er at jeg er inne i en god modus og bør investere hvis jeg kan, forteller Elisabeth og lar munnen henge åpen mens hun rister forsiktig på hodet. Så bryter hun ut i latter.

– Jeg kjøpte hytta. Den kostet en million, 3.2 mål tomt med strandlinje i sundet ved Nesøya. Jeg ringte eieren og sa han skulle få en million cash i morra. Det tok fire dager, men det var et eventyr. I dag er den verdt 10 millioner. Det er typisk meg. Jeg bestemmer meg for noe, så skal jeg bare ha det.

Det står en jaguar i oppkjørselen. 93-modell, sekssylinder. Elisabeth kjøpte den i gave til seg selv. På hattehylla ligger det fullt av små kort med bilder av henne.

– Turneen. Jeg måtte skrive autografer etter hvert show, sier hun unnskyldende og rydder dem vekk.

– Tenker du at karrieren din går mot slutten?

– Nei, se på Lill Babs. Så lenge jeg har et publikum, kommer jeg til å fortsette. Kanskje jeg besvimer og dør på scenen, hva vet jeg?

Hun lukker bildøra og fortsetter:

– Når du har konserter, tømmer du deg for alt, det renser hele systemet. Og så strømmer det på med noe nytt, som en hvit engel som fyller deg med energi.

Bilen svinger nedover vårlige veier, mot byen og kontoret til Bettan AS der sekretæren sitter under gullplatene og booker nye oppdrag.

– Det jeg føler jeg nå etter 16 konserter …, sier Elisabeth og titter i bakspeilet:

– Jeg føler meg fullkommen og ren.

magasinet@dagbladet.no

Fanget i en medvind